HAR du noe til felles med fortidens profeter? Innsikt i De hellige skrifter definerer «profet» på denne måten: «En som Gud gjør kjent sin vilje og hensikt gjennom, ... en som kunngjør budskaper som blir tilskrevet en guddommelig kilde.» Disse budskapene kunne være forutsigelser, men ikke nødvendigvis. Som Guds talsmenn gjorde profetene også kjent hans befalinger og dommer og ting Gud ville lære menneskene. Du er også en som snakker på vegne av Gud, for du forteller andre om det som står i hans Ord. – Matt 24:14.

Det å fortelle andre om vår Gud, Jehova, og lære dem hva som er hans vilje med menneskene, er virkelig et stort privilegium! Vi deltar i dette arbeidet sammen med en engel som ‘flyr i midthimmelen’. (Åp 14:6) Men det kan være at vi møter utfordringer som kan få oss til å glemme hvor stort privilegium dette er. Hva slags utfordringer kan det dreie seg om? Det kan være at vi er veldig slitne, er motløse eller føler at vi ikke er noe verdt. De trofaste profetene i gammel tid møtte lignende utfordringer, men de gav ikke opp. Jehova hjalp dem til å utføre de oppgavene han gav dem. Vi skal nå se på tre av disse profetene, og hvordan vi kan etterligne dem.

Vi kan kanskje iblant være så slitne på grunn av våre daglige gjøremål at vi føler at vi ikke orker å gå ut og forkynne. Vi trenger selvfølgelig hvile. Selv Jesus og apostlene trengte det. (Mark 6:31) Men tenk på profeten Esekiel og det oppdraget han fikk blant israelitter som var ført som fanger fra Jerusalem til Babylon. Gud sa en gang til Esekiel at han skulle ta en teglstein og risse inn byen Jerusalem på den. Esekiel skulle så beleire denne miniatyrbyen billedlig talt ved å ligge på sin venstre side i 390 dager og så på sin høyre side i 40 dager.  Jehova sa til Esekiel: «Se, jeg vil legge reip om deg, så du ikke kan vende deg fra din ene side til din andre side, inntil du har fullendt din beleirings dager.» (Esek 4:1–8) Dette må ha tiltrukket seg de landflyktige israelittenes oppmerksomhet. I over et år skulle Esekiel gjennomføre denne fysisk anstrengende rutinen. Hvordan kunne han fullføre dette oppdraget?

Esekiel forstod hvorfor han var sendt som profet. Gud hadde sagt til ham: «Enten [israelittene] hører eller lar det være ... så skal de i sannhet vite at en profet har vært midt iblant dem.» (Esek 2:5) Han husket hensikten med oppdraget sitt. Så han gjorde villig som Jehova sa, og beleiret Jerusalem billedlig talt. Han viste seg å være en sann profet. Esekiel og de andre bortførte mottok denne rapporten: «Byen er blitt slått!» Ja, israelittene måtte innse at en profet hadde vært midt iblant dem. – Esek 33:21, 33.

I dag advarer vi folk om den kommende ødeleggelsen av hele Satans verden. Selv om vi kan være fysisk slitne, bruker vi kreftene våre til å forkynne Guds Ord, foreta gjenbesøk og lede bibelstudier. Når vi ser at profetiene om avslutningen på denne tingenes ordning går i oppfyllelse, opplever vi gleden ved å være «en som Gud gjør kjent sin vilje og hensikt gjennom».

Selv om vi anstrenger oss kraftig ved hjelp av Jehovas ånd, kan vi noen ganger likevel bli motløse på grunn av den måten folk reagerer på budskapet vårt på. Vi gjør vel i å huske profeten Jeremias eksempel. Han opplevde å bli latterliggjort, hånt og spottet fordi han forkynte Guds budskap for israelittene. På et tidspunkt sa Jeremia til og med: «Jeg skal ikke nevne ham, og jeg skal ikke lenger tale i hans navn.» Jeremia var en mann som hadde de samme følelser som vi har. Likevel fortsatte han å forkynne Guds budskap. Hvorfor gjorde han det? Profeten sa videre: «Men i mitt hjerte ble det som en brennende ild, innestengt i mine ben; og jeg ble trett av å holde igjen, og jeg var ikke i stand til å utholde det.» – Jer 20:7–9.

Hvis vi på lignende måte blir motløse på grunn av den måten folk reagerer på budskapet vårt på, kan vi overvinne slike følelser ved å meditere over det budskapet vi forkynner. Det kan bli som ‘en brennende ild, innestengt i våre ben’. Hvis vi gjør det til en vane å lese i Bibelen hver dag, kan vi klare å holde denne ilden brennende i oss.

