De første kristne og verden

FOR cirka 2000 år siden inntraff det en storslagen begivenhet i Midtøsten. Guds enbårne Sønn ble sendt fra sin himmelske bolig for at han skulle leve en kort stund i menneskenes verden. Hvordan reagerte de fleste mennesker på det? Apostelen Johannes svarer: «Han [Jesus] var i verden, og verden ble til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget hjem [Israel], men hans eget folk tok ikke imot ham.» — Johannes 1: 10, 11.

Verden tok altså ikke imot Jesus, Guds Sønn. Hvorfor ikke? Jesus forklarte én av grunnene til det da han sa: «Verden . . . hater meg, fordi jeg vitner om den at dens gjerninger er onde.» (Johannes 7: 7) Den samme verden — representert ved noen jødiske religiøse ledere, en edomittisk konge og en romersk politiker — sørget til slutt for at Jesus ble drept. (Lukas 22: 66 til 23: 25; Apostlenes gjerninger 3: 14, 15; 4:  24—28) Hva med Jesu etterfølgere? Ville verden være mer villig til å ta imot dem? Nei. Jesus advarte dem kort tid før han døde: «Hvis dere var en del av verden, ville verden holde av sitt eget. Men fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» — Johannes 15: 19.

På apostlenes tid

Jesu ord viste seg å være sanne. Bare noen uker etter hans død ble apostlene arrestert, truet og slått. (Apostlenes gjerninger 4: 1—3; 5: 17, 18, 40) Kort tid etter ble den nidkjære Stefanus slept fram for det jødiske Sanhedrinet og deretter steinet i hjel. (Apostlenes gjerninger 6: 8—12; 7: 54, 57, 58) Senere ble apostelen Jakob henrettet av kong Herodes Agrippa I. (Apostlenes gjerninger 12: 1, 2) Paulus ble på misjonsreisene sine utsatt for forfølgelse som var anstiftet av diasporajøder. — Apostlenes gjerninger 13: 50; 14: 2, 19.

Hvordan reagerte de første kristne på denne motstanden? Da de religiøse lederne i den første tiden forbød apostlene å forkynne i Jesu navn, erklærte apostlene: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 4: 19, 20; 5: 29) Denne innstillingen holdt de alltid fast ved når de møtte motstand. Apostelen Paulus rådet likevel de kristne i Roma til å «underordne seg under de høyere [verdslige] myndigheter». Han sa også: «Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.» (Romerne 12: 18; 13: 1) De første kristne måtte derfor finne fram til en vanskelig balansegang. De adlød Gud som sin øverste Hersker. Samtidig underordnet de seg under nasjonale myndigheter og prøvde å leve i fred med alle mennesker.

De kristne i den romerske verden

I Romerrikets verden i det første århundre høstet de kristne uten tvil gagn av Pax Romana, den romerske fred, som ble opprettholdt av de romerske legionene. De gode veiene, de forholdsvis trygge sjøreisene og det stabile styret som sørget for lov og orden, skapte forhold som fremmet utbredelsen av kristendommen. De første kristne erkjente tydeligvis at de stod i gjeld til samfunnet, og gav akt på Jesu formaning om å ’betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er’. (Markus 12: 17) Da Justinus martyr skrev til den romerske keiser Antonius Pius (år 138—161), hevdet han at de kristne betalte sine skatter «mer villig enn alle andre». (First Apology, kapittel 17) I år 197 sa Tertullianus til de romerske herskerne at skatteoppkreverne deres stod i «takknemlighetsgjeld til de kristne» fordi disse så samvittighetsfullt betalte skatt. (Apology, kapittel 42) Dette var ett område hvor de fulgte Paulus’ veiledning om å underordne seg under de høyere myndigheter.

De første kristne prøvde dessuten å leve i fred med sine medmennesker, så langt deres kristne prinsipper tillot det. Men det var ikke lett. Verden omkring dem var i høy grad umoralsk og var full av gresk-romersk avgudsdyrkelse, og keiserdyrkelsen var nettopp blitt innført. Hedensk romersk religion var i virkeligheten en statsreligion, så de som nektet å utøve den, kunne bli betraktet som fiender av staten. Hvordan stilte de kristne seg til dette?

