I begynnelsen av 1940-årene studerte foreldrene mine Bibelen sammen med Jehovas vitner. På et tidspunkt sluttet de å studere, men moren min fortsatte å få Vakttårnet og Våkn opp! I 1950 ble det holdt et internasjonalt stevne i New York, og der var familien min til stede.

Kort tid etter stevnet begynte bror Lawrence Jeffries å besøke oss. Han viste meg oppmerksomhet og prøvde å lære meg sannheten. I begynnelsen var jeg uenig i Jehovas vitners standpunkt når det gjaldt politikk og militærtjeneste, for jeg syntes de burde engasjere seg. Jeg argumenterte med at hvis alle i USA nektet å gå i krig, kunne fiendene komme og overta hele landet. Bror Jeffries var tålmodig med meg og sa: «Hva tror du Jehova ville gjøre hvis alle i USA tjente ham og det kom noen fiender for å angripe dem?» Den måten han kommenterte dette og andre emner på, hjalp meg til å forstå at argumentene mine ikke holdt mål. Det gjorde at jeg ble mer interessert.

Jeg brukte mange timer på å lese eldre numre av Vakttårnet og Våkn opp! som moren min hadde lagt ned i kjelleren. Etter hvert skjønte jeg at dette var sannheten, så jeg sa ja til å begynne å studere Bibelen sammen med bror Jeffries. Jeg begynte også å gå fast på møtene. Jeg elsket det jeg lærte, og jeg ble forkynner. Målene mine forandret seg da jeg forsto at «Jehovas store dag er nær». (Sef 1:14) Nå var jeg ikke lenger opptatt av å få en høy utdannelse, men jeg ønsket å hjelpe andre til å bli kjent med sannheten i Bibelen.

 Jeg gikk ut av high school 13. juni 1956, og tre dager senere ble jeg døpt på et kretsstevne. Da visste jeg ikke hvor mange velsignelser jeg ville få oppleve fordi jeg valgte å bruke livet mitt på å lære om Jehova og undervise andre.

Jeg begynte som alminnelig pioner seks måneder etter at jeg hadde blitt døpt. I desember 1956 var det en artikkel i Rikets tjeneste som oppfordret forkynnere til å tjene på et sted med større behov. Jeg følte at dette gjaldt meg. Jeg ønsket å hjelpe til på et sted der det ikke var så mange forkynnere. – Matt 24:14.

Jeg flyttet til Edgefield i Sør-Carolina. Menigheten der besto av bare fire forkynnere, og med meg ble vi fem. Vi hadde møtene i stua hjemme hos en bror. Hver måned gikk jeg 100 timer på feltet. Jeg hadde mye å gjøre, for jeg måtte ta ledelsen i felttjenesten og ha mange poster på møtene. Jeg oppdaget at jo mer jeg engasjerte meg, jo mer lærte jeg om Jehova.

En enke jeg studerte Bibelen med, eide et begravelsesbyrå i Johnston, en by noen kilometer unna. Hun var snill og ga meg en deltidsjobb, og det trengte jeg virkelig. Hun lot oss også få bruke en liten bygning hun eide, som Rikets sal.

Bror Jolly Jeffries, som var sønnen til den broren som hadde studert med meg, flyttet til Edgefield fra Brooklyn i New York, og han ble pionerpartneren min. Vi bodde sammen i en liten husvogn som vi fikk låne av en bror.

Lønningene var lave i Sørstatene. Vi tjente bare to–tre dollar på en hel dags arbeid. En gang hadde jeg vært i butikken og brukt de siste myntene mine til å kjøpe litt mat. Da jeg kom ut, kom en mann bort til meg og spurte: «Trenger du arbeid? Jeg betaler deg en dollar i timen.» Han ga meg tre dagers arbeid med å rydde opp på en byggeplass. Det virket som om Jehova ville at jeg skulle bli i Edgefield. Jeg klarte faktisk også å spare opp nok penger til å kunne dra på det internasjonale stevnet i New York i 1958.

