I MIDTEN av 1930-årene flyttet far og mor – James og Jessie Sinclair – til Bronx, en bydel i New York. En av dem de ble kjent med der, var Willie Sneddon, som i likhet med dem var fra Skottland. Da de møttes første gang, tok det ikke mange minuttene før de tre snakket om familiene sine. Dette skjedde et par år før jeg ble født.

Mor fortalte Willie at faren hennes og den eldre broren hennes druknet da fiskebåten deres gikk på en mine i Nordsjøen under den første verdenskrig. Willie sa: «Faren din er i helvete!» Willie var et av Jehovas vitner, og på denne sjokkerende måten begynte mor å bli kjent med det Bibelen lærer.

Mor ble opprørt over det Willie sa, for hun visste at faren hennes var et godt menneske. Men så spurte Willie: «Ville det hjelpe hvis jeg fortalte deg at Jesus kom til helvete?» Mor husket trosbekjennelsen, der det opprinnelig ble sagt at Jesus for ned til helvete og sto opp fra de døde på den tredje dag. Så hun tenkte: Hvis helvete er et sted der de onde blir pint med ild, hvorfor kom da Jesus dit? Slik gikk det til at mor ble interessert i sannheten. Hun begynte å gå på møter i menigheten i Bronx og ble døpt i 1940.

På den tiden ble ikke kristne foreldre oppfordret til å studere Bibelen med barna sine. Da jeg var liten, passet far meg mens mor gikk på møter og var ute i forkynnelsen i helgene. Etter noen år begynte han og jeg å bli med mor på møtene. Hun var en veldig aktiv forkynner av det gode budskap og ledet flere bibelstudier med interesserte. I en periode studerte hun faktisk med flere interesserte som bodde i nærheten av hverandre, og som hun samlet i en gruppe. I skoleferiene ble jeg med henne ut på feltet. Slik lærte jeg mye om Bibelen og om hvordan man kan lære andre om det den sier.

Da jeg var liten, satte jeg dessverre ikke så stor pris på sannheten. Jeg tok den for gitt. Men da jeg var cirka 12 år, ble jeg forkynner, og fra da av deltok jeg regelmessig  i felttjenesten. Da jeg var 16, innviet jeg meg til Jehova, og jeg ble døpt 24. juli 1954 på et stevne i Toronto i Canada.

Noen brødre i menigheten jeg gikk i, var eller hadde vært medlemmer av Betel-familien. De påvirket meg mye i positiv retning. Det gjorde inntrykk på meg å se hvor dyktige de var til å holde taler og å forklare bibelske sannheter. Lærerne mine ville at jeg skulle gå på universitetet, men jeg hadde som mål å begynne på Betel. På det stevnet i Toronto leverte jeg derfor inn en Betel-søknad. Jeg søkte på nytt i 1955, i forbindelse med et stevne på Yankee Stadium i New York. Ikke lenge etter, da jeg var 17, ble jeg invitert til å begynne å tjene på Betel i Brooklyn 19. september 1955. Den andre dagen min på Betel begynte jeg å jobbe på bokbinderiet i 117 Adams Street. Snart jobbet jeg ved en maskin som satte sammen enheter på 32 sider, slik at en annen maskin etterpå kunne sy disse enhetene sammen til en bok.

Etter en måned i bokbinderiet ble jeg spurt om å begynne i abonnementsavdelingen fordi jeg kunne skrive på maskin. Den gangen var det slik at adressene til nye abonnenter på Vakttårnet og Våkn opp! ble skrevet på stensiler (små metallplater). Noen måneder senere jobbet jeg i ekspedisjonsavdelingen. Tilsynsmannen for avdelingen, Klaus Jensen, spurte om jeg var villig til å bli med den lastebilsjåføren som kjørte kartonger med litteratur til havnen så de kunne bli sendt til andre steder i verden. Det var også sekker med blad som skulle fraktes til postkontoret for å bli sendt til menigheter over hele USA. Bror Jensen sa at han trodde at fysisk arbeid ville gjøre meg godt. Jeg veide bare 57 kilo  og var tynn som en strek. Disse turene til havnen og postkontoret gjorde at jeg ble fysisk sterkere. Bror Jensen visste tydeligvis hva som var bra for meg!

Abonnementsavdelingen tok også hånd om bladbestillinger fra menighetene. Slik fikk jeg vite om språk som bladene våre ble trykt på i Brooklyn – blad som skulle sendes til andre deler av verden. Mange av språkene hadde jeg aldri hørt om, men jeg var glad for å vite at titusener av blad ble sendt til fjerne himmelstrøk. Jeg visste ikke da at jeg senere skulle få det privilegiet å besøke mange av disse stedene.