Noen kristne har følt seg nokså rådville når de har fått et oppdrag de ikke har forstått med en gang. Profeten Hosea kan ha følt det slik. Jehova befalte ham: «Gå, skaff deg en utukts hustru og utukts barn.» (Hos 1:2) Prøv å forestille deg hvordan du ville ha følt det hvis du skulle gifte deg og Gud sa at den du skulle gifte deg med, kom til å være utro! Hosea gjorde som Jehova hadde sagt til ham. Han giftet seg med Gomer, og hun fødte en sønn. Senere fødte hun en datter og så en sønn til. Det ser ut til at de to siste barna var et resultat av at hun hadde vært utro. Jehova hadde sagt til Hosea at hun som han kom til å gifte seg med, ville «løpe etter sine lidenskapelige elskere». Legg merke til flertallsformen – «elskere». Men etter hvert ville hun prøve å komme tilbake til Hosea. Hvis det var du som var profeten, ville du da tatt din kone tilbake? Det var akkurat det Jehova sa at Hosea skulle gjøre! Profeten kjøpte henne til og med tilbake for en dyr pris. – Hos 2:7; 3:1–5.

Hosea lurte kanskje på hva godt som kunne komme ut av at han utførte dette oppdraget. Men ved at Hosea trofast gjorde som han ble bedt om, blir vi hjulpet til å forstå den smerten Den Allmektige må ha følt de gangene Israel var utro mot ham. Og akkurat som Gomer vendte tilbake til Hosea, var det noen oppriktige israelitter som vendte tilbake til Gud.

I dag sier ikke Gud til noen at de skal ‘skaffe seg en utukts hustru’. Men kan vi likevel lære noe av Hoseas villighet til å påta seg et slikt oppdrag? Én ting vi kan lære, er å være villige til å forkynne det gode budskap om Riket «offentlig og fra hus til hus», også hvis vi synes det er en utfordring.  (Apg 20:20) Det er kanskje noen forkynnelsesmetoder som du synes er vanskelige. Ikke så rent få av dem som studerer sammen med Jehovas vitner, sier at de liker å studere Bibelen, men at de aldri kommer til å gå fra dør til dør for å forkynne. Mange av dem begynner likevel senere å gjøre det de en gang trodde ville være umulig for dem. Ser du poenget her?

Vi kan også lære noe annet av at Hosea tok imot et vanskelig oppdrag. Han kunne ha bedt om å få slippe å ha en rolle i dette symbolske dramaet som dreide seg om hans kone. Hvem andre ville ha visst om dette oppdraget hvis Hosea ikke hadde skrevet denne beretningen? Vi kan på lignende måte komme til å oppleve en situasjon der vi får anledning til å fortelle noen om Jehova uten at andre får vite om den muligheten. Det var det som skjedde med en ung forkynner i USA som heter Anna. Læreren hennes bad klassen om å skrive en oppgave om et emne som de brant for, og deretter prøve å overbevise klassen. Anna kunne ha latt være å benytte seg av denne muligheten til å fortelle om det hun trodde på. Men hun følte at Gud hadde gitt henne denne muligheten. Fordi hun forstod hvilke reaksjoner oppgaven hennes kunne føre til, bad hun til Jehova, og hun fikk et sterkt ønske om å gripe denne muligheten. Hun skrev en oppgave med temaet: «Evolusjon: Hva viser sakens fakta?»

Da Anna framførte oppgaven for klassen, begynte en jente som var kjent for å tro på evolusjon, å bombardere henne med spørsmål. Anna klarte å forsvare sitt syn på en god måte. Læreren hennes var imponert og gav Anna prisen for den mest overbevisende oppgaven. Etter dette har Anna hatt flere samtaler om skapelsen med den jenta som utfordret henne. Som et resultat av å ha tatt imot dette «oppdraget» fra Jehova sier Anna: «Nå forkynner jeg det gode budskap med selvtillit, uten å være redd.»

Selv om vi ikke er profeter i ordets fulle betydning, kan også vi klare å gjøre det Jehova venter av oss, hvis vi etterligner den selvoppofrende innstillingen til slike profeter som Esekiel, Jeremia og Hosea. Kanskje du på familiestudiekvelden eller som et personlig studieprosjekt kan lese om andre profeter i gammel tid og meditere over hvordan du kan etterligne deres eksempel?