Den andre dagen på stevnet skjedde det noe spesielt. Jeg traff Ruby Wadlington, som var pioner i Gallatin i Tennessee. Vi var begge interessert i misjonærtjeneste, så vi gikk på Gilead-møtet på det stevnet. Senere begynte vi å skrive brev til hverandre. Etter en tid ble jeg invitert til Gallatin for å holde et offentlig foredrag. Jeg benyttet sjansen til å fri til Ruby. Jeg flyttet til menigheten hennes, og vi giftet oss i 1959.

Da jeg var 23 år, ble jeg utnevnt til menighetstjener (nå kalt koordinator for eldsterådet) i Gallatin. Vi var den første menigheten bror Charles Thompson besøkte som kretstilsynsmann. Selv  om han hadde mye erfaring, spurte han meg om hva brødrene og søstrene trengte, og hva andre kretstilsynsmenn hadde gjort for å dekke behovene deres. Den måten han gikk fram på, lærte meg at det er bra å stille spørsmål og få alle fakta før man tar en avgjørelse.

I mai 1964 ble jeg invitert til å gå på Kurs i Rikets tjeneste. Kurset ble holdt i South Lansing i New York og varte en måned. Lærerne ved denne skolen vakte et sterkt ønske i meg om å fortsette å lære mer om Jehova og å vokse som et åndelig menneske.

Ruby og jeg ble bedt om å begynne i kretstjenesten i januar 1965. Vi fikk en veldig stor krets. Den strakte seg fra Knoxville i Tennessee og nesten helt til Richmond i Virginia. Kretsen innbefattet også menigheter i Nord-Carolina, Kentucky og West Virginia. Vi besøkte bare menigheter med svarte brødre og søstre, for på den tiden var det raseskillelover i Sørstatene i USA som gjorde at svarte og hvite ikke fikk lov til å ha møter sammen. Vennene var fattige, og vi lærte å dele det vi hadde, med dem som hadde mindre enn oss. En erfaren kretstilsynsmann lærte meg noe viktig: «Vær en bror. Ikke kom til menigheten som om du er en slags sjef. Du kan ikke hjelpe dem hvis de ikke ser på deg som en bror.»

En gang vi besøkte en liten menighet, startet Ruby et studium med en ung kvinne som hadde en datter på ett år. Det var ingen i menigheten som kunne ta hånd om studiet, så Ruby ledet studiet via brev. Neste gang vi var på besøk, kom kvinnen på alle møtene. Da to spesialpionersøstre flyttet til menigheten, tok de over studiet, og kvinnen ble snart døpt. Rundt 30 år senere, i 1995, kom en ung søster bort til Ruby på Betel i Patterson. Hun presenterte seg som datteren til den kvinnen Ruby hadde studert med. Hun og mannen hennes gikk i den 100. klassen ved Gilead-skolen.

Den andre kretsen vår lå i Florida. På den tiden trengte vi en bil, og vi fikk tak i en til en veldig god pris. Men den første uken gikk vannpumpen i stykker, og vi hadde ikke råd til en reparasjon. Jeg ringte til en bror som jeg tenkte kunne hjelpe oss. Han fikk en av sine ansatte til å reparere bilen og ville ikke ta betalt. Han sa bare: «Du skylder meg ingenting.» Han ga oss til og med litt penger som en gave. Det var et fint eksempel på hvordan Jehova tar seg av sine tjenere. Og det minnet oss om at vi må være gavmilde mot andre.

Når vi besøkte de forskjellige menighetene, bodde vi hjemme hos brødrene og søstrene. Det førte til at vi fikk mange gode venner. En dag lot jeg en halvferdig rapport om menigheten bli stående i skrivemaskinen. Da jeg kom tilbake om kvelden, fant jeg ut at den tre år gamle sønnen i familien hadde «hjulpet» meg til å gjøre rapporten ferdig. Det ertet jeg ham for i mange år.

I 1971 fikk jeg et brev som fortalte at jeg hadde blitt utnevnt til å tjene som områdetilsynsmann i New York. Vi fikk sjokk! Da vi flyttet dit, var jeg bare 34 år. Jeg var den første svarte områdetilsynsmannen som hadde tjent der, og brødrene og søstrene tok varmt imot meg.