I 1961 fikk jeg i oppgave å arbeide i økonomiavdelingen under tilsyn av Grant Suiter. Etter et par år der ble jeg kalt inn på kontoret til Nathan Knorr, som på den tiden ledet vårt verdensomfattende arbeid. Han fortalte at en av de brødrene som arbeidet på kontoret hans, skulle på Kurs i Rikets tjeneste i en måned og etterpå arbeide i tjenesteavdelingen. Jeg skulle overta plassen hans og arbeide sammen med Don Adams. Det hadde seg tilfeldigvis slik at det var Don som hadde tatt imot Betel-søknaden min på stevnet i 1955. To andre brødre som allerede arbeidet i den samme avdelingen, var Robert Wallen og Charles Molohan. Vi fire arbeidet sammen i mer enn 50 år. Det har virkelig vært en glede å tjene sammen med slike trofaste åndelige menn! – Sal 133:1.

Fra 1970 fikk jeg i oppdrag å reise noen uker hvert eller annethvert år for å besøke noen av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Den gangen ble dette kalt besøk av sonetilsynsmannen. Dette innebar å besøke Betel-familier og misjonærer over hele verden, gi åndelig oppmuntring  og gjennomgå avdelingskontorets opptegnelser. Så hyggelig det var å treffe noen som hadde gått i de første klassene på Gilead-skolen, og som fortsatt tjente trofast i utlandet! Det har vært et privilegium og en glede å besøke over 90 land i forbindelse med dette arbeidet.

Alle medlemmene av Betel-familien i Brooklyn var fordelt på menigheter i New York-området. Den menigheten jeg gikk i, lå i Bronx. Den første menigheten i denne bydelen hadde vokst og blitt delt. Den opprinnelige menigheten fikk navnet Upper Bronx menighet, og det var den jeg tilhørte.

En latvisk familie som hadde blitt Jehovas vitner mens de bodde i den sørlige delen av Bronx, flyttet i midten av 1960-årene til denne menighetens distrikt. Den eldste datteren, Livija, begynte som alminnelig pioner rett etter at hun var ferdig med high school. Noen måneder senere flyttet hun til Massachusetts for å tjene på et sted der behovet for forkynnere var større. Jeg begynte å skrive til henne for å fortelle siste nytt fra menigheten, og hun skrev tilbake for å fortelle meg hvor bra det gikk i tjenesten i Boston-området.

Noen få år senere ble Livija utnevnt til spesialpioner. Hun ønsket å gjøre så mye hun kunne i tjenesten for Jehova, så hun søkte om å få tjene på Betel, og i 1971 ble hun invitert til å begynne. Det virket som om dette kunne være et tegn fra Jehova! Den 27. oktober 1973 giftet vi oss, og vi var så heldige å få bror Knorr til å holde bryllupstalen. Ordspråkene 18:22 sier: «Har noen funnet en god hustru? Han har funnet noe godt, og han får velvilje fra Jehova.» Livija og jeg har fått tjene sammen på Betel i over 40 år. Og vi støtter fortsatt en menighet i det samme området i Bronx.

Det var virkelig en glede å arbeide sammen med bror Knorr. Han arbeidet utrettelig for sannheten, og han satte stor pris på misjonærene rundt omkring i verden. Mange av dem var de første vitnene i de landene de ble sendt til. Det var veldig trist da bror Knorr fikk kreft i 1976. En gang mens han var sengeliggende, ba han meg lese høyt for ham noe stoff som snart skulle gå i trykken. Han ba meg få tak i Frederick Franz, slik at han også kunne komme og høre på. Senere fikk jeg vite at fordi bror Franz var i ferd med å bli blind, hadde bror Knorr brukt mye tid på å lese slikt stoff for ham.

Bror Knorr døde i 1977, men de som kjente ham og var glad i ham, fant trøst i å vite at han hadde fullført sitt jordiske løp i trofasthet. (Åp 2:10) Etter det var det bror Franz som ledet arbeidet.

 På den tiden gjorde jeg sekretærarbeid for Milton Henschel, som hadde arbeidet sammen med bror Knorr i flere tiår. Bror Henschel informerte meg om at min viktigste oppgave på Betel nå var å hjelpe bror Franz med hva som helst det måtte være behov for. Jeg leste regelmessig stoff for ham før det ble trykt. Bror Franz hadde en utrolig hukommelse og en imponerende evne til å konsentrere seg fullstendig om det som ble lest. Det var en glede å hjelpe ham på denne måten til han fullførte sitt jordiske løp i desember 1992.

De 61 årene jeg har vært på Betel, har gått fort. Begge foreldrene mine døde trofaste mot Jehova, og jeg ser fram til å ønske dem velkommen tilbake i en mye bedre verden. (Joh 5:28, 29) Ingenting av det denne gamle verden tilbyr, kan måle seg med det store privilegiet det er å samarbeide med trofaste menn og kvinner på vegne av Guds folk over hele jorden. Livija og jeg kan med overbevisning si at i de årene vi har vært i heltidstjenesten, har «Jehovas glede» vært vår «borg». – Neh 8:10.

Ikke noe menneske er uunnværlig i Jehovas organisasjon, og arbeidet med å utbre sannheten om Riket fortsetter. Det har vært en glede og et privilegium å arbeide sammen med mange trofaste og lojale brødre og søstre i årenes løp. De fleste av de salvede jeg har arbeidet sammen med, er ikke lenger her på jorden. Men jeg er takknemlig for at jeg har fått samarbeide med slike trofaste åndelige mennesker i tjenesten for Jehova.