1–3. (a) Hvordan vet vi at vi kan bli Guds venner? (b) Hvilke personer skal vi se nærmere på i denne artikkelen?

BIBELEN sier tre ganger at Abraham var Guds venn. (2. Krøn 20:7, fotn.; Jes 41:8; Jak 2:23) Denne trofaste mannen er den eneste personen som blir direkte omtalt som det i Bibelen. Bør vi så gå ut fra at han er det eneste mennesket som har blitt Jehovas venn? Nei, for Bibelen viser at hver og en av oss kan bli hans venn.

² Guds Ord inneholder mange beretninger om trofaste menn og kvinner som fryktet Jehova, trodde på ham og ble hans nære venner. (Les Salme 25:14.) Apostelen Paulus skrev om en stor «sky av vitner», forskjellige slags mennesker som alle må ha vært Guds venner. – Hebr 12:1.

³ Vi skal nå se nærmere på tre av Jehovas nære venner som Bibelen forteller om, nemlig (1) Rut, den lojale unge enken fra Moab, (2) Hiskia, en rettferdig konge i Juda, og (3) Maria, Jesu ydmyke mor. Hva kan vi lære av den måten de ble Guds venner på?

4, 5. Hvilken vanskelig avgjørelse måtte Rut treffe, og hvorfor var den så vanskelig? (Se det første bildet i artikkelen.)

⁴ Se for deg tre enker som går på en vei på Moabs sletter  mens klærne deres blafrer i vinden. Det er No’omi og svigerdøtrene hennes, Rut og Orpa. Så skiller Orpa lag med de to andre, for hun har bestemt seg for å gå tilbake til sitt hjem i Moab. No’omi er fast bestemt på å dra videre til hjemlandet sitt, Israel. Rut står overfor det som kanskje er hennes livs viktigste avgjørelse. Hun kan velge enten å gå hjem til sitt folk i Moab eller å holde seg til svigermoren, No’omi, og fortsette videre til Betlehem. – Rut 1:1–8, 14.

⁵ Rut kunne lett ha tenkt som så at hun hadde familie i Moab som ville ta seg av henne, en ung enke, og la henne få bo hos dem. Moab var hjemlandet hennes. Kulturen der var hennes kultur, språket der var hennes språk, og folket der var hennes folk. No’omi kunne ikke love henne slike fordeler i Betlehem. Hun oppfordret i stedet Rut til å bli værende i Moab. No’omi var redd for at hun ikke kunne gi svigerdøtrene sine en ektemann eller et hjem. Hva skulle Rut gjøre? Orpa hadde dratt «tilbake til sitt folk og sine guder». (Rut 1:9–15) Rut derimot ville ikke vende tilbake til de falske gudene i hjemlandet sitt.

6. (a) Hvilket godt valg gjorde Rut? (b) Hvorfor sa Boas om Rut at hun hadde søkt tilflukt under Jehovas vinger?

⁶ Det ser ut til at Rut hadde lært om Jehova Gud, kanskje av sin avdøde ektemann eller av No’omi. Jehova var ikke som moabittenes guder. Rut visste at Jehova hadde krav på at hun elsket ham og tilbad ham. Men kunnskap var ikke nok. Rut måtte gjøre et valg. Skulle hun velge Jehova som sin Gud? Rut gjorde et forstandig valg. Hun sa til No’omi: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» (Rut 1:16) Det er hjertevarmende å tenke på Ruts kjærlighet til No’omi, men noe som er mye viktigere, er at hun elsket Jehova. Jordeieren Boas roste senere Rut for at hun hadde søkt tilflukt under Jehovas vinger. (Les Rut 2:12.) Det kan få oss til å tenke på en fugleunge som søker tilflukt under vingene til en sterk, beskyttende forelder. (Sal 36:7; 91:1–4) Jehova ble en slik forelder for Rut. Han belønnet henne for hennes tro, og hun fikk aldri noen grunn til å angre på den avgjørelsen hun hadde tatt.

7. Hva kan hjelpe dem som nøler med å innvie seg til Jehova?

⁷ Mange som lærer om Jehova, nøler med å søke tilflukt hos ham. De synes det er vanskelig å bestemme seg for om de skal innvie seg til ham og bli døpte tjenere for ham. Hvis du nøler med å innvie deg til Jehova, har du da spurt deg selv hvorfor? Alle tjener en eller annen gud. (Jos 24:15) Hvorfor ikke søke tilflukt hos den eneste sanne Gud? Ved å innvie deg til Jehova viser du at du tror på ham. Han vil hjelpe deg til å fortsette å tjene ham trofast og til å møte en hvilken som helst utfordring som måtte komme. Det var det han gjorde for Rut.

