Vandre i visdom overfor verden
Vandre i visdom overfor verden
«Fortsett å vandre i visdom overfor dem som er utenfor.» — KOLOSSERNE 4: 5.
1. Hva ble de første kristne stilt overfor, og hvilken veiledning gav Paulus til menigheten i Kolossai?
DE FØRSTE kristne i byene i den romerske verden ble stadig stilt ansikt til ansikt med avgudsdyrkelse, jakt på umoralske fornøyelser og hedenske ritualer og skikker. De som bodde i Kolossai, en innlandsby i den vestlige delen av Lilleasia, ble sikkert konfrontert med de innfødte frygernes tilbedelse av morgudinnen og deres spiritisme, de greske innflytternes hedenske filosofi og den jødiske koloniens judaisme. Apostelen Paulus rådet den kristne menighet til å ’fortsette å vandre i visdom’ overfor slike ’utenforstående’. — Kolosserne 4: 5.
2. Hvorfor må Jehovas vitner i vår tid vandre i visdom overfor dem som er utenfor?
2 Jehovas vitner i vår tid støter på lignende urette skikker og det som verre er. De trenger derfor også å legge visdom for dagen overfor dem som er utenfor den sanne kristne menighet. Mange i religiøse og politiske kretser og i mediene er imot dem. Noen av disse motstanderne forsøker å skitne til Jehovas vitners rykte og vekke fordommer mot dem, enten ved direkte angrep eller ved å komme med insinuasjoner. Akkurat som de første kristne med urette ble sett på som fanatikere og til og med som en farlig «sekt», blir Jehovas vitner i vår tid ofte uthengt på grunn av fordommer og feiloppfatninger. — Apostlenes gjerninger 24: 14; 1. Peter 4: 4.
Hvordan fordommer kan overvinnes
3, 4. a) Hvorfor kommer sanne kristne aldri til å bli elsket av verden, men hva bør vi forsøke å gjøre? b) Hva skrev en forfatter om noen Jehovas vitner som satt i en konsentrasjonsleir?
3 Sanne kristne venter ikke å bli elsket av verden, som ifølge apostelen Johannes «ligger i den ondes makt». (1. Johannes 5: 19) Men Bibelen oppfordrer likevel de kristne til å forsøke å vinne enkeltmennesker for Jehova og hans rene tilbedelse. Dette gjør vi ved å forkynne direkte for dem og dessuten ved vår gode oppførsel. Apostelen Peter skrev: «Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene, for at de, i forbindelse med det som de anklager dere som ugjerningsmenn for, kan ære Gud på den dag da han inspiserer, som følge av deres gode gjerninger, som de er øyenvitner til.» — 1. Peter 2: 12.
4 I boken Tilgi — men glem ikke forteller forfatteren Sylvia Salvesen om noen av sine kvinnelige medfanger (som var Jehovas vitner) i en av nazistenes konsentrasjonsleirer: «Disse to, Käte og Margarethe, og mange flere hjalp meg ikke bare ved sin tro, men også i alle praktiske ting. De skaffet oss de første rene filler til sårene våre . . . Kort sagt vi var blant mennesker som ville oss vel og som viste det i handling.» For et fint vitnesbyrd fra «dem som er utenfor»!
5, 6. a) Hvilken gjerning er Kristus opptatt med i vår tid, og hva må vi aldri glemme? b) Hvilken holdning bør vi ha til folk i verden, og hvorfor?
5 Vi kan gjøre mye for å bryte ned fordommer ved å legge visdom for dagen i den måten vi oppfører oss på overfor utenforstående. Vi lever riktignok i den tiden da vår regjerende konge, Kristus Jesus, skiller menneskene fra hverandre «liksom en hyrde skiller sauene fra geitene». (Matteus 25: 32) Men glem aldri at det er Kristus som er Dommeren; det er han som avgjør hvem som er «sauene», og hvem som er «geitene». — Johannes 5: 22.
6 Dette bør påvirke vår holdning til dem som ikke hører med til Jehovas organisasjon. Vi tenker kanskje på dem som verdslige mennesker, men de er en del av den menneskeverden som «Gud elsket . . . så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv». (Johannes 3: 16) Det er mye bedre å betrakte folk som mulige sauer enn å oppkaste seg selv til dommer og si at de er geiter. Noen som en gang har vært voldsomt imot sannheten, er nå innviede Jehovas vitner. Og mange av dem ble først vunnet gjennom vennlige handlinger, før de reagerte på noen form for direkte forkynnelse. Se for eksempel bildet på side 18.
