Vi trykte bibelsk litteratur mens arbeidet var forbudt

Fortalt av Malcolm G. Vale

«Trykk boken Children.» Jeg fikk dette overraskende oppdraget av Jehovas vitners avdelingstilsynsmann i Australia under den annen verdenskrig, kort tid etter at boken var blitt frigitt på stevnet i St. Louis i Missouri i USA den 10. august 1941. Hvorfor ble jeg overrasket over å få dette oppdraget?

DET kom av at forkynnelsesarbeidet vårt var blitt forbudt i januar 1941, så det ville by på store utfordringer å holde trykkevirksomheten i gang, selv i begrenset omfang. Og så var jo Children en 384-siders bok med bilder i fire farger. * Trykkeriutstyret vårt trengte å bli modernisert, papir var mangelvare, og personalet manglet erfaring i å lage innbundne bøker.

Før jeg beskriver hvordan vi greide å gjennomføre trykkingen mens arbeidet var forbudt, har jeg lyst til å fortelle hvordan det hadde seg at jeg begynte å tjene som trykkeritilsynsmann under ledelse av avdelingskontoret i Australia.

Min bakgrunn

Faren min eide et trykkeri i den velstående byen Ballarat i staten Victoria, hvor jeg ble født i 1914. Så jeg lærte faget ved å arbeide i fars trykkeri. Jeg var også aktiv i den anglikanske kirke og sang i kirkekoret og ringte med kirkeklokkene. Jeg hadde til og med utsikter til å undervise på søndagsskolen, men tanken på det gjorde meg urolig.

Jeg tvilte nemlig alvorlig på enkelte av  kirkens læresetninger, deriblant treenighetslæren, læren om helvete og læren om sjelens udødelighet, og ingen gav meg tilfredsstillende svar på de spørsmålene jeg hadde. Noe annet jeg syntes var merkelig, var at presten vår fra tid til annen kom med krasse uttalelser om en liten religiøs gruppe som kalte seg Jehovas vitner. Jeg lurte på hvordan en liten, ubetydelig gruppe kunne være så farlig for en by med 40 000 innbyggere.

En søndag stod jeg utenfor kirken etter kveldsgudstjenesten da noen jenter fra metodistkirken, som lå like i nærheten, kom gående forbi. Jeg ble god venn med den ene av dem — Lucy het hun. Med tiden inviterte hun meg hjem til seg for at jeg skulle få treffe foreldrene hennes. Tenk deg hvor overrasket jeg ble da jeg fikk vite at moren hennes, Vera Clogan, var et av Jehovas vitner. Vi hadde mange livlige bibelske samtaler, og det hun sa, virket jo fornuftig.

Lucy og jeg giftet oss snart, og da året 1939 opprant, bodde vi i Melbourne, hovedstaden i Victoria. Lucy var blitt et av Jehovas vitner, men jeg hadde ennå ikke tatt et standpunkt. Da den annen verdenskrig brøt ut, i september det året, begynte jeg imidlertid å tenke alvorlig på det jeg hadde lært ut fra Bibelen. Det at Jehovas vitners arbeid ble forbudt i januar 1941, hjalp meg til å bestemme meg. Jeg innviet mitt liv til Jehova Gud og ble døpt kort tid etter.

Dramatiske forandringer i vårt liv

På den tiden bodde vi i en komfortabel leilighet som vi leide i Melbourne. Ikke lenge etter ble vi imidlertid innbudt til å flytte til et hus hvor det bodde flere andre Jehovas vitner. Vi solgte alle møblene våre unntatt soveromsmøblementet og flyttet inn i et pionerhjem, som det ble kalt. Jeg fortsatte å arbeide som trykker og kunne derfor være med på å dekke utgiftene med å drive pionerhjemmet. De andre ektemennene gjorde også det. Konene våre kunne derfor ta del i forkynnelsesarbeidet på heltid, og vi mennene ble med dem ut i dette arbeidet og på kristne møter om kvelden og i helgene.

Kort tid etter fikk min kone og jeg et brev fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor hvor vi ble innbudt til å komme til Sydney. Vi solgte soveromsmøblementet for å betale tilbake en del penger som vi skyldte, men for å få penger til togreisen til Sydney måtte vi selge Lucys forlovelsesring!

På grunn av restriksjonene under krigen og det forbudet som nylig var iverksatt, var det ikke mulig å importere bibler eller bibelsk litteratur fra utlandet. Ved avdelingskontoret i Australia ble det derfor bestemt at det skulle drives trykkevirksomhet under jorden for at strømmen av åndelig føde skulle holdes i gang, og jeg ble bedt om å føre tilsyn med arbeidet. Jeg fikk det privilegium å arbeide sammen med en skotte som het George Gibb, og som tjente ved trykkeriet ved avdelingskontoret i Australia i omkring 60 år. * Det var da jeg fikk oppdraget «Trykk boken Children».

Vi får tak i trykkeriutstyret igjen

Vi hadde mange spennende og til tider skremmende opplevelser i de begivenhetsrike  krigsårene. Vi trengte for eksempel en del utstyr for å kunne komme i gang med trykkingen. Det utstyret vi hadde brukt i den begrensede trykkevirksomheten i årene før krigen, var beslaglagt av myndighetene, og Selskapets lille trykkeri var nå låst og bevoktet. Hvordan skulle vi få fraktet utstyret til steder som egnet seg for trykking under jorden?

Bevæpnede vakter som arbeidet skift, overvåkte Selskapets eiendom 24 timer i døgnet. Men en av veggene på baksiden av huset var rett ved et sidespor til jernbanen som sjelden ble brukt. Så i ly av mørket benyttet vi oss av en framgangsmåte som minner om det som står i Esekiel 12: 5—7. Noen foretaksomme Betel-arbeidere tok seg inn gjennom veggen ved å fjerne noen av mursteinene. Vel inne satte de de løse steinene på plass igjen, slik at åpningen ikke ble oppdaget. Ved å gjøre slike nattlige utflukter i omkring to uker fikk de forsiktig demontert en liten trykkpresse, en linotype-settemaskin og et par andre maskiner, og så tok de lydløst delene med seg, rett forbi vaktene!

Med tiden fikk vi tak i mer utstyr annensteds fra, og snart hadde vi et trykkeri i full sving under jorden, fordelt på forskjellige steder rundt omkring i Sydney. På den måten greide vi å trykke og binde inn ikke bare boken Children, men også bøkene The New World, «The Truth Shall Make You Free» («Sannheten skal frigjøre eder») og «The Kingdom Is At Hand» («Riket er kommet nær»), så vel som årboken for 1942, 1943, 1944 og 1945. Under forbudet i krigsårene gikk Jehovas vitner i Australia heller ikke glipp av et eneste nummer av den engelske utgaven av Vakttårnet. Dette forsikret oss på en svært personlig måte om at Jehovas hånd aldri er for kort. — Jesaja 59: 1.

Uventede besøk

I de årene den strenge sensuren varte, fikk de kommersielle trykkeriene ofte uventet besøk av representanter for myndighetene, som kontrollerte hva som ble trykt. Et av de hemmelige trykkeriene våre hadde derfor et alarmsystem, med en knapp på gulvet som hun som satt i resepsjonen, lett kunne nå. Hver gang noen som hun ikke kjente igjen, eller som hun mistenkte for å være inspektør, kom opp trappen, trykte hun på knappen.

Når hun gjorde det, var det litt av et syn å se folk forsvinne ut gjennom vinduene i alle retninger! De som var registrert som ansatte i firmaet, ble igjen for raskt å dekke til trykte ark til Vakttårnet eller andre bibelