RACHEL har det meste «av sitt liv vært plaget av skyldfølelse, vært overbevist om at hun ikke er verd noe, og vært grepet av en følelse av håpløs isolasjon.» Hva kunne merke en britisk husmor og mor for livet på denne måten?

En 16 år gammel jente fra California sa: «Nå føler jeg en smerte innerst inne i hjertet som aldri kommer til å forsvinne, og det gjør virkelig vondt.» Hva kunne få henne til å lide sånne kvaler?

Svaret er i begge tilfelle det samme: incest. Begge disse kvinnene ble misbrukt seksuelt av sine fedre da de var barn. Dessverre er det mange som er i samme situasjon. Undersøkelser som er foretatt i De forente stater, antyder at én av fem piker og en av ti gutter blir utsatt for seksuelle overgrep før de er voksne. I de fleste tilfelle blir forbrytelsen begått av en som det unge offeret kjenner, og i mange tilfelle dreier det seg om incest.

Etter hvert som verden blir mer og mer degenerert, vil sannsynligvis dette problemet forverre seg. Nå er det også mange kvinner som kommer inn i den kristne menighet, som har følelsesmessige problemer på grunn av at de har vært utsatt for incest da de var barn. Noen har henvendt seg til profesjonelle rådgivere og psykologer for å få hjelp, men mange vender seg til menigheten. De ser hen til sine kristne brødre og søstre for å få støtte. Finnes det noen måte modne medlemmer av menigheten, selv om de ikke er fagfolk på området psykisk helse, kan hjelpe dem på? Ja, ofte gjør det det. — 1. Tessaloniker 5: 11.

Hvis du er i tvil om den skade incest forårsaker, bør du tenke over disse uttalelsene av noen av incestens offer mange år etter at forbrytelsen ble begått: «I 15 år holdt jeg alt dette for meg selv, så jeg var i flere år overveldet av skyldfølelse . . . Sånn som jeg hatet menn!»

«Noe som nesten er verre enn selve overgrepet, er skyldfølelsen.»

«Jeg mener absolutt at jeg ville ha tatt mitt eget liv nå på grunn av minnene.»

«Jeg ønsker ikke å gifte meg, på grunn av det jeg husker av sex. Og jeg ønsker absolutt ikke å få barn.»

En undersøkelse som ble tilrettelagt av dr. Bruce A. Woodling (ved University of Southern California School of Medicine) og dr. Peter D. Kossoris (en visestatsadvokat), bekrefter det ovennevnte. Den sier: «Eldre kvinner som har vært offer for incest i barndommen eller i puberteten, er vanligvis nedtrykt og lider av nevrotisk angst.» En undersøkelse som ble foretatt ved University of Washington, og som ble offentliggjort i Medical Times, tilføyer: «Blant de problemer som ble nevnt, var: skyldfølelse og  depresjon; et negativt bilde av seg selv; problemer i forbindelse med forhold til andre i tilknytning til en underliggende mistillit til menn; utilstrekkelige sosiale ferdigheter og et seksualliv som funksjonerer dårlig.»

Hvorfor er incest så ødeleggende? Bladet Child Welfare henleder oppmerksomheten på situasjonen til en datter som blir utnyttet seksuelt av faren sin: «Den datteren som er blitt utnyttet seksuelt, er avhengig av farens beskyttelse og omsorg. . . . Hun tør ikke gi uttrykk for og ikke engang kjenne etter hvor sint hun er på grunn av at hun blir misbrukt. Hun må rette seg etter det faren forlanger, eller risikere å miste den foreldrekjærligheten som hun trenger.»

Et tidligere offer hevder med rette bestemt at incest «er selvisk og forkastelig . . . og en grotesk krenking av et barns tillit og avhengighet».

