«DENNE mannen er et utvalgt kar for meg til å bære mitt navn ut til nasjonene så vel som til konger.» (Apg 9:15) Herren Jesus sa dette om en som nettopp hadde blitt omvendt til kristendommen, den jødiske mannen som etter hvert ble kjent som apostelen Paulus.

En av de ‘kongene’ Paulus skulle stå framfor, var den romerske keiseren Nero. Hvordan ville du føle det hvis du måtte forsvare troen din overfor en høytstående myndighetsperson? De kristne blir oppfordret til å etterligne Paulus. (1. Kor 11:1) Én måte vi kan gjøre det på, er å benytte oss av juridiske instanser for å forsvare det gode budskap.

Moseloven var landets lov i Israel, og den var den moralske rettesnoren for gudfryktige jøder overalt. Etter pinsedagen i år 33 var ikke de som tilbad Jehova, forpliktet til å holde Moseloven. (Apg 15:28, 29; Gal 4:9–11) Paulus og andre kristne snakket likevel ikke respektløst om Loven, og de kunne derfor forkynne i mange jødiske samfunn uten hindringer. (1. Kor 9:20) Mange ganger gikk Paulus faktisk til synagoger, der han kunne forkynne for mennesker som kjente til Abrahams Gud, og som han kunne resonnere med på grunnlag av De hebraiske skrifter. – Apg 9:19, 20; 13:5, 14–16; 14:1; 17:1, 2.

Det første stedet apostlene valgte å lede forkynnelsesarbeidet fra, var Jerusalem. De underviste regelmessig i templet. (Apg 1:4; 2:46; 5:20) Paulus reiste noen ganger til Jerusalem, og han ble til slutt arrestert der. Det var begynnelsen på en rettsprosess som til slutt førte ham til Roma.

Hvordan kan romerske myndigheter ha sett på den læren Paulus forkynte? Noe som kan gi oss en pekepinn om det, er det synet romerne hadde på religion generelt. De tvang ikke de forskjellige etniske gruppene i sitt rike til å gi avkall på religionen sin, bortsett fra når det så ut til at den utgjorde en trussel mot staten eller moralen.

 Romerne gav jødene mange rettigheter i riket. Boken Backgrounds of Early Christianity sier: «Jødedommen hadde en privilegert posisjon i Romerriket. ... Jødene kunne fritt utøve sin religion og var fritatt for å tilbe den romerske stats guddommer. Innenfor sine egne samfunn kunne de la sin egen lov regulere livet deres.» De trengte heller ikke å utføre militærtjeneste. * Paulus benyttet seg av den beskyttelsen romersk lov gav jødedommen, når han forsvarte kristendommen overfor romerske myndigheter.

Motstandere prøvde på forskjellige måter å få vanlige mennesker og myndighetene til å vende seg mot Paulus. (Apg 13:50; 14:2, 19; 18:12, 13) For å nevne et eksempel: De eldste i menigheten i Jerusalem hørte et rykte som spredte seg blant jødene om at Paulus forkynte «frafall fra Moses». Slike rykter kunne få noen nyomvendte jødekristne til å tro at Paulus ikke respekterte Guds ordninger. Det kunne også få Sanhedrinet til å erklære kristendommen for å være et frafall fra jødedommen. Hvis det skjedde, kunne jøder som kom sammen med kristne, bli straffet. De ville bli utstøtt av samfunnet og bli nektet å tale offentlig i templet eller i synagogene. De eldste bad Paulus motbevise disse ryktene ved å gå til templet og gjøre noe som Gud ikke krevde at han skulle gjøre, men som det heller ikke var noe i veien for at han gjorde. – Apg 21:18–27.

Paulus gjorde som de eldste bad ham om, og det gav ham muligheter til «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil 1:7) I templet laget jødene opptøyer, og de ønsket å drepe Paulus. Den romerske militære befalingsmannen arresterte Paulus. Da Paulus skulle til å bli pisket, fortalte han at han var romersk borger. Det førte til at han ble tatt med til Cæsarea, som romerne administrerte Judea fra. Der ville han få uvanlige muligheter til frimodig å forkynne for myndighetene, noe som sannsynligvis gjorde at mennesker som ikke visste så mye om kristendommen, fikk vite mer om den.