Som områdetilsynsmann fikk jeg undervise andre om Jehova hver helg på kretsstevnene. Mange av kretstilsynsmennene hadde mer erfaring enn meg. En av dem hadde holdt talen da jeg ble døpt. En annen bror, Theodore Jaracz, ble senere medlem av det styrende råd. Det var også mange erfarne brødre som tjente på Betel i Brooklyn. Jeg var veldig takknemlig for at kretstilsynsmennene og betelittene hjalp meg til å føle meg avslappet. Jeg fikk personlig erfare at disse brødrene var kjærlige hyrder som holdt seg til Bibelen og lojalt støttet organisasjonen. Ydmykheten deres gjorde det lett for meg å tjene som områdetilsynsmann.

I 1974 utnevnte det styrende råd en annen gruppe kretstilsynsmenn til å begynne i områdetjenesten.  Jeg fikk i oppdrag å tjene som kretstilsynsmann igjen, denne gangen i Sør-Carolina. På den tiden trengte ikke lenger svarte og hvite å tilhøre hver sine menigheter og kretser, noe alle sammen var glade for.

På slutten av 1976 fikk jeg i oppdrag å tjene i en krets som lå mellom Atlanta og Columbus i Georgia. Jeg kommer aldri til å glemme den gangen jeg holdt begravelsestalen for fem svarte barn som hadde dødd. Brannstiftere hadde satt fyr på huset familien bodde i. Foreldrene overlevde, men moren måtte på sykehus på grunn av de skadene hun hadde fått. Det var en konstant strøm av Jehovas vitner, både svarte og hvite, som kom til sykehuset for å trøste foreldrene. Den kjærligheten de viste, var helt enestående. Slik medfølelse og omsorg kan hjelpe Guds tjenere til å holde ut når det aller verste skjer.

I 1977 ble vi spurt om vi ville komme til Betel i Brooklyn for å hjelpe til med et prosjekt i noen måneder. Da prosjektet var nesten ferdig, hadde to medlemmer av det styrende råd et møte med meg, der de spurte om Ruby og jeg kunne tenke oss å begynne fast på Betel. Det sa vi ja til.

I 24 år var jeg i tjenesteavdelingen, der brødrene ofte må håndtere sensitive og kompliserte spørsmål. I årenes løp har det styrende råd sørget for veiledning som bygger på bibelske prinsipper. Denne veiledningen hjelper tjenesteavdelingen til å besvare spørsmål, og den brukes også som grunnlag for opplæring av kretstilsynsmenn, eldste og pionerer. Slik opplæring har hjulpet mange til å vokse åndelig sett, og det har i sin tur styrket Jehovas organisasjon.

Fra 1995 til 2018 besøkte jeg forskjellige avdelingskontorer som representant for hovedkontoret, tidligere kalt sonetilsynsmann. Jeg hadde møter med utvalget og med betelitter og misjonærer for å oppmuntre dem og hjelpe dem med eventuelle problemer. Men Ruby og jeg har også alltid blitt oppmuntret av det disse brødrene og søstrene har fortalt oss. I 2000 var vi for eksempel i Rwanda. Det gjorde sterkt inntrykk på oss å høre om hva Betel-familien og andre brødre og søstre hadde gjennomgått i forbindelse med folkemordet i 1994. Mange hadde mistet venner og familie. Til tross for det de hadde vært igjennom, var de fylt av tro, håp og glede.

Både Ruby og jeg er nå over 80 år. De siste 20 årene har jeg vært medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA. Jeg tok aldri høyere utdannelse, men jeg har fått den aller beste utdannelsen som finnes, av Jehova og hans organisasjon. På grunn av det har jeg kunnet lære andre bibelske sannheter som de kan ha nytte av i all evighet. (2. Kor 3:5; 2. Tim 2:2) Jeg har sett hvordan Bibelens budskap har hjulpet mennesker til å få et bedre liv og til å få et nært forhold til sin Skaper. (Jak 4:8) Ruby og jeg fortsetter å utnytte de mulighetene vi har til å oppmuntre andre til å lære mer om Jehova og undervise andre om Bibelens sannheter. Det er det største privilegiet man kan ha som en av Jehovas tjenere!