Hvordan kristenheten ble en del av denne verden

ROMERRIKET, hvor kristendommen hadde fått sin begynnelse, brøt etter hvert sammen. Mange historikere hevder at dette sammenbruddet også innebar kristendommens endelige seier over hedendommen. Den anglikanske biskopen E. W. Barnes uttrykte et annet syn da han skrev: «Da den klassiske sivilisasjon brøt sammen, opphørte kristendommen å være Jesu Kristi edle tro; den ble en religion som var et nyttig bindemiddel i samfunnet i en verden i oppløsning.» — The Rise of Christianity.

Før dette sammenbruddet, i det andre, tredje og fjerde århundre, viser historien at de som hevdet at de fulgte Jesus, på mange måter holdt seg atskilt fra den romerske verden. Men historien avslører også at det gradvis oppstod frafall når det gjaldt lære, oppførsel og organisasjon, akkurat som Jesus og apostlene hadde forutsagt. (Matteus 13: 36—43; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Tessaloniker 2: 3—12; 2. Timoteus 2: 16—18; 2. Peter 2: 1—3, 10—22) Etter hvert ble det inngått kompromisser med den gresk-romerske verden, og noen av dem som kalte seg kristne, antok verdens hedendom (for eksempel høytidene og tilbedelsen av en morgudinne og en treenig gud), dens filosofi (for eksempel troen på en udødelig sjel) og dens administrasjonsordning (noe som kom til uttrykk da det stod fram en presteklasse). Det var denne fordervede versjonen av kristendommen som tiltrakk seg de hedenske massene og ble en kraft som de romerske keiserne først prøvde å knuse, men som de senere gjorde seg til venns med og forsøkte å bruke til sin egen fordel.

 Beseiret av verden

Kirkehistorikeren August Neander viste hvilke farer som var forbundet med det nye forholdet mellom «kristendommen» og verden. Han skrev at hvis de kristne gav avkall på å være atskilt fra verden, «ville det føre til en sammenblanding av kirken og verden . . . hvorved kirken ville miste sin renhet og — selv om den så ut til å seire — selv ville bli beseiret». — General History of the Christian Religion and Church, bind 2, side 161.

Det var dette som skjedde. På begynnelsen av 300-tallet prøvde den romerske keiser Konstantin å bruke sin tids «kristne» religion for å holde sammen et rike som var i oppløsning. Han innførte derfor religionsfrihet for dem som kalte seg kristne, og gav deres presteklasse noen av de privilegiene som det hedenske presteskapet hadde. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier: «Konstantin førte kirken ut av den tilbaketrukne stilling den hadde inntatt til verden, fikk den til å påta seg ansvar i samfunnet og bidrog til at det hedenske samfunn ble vunnet for kirken.»

Statsreligion

Etter Konstantins tid forsøkte keiser Julian (år 361—363) å gjøre motstand mot kristendommen og å gjeninnføre hedendommen. Han mislyktes imidlertid, og cirka 20 år senere nedla keiser Theodosius I forbud mot hedendommen og bestemte at den trinitariske «kristendom» skulle være statsreligion i Romerriket. Som den franske historikeren Henri Marrou så presist uttrykte det: «Ved slutten av Theodosius’ regjering ble kristendommen — eller for å være mer nøyaktig, den ortodokse katolisisme — den offisielle religion i hele den romerske verden.» Den ortodokse katolisisme hadde erstattet den sanne kristendom og var blitt «en del av verden». Denne statsreligionen var vidt forskjellig fra den religion Jesu første etterfølgere hadde. Til dem hadde han sagt: «Dere [er ikke] en del av verden.» — Johannes 15: 19.

Den franske historikeren og filosofen Louis Rougier skrev: «Etter hvert som kristendommen bredte seg, gjennomgikk den merkelige forandringer i den grad at den ble ugjenkjennelig. . . . De fattiges urkirke, som levde på barmhjertighetsgaver, ble en uovervinnelig seierskirke som holdt seg inne med myndighetene når det var umulig å dominere dem.»