8. Beskriv Hiskias bakgrunn.

⁸ I motsetning til Rut var Hiskia født inn i en nasjon som var innviet til Jehova. Men ikke alle israelitter levde opp til den innvielsen. Faren til Hiskia, kong Akas, er et eksempel på det. Denne onde mannen fikk folket i Juda til å tilbe avguder, og han vanhelliget Jehovas tempel i Jerusalem. Akas fikk til og med noen av Hiskias brødre brent levende som ofre til en falsk gud. Hiskia må ha hatt en forferdelig barndom! – 2. Kong 16:2–4, 10–17; 2. Krøn 28:1–3.

9, 10. (a) Hvorfor kunne Hiskia lett ha blitt bitter? (b) Hvorfor må vi ikke bli bitre på Gud? (c) Hvorfor bør vi ikke tenke at bakgrunnen vår avgjør hva slags menneske vi blir?

 ⁹ Hiskia kunne lett ha blitt en bitter og sint mann som vendte Gud ryggen. Noen som har opplevd mye mindre motgang, har tenkt at de har en gyldig grunn til å bli sinte på Jehova eller bitre på hans organisasjon. (Ordsp 19:3) Og noen er overbevist om at de på grunn av sin vanskelige familiebakgrunn er dømt til å leve et dårlig liv eller gjenta de feilene foreldrene deres har gjort. (Esek 18:2, 3) Er det riktig å tenke slik?

¹⁰ Hiskias liv viser at svaret på det spørsmålet er et klart nei! Det finnes aldri noen gyldig grunn til å bli bitter på Jehova, for det er ikke han som er årsaken til de onde tingene som rammer mennesker. (Job 34:10) Det er sant at foreldre kan ha sterk påvirkning på barna sine, enten god eller dårlig. (Ordsp 22:6; Kol 3:21) Men det betyr ikke at familiebakgrunnen vår avgjør hvilken retning livet vårt tar. Jehova har gitt oss alle en verdifull gave – evnen til å velge hva vi skal gjøre, og hvem vi skal være. (5. Mos 30:19) Hvordan brukte Hiskia denne gaven?

11. Hva var det som gjorde at Hiskia var en av Judas beste konger?

¹¹ Selv om Hiskia var sønn av en av de verste kongene i Judas historie, vokste han opp til å bli en av de aller beste. (Les 2. Kongebok 18:5, 6.) Påvirkningen fra faren var riktignok dårlig, men Hiskia kunne velge å bli påvirket av andre. Jesaja tjente som profet på den tiden, og det gjorde også Mika og Hosea. Kong Hiskia må ha vært veldig interessert i de inspirerte uttalelsene til disse trofaste mennene og latt veiledningen og tilrettevisningen fra Jehova få synke ned i hjertet. Han begynte å rette opp de forferdelige tingene faren hans hadde gjort. Det gjorde han ved å rense templet, sørge for at det ble gjort soning for folkets synder, og ødelegge avgudsbilder i en intens, storstilt kampanje. (2. Krøn 29:1–11, 18–24; 31:1) Når han stod overfor skremmende utfordringer, som da  assyrerkongen Sankerib truet med å angripe Jerusalem, viste Hiskia stort mot og stor tro. Han stolte på at Gud skulle redde byen, og han styrket folket ved det han sa, og ved sitt eksempel. (2. Krøn 32:7, 8) Da Hiskia senere trengte å bli korrigert fordi han ble stolt, ydmyket han seg og angret. (2. Krøn 32:24–26) Det er tydelig at Hiskia ikke lot bakgrunnen sin få ødelegge livet og framtiden hans. Han viste i stedet at han var Jehovas venn, og han er et godt eksempel for oss.

12. Hvordan har mange i dag i likhet med Hiskia vist at de er Jehovas venner?

¹² Siden vi lever i en ond, ukjærlig verden, er det ikke så rart at mange barn vokser opp uten foreldre som elsker og beskytter dem. (2. Tim 3:1–5) Mange kristne i dag har en vond familiebakgrunn, men de har valgt å bygge et nært vennskap med Jehova. I likhet med Hiskia viser de at en persons fortid ikke trenger å avgjøre hvordan framtiden hans blir. Gud har gitt oss en fri vilje, og vi kan bruke denne gaven til å velge å tjene Jehova og gi ham ære og pris, slik Hiskia gjorde.

13, 14. Hvorfor kan det oppdraget som Maria fikk, ha virket for vanskelig, men hvordan reagerte hun på det Gabriel sa?

¹³ Flere hundre år etter Hiskias tid utviklet en ydmyk ung jødisk kvinne fra Nasaret som het Maria, et unikt vennskap med Jehova. Ikke noe annet menneske har fått et oppdrag som kan sammenlignes med det oppdraget hun fikk. Hun skulle unnfange, føde og oppdra Guds enbårne Sønn! For å gi Maria et slikt oppdrag må Jehova virkelig ha elsket henne og stolt på henne. Men hvilke tanker kan Maria ha gjort seg da hun fikk høre hva hun skulle gjøre?

