Fredstraktaten førte også til at det ble opprettet en ny organisasjon, Folkeforbundet. Formålet med denne organisasjonen var å «fremme internasjonalt samarbeid og å oppnå internasjonal fred og sikkerhet». Mange av kristenhetens kirkesamfunn støttet Folkeforbundet. Kristi kirkers fellesråd i Amerika hyllet det som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Dette fellesrådet viste at det støttet opprettelsen av Folkeforbundet, ved å sende utsendinger til fredskonferansen i Paris. En av disse utsendingene sa at konferansen «bar bud om en ny æra i verdenshistorien».

En ny æra var i ferd med å begynne, men ikke som følge av denne fredskonferansen. I 1919 begynte en ny epoke i forkynnelsesarbeidet – Jehova ga sitt folk styrke til å forkynne som aldri før. Men først måtte det skje en dramatisk forandring i bibelstudentenes situasjon.

Det årlige valget av styremedlemmer i Watch Tower Bible and Tract Society skulle etter planen gjennomføres lørdag 4. januar 1919. Joseph F. Rutherford, som tok ledelsen blant Jehovas folk, satt da i fengsel i Atlanta i Georgia i USA sammen med sju andre ansvarlige brødre, dømt på uriktig grunnlag. Spørsmålet var: Skulle de fengslede brødrene som var administrative ledere, gjenvelges? Eller skulle de erstattes?

Bror Rutherford satt i fengselscellen sin og var bekymret for organisasjonens framtid. Han visste at noen brødre mente at det ville være best om en annen enn ham ble valgt til president. Han hadde derfor skrevet et brev til den forsamlingen som skulle foreta valget, der han anbefalte Evander J. Coward som president. Rutherford beskrev Coward som «sindig», «forstandig» og «hengitt til Herren». Men mange av brødrene ønsket heller å utsette valget i seks måneder. De juristene som hadde forsvart de fengslede brødrene, støttet den løsningen. Det var sterke følelser i sving da saken ble diskutert på årsmøtet.

 Så skjedde det noe som gjorde at ‘det ble helt olje på opprørt hav’, som Richard H. Barber senere beskrev det. En av brødrene som var på møtet, tok ordet og sa: «Jeg har ikke noe greie på jus, men når det gjelder situasjonens lovgyldighet, vet jeg litt om de lojales lov. Lojalitet er det Gud krever. Jeg kan ikke forestille meg at vi kunne vise noe større tillit enn å holde et valg og gjenvelge bror Rutherford til president.» – Sal 18:25.

A.H. Macmillan, en av dem som satt i fengsel, fortalte senere at bror Rutherford dagen etter banket i celleveggen hans og sa: «Rekk fram hånden.» Bror Rutherford ga ham så et telegram. Macmillan så den kortfattede beskjeden og forsto med en gang hva den betydde. I telegrammet sto det: «RUTHERFORD WISE VAN BARBER ANDERSON BULLY OG SPILL STYREMEDLEM DE TRE FØRSTE ADMINISTRATIVE LEDERE HILS ALLE.» Dette betydde at alle styremedlemmene hadde blitt gjenvalgt, og at Joseph Rutherford og William Van Amburgh fortsatt var administrative ledere. Bror Rutherford skulle altså fortsette som president.

Mens de åtte brødrene fortsatt satt i fengsel, samlet trofaste bibelstudenter underskrifter på en petisjon der myndighetene ble bedt om å løslate brødrene. Disse modige bibelstudentene fikk over 700 000 underskrifter. Onsdag 26. mars 1919, før petisjonen ble overlevert, ble bror Rutherford og de andre ansvarlige brødrene løslatt.

I en tale til dem som ønsket ham velkommen hjem, sa bror Rutherford: «Jeg er overbevist om at det vi alle nå har vært igjennom, bare er en forberedelse til vanskeligere tider. ... Kampen deres har ikke dreid seg om å få deres brødre ut av fengsel. Dette var av underordnet betydning. ... Den kampen dere har kjempet, har dreid seg om å vitne til fordel for Sannheten, og de som har kjempet, har fått en enestående velsignelse.»

