RENEÉ, en søster i midten av 30-årene, vokste opp i Australia i en familie som var ivrig i sannheten. «Vi flyttet mange ganger for å hjelpe til på steder hvor det var større behov for forkynnere», sier hun. «Mamma og pappa sørget for at det vi gjorde, ble interessant, spennende og gøy! Da jeg selv fikk barn, ville jeg at de skulle oppleve det samme.»

 Mannen til Reneé, Shane, som er i slutten av 30-årene, hadde lignende åndelige mål. Han forklarer: «Etter at vi hadde fått vårt andre barn, leste vi i Vakttårnet om en familie som hadde reist med seilbåten sin til det sørvestlige Stillehavet for å forkynne på Tonga. * Den artikkelen fikk oss til å skrive til avdelingskontorene i Australia og på New Zealand og spørre om hvor det var større behov for forkynnere av Riket. * Vi fikk vite at det var fint om vi flyttet til Tonga – akkurat det stedet vi hadde lest om!»

Etter at Shane, Reneé og barna deres, Jacob og Skye, hadde bodd på Tonga i et års tid, ble de nødt til å flytte tilbake til Australia på grunn av en rekke opptøyer, men de hadde fortsatt som mål å utvide sin tjeneste. I 2011 flyttet de til Norfolkøya, en liten stillehavsøy omkring 1500 kilometer øst for Australia. Hvordan gikk det med dem der? Jacob, som nå er 14 år, sier: «Jehova tok seg av oss, men ikke nok med det – han gjorde det også gøy å gå på feltet!»

Det er også mange andre familier som i likhet med Shane, Reneé og barna deres har møtt villig fram for å tjene på et sted med større behov. Hva motiverte dem til å flytte?

Burnett og Simone, et par i midten av 30-årene, og sønnene deres, Eston og Caleb, som nå er tolv og ni, flyttet til Burketown, et avsidesliggende tettsted i Queensland i Australia. «Det hadde gått tre–fire år mellom hver gang det var blitt forkynt der», forteller Burnett. «Det var mange som var interessert i det gode budskap. Vi ville gi dem muligheten til å ha et regelmessig bibelstudium.»

Mark og Karen, som nå er i begynnelsen av 50-årene, tjente i flere menigheter i nærheten av Sydney i Australia før de og de tre barna deres, Jessica, Jim og Jack, flyttet til Nhulunbuy, et avsidesliggende gruvesamfunn i delstaten Northern Territory. Mark sier: «Jeg er veldig glad i mennesker, så jeg ville være et sted hvor det var masse å gjøre i menigheten og i tjenesten.» Karen derimot var litt usikker på om hun hadde lyst til å flytte. «Men etter at Mark og andre hadde oppmuntret meg, var jeg villig til å gjøre et forsøk», sier hun. «Nå er jeg glad for at jeg gjorde det!»

I 2011 flyttet Benjamin og Carolyn og de to døtrene deres i førskolealder, Jade og Bria, fra Queensland i Australia til Øst-Timor, et lite land på øya Timor som grenser til Indonesia. «Carolyn og jeg hadde tidligere tjent på Øst-Timor som spesialpionerer», sier Ben. «Forkynnelsen var fantastisk, og brødrene og søstrene gav oss mye støtte. Det var veldig trist å dra derfra. Vi var bestemt på å flytte tilbake. Da vi fikk barn, utsatte vi planene, men forandret dem ikke.» Carolyn tilføyer: «Vi ville at barna våre skulle være omgitt av misjonærer, betelitter og spesialpionerer og få best mulig erfaring i sannheten.»

Jesus sa til disiplene: «Hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner omkostningene?» (Luk 14:28) Når en familie tenker på å flytte til et annet sted, må de på lignende måte planlegge godt. Hva bør de ha i tankene?

ÅNDELIGHET: «Vi ville tjene andre og ikke være til byrde», sier Ben. «Så før vi flyttet, passet vi på å bygge oss selv opp åndelig sett. Vi engasjerte oss også mer i tjenesten og i andre menighetsaktiviteter.»

Jacob, som er nevnt tidligere, forteller: «Før vi flyttet til Norfolkøya, leste vi mange livshistorier i Vakttårnet og Våkn opp! om familier som tjente på steder med større behov. Vi snakket om de utfordringene de møtte, og om hvordan Jehova tok seg av dem.» Søsteren hans, elleve år gamle Skye, legger til: «Jeg bad mye – både egne bønner og sammen med mamma og pappa.»

FØLELSER: Reneé forteller: «Siden vi bodde i nærheten av familie og nære venner på et sted hvor jeg likte meg veldig godt, hadde det vært lett å fortsette  å bo der. Men i stedet for å dvele ved hva jeg gav slipp på, tenkte jeg på hvordan det var bra for familien vår at vi flyttet.»

NY KULTUR: Mange familier gjør undersøkelser på forhånd for å bli kjent med det nye stedet og forholdene der. «Vi leste så mye om Nhulunbuy som vi kunne», sier Mark. «Brødre som bodde der, sendte oss noen utgaver av lokalavisen, der vi lærte litt om lokalbefolkningen og kulturen deres.»

Shane, som flyttet til Norfolkøya, sier: «Framfor alt fokuserte jeg på å vise kristne egenskaper. Jeg visste at hvis jeg var oppriktig, mild, ærlig og arbeidsom, kunne jeg passe inn hvor som helst i verden.»

Brødre og søstre som har flyttet til steder med større behov, og som har klart å tilpasse seg godt, sier at det er viktig at man er fleksibel og positiv når man møter uventede utfordringer. Her er noen eksempler:

Reneé forteller: «Jeg lærte at det fint går an å gjøre ting på forskjellige måter. For å ta et eksempel: Når det er høy sjø rundt Norfolkøya, kan ikke båter som kommer med varer, legge til kai. Da kan det bli knapt med matvarer og dyrt å handle. Så jeg har lært meg å være oppfinnsom når jeg lager mat.» Mannen hennes, Shane, tilføyer: «Og vi passer på at vi ikke bruker mer penger enn at vi holder oss innenfor ukebudsjettet vårt.»

Sønnen deres, Jacob, nevner en annen utfordring. «I den nye menigheten vår var det bare sju stykker, og alle var voksne. Så jeg hadde ingen venner på min alder! Men når jeg gikk med de voksne på feltet, ble vi fort venner.»

Jim, som nå er 21, møtte en lignende utfordring. «Den nærmeste nabomenigheten til Nhulunbuy er over 700 kilometer unna, så vi gjør så mye som mulig ut av stevnene. Vi kommer tidlig og hygger oss sammen med brødrene og søstrene. Vi ser på disse anledningene som årets høydepunkter!»

Bibelen sier: «Jehovas velsignelse – det er den som gjør rik.» (Ordsp 10:22) Utallige brødre og søstre verden over som har flyttet til steder med større behov, har personlig erfart hvor sanne disse inspirerte ordene er.

«Den største velsignelsen ved at vi flyttet, er den virkningen det har hatt på barna våre», sier Mark. «De største barna har full tillit til at Jehova vil ta seg av dem som setter Rikets interesser på førsteplassen. En slik tillit er ikke noe som kan kjøpes for penger.»

Shane sier: «Jeg har fått et mye nærere forhold til kona mi og barna mine. Når jeg hører dem fortelle hva Jehova har gjort for dem, føler jeg stor glede.» Sønnen hans, Jacob, sier: «Jeg har hatt det helt topp. Jeg er så glad for at vi kom hit!»