Jehova var virkelig en styrke for disse ivrige forkynnerne. I løpet av 1920 økte tallet på kolportører, eller pionerer, fra 225 til 350. Og for første gang var det over 8000 klassearbeidere, eller menighetsforkynnere, som rapporterte felttjeneste til hovedkontoret. Jehova velsignet dem med enestående resultater.

Den 21. mars 1920 talte Joseph F. Rutherford, som på den tiden tok ledelsen blant bibelstudentene, over temaet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Bibelstudentene gjorde alt de kunne for å invitere interesserte til dette arrangementet. De leide et av de største teatrene i New York og delte ut rundt 320 000 invitasjoner.

Responsen var over all forventning. Over 5000 fylte teatret til siste plass, og så mange som 7000 måtte gå igjen. The Watch Tower omtalte det som «et av de mest vellykkede møtene de internasjonale bibelstudenter noen gang har arrangert».

Bibelstudentene ble kjent for å forkynne budskapet «millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». De forsto ikke da at budskapet om Guds rike måtte bli forkynt i mye større utstrekning. Engasjementet deres var likevel imponerende. Ida Olmstead, som begynte å gå på møter i 1902, sa: «Vi visste at hele menneskeheten hadde store velsignelser i vente, og vi passet på å fortelle disse gode nyhetene til alle vi traff i tjenesten.»

For å sørge for at det fantes nok åndelig mat, begynte brødrene på Betel å trykke noe av litteraturen selv. De kjøpte utstyr og monterte det i en leid bygning i 35 Myrtle Avenue i Brooklyn i New York, noen kvartaler fra Betel-hjemmet.

Leo Pelle og Walter Kessler hadde sin første dag på Betel i januar 1920. Walter fortalte: «Da vi kom, så trykkeritilsynsmannen på oss og sa: ‘Dere har en og en halv time før det er lunsj.’ Han satte oss til å hente kartonger med bøker opp fra kjelleren.»

Leo fortalte hva de gjorde dagen etter: «Vi fikk i oppgave å vaske veggene i første etasje i bygningen. Det var den mest møkkete  jobben jeg noen gang hadde hatt. Men det var Herrens arbeid, og derfor føltes det meningsfylt.»

Etter noen få uker var ivrige brødre i gang med å trykke The Watch Tower. Det ble produsert 60 000 eksemplarer av The Watch Tower for 1. februar 1920 på flattrykkpressen i andre etasje. I mellomtiden monterte brødrene en trykkpresse i kjelleren som de kalte Slagskipet. Fra og med nummeret for 14. april 1920 trykte brødrene også The Golden Age. Det er helt tydelig at Jehova velsignet innsatsen til disse villige arbeiderne.

Jehovas folk gledet seg over at virksomheten var kommet i gang igjen, og at samholdet var styrket. Men noen bibelstudenter hadde forlatt organisasjonen i den vanskelige tiden fra 1917 til 1919. Hva kunne gjøres for å hjelpe dem?

The Watch Tower for 1. april 1920 inneholdt artikkelen «La oss bo sammen i fred». Der ble det kjærlig sagt: «Vi føler oss sikre på ... at enhver som har Herrens ånd, ... er villig til å glemme det som er tilbakelagt, ... til å bo sammen i enhet og gå videre som ett harmonisk legeme.»

Mange reagerte positivt på disse varme ordene. Et ektepar skrev: «Vi forstår at det har vært feil av oss at vi det siste drøye året har stått passivt ved siden av mens andre har utført [forkynnelses]arbeidet. ... Vi håper at vi aldri mer vil la oss villede.» Disse som hadde blitt aktive igjen, hadde mye arbeid foran seg.

Den 21. juni 1920 begynte bibelstudentene på en intens kampanje for å distribuere «ZG», en paperbackutgave av Den fuldbyrdede Hemmelighed. * Et stort antall av disse bøkene hadde havnet på lager da boken ble forbudt i 1918.