Ivrige, ikke aggressive
7. Hvilken kritikk har paven kommet med, men hvilket spørsmål kan vi stille?
7 Pave Johannes Paul II kritiserte sekter i sin alminnelighet og Jehovas vitner i særdeleshet da han sa: «Den nesten aggressive iver noen legger for dagen når de søker nye tilhengere ved å gå fra hus til hus eller stanse forbipasserende på gatehjørnene, er en sekterisk, falsk etterligning av apostlenes og misjonærenes glød.» Man kunne spørre: Hvis vår iver er en «falsk etterligning av apostlenes og misjonærenes glød», hvor finner vi da den virkelige evangeliseringsiver? Avgjort ikke blant katolikker, og for den saks skyld heller ikke blant protestanter eller medlemmer av de ortodokse kirkene.
8. Hvordan bør vi utføre vår forkynnelse fra hus til hus, og forhåpentligvis med hvilket resultat?
8 Men for at ingen med rette skal kunne anklage oss for å være aggressive i vår forkynnelse, må vi alltid være vennlige, respektfulle og høflige når vi henvender oss til folk. Disippelen Jakob skrev: «Hvem er vis og forstandig blant dere? La ham ved sin gode livsførsel vise sine gjerninger med en mildhet som hører visdom til.» (Jakob 3: 13) Apostelen Paulus oppfordrer oss til «ikke å være stridslystne». (Titus 3: 2) Når vi forkynner for et menneske, bør vi for eksempel heller vise oppriktig interesse for vedkommendes meninger enn å komme med en krass fordømmelse av hans eller hennes tro. Deretter kan vi fortelle vedkommende Bibelens gode budskap. Ved å innta en positiv holdning og vise tilbørlig respekt for folk med andre oppfatninger, kan vi hjelpe dem til å bli mer innstilt på å lytte, så de kanskje oppdager hvor verdifullt Bibelens budskap er. Resultatet kan bli at noen begynner å «ære Gud». — 1. Peter 2: 12.
9. Hvordan kan vi følge den veiledningen Paulus gav a) i Kolosserne 4: 5? b) i Kolosserne 4: 6?
9 Apostelen Paulus kom med følgende veiledning: «Fortsett å vandre i visdom overfor dem som er utenfor, idet dere kjøper dere den beleilige tid.» (Kolosserne 4: 5) J. B. Lightfoot forklarer det siste uttrykket slik: «Så du ikke lar noen anledning gå fra deg til å si og gjøre det som kan virke til fremme av Guds sak.» (Uthevet av oss) Ja, vi må være rede til å bidra med ord og gjerninger når tiden er beleilig. Denne visdommen innebærer også at vi velger en passende tid på dagen til å foreta våre besøk. Hvis budskapet vårt blir avvist, skyldes det da at folk ikke setter pris på budskapet, eller skyldes det at vi kommer på en tid som antagelig var ubeleilig? Paulus skrev også: «La deres tale alltid være tiltalende, krydret med salt, så dere vet hvordan dere bør svare enhver.» (Kolosserne 4: 6) Dette krever at vi har omtanke for og sann kjærlighet til våre medmennesker. La oss alltid legge fram Rikets budskap på en tiltalende måte.
Respektfulle og «rede til enhver god gjerning»
10. a) Hvilken veiledning gav apostelen Paulus til de kristne på Kreta? b) Hvordan har Jehovas vitner fulgt Paulus’ veiledning?
10 Vi kan ikke gå på akkord med Bibelens prinsipper. På den annen side bør vi heller ikke lage unødvendige stridsspørsmål av saker som ikke berører vår kristne ulastelighet. Apostelen Paulus skrev: «Fortsett å minne dem [de kristne på Kreta] om å underordne seg og adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, å være rede til enhver god gjerning, ikke å tale krenkende om noen, ikke å være stridslystne, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker.» (Titus 3: 1, 2) Bibelforskeren E. F. Scott skrev følgende om dette skriftstedet: «De kristne skulle ikke bare adlyde myndighetene, men de måtte være rede til enhver god gjerning. Dette . . . vil si at de kristne, når anledningen tilsa det, skulle være blant de fremste når det gjaldt å vise samfunnsånd. Det ville stadig bryte ut branner og pestsykdommer og skje ulykker av forskjellige slag, og under slike omstendigheter ville alle gode borgere ønske å hjelpe sine medmennesker.» Etter mange katastrofer rundt omkring i verden har Jehovas vitner vært blant de første som har kommet i gang med hjelpearbeid. De har ikke bare hjulpet sine brødre, men også utenforstående.