Noen småpiker som var offer for incest, trodde at menn bare ville elske dem seksuelt, så de oppførte seg «voksent» overfor andre menn foruten ham som utnyttet dem. Andre offer ble overdrevent interessert i sex når de kom opp i tenårene, ja, de innlot seg på tilfeldige seksuelle forbindelser. Mange har en følelse av dyptliggende sinne, av ikke å være noe verd og særlig av å ha skyld. De føler seg skyldige på grunn av det som skjedde, skyldige fordi de ikke stanset det, skyldige på grunn av de skadelige følelsene, skyldige på grunn av eventuelle behagelige følelser de hadde mens det skjedde, og hvis tilfellet av incest har hatt virkning på foreldrenes ekteskap, føler de seg skyldige på grunn av det.

Er det noe som kan gjøres for å hjelpe dem til å takle slike følelsesmessige forstyrrelser?

En kvinne som hadde problemer fordi hun hadde vært offer for incest i mange år, henvendte seg til de eldste i menigheten for å snakke om problemet. «De sa at jeg skulle glemme det,» forteller hun. Det velmente resonnementet bak dette rådet var uten tvil at siden de forferdelige opplevelsene hørte fortiden til, og siden ikke noe kunne gjøres med dem nå, var det beste en kunne gjøre, å få dem ut av sinnet og tenke gode tanker. (Filipperne 4: 8) Ulykkeligvis er det ikke så enkelt som så.

Hvorfor ikke? Jo, tenk på en som har fått en arm stygt kvestet i en ulykke. Vennene hans besøker ham for å hjelpe ham. Ville de hjelpe ham ved å si til ham: ’Bare glem det!’? Selvfølgelig ikke. Det er helt umulig for ham å glemme det.

På samme måte er det mange kvinner som er blitt misbrukt seksuelt av en av sine nærmeste, som ikke er i stand til bare å glemme det. Hos noen er det innprentet i deres samvittighet som et følelsesmessig arr. Ett offer skrev: «Min bestefar misbrukte meg da jeg var sju år gammel, ikke bare én gang, men ved en rekke anledninger. Min naivitet gjorde meg forsvarsløs. Nå føler jeg stadig ettervirkningene. Jeg føler det som om jeg har hatt mareritt hele tiden siden. Jeg klarer å skyve minnene til side en stund, men det varer ikke lenge før de kommer tilbake og gjør meg syk i magen. Jeg føler meg skamfull og skitten, og enda var ikke jeg skyld i noe.»

Riktignok er ikke de følelsesmessige arrene etter incest (og andre traumatiske opplevelser) synlige. Men de er like virkelige som fysiske arr. Så hvordan kan de som har slike arr, bli hjulpet? Én måte å gjøre det på er å lytte til offeret og oppfordre henne til å «snakke om det».

Rådgiveren bør ikke være fordømmende, men forsøke å være til hjelp. Apostelen Paulus kom med denne oppfordringen til de kristne:  «Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse.» (Efeserne 4: 32) Når en skal gi råd, er disse egenskapene av vesentlig betydning.

Derfor sier en kvinne som ble misbrukt i mange år av faren sin da hun var barn: «Eldste (eller hvem som helst ellers en henvender seg til) bør være ytterst vennlige.» En annen som også ble seksuelt mishandlet av faren sin, sier: «Det viktigste er at en ikke blir sjokkert. Vær rolig og vis forståelse. Ikke tving fram en redegjørelse for alle detaljer, men vær villig til å høre på hva som helst du blir fortalt. Forsøk å forstå offerets følelser.»

Å være rolig og vise forståelse er ikke alltid lett. En kvinne innrømmet at hun ofte snakket opphisset, ja, aggressivt, når hun drøftet sitt problem. Er dette respektløst? Kanskje. Men en moden kristen som ’viser medfølelse’, vil raskt innse at det ikke er personlig ment. Det er et uttrykk for indre uro og opprør. — Filipperne 2: 1—4.