Oxford-professoren E. G. Hardy skrev:  «Tertullianus regner opp mange ting som samvittighetsfulle kristne avholdt seg fra fordi det var forbundet med avgudsdyrkelse, f.eks. eder som var vanlige ved inngåelse av avtaler; opplysningen av dører ved høytider o.l.; alle hedenske religiøse seremonier; lekene og sirkuset; å ha som yrke å undervise i verdslig [hedensk klassisk] litteratur; militærtjeneste; offentlige embeter.» — Christianity and the Roman Government.

Ja, det var vanskelig å leve i den romerske verden uten å svikte den kristne tro. Den franske katolske forfatteren A. Hamman skriver: «Det var ikke mulig å ta et skritt uten å støte på en guddom. En kristens standpunkt gav ham daglige problemer; han levde i ytterkanten av samfunnet . . . Han møtte tilbakevendende problemer i hjemmet, på gatene, på torget . . . På gaten skulle en kristen, uansett om han var romersk borger eller ikke, blotte hodet når han gikk forbi et tempel eller en statue. Hvordan kunne han la være å gjøre det uten å vekke mistanke, og hvordan kunne han på den annen side gi etter uten å utføre en tilbedelseshandling? Hvis han drev forretning og trengte å låne penger, måtte han sverge for pengeutlåneren i gudenes navn. . . . Hvis han tok imot et offentlig embete, ble det forventet at han skulle frambære et offer. Hvis han lot seg verve som soldat, hvordan kunne han da unngå å avlegge ed og delta i militære seremonier?» — La vie quotidienne des premiers chrétiens (95-197).

Gode borgere, men likevel baktalt

Omkring år 60 eller 61, da Paulus var i Roma og ventet på at hans sak skulle komme inn for keiser Nero, sa noen ledende jøder om de første kristne: «Om denne sekten vet vi i sannhet at den blir motsagt overalt.» (Apostlenes gjerninger 28: 22) Historien bekrefter at de kristne ble motsagt — med urette. E. W. Barnes forteller i boken The Rise of Christianity: «I sine første offisielle dokumenter blir den kristne bevegelse framstilt som tvers igjennom moralsk og lovlydig. Dens medlemmer ønsket å være gode borgere og lojale undersåtter. De skydde hedendommens feil og laster. I privatlivet prøvde de å være fredeligsinnete naboer og pålitelige venner. De var opplært til å være nøkterne og arbeidsomme og til å leve et rent liv. Trass i det utbredte forderv og den framherskende tøylesløshet omkring dem var de ærlige og sannferdige, så fremt de var lojale mot sine prinsipper. De hadde en høy seksualmoral; de hadde respekt for de ekteskapelige bånd og levde et rent familieliv. Med slike dyder skulle en tro at de ikke kunne ha vært brysomme borgere. Likevel ble de lenge foraktet, baktalt og hatet.»

Akkurat som verden i gammel tid ikke forstod Jesus, forstod den heller ikke de kristne og hatet dem derfor. Fordi de nektet å tilbe keiseren og hedenske guddommer, ble de beskyldt for å være ateister. Hvis det skjedde en ulykke, ble de anklaget for å ha vakt gudenes vrede. Fordi de ikke overvar umoralske skuespill eller blodige gladiatorkamper, ble de regnet for å være usosiale, ja, til og med ’slike som hater menneskeslekten’. Fiendene deres påstod at familier ble oppløst på grunn av den kristne «sekten», og at den derfor var en fare for stabiliteten i samfunnet. Tertullianus omtalte hedenske ektemenn som foretrakk at hustruen begikk ekteskapsbrudd framfor at hun skulle bli kristen.

De kristne ble kritisert fordi de var imot abort, som var utbredt på den tiden. Fiendene deres beskyldte dem likevel for å drepe barn. Det ble påstått at de drakk blod av ofrede barn på møtene sine. Samtidig prøvde fiendene å tvinge dem til å spise  blodpølser fordi de visste at dette var i strid med deres samvittighet. Motstanderne gjorde dermed sin egen beskyldning til skamme. — Tertullianus, Apology, kapittel 9.

Foraktet som en ny sekt

Historikeren Kenneth Scott Latourette skrev: «Andre beskyldninger igjen latterliggjorde kristendommen fordi den var av så ny dato, og stilte den opp som motsetning til dens rivalers lange historie [jødedommen og de gresk-romerske hedenske religionene].» (A History of the Expansion of Christianity, bind 1, side 131) I begynnelsen av det andre århundre omtalte den romerske historieskriveren Sveton kristendommen som «en ny og skadelig form for overtro». Tertullianus viste at selve navnet «kristen» ble hatet, og at de kristne var en mislikt sekt. Robert M. Grant skrev følgende om hvordan embetsmenn i Romerriket betraktet de kristne i det andre århundre: «Den ledende oppfatning var at kristendommen bare var en overflødig og muligens skadelig religion.» — Early Christianity and Society.