11, 12. a) Hvordan bør de kristne opptre overfor myndighetene? b) Hvordan underordner man seg under myndighetene i forbindelse med bygging av Rikets saler?
11 Det samme avsnittet i Paulus’ brev til Titus understreker også betydningen av å innta en respektfull holdning overfor myndighetene. Unge kristne som står overfor dommere på grunn av sin beslutning om å vise nøytralitet, bør være spesielt omhyggelige med å vandre i visdom overfor dem som er utenfor. Ved sitt ytre, sin atferd og den måten de snakker til slike myndighetspersoner på, kan de bidra sterkt til å forbedre eller ødelegge Jehovas folks rykte. De bør «gi . . . ære til ham som gjør krav på ære», og forsvare seg med dyp respekt. — Romerne 13: 1—7; 1. Peter 2: 17; 3: 15.
12 «Myndighetene» innbefatter også den kommunale administrasjon. I forbindelse med at det nå blir bygd flere og flere Rikets saler, er det nødvendig å ha kontakt med de lokale myndigheter. De eldste støter ofte på fordommer. Men erfaringen viser at slike fordommer kan brytes ned ved at menighetens representanter oppretter et godt forhold til myndighetene og samarbeider med de kommunale planleggingsetater. Ofte blir det avlagt et godt vitnesbyrd for folk som tidligere visste lite eller ingenting om Jehovas vitner og deres budskap.
«Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker»
13, 14. Hvilken veiledning gav Paulus til de kristne i Roma, og hvordan kan vi anvende den i vårt forhold til utenforstående?
13 Paulus gav følgende veiledning til kristne som bodde i det hedenske Roma: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. Sørg for ting som er gode i alle menneskers øyne. Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere. Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden; for det står skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’ Men ’hvis din fiende er sulten, så gi ham mat; hvis han er tørst, så gi ham noe å drikke; for ved å gjøre dette vil du hope opp glødende kull på hans hode’. La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.» — Romerne 12: 17—21.
14 Når vi har med utenforstående å gjøre, er det ikke til å unngå at vi som sanne kristne også støter på motstandere. I de ovennevnte skriftstedene viser Paulus at den som vil følge visdommens vei, bestreber seg på å overvinne motstand med vennlige handlinger. Disse vennlige handlingene sammenlignes med glødende kull og kan smelte bort fiendtlighet og få en motstander til å vise en vennligere holdning overfor Jehovas folk og kanskje også vekke hans interesse for det gode budskap. Når dette skjer, blir det onde overvunnet med det gode.
15. Når bør de kristne være særlig omhyggelige med å vandre i visdom overfor dem som er utenfor?
15 Det å vandre i visdom overfor dem som er utenfor, er særlig viktig i hjem hvor den ene av ektefellene ennå ikke har tatt imot sannheten. De som følger Bibelens prinsipper, blir bedre ektemenn, bedre koner, bedre fedre, bedre mødre og lydigere barn som viser større arbeidsomhet på skolen. En ikke-troende bør kunne se den sunne innvirkningen som bibelske prinsipper har på en troende. På den måten kan noen «bli vunnet uten et ord» ved innviede familiemedlemmers livsførsel. — 1. Peter 3: 1, 2.
’La oss gjøre det som er godt, mot alle’
16, 17. a) Hva slags ofre har Gud velbehag i? b) Hvordan bør vi «gjøre godt» både mot våre brødre og mot utenforstående?
16 Det beste vi kan gjøre for våre medmennesker, er å overbringe dem livets budskap og lære dem at det er mulig å bli forlikt med Gud gjennom Jesus Kristus. (Romerne 5: 8—11) Derfor sier apostelen Paulus til oss: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» (Hebreerne 13: 16) Paulus tilføyer: «Og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.» (Hebreerne 13: 15) I tillegg til at vi skulle forkynne offentlig, skulle vi ikke glemme «å gjøre godt». Det utgjør en vesentlig del av de ofre som Gud finner velbehag i.