Dessuten må de som gir råd til offer for incest, lytte, akkurat som Jehova Gud lytter. (Salme 69: 34) De bør ikke være for snare til å komme med kommentarer eller fordømme noen. (Ordspråkene 18: 13; Jakob 1: 19) Er det virkelig til hjelp at noen lytter og gir trøst? Ja, i høy grad. Et offer forteller: «Jeg klarte å snakke ut om det med en søster som er eldre enn jeg, og for en befrielse jeg følte! Jeg . . . gråt sammen med henne.» Et annet offer sa: «Jeg tror at bare det å ha noen å snakke med var det som var til størst hjelp for meg.»

Hvis offeret lider av alvorlige følelsesmessige forstyrrelser, kan en mer erfaren rådgiver kanskje klare å hjelpe henne til å finne ut hvorfor følelsene er i opprør, og hvordan hun kan takle det. Slike spørsmål kan bidra til å få fram skjulte følelser: «Ønsker du å snakke om det som skjedde? Hva synes du om deg selv? Hva synes du om din far [eller onkel eller hvem det nå var som misbrukte deg]? Klandrer du deg selv for det som skjedde? Synes du at det gjør deg til et dårligere menneske enn andre?» En kjærlig rådgiver vil vise at han ikke blir sjokkert over svarene. Han vil i stedet forklare at slike følelser ikke er uvanlige. Noen har følt seg bedre når de har fått vite dette.

Hva så om offeret sier at hun føler at hun ikke er noe verd på grunn av det hun har opplevd? En ung kvinne som ble misbrukt av sin bestefar, far og stefar, sier: «De [rådgiverne] kan hjelpe henne til å innse at hun er mye verd. Jeg pleide å føle at jeg var annerledes enn vennene mine på skolen. Jeg følte meg skitten sammenlignet med dem. Senere, i tenårene, fikk jeg noen ganger problemer. Men nå vet jeg at Jehova ikke har noe imot meg på grunn av denne opplevelsen. Han betrakter meg som en som er av verdi.» — Salme 25: 8; 1. Johannes 4: 18, 19.

Mange offer føler sinne også. I sin bok The Silent Children forklarer Linda T. Sanford grunnen til dette: «Etter hvert som piken blir eldre, lærer hun å forstå den egentlige betydningen av de seksuelle handlingene og blir klar over hvor fullstendig upassende den voksne har oppført seg. Derfor føler hun seg forrådt. Hun har sett opp til og hatt tillit til denne eldre personen. Hun får vite at hans forsikringer var grove løgner.»

Noe av dette sinnet — og noen av de skyldfølelser offeret erfarer — kan bli brakt ut av verden hvis den som har mishandlet barnet, åpent innrømmer det han gjorde, og ber om unnskyldning. I et tilfelle ble faren arrestert etter at han var avslørt etter incesten. I dette tilfellet sa offeret: «For omkring tre år siden gav faren min meg en fin presang og sa: ’Jeg vil bare at du skal vite at jeg er oppriktig lei meg for mye av det som skjedde mellom oss.’ Jeg forstod hva han mente, og godtok hans  unnskyldning. Nå har jeg et godt forhold til ham.»

Men dessverre er det mange som har foretatt seksuelle overgrep mot noen, som blankt nekter alt, eller som bare innrømmer å ha gjort en brøkdel av det de gjorde. På det tidspunkt en følelsesmessig forstyrret kvinne søker hjelp, er kanskje den som misbrukte henne, død. Men sinnet kan fortsatt være der. Likevel kan de som gir henne råd, være i stand til å hjelpe henne. De kan vennlig påpeke at hennes sinne er fullstendig forståelig. Også Jehova fortsetter å være vred på syndere som ikke angrer. — Johannes 3: 36.