Beskyldt for pågående proselyttmakeri

I boken Les premiers siècles de l’Eglise skrev professor Jean Bernardi ved Sorbonne universitet: «[De kristne] skulle gå ut og snakke alle steder og med alle. På veiene og i byene, på offentlige torg og i hjemmene. Velkomne eller uvelkomne. Med fattige og med rike som var tynget av sine eiendeler. Med de ringe og med stattholderne i de romerske provinsene . . . De måtte ta landeveien fatt, gå om bord på skip og dra til jordens ender.»

Gjorde de dette? Ja, tydeligvis. Professor Léon Homo hevder at de første kristne fikk opinionen mot seg på grunn av sitt «nidkjære proselyttmakeri». Professor Latourette sier at mens jødene mistet iveren etter å verve proselytter, så var «de kristne, derimot, . . . pågående i sin misjonering og vakte derfor forargelse».

I det andre århundre kritiserte den romerske filosofen Celsus de kristnes forkynnelsesmetoder. Han sa at kristendommen var for de uvitende, og at den bare kunne ’overbevise idioter, slaver, kvinner og små barn’. Han anklaget de kristne for å indoktrinere «godtroende mennesker» og få dem til å «tro uten å bruke fornuften». Han påstod at de sa til nye disipler: «Ikke still spørsmål; bare tro.» Ifølge Origenes innrømmet likevel Celsus selv at «det var ikke bare de naive som lot seg lede av Jesu lære og sluttet seg til hans religion».

Ingen økumenikk

De første kristne ble også kritisert fordi de hevdet at de hadde sannheten om den eneste sanne Gud. De var ikke åpen for økumenikk, eller religiøse enhetsbestrebelser. Latourette skrev: «I motsetning til de fleste andre trosretninger på den tiden var de [kristne] negativt innstilt til andre religioner. . . . Stikk i strid med den temmelig liberale holdning som kjennetegnet andre kulter, erklærte de at de hadde den endelige sannhet.»

I år 202 utstedte keiser Septimius et edikt som forbød de kristne å verve tilhengere.  Men det fikk dem ikke til å slutte å vitne om sin tro. Latourette forteller hva det førte til: «Fordi de [første kristne] nektet å inngå kompromiss når det gjaldt datidens hedendom og mange av skikkene og moralnormene i samfunnet på den tiden, utviklet de en samhørighet og en organisasjon som satte dem opp mot samfunnet. Selve det bruddet som måtte foretas av dem som sluttet seg til dem, gav tilhengerne en overbevisning som utgjorde en kilde til styrke mot forfølgelse og en kilde til iver etter å vinne tilhengere.»

Historien taler derfor sitt tydelige språk. Selv om de første kristne bestrebet seg på å være gode borgere og leve i fred med alle, nektet de stort sett å bli «en del av verden». (Johannes 15: 19) De viste myndighetene respekt. Men når keiseren forbød dem å forkynne, hadde de ikke noe annet valg enn å fortsette å forkynne. De prøvde å leve i fred med alle, men nektet å inngå kompromiss med hensyn til moralnormer og hedensk avgudsdyrkelse. På grunn av alt dette ble de foraktet, baktalt, hatet og forfulgt, akkurat som Kristus hadde forutsagt. — Johannes 16: 33.

Fortsatte de å skille seg ut fra verden? Eller kom de som bekjente seg til kristendommen, med tiden til å forandre holdning i dette spørsmålet?

[Uthevet tekst på side 4]

«En kristens standpunkt gav ham daglige problemer; han levde i ytterkanten av samfunnet»

[Uthevet tekst på side 6]

Kristendommen ble latterliggjort fordi den var av så ny dato, og ble stilt opp som motsetning til dens rivalers lange historie’

[Bilde på side 3]

Fordi de kristne nektet å tilbe den romerske keiseren og hedenske guddommer, ble de beskyldt for å være ateister

[Rettigheter]

Museo della Civiltà Romana, Roma

[Bilde på side 7]

De kristne i det første århundre var kjent som nidkjære forkynnere av Rikets budskap

 [Bilderettigheter på side 2]

Forsidebilde: Alinari/Art Resource, N.Y.