På begynnelsen av 400-tallet skrev den romersk-katolske Sankt Augustinus sitt hovedverk De civitate dei (Om Guds stat). Der beskrev han to stater, «Guds stat og verdens stat». La dette verket vekt på at det skulle være et skille mellom katolikkene og verden? Egentlig ikke. Professor Latourette sier: «Augustinus erkjente åpent [at] de to statene, den jordiske og den himmelske, er blandet sammen.» Augustinus lærte at «Guds rike allerede har begynt i denne verden i og med opprettelsen av [den katolske] kirken». (The New Encyclopædia Britannica, Macropædia, bind 4, side 506) Så uansett hva som kan ha vært Augustinus’ opprinnelige hensikt, førte teoriene hans til at den katolske kirke ble enda mer engasjert i denne verdens politiske forhold.

Et splittet rike

I år 395, da Theodosius I døde, ble Romerriket formelt delt i to. Det østromerske eller bysantinske riket hadde hovedstad i Konstantinopel (tidligere Bysants, nå Istanbul), og det vestromerske riket hadde Ravenna i Italia som hovedstad (etter år 402). Som følge av dette ble kristenheten splittet både politisk og religiøst. Når det gjelder forholdet mellom kirke og stat, så fulgte kirken i det østromerske rike læren til Evsebios fra Cæsarea (som levde på Konstantin den stores tid). Evsebios ignorerte det kristne prinsippet om å være atskilt fra verden og  mente at hvis keiseren og riket ble kristnet, ville kirke og stat bli ett enkelt kristent samfunn hvor keiseren handlet som Guds representant på jorden. Dette forholdet mellom kirke og stat er i århundrenes løp stort sett blitt opprettholdt av den ortodokse kirke. I boken The Orthodox Church viste Timothy Ware, en ortodoks biskop, hva dette har ført til: «Nasjonalisme har vært ortodoksiens forbannelse i de siste 1000 år.»

I vest ble den siste romerske keiseren avsatt i år 476 av inntrengende germanske stammer. Det markerte slutten på det vestromerske rike. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier om det politiske vakuum som fulgte: «En ny makt ble dannet: romerkirken, den kirke som var underlagt Romas biskop. Denne kirken oppfattet seg selv som etterfølgeren til det falne Romerriket.» Det samme oppslagsverket sier videre: «De romersk-katolske pavene . . . utvidet kirkens verdslige maktkrav ut over kirkestatens grenser og utformet den såkalte læren om de to sverd, som går ut på at Kristus ikke bare gav paven åndelig makt over kirken, men også verdslig makt over denne verdens riker.»

Nasjonale protestantiske kirker

Gjennom hele middelalderen fortsatte både den ortodokse og den romersk-katolske kirke å være sterkt engasjert i politikk, verdslige intriger og kriger. Markerte den protestantiske reformasjonen en tilbakevending til den sanne kristendom, som skulle være atskilt fra verden?

 Nei. Vi leser i The New Encyclopædia Britannica: «De protestantiske reformatorene i de lutherske, kalvinistiske og anglikanske tradisjoner . . . fortsatte å være sterkt knyttet til Augustinus’ oppfatninger. De følte en spesiell tiltrekning til hans teologi. . . . Hver av de tre viktigste protestantiske tradisjonene i Europa på 1500-tallet . . . fikk støtte fra de verdslige myndigheter i Sachsen [de sentrale deler av Tyskland], Sveits og England og bevarte den samme stilling overfor staten som kirken i middelalderen hadde hatt.»

Istedenfor å resultere i en tilbakevending til den sanne kristendom frambrakte reformasjonen en vrimmel av nasjonale og territoriale kirker som har innsmigret seg hos politiske stater og aktivt støttet dem i deres kriger. Ja, både de katolske og de protestantiske kirkesamfunn har hisset til religionskriger. I boken An Historian’s Approach to Religion skrev Arnold Toynbee om slike kriger: «Katolikker og protestanter i Frankrike, Nederland, Tyskland og Irland og rivaliserende sekter av protestanter i England og Skottland har vært med på brutalt å prøve å knuse hverandre med våpenmakt.» De konflikter som i vår tid splitter Irland og det tidligere Jugoslavia, viser at den katolske og den ortodokse kirke og de protestantiske kirkene fremdeles er sterkt engasjert i denne verdens anliggender.

Betyr alt dette at den sanne kristendom, som skulle være atskilt fra verden, ikke lenger finnes på jorden? Den neste artikkelen vil besvare det spørsmålet.

[Ramme/bilde på sidene 10 og 11]

HVORDAN «KRISTENDOMMEN» BLE EN STATSRELIGION

DET var aldri meningen at kristendommen skulle være en del av denne verden. (Matteus 24: 3, 9; Johannes 17: 16) Likevel forteller historiebøkene at «kristendommen» på 300-tallet ble Romerrikets offisielle statsreligion. Hvordan skjedde det?

