FØR Jesus ble tatt opp til himmelen, sa han til disiplene: «Dere skal være vitner om meg ... til den fjerneste del av jorden.» (Apg 1:8) Hvordan skulle de første kristne klare det?

Martin Goodman, som er professor ved Oxford universitet, sier at «det at de kristne var bevisste på at de hadde fått et oppdrag, skilte dem ut fra andre religiøse grupper i Romerriket, deriblant jødene». Jesus hadde reist fra sted til sted for å utføre sin tjeneste. Sanne kristne fulgte hans eksempel og må ha forstått at det å spre «det gode budskap om Guds rike» innebar å finne mennesker som ønsket å lære sannheten. (Luk 4:43) Dette er én grunn til at den kristne menighet i det første århundre hadde «apostler», som bokstavelig betyr «utsendinger», «sendebud». (Mark 3:14) Jesus sa til sine etterfølgere: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» – Matt 28:18–20.

Vi har ingen av Jesu tolv apostler blant oss i dag, men mange av Jehovas tjenere har misjonærånd. På oppfordringen om å gjøre mer i forkynnelsesarbeidet har de svart: «Her er jeg! Send meg!» (Jes 6:8) Noen, for eksempel de flere tusen som har gjennomgått Gilead-skolen, har flyttet til andre land. Andre har flyttet til et annet område i det landet de bor i. Mange har lært seg et nytt språk for å kunne tjene i en fremmedspråklig menighet eller gruppe. Forholdene har kanskje ikke alltid ligget perfekt til rette for å flytte til et sted med et bestemt behov eller lære et nytt språk, så det har ikke nødvendigvis vært så  lett å gjøre det. De brødrene og søstrene som har gjort det, har trengt en selvoppofrende innstilling for å kunne vise sin kjærlighet til Jehova og sin neste på denne måten. Etter å ha beregnet omkostningene har de gitt av seg selv for å hjelpe andre. (Luk 14:28–30) Brødre og søstre som tar slike skritt, dekker et reelt behov.

Men det er ikke alle som har mulighet til å flytte til et sted med større behov eller lære seg et nytt språk. Så kan man vise misjonærånd i sin egen menighet?

Det er tydelig at de kristne i det første århundre hadde misjonærånd, men de fleste av dem ble nok værende i hjembyen sin. Likevel gjaldt den oppfordringen som ble gitt til Timoteus, også dem, slik den gjelder alle Guds tjenere: «Gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.» (2. Tim 4:5) Befalingen om å forkynne budskapet om Riket og gjøre disipler gjelder alle kristne, uansett hvor de er. Og mye av det en misjonær gjør, kan vi gjøre i vår egen menighet.

En misjonær i et fremmed land må for eksempel tilpasse seg nye forhold. Mye er annerledes i det landet han eller hun er sendt til. Hva med oss? Vi kan kanskje ikke flytte til et sted med større behov, men kan vi likevel tenke nytt, for eksempel når det gjelder distriktet til den menigheten vi går i? Kan vi forsøke nye måter å nå folk på? I 1940 ble brødrene og søstrene for eksempel oppmuntret til å sette av en dag i uken til å forkynne på gaten. Kan du delta i denne formen for tjeneste? Eller hva med å forkynne ved hjelp av litteraturtraller? Poenget er: Har du vurdert slike måter å forkynne det gode budskap på, måter som kanskje er nye for deg?

En positiv innstilling vil hjelpe oss til å ivre for tjenesten. I mange tilfeller er de som stiller seg til rådighet for å flytte til et sted med større behov eller for å tjene i et fremmedspråklig distrikt, svært dyktige forkynnere. De kan derfor være til hjelp for mange, for eksempel når de tar ledelsen i felttjenesten. Misjonærer tar dessuten ofte ledelsen i menighetens virksomhet inntil lokale brødre er blitt kvalifisert til å gjøre det. Hvis du er en døpt  bror, er du da villig til å påta deg ansvar i menigheten for å tjene dine brødre og søstre? – 1. Tim 3:1.

I tillegg til å være ivrig i felttjenesten og villig til å påta seg ansvar i menigheten er det også andre måter man kan hjelpe menigheten på. Alle – både unge og gamle, menn og kvinner – kan bli «en styrkende hjelp» for andre. – Kol 4:11.

For å kunne være til hjelp for våre brødre og søstre må vi kjenne dem godt. Bibelen oppmuntrer oss til å «tenke på hverandre» når vi kommer sammen. (Hebr 10:24) Disse ordene antyder at vi bør prøve å bli kjent med brødrene og søstrene og forstå hvilke behov de har, selv om vi ikke snoker i privatlivet deres. Det kan dreie seg om praktiske, følelsesmessige eller åndelige behov. Det å hjelpe medtroende er ikke et ansvar som bare eldste og menighetstjenere har. Det kan riktignok være situasjoner hvor det er særlig passende at en av disse brødrene gir hjelp. (Gal 6:1) Men vi kan alle prøve å hjelpe og støtte andre i menigheten, for eksempel eldre og familier som opplever vanskeligheter.

For å nevne et eksempel: Da Salvatore ble rammet av en økonomisk krise som gjorde at han måtte selge forretningen sin, huset sitt og mange ting som familien eide, lurte han på hvordan familien hans skulle klare seg. En familie i menigheten så hva de hadde behov for. De støttet dem økonomisk, hjalp både Salvatore og hans kone med å finne en jobb og brukte mange kvelder på å høre på dem og på å oppmuntre hele familien. Det ble knyttet et vennskap som har vart i mange år. Til tross for de store bekymringene i den første tiden har begge familiene nå gode minner fra den tiden.

For sanne kristne er ikke religion bare en privatsak. Skal vi følge Jesu eksempel, må vi gjøre alle kjent med de fantastiske løftene i Bibelen. Uansett om vi har mulighet til å flytte eller ikke, kan vi gjøre vårt beste for å gjøre det som er godt, mot alle. Og vi kan helt klart gjøre det i den menigheten vi allerede går i. (Gal 6:10) Ved å gjøre det vil vi oppleve gleden ved å gi, og vi kan fortsette «å bære frukt i enhver god gjerning». – Kol 1:10; Apg 20:35.