Apostlenes gjerninger, kapittel 24, beskriver det rettsmøtet som Paulus hadde med Feliks, den romerske stattholderen i Judea, som allerede hadde litt kjennskap til hva de kristne trodde på. Jødene anklaget Paulus for å ha brutt romersk lov på minst tre måter. De sa at han hadde oppfordret jøder rundt om i riket til å gjøre opprør, at han var leder for en farlig sekt, og at han hadde prøvd å vanhellige templet, som på den tiden var under romersk beskyttelse. (Apg 24:5, 6) Disse anklagene kunne føre til at han ble dømt til døden.

Kristne i dag kan lære noe av hvordan Paulus håndterte disse anklagene. Han bevarte roen og snakket på en respektfull måte. Han henviste til Loven og Profetene og til retten til å tilbe sine «forfedres Gud», en rettighet som andre jøder under romersk lov hadde. (Apg 24:14) Etter hvert fikk Paulus mulighet til å forsvare troen sin og avlegge et vitnesbyrd overfor den neste stattholderen, Porkius Festus, og også overfor kong Herodes Agrippa.

For å få en rettferdig rettssak sa Paulus til slutt: «Jeg anker til keiseren!» – den mektigste herskeren på den tiden. – Apg 25:11.

Senere sa en engel til Paulus: «Du må stå for keiseren.» (Apg 27:24) Ved begynnelsen av sin regjeringstid hadde den romerske keiseren Nero sagt at han ikke selv kom til å dømme i alle rettssaker. De første åtte årene han var keiser, pleide han å overlate den oppgaven til andre. Boken The Life and Epistles of Saint Paul sier at når Nero aksepterte å dømme i en sak, lot han den bli ført i hans eget palass, der han fikk hjelp av en gruppe rådgivere som hadde mye erfaring og stor innflytelse.

Vi vet ikke om det var Nero selv som forhørte  og dømte Paulus, eller om han gav en annen i oppdrag å dømme i Paulus’ ankesak og så rapportere tilbake til ham. Uansett hvordan det forholdt seg, forklarte Paulus trolig at han tilbad jødenes Gud, og at han oppfordret alle mennesker til å gi myndighetene den ære de hadde krav på. (Rom 13:1–7; Tit 3:1, 2) Det ser ut til at Paulus klarte å forsvare det gode budskap overfor høytstående myndighetspersoner på en god måte – han ble satt fri. – Fil 2:24; Filem 22.

Jesus sa til disiplene: «Dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» (Matt 10:18) Det er et privilegium å representere Jesus på denne måten. Det vi gjør for å forsvare det gode budskap, kan føre til at vi vinner juridiske seire. Avgjørelser som ufullkomne mennesker treffer, kan selvfølgelig ikke «juridisk sett grunnfeste» det gode budskap fullt ut. Det er bare Guds rike som vil fjerne undertrykkelse og urettferdighet for godt. – Fork 8:9; Jer 10:23.

Likevel kan Jehovas navn også i dag bli æret når kristne forsvarer sin tro. Vi bør i likhet med Paulus prøve å være rolige, oppriktige og overbevisende. Jesus sa til sine disipler at de ikke ville trenge å øve inn på forhånd hvordan de skulle forsvare seg, for han ville gi dem ord og visdom som alle deres motstandere til sammen ikke ville kunne stå imot eller motsi. – Luk 21:14, 15; 2. Tim 3:12; 1. Pet 3:15.

Når kristne forsvarer det de tror på, overfor konger, politiske ledere eller andre myndighetspersoner, kan de avlegge et vitnesbyrd for mennesker som det kanskje ellers hadde vært vanskelig å nå med det kristne budskap. Noen rettsavgjørelser som har gått i vår favør, har ført til at lover er blitt forbedret, slik at de nå beskytter ytringsfriheten og religionsfriheten. Men uansett hva utfallet blir av slike saker, gleder Gud seg over det mot som hans tjenere viser under prøvelse.