Perioden fra Neros dager (år 54—68) og til langt inn i det tredje århundre var en tid da alle de romerske keiserne enten aktivt forfulgte de kristne eller tillot at de ble forfulgt. Gallienus (år 253—268) var den første romerske keiseren som utstedte en erklæring om toleranse overfor dem. Selv da var kristendommen en fredløs religion i hele riket. Etter Gallienus’ tid fortsatte forfølgelsen, og under Diokletian (år 284—305) og hans nærmeste etterfølgere ble den til og med intensivert.

Vendepunktet kom på begynnelsen av 300-tallet, da keiser Konstantin I ble «omvendt» til kristendommen. Det franske oppslagsverket Théo—Nouvelle encyclopédie catholique sier om denne «omvendelsen»: «Konstantin hevdet at han var en kristen keiser. I virkeligheten ble han først døpt på dødsleiet.» I år 313 utstedte ikke desto mindre Konstantin og hans medkeiser, Licinius, et edikt som gav både kristne og hedninger religionsfrihet. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier: «Det at Konstantin gav de kristne religionsfrihet, noe som betydde at kristendommen ble offisielt anerkjent som en religio licita [lovlig religion] ved siden av hedendommen, var en revolusjonerende handling.»

The New Encyclopædia Britannica fastslår imidlertid: «Han [Konstantin] gjorde ikke kristendommen til statsreligion.» Den franske historikeren Jean-Rémy Palanque, som er medlem av Institut de France, skriver: «Den romerske stat . . . fortsatte imidlertid offisielt å være hedensk. Konstantin gjorde ikke ende på dette forholdet da han sluttet seg til den kristne religion.» I verket The Legacy of Rome uttalte professor Ernest Barker: «[Konstantins seier] førte ikke umiddelbart til at kristendommen ble etablert som statsreligion. Konstantin nøyde seg med å anerkjenne kristendommen som én av folkekultene i riket. De gamle hedenske ritene ble utført offentlig i Roma i de neste 70 årene.»

På dette tidspunkt var altså «kristendommen» en lovlig religion i Romerriket. Når ble den i ordets fulle betydning rikets offisielle statsreligion? I New Catholic Encyclopedia leser vi: «[Konstantins] politikk ble ført videre av hans etterfølgere, med unntak av Julian [år 361—363], hvis forfølgelse av kristendommen fikk en brå slutt da han døde. Til slutt, i den siste fjerdedelen av det fjerde århundre, gjorde Theodosius den store [år 379—395] kristendommen til rikets offisielle religion og avskaffet den offentlige hedenske gudsdyrkelsen.»

Bibelkommentatoren og historikeren F. J. Foakes bekreftet dette og avslørte hva denne nye statsreligionen egentlig var, da han skrev: «Under Konstantin ble kristendommen og Romerriket allierte. Under Theodosius ble de forent. . . . Fra da av skulle tittelen katolikk forbeholdes dem som tilbad Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd med like stor ærbødighet. Denne keiseren førte hele sin religiøse politikk med dette for øye, og det førte til at den katolske tro ble romernes ene lovlige religion.»

Jean-Rémy Palanque skrev: «Mens Theodosius bekjempet hedendommen, vant han også velvilje hos den ortodokse [katolske] kirke. I ediktet av år 380 befalte han alle sine undersåtter å bekjenne troskap mot pave Damasus og biskopen av Alexandria [som var tilhenger av treenighetslæren] og berøvet dissentere religionsfriheten. Det store kirkemøtet i Konstantinopel (381) fordømte igjen alle kjettere, og keiseren forsikret seg om at ingen biskoper støttet disse. Den nikenske [trinitariske] kristendom var helt og fullt blitt rikets statsreligion . . . Kirken var nær forent med staten og nøt godt av dens eksklusive støtte.»

Det var derfor ikke den uforfalskede kristendom fra apostlenes tid som ble Romerrikets statsreligion. Det var 300-tallets trinitariske katolisisme, som ved tvang ble innført av keiser Theodosius I og utøvd av den romersk-katolske kirke, og som fullt ut var og er en del av denne verden.

[Rettigheter]

Keiser Theodosius I: Real Academia de la Historia, Madrid (Foto Oronoz)

[Bilderettigheter på side 8]

Scala/Art Resource, N.Y.