¹⁴ Vi har kanskje lett for bare å tenke på hvilket fantastisk privilegium Maria fikk. Men hun må også ha hatt noen praktiske bekymringer som kan ha virket overveldende. Guds engel Gabriel sa at hun skulle bli gravid ved et mirakel – hun skulle bli gravid uten å ha seksuell omgang med en mann. Gabriel tilbød seg ikke å gå til Marias familie og naboer og forklare hvordan hun skulle bli gravid. Hva ville de tenke? Maria må ha vært bekymret for hvordan hennes forlovede, Josef, kom til å reagere. Hvordan skulle hun overbevise ham om at hun ikke hadde vært utro mot ham, selv om hun var blitt gravid? Og for et ansvar det ville bli å oppdra og ta seg av Den Høyestes enbårne Sønn! Vi kjenner ikke til alle de urolige tankene som kan ha fart gjennom hodet til Maria da Gabriel snakket til henne, men vi vet at hun svarte: «Se,  Jehovas slavepike! Måtte det skje med meg i samsvar med din erklæring.» – Luk 1:26–38.

15. Hva er det verdt å merke seg i forbindelse med Marias tro?

¹⁵ Er ikke Marias tro bemerkelsesverdig? En slavepike måtte gjøre som hennes herre bestemte. Maria viste at hun var villig til å la sin Herre, Jehova, treffe avgjørelser for henne, og hun stolte på at han skulle ta vare på henne. Hun ønsket å tjene ham på den måten som han mente var best. Hvordan fikk hun en så sterk tro? Tro er ikke noe man blir født med. En persons tro er et resultat av hans eller hennes anstrengelser og Guds velsignelse. (Gal 5:22; Ef 2:8) Finnes det noen beviser for at Maria anstrengte seg for å styrke sin tro? Ja, det gjør det. Tenk over hvordan hun lyttet, og hva hun snakket om.

16. Hva er det som viser at Maria var flink til å lytte?

¹⁶ Hvordan Maria lyttet. Bibelen sier: «Ethvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale.» (Jak 1:19) Var Maria flink til å lytte? Tydeligvis. Lukas’ evangelium viser to ganger at Maria nøye la merke til ting hun hørte som hadde dyp åndelig mening, og at hun senere tok seg tid til å meditere over det hun hadde hørt. Etter Jesu fødsel fortalte noen ydmyke gjetere henne om et budskap som de hadde fått av en engel. Omkring tolv år senere sa Jesus noe som hadde stor åndelig betydning, selv om han fortsatt bare var en ung gutt. Begge disse gangene lyttet Maria og lagret det hun hadde hørt, i hukommelsen, og hun tenkte grundig over det. – Les Lukas 2:16–19, 49, 51.

17. Hva lærer vi om Maria av det hun snakket om?

¹⁷ Hva Maria snakket om. Det er ikke så mye av det Maria sa, som er tatt med i Bibelen. Hennes lengste uttalelse er den som står i Lukas 1:46–55. De ordene hun brukte her, viser at hun hadde god kjennskap til Guds Ord. Det hun sa, ligner på det som profeten Samuels mor, Hanna, sa i en bønn. (1. Sam 2:1–10) Det ser ut til at Maria refererte til Skriftene omkring 20 ganger i denne uttalelsen. Hun likte helt klart å snakke om åndelige ting. Maria hentet fram mange åndelige skatter hun hadde lagret i sitt hjerte, dyrebare sannheter som hun hadde lært av sin beste Venn, Jehova Gud.

18. På hvilke måter kan vi etterligne Marias tro?

¹⁸ Noen ganger får vi kanskje et oppdrag fra Jehova som vi synes virker vanskelig, akkurat som Maria. Vi bør etterligne henne ved ydmykt å ta imot oppdraget og stole på at han vil hjelpe oss. Vi kan etterligne Marias tro ved å lytte oppmerksomt til det vi lærer om Jehova og hans hensikter, ved å meditere over åndelige sannheter og ved begeistret å fortelle andre om det vi har lært. – Sal 77:11, 12; Luk 8:18; Rom 10:15.

19. Hva kan vi ha tillit til hvis vi etterligner dem som er gode eksempler ved sin tro?

¹⁹ Det er tydelig at Rut, Hiskia og Maria var Jehovas venner, akkurat som Abraham hadde vært. Både de, alle de andre av fortidens trofaste som utgjør den ‘store sky av vitner’, og mange andre trofaste opp gjennom historien har hatt det fantastiske privilegiet å være Guds venner. Måtte vi fortsette å etterligne dem som er gode eksempler ved sin tro. (Hebr 6:11, 12) Hvis vi gjør det, kan vi ha tillit til at vi vil få den store belønning å være Jehovas nære venner i all evighet!