 Alle klassearbeidere, ikke bare kolportørene, ble oppfordret til å være med på kampanjen. I Bulletin for juni 1920 sto det: «Enhver innviet person i hver klasse som kan delta, bør gjøre det med glede. La alle ha dette som motto nå: ‘Ett gjør jeg’ – jeg leverer ZG.» Edmund Hooper fortalte at mange deltok i dør-til-dør-arbeidet for aller første gang under denne kampanjen. Han sa: «Det begynte å gå opp for oss hva dette arbeidet innebar, et arbeid som skulle komme til å overgå våre villeste forventninger.»

Siden det hadde vært vanskelig å opprettholde kommunikasjonen med bibelstudenter i andre land under den første verdenskrig, ønsket bror Rutherford å oppmuntre disse brødrene og å reorganisere forkynnelsesarbeidet. Den 12. august 1920 la han og fire andre brødre derfor ut på en lengre reise til Storbritannia, det europeiske kontinentet og Midtøsten.

Mens bror Rutherford var i Storbritannia, arrangerte bibelstudentene tre stevner og tolv offentlige møter. Det ble anslått at det totalt var 50 000 til stede. The Watch Tower oppsummerte besøket slik: «Vennene ble styrket og oppmuntret. De ble nærere knyttet til hverandre og samarbeidet tettere i tjenesten, og mange triste hjerter ble glade.» I Paris holdt bror Rutherford igjen foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Salen var helt fullsatt da foredraget begynte. Tre hundre ba om å få mer informasjon.

De neste ukene besøkte brødrene Aten, Kairo og Jerusalem. For å følge opp interessen på disse stedene opprettet bror Rutherford et avdelingskontor i byen Ramallah i nærheten av Jerusalem. Så dro han tilbake til Europa og opprettet det sentraleuropeiske kontor og ordnet med at det skulle bli trykt litteratur der.

Høsten 1920 utga bibelstudentene nr. 27 av The Golden Age, et spesialnummer som handlet om hvordan bibelstudentene hadde blitt forfulgt i 1918. Slagskipet, den trykkpressen som er nevnt tidligere, var i drift natt og dag for å produsere over fire millioner eksemplarer av dette bladet.

I dette nummeret kunne man lese om den spesielle saken som gjaldt Emma Martin.  Søster Martin var kolportør i San Bernardino i California. Den 17. mars 1918 var hun og tre brødre, E. Hamm, E.J. Sonnenburg og E.A. Stevens, på et lite møte som bibelstudentene hadde.

En mann som var til stede, var ikke der for å lære om Bibelen. «Jeg gikk på dette møtet ... på oppdrag fra påtalemyndigheten», fortalte han senere som vitne i retten. «Jeg gikk dit for å finne bevis.» Han fikk tak i det «beviset» han ville ha, et eksemplar av Den fuldbyrdede Hemmelighed. Noen dager senere ble søster Martin og de tre brødrene arrestert. De ble tiltalt for å ha brutt spionasjeloven ved å distribuere den forbudte boken.

Emma og vennene hennes ble funnet skyldige og dømt til tre års fengsel. Den 17. mai 1920 hadde de brukt opp alle ankemulighetene sine og begynte å sone dommene. Men snart forandret situasjonen seg til det bedre.

På et stevne i San Francisco 20. juni 1920 fortalte bror Rutherford hva som hadde skjedd med dem. Forsamlingen, som var opprørt over hvordan disse kristne ble behandlet, var enige i at man skulle sende et telegram til USAs president. I telegrammet sto det: «Vi mener at det at fru Martin ... er blitt domfelt ... på grunnlag av spionasjeloven, er urettferdig ... Det at føderale tjenestemenn har brukt sin makt til å ... lure ... fru Martin ... og så fabrikkere en sak for å få henne sendt i fengsel, fordømmer vi som ... skandaløst.»

Allerede neste dag benådet president Woodrow Wilson søster Martin og brødrene Hamm, Sonnenburg og Stevens. Det urettferdige fengselsoppholdet var over.

Da 1920 nærmet seg slutten, hadde bibelstudentene mye å være glade for. Virksomheten ved hovedkontoret økte, og bibelstudentene var mer engasjert enn noen gang i å forkynne om Guds rike som løsningen på menneskenes problemer. (Matt 24:14) Året etter, 1921, skulle sannheten om Riket bli forkynt i enda større grad.