De kan imidlertid taktfullt henlede oppmerksomheten på farene ved å la sinnet overvelde seg. (Efeserne 4: 26) De kan hjelpe henne til å resonnere over dette ved forsiktig å stille slike spørsmål som dette: «Er ditt sinne til hjelp for deg, eller skader det deg? Lar du ham fortsatt øve innflytelse på ditt liv ved at du lar ditt sinne virke så kraftig på deg? Tror du virkelig at han har kommet ustraffet fra det? Dømmer ikke Jehova også dem som synder i det skjulte?» — Salme 69: 6; Lukas 8: 17; Romerne 12: 19.

Det kan være til hjelp å resonnere over Romerne 12: 21, men ikke i en belærende tone. Formålet med rådgivningen er å hjelpe, ikke å tukte eller å anvende press. I stedet for å fortelle offeret hvordan hun bør føle det, er det langt mer gagnlig å lytte og finne ut hvordan hun egentlig føler det. Ved forsiktig å stille spørsmål kan en hjelpe henne til selv å innse hvorfor hun føler det som hun gjør.

Hvis det i samtalens løp kommer fram at hun er plaget av stor skyldfølelse, bør en påpeke at når det blir begått incest mot et lite barn, er det aldri barnets feil. Riktignok opptrer små barn på en kjærlig måte overfor voksne. Men de har ingen forestillinger om et voksent seksualliv. Som boken The Silent Children påpeker: «Barnet hadde aldri i tankene at det nære og varme forholdet skulle anta seksuell karakter. Incest er en voksens tolkning av barnets ønsker — en tolkning som i høy grad er farget av den voksnes egne behov.»

En som er blitt utnyttet seksuelt som barn, kan være helt sikker på at Gud forstår situasjonen og i sin kjærlighet godtar ham. Ja, Jehova tilgir til og med dem som begår alvorlige synder, hvis de angrer og forandrer sin handlemåte! Og et seksuelt utnyttet barn har jo ikke gjort noe galt. — 1. Korinter 6: 9—11.

Det er ikke lett å hjelpe offer som er påført følelsesmessige skader. En kan ikke klare det på noen minutter i en overfylt Rikets sal. Det krever tålmodighet, kjærlighet, godhet, gjentatte forsøk og framfor alt tid. Det finnes ingen mirakelkur en kan bruke. Det skal mange samtaler — og bønner — til før et forvirret offer oppnår følelsesmessig likevekt. Den forferdelige opplevelsen blir aldri glemt. Men offeret kan lære å leve med minnet.

Legg merke til hva ett offer sa: «Fortsatt føler jeg av og til at jeg ikke er noe verd. Men så sier jeg til meg selv at det ikke er sant. Og etter en dag eller så har følelsen forsvunnet.» Et annet offer sa: «Bibelen har lært meg å tilgi, å hjelpe andre og ikke å synes synd på meg selv.» Enda et annet offer tilføyde: «De hjalp meg til å forstå at Jehova er glad i meg likevel . . . Jeg kommer til å overvinne alle mine problemer med Jehovas hjelp.» — Salme 55: 23.

Mens Jesus var på jorden, helbredet han mirakuløst dem som hadde fysiske skavanker, de «lamme og vanføre». (Matteus 15: 30) I den nye ordning, som nå er nær, vil disse miraklene bli gjentatt mange ganger, og alle fysiske sykdommer vil bli fjernet. — Jesaja 33: 24.

Når det gjelder dem som lider på grunn av følelsesmessige arr, kan ofte den kjærlige, tålmodige hjelp som modne kristne menn og kvinner gir ved å anvende Guds Ords lindrende innflytelse, hjelpe dem til å takle sine problemer. Derved kan de fortsatt finne glede i tjenesten  for Jehova. (Jakob 5: 13—15) Men i den nye ordning vil dette løftet gå i oppfyllelse: «Nå er fortidens trengsler glemt.» (Jesaja 65: 16) Derfor ser alle Guds tjenere med tillit fram til den tid da Gud «skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden [ikke skal] være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte». (Åpenbaringen 21: 4) Dette vil være den endelige helbredelse av sykdommer, følelsesmessige plager innbefattet.