Omstendighetene rundt brødrenes rettssak kan tyde på at Jehova ledet begivenhetene. Den 14. mai 1919 fastslo ankedomstolen: «De tiltalte i denne saken har ikke fått den ... upartiske behandling de hadde krav på, og av den grunn oppheves dommen.» Brødrene hadde blitt domfelt for alvorlige kriminelle handlinger, så hvis de bare hadde blitt benådet eller straffene deres bare hadde blitt nedsatt, ville dommene ha blitt stående på rullebladet deres. Men nå som dommene ble opphevet, ble de slettet fra rullebladet. Det ble ikke reist flere tiltaler. Bror Rutherford, som var advokat og var kjent som «dommer Rutherford», fikk derfor beholde retten til å forsvare Jehovas folk ved USAs høyesterett, noe han gjorde mange ganger etter at han hadde blitt løslatt.

«Vi kunne ikke bare sitte med hendene i fanget og tvinne tommeltotter mens vi ventet på at Herren skulle ta oss opp til himmelen», fortalte bror Macmillan senere. «Vi forsto at vi måtte foreta oss noe for å finne ut hva Herrens vilje egentlig var.»

Men brødrene ved hovedkontoret kunne ikke bare gå tilbake til det arbeidet de hadde holdt på med i årevis. Hvorfor ikke? Fordi mens de åtte satt i fengsel, hadde alle de trykkplatene som ble brukt til å trykke litteratur, blitt ødelagt. Dette var nedslående, og noen brødre lurte på om forkynnelsesarbeidet var ferdig.

Var det fortsatt noen som var interessert i budskapet om Riket, som bibelstudentene forkynte? For å få svar på det spørsmålet bestemte bror Rutherford seg for å holde et foredrag. Offentligheten skulle bli invitert. Bror Macmillan fortalte senere: «Hvis ingen kom til det møtet, ville det bety at vi var ferdige.»

Så søndag 4. mai 1919 holdt bror Rutherford, til tross for alvorlig sykdom, foredraget «Håp for den nødlidende menneskehet» i Los Angeles i California. Omkring 3500 hørte foredraget, og flere hundre måtte avvises fordi det ikke var plass. Dagen etter kom det 1500 og hørte på. Brødrene fikk svar på det de lurte på – folk var interessert!

Det brødrene gjorde deretter, staket ut en kurs for forkynnelsesarbeidet som Jehovas vitner følger den dag i dag.

The Watch Tower for 1. august 1919 opplyste at det i begynnelsen av september ville bli holdt et stort stevne i Cedar Point i Ohio. «Alle følte at de bare måtte komme», fortalte Clarence B. Beaty fra Missouri, som da  var en ung bibelstudent. Det kom over 6000 brødre og søstre på stevnet, mange flere enn man hadde ventet. Begeistringen var stor og ble enda større da over 200 ble døpt i den nærliggende Eriesjøen.

På den femte stevnedagen, 5. september, holdt bror Rutherford foredraget «Tale til medarbeiderne», der han opplyste at det ville bli utgitt et nytt blad, The Golden Age. * Bladet skulle trekke fram noen av de viktigste nyhetene og gi en bibelsk forklaring på hvorfor disse betydningsfulle hendelsene fant sted.

Alle bibelstudentene ble oppfordret til å forkynne frimodig ved hjelp av denne nye publikasjonen. I et brev som beskrev hvordan arbeidet skulle organiseres, sto det: «Måtte enhver som er innviet, huske at det er et stort privilegium å tjene, og la enhver gripe muligheten nå og være med på å avlegge dette storslåtte vitnesbyrdet for verden.» Reaksjonen var overveldende! I desember hadde ivrige forkynnere av Riket fått tegnet over 50 000 abonnementer på det nye bladet.

Før 1919 var omme, hadde Jehovas folk blitt omorganisert og styrket. I tillegg hadde flere viktige profetier om de siste dager blitt oppfylt. Jehovas folk hadde blitt prøvd og renset, som forutsagt i Malaki 3:1–4. De hadde blitt frigjort fra det symbolske fangenskapet i «Babylon den store», og Jesus hadde utnevnt «den trofaste og kloke slave». * (Åp 18:2, 4; Matt 24:45) Nå var bibelstudentene klare til å gå i gang med det arbeidet Jehova ville at de skulle utføre.