FORKYNNELSESARBEIDET i Brasil gikk relativt sakte framover i begynnelsen av 1930-årene. Men i 1935 skrev pionerene Nathaniel og Maud Yuille til Joseph F. Rutherford, som tok ledelsen i arbeidet på den tiden, at de var villige til å bli brukt, og at de gjerne kunne «reise hvor som helst».

Nathaniel var 62 år og pensjonert bygningsingeniør. Han hadde vært arbeidsdirektør i en av Jehovas vitners menigheter i San Francisco i California. Der hadde han organisert forkynnelsesarbeidet og brukt lydutstyr for å utbre det gode budskap. Hans erfaring og villige innstilling skulle vise seg å være en velsignelse i hans nye oppdrag som avdelingstjener i et stort, flerspråklig distrikt – Brasil.

Nathaniel og Maud kom til Brasil i 1936, sammen med en annen pioner, Antonio P. Andrade, som i tillegg var tolk. De hadde med seg en dyrebar last – 35 grammofoner og en høyttalerbil. Brasil, som er verdens femte største land i areal, hadde da bare cirka 60 forkynnere! Men ved hjelp av dette moderne lydutstyret skulle de klare å nå ut til millioner av mennesker på bare noen få år.

En måned etter at ekteparet Yuille kom til Brasil, arrangerte avdelingskontoret det første tjenestestevnet i landet, i byen São Paulo. De gikk i gang med å bruke høyttalerbilen, tydeligvis med Maud som sjåfør, for å reklamere for det offentlige foredraget. Det var 110 som kom for å høre foredraget! Stevneprogrammet virket styrkende på forkynnerne, og de ble motivert til å gjøre mer i  felttjenesten. De lærte hvordan de skulle forkynne ved å bruke litteratur og vitnesbyrdskort og også grammofoninnspillinger på engelsk, polsk, spansk, tysk, ungarsk og senere portugisisk.

De tre tjenestestevnene som ble holdt i São Paulo, Rio de Janeiro og Curitiba i 1937, bidrog også til å sette fart i forkynnelsesarbeidet. Stevnedeltakerne brukte høyttalerbilen i hus-til-hus-arbeidet. José Maglovsky, som da var en ung gutt, skrev senere: «Vi laget en utstilling av våre bibelske publikasjoner, og mens en plate med et bibelsk budskap ble avspilt over høyttaleren, snakket vi med folk som kom ut av husene sine for å se hva som foregikk.»

Dåpen ble arrangert i elver mens folk lå og solte seg i nærheten. Det var en perfekt mulighet til å bruke høyttalerbilen til å forkynne det gode budskap. Bror Rutherfords dåpstale runget fra høyttalerne. Nysgjerrige mennesker samlet seg rundt bilen og hørte på talen, som ble tolket til portugisisk. Deretter ble dåpskandidatene døpt til lyden av Rikets sanger, som var spilt inn på polsk. Brødre og søstre sang med på forskjellige språk. Årboken for 1938 rapporterte: «Det minnet om hvordan hver enkelt på pinsedagen kunne forstå ting på sitt eget språk.»

Hver søndag i tiden etter disse stevnene ble det, enten det var sol eller regn, spilt grammofonopptak av bibelske foredrag fra høyttalerbilen for mennesker i parker, boligområder og fabrikker i sentrum av São Paulo og i byer i nærheten. De brukte også høyttalerbilen til å spille av et månedlig program for 3000 som bodde i en koloni for spedalske omkring 100 kilometer nordvest for São Paulo. Med tiden ble det opprettet en fin menighet der. Til tross for sin forferdelige sykdom fikk disse forkynnerne tillatelse til å besøke en annen koloni med spedalske for å dele Bibelens trøstende budskap med dem.

Mot slutten av 1938 kom det endelig grammofoninnspillinger på portugisisk. På alle sjelers dag kjørte høyttalerbilen fra kirkegård til kirkegård og spilte plater med titlene «Hvor er de døde?», «Jehova» og «Rikdom». På denne måten nådde man ut til over 40 000 sørgende!

Irriterte religiøse ledere ble sinte på grunn av den modige offentlige kunngjøringen av bibelske sannheter og prøvde ofte å presse lokale myndigheter til å bringe høyttalerbilen til taushet. Søster Yuille kunne fortelle om en situasjon der en lokal prest fikk en pøbelflokk til å omringe høyttalerbilen. Men borgermesteren og noen politimenn kom til stedet og hørte på hele programmet. Borgermesteren gikk derfra med bibelsk litteratur i hånden. Det ble ingen opptøyer den dagen. Trass i slik motstand stod det i rapporten for Brasil i årboken for 1940 at 1939 var «den beste tiden av alle når det gjelder å tjene den store Teokrat og kunngjøre hans navn».

Det at «Vakttårnets høyttalerbil» kom til Brasil, var virkelig et vendepunkt for forkynnelsesarbeidet der i landet. Den spilte en viktig rolle når det gjaldt å nå millioner med Rikets budskap. Selv om denne berømte bilen ble solgt i 1941, har hundretusener av Jehovas vitner fortsatt å forkynne det gode budskap for oppriktige mennesker i det enorme Brasil. – Fra vårt arkiv i Brasil.