17 Vi gjør naturligvis godt mot våre åndelige brødre, som kan ha udekkede behov på det følelsesmessige, åndelige, legemlige eller materielle område. Paulus siktet til dette da han skrev: «La oss da, så lenge vi har en tid som er gunstig til det, gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.» (Galaterne 6: 10; Jakob 2: 15, 16) Men vi bør ikke glemme at det sies vi skal «gjøre det som er godt, mot alle». En vennlig handling overfor en slektning, en nabo eller en kollega kan i høy grad bidra til å bryte ned fordommer mot oss og åpne vedkommendes hjerte for sannheten.
18. a) Hvilke farer bør vi unngå? b) Hvordan kan vi anvende kristen godhet til støtte for vår offentlige forkynnelse?
18 For å gjøre dette behøver vi ikke å bli nære venner av dem som er utenfor. Slik omgang utgjør en fare. (1. Korinter 15: 33) Og vi legger ikke an på å bli verdens venner. (Jakob 4: 4) Men det at vi viser kristen godhet, kan støtte vår forkynnelse. I noen land blir det stadig vanskeligere å få snakket med folk i deres hjem. Noen boligblokker har sikkerhetsanordninger som hindrer oss i å få kontakt med beboerne. I industrilandene kan telefonen gi oss muligheter til å forkynne. I de fleste land er det mulig å utføre vitnearbeid på gaten. Men i alle land vil det at vi er omgjengelige, høflige, vennlige og hjelpsomme, gi oss muligheter til å bryte ned fordommer og avlegge et godt vitnesbyrd.
Hvordan motstandere kan bringes til taushet
19. a) Hva kan vi vente oss siden vi ikke tar sikte på å behage mennesker? b) Hvordan bør vi forsøke å følge Daniels eksempel og Peters veiledning?
19 Jehovas vitner søker ikke å behage mennesker og lider heller ikke av menneskefrykt. (Ordspråkene 29: 25; Efeserne 6: 6) De er fullstendig klar over at deres motstandere vil spre ondskapsfulle løgner om dem og tale nedsettende om dem til tross for alle anstrengelser de gjør seg for å være eksemplariske skattebetalere og gode samfunnsborgere. (1. Peter 3: 16) Vel vitende om dette forsøker de å etterligne Daniel, som hans fiender sa følgende om: «Vi har ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe å si på hans gudsdyrkelse.» (Daniel 6: 6) Vi vil aldri gå på akkord med Bibelens prinsipper for å behage mennesker. På den annen side søker vi heller ikke å bli martyrer. Vi forsøker å leve i fred og gi akt på apostelens veiledning: «For dette er Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode kan få ufornuftige menneskers uforstandige snakk til å forstumme.» — 1. Peter 2: 15.
20. a) Hva er vi overbevist om, og hvilken oppmuntring har Jesus gitt oss? b) Hvordan kan vi fortsette å vandre i visdom overfor dem som er utenfor?
20 Vi er overbevist om at det er helt i samsvar med Bibelen at vi holder oss atskilt fra verden. Vi finner også støtte for dette i historien om de kristne i det første århundre. Vi finner styrke i Jesu ord: «I verden har dere trengsel, men fatt mot! Jeg har seiret over verden.» (Johannes 16: 33) Vi frykter ikke. «Ja, hvem er den som kan skade dere hvis dere blir nidkjære for det som er godt? Men selv om dere skulle lide for rettferdighets skyld, er dere lykkelige. Men dere skal ikke frykte det de frykter, og heller ikke bli opphisset. Men dere skal hellige Kristus som Herre i deres hjerter og alltid være rede til å forsvare dere overfor enhver som krever av dere en grunn for det håp som er i dere, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1. Peter 3: 13—15) Ved å handle slik vil vi fortsette å vandre i visdom overfor dem som er utenfor.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvorfor bør Jehovas vitner vandre i visdom overfor dem som er utenfor?
◻ Hvorfor kan sanne kristne aldri vente å bli elsket av verden, men hva bør de forsøke å gjøre?
◻ Hvilken holdning bør vi ha til mennesker i verden, og hvorfor?
◻ Hvorfor bør vi «gjøre godt» både mot våre brødre og mot dem som er utenfor?
◻ Hvordan kan det at vi vandrer i visdom overfor dem som er utenfor, hjelpe oss i vår offentlige forkynnelse?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 18]
Til venstre: Sanne kristne i Frankrike hjelper sine medmennesker etter en flom
[Bilde på side 20]
Kristnes vennlige handlinger kan bidra sterkt til å bryte ned fordommer
[Bilde på side 23]
Kristne mennesker må være «rede til enhver god gjerning»