DET hadde vært flere dager med vind og regn, men da det grydde av dag mandag 1. september 1919, kom solen fram, og det ble varmt i været. Den ettermiddagen begynte bibelstudentenes stevne i Cedar Point i Ohio i USA. Da programmet begynte, var det færre enn 1000 på stevnet, selv om salen hadde plass til 2500. Men utpå kvelden kom det ytterligere 2000 med båt, bil og ekstratog. På tirsdagen hadde det kommet så mange stevnedeltakere at resten av programmet ble holdt utendørs under noen majestetiske trær.

Sollyset som trengte gjennom løvtaket, laget blondeaktige mønstre på mennenes frakker, og den myke brisen fra Lake Erie rusket i fjærene i damenes hatter. «I de deilige parklignende omgivelsene, borte fra støyen i den gamle verden, var det virkelig et paradis», fortalte en bror senere.

De vakre omgivelsene bleknet sammenlignet med de strålende ansiktene til stevnedeltakerne. En lokalavis skrev: «Alle ser ut til å være dypt religiøse og likevel svært glade og muntre.» Det kristne fellesskapet gjorde bibelstudentene spesielt godt fordi de i årene rett før hadde gjennomgått store prøver. De hadde møtt motstand i krigstid, det hadde vært stor uenighet i menighetene, Betel i Brooklyn hadde blitt stengt, og mange hadde blitt fengslet for Rikets skyld, deriblant åtte ledende brødre som hadde blitt dømt til så mye som 20 års fengsel. *

Noen av bibelstudentene var blitt så motløse og rådville i disse vanskelige årene at de hadde sluttet å forkynne. Men de fleste hadde gjort sitt beste for å fortsette til tross for at myndighetene undertrykte dem. I ett tilfelle, som var ganske typisk, rapporterte en etterforsker at til tross for kraftige advarsler var de bibelstudentene han forhørte, fast bestemt på å «fortsette å forkynne Guds ord helt til enden».

Gjennom hele denne perioden med store prøver hadde trofaste bibelstudenter «sett Herrens ledelse ... og hele tiden bedt om Faderens veiledning». Nå var de gjenforent på et glederikt stevne her i Cedar Point. En søster hadde lurt på hvordan de skulle «få hjulene i gang igjen i tjenesten», og mange andre hadde lurt på det samme. De ønsket mer enn noe annet å sette i gang!

På stevneprogrammet, velkomstkort og skilt rundt omkring på stevnestedet stod bokstavene «GA», og hele uken gikk stevnedeltakerne og lurte på hva de stod for. På fredagen, som også ble kalt Medarbeidernes dag, fikk de 6000 deltakerne endelig vite hva bokstavene betydde da Joseph F. Rutherford oppklarte mysteriet: «GA» stod for The Golden Age – et nytt blad som skulle brukes i tjenesten. *

Bror Rutherford sa om sine salvede trosfeller: «Med troens øyne ser de bortenfor trengselstiden den gylne tidsalder under Messias’ strålende styre. ... De ser det som sin fremste plikt og sitt største privilegium å kunngjøre for verden den gylne tidsalders komme. Det hører med til deres gudgitte oppdrag.»

Den Gylne Tidsalder, som på forsiden ble omtalt som «et tidsskrift for sannhet, håp og overbevisning», skulle brukes i en ny metode for å spre sannheten – en abonnementskampanje fra dør til dør. Da forsamlingen ble spurt om hvor mange som ønsket å delta i dette arbeidet, reiste alle seg begeistret opp. Så, «med en entusiasme og glød som bare de som følger i Jesu fotspor, kjenner», sang de: «Send ut ditt lys, din sannhet, Gud.» «Jeg kommer aldri til å glemme hvordan trærne praktisk talt ristet», sa J.M. Norris.

Etter programmet stod stevnedeltakerne timevis i kø for å være blant de første til å abonnere på bladet. Mange følte det på samme måte som Mabel Philbrick, som sa: «Så spennende det var å vite at vi igjen skulle ha et arbeid å utføre!»

Omkring 7000 bibelstudenter gjorde seg klare til å sette i gang. Folderen Organisationsplan og brosjyren To Whom the Work Is Entrusted (Hvem som er betrodd arbeidet) forklarte detaljene: En ny tjenesteavdeling ved hovedkontoret skulle lede arbeidet. Det skulle opprettes et «arbeidsutvalg» i menighetene og utnevnes en «arbeidsdirektør» til å formidle instrukser. Det skulle ordnes med distrikter på mellom 150 og 200 husstander. På torsdagskveldene skulle det holdes et «arbeidsmøte» der brødrene kunne fortelle opplevelser og levere tjenesterapporten.

«Da vi kom hjem igjen, ble vi alle travelt opptatt med abonnementskampanjen», sa Herman Philbrick. De fant hørende ører overalt. Beulah Covey sa: «Etter en krig og så mye sorg virket det som om alle ønsket velkommen selv tanken på en gyllen tidsalder.» Arthur Claus skrev: «Hele menigheten ble svært overrasket over det store antall abonnementer som ble tegnet.» To måneder etter at det første nummeret av Den Gylne Tidsalder kom ut, hadde det blitt levert nesten en halv million eksemplarer, og bladet hadde 50 000 abonnenter.

I The Watch Tower for 1. juli 1920 (Vagt-Taarnet for oktober 1920) stod artikkelen «Rikets evangelium», som A.H. Macmillan senere omtalte som «det første offisielle uttrykket for det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet som nå faktisk blir utført». Denne artikkelen oppmuntret alle de salvede til å «avlegge et vitnesbyrd for verden om at himmelens rike er nær». I dag har millioner sluttet seg til Kristi brødre, som er betrodd arbeidet, og de forkynner ivrig ordet mens de venter på den messianske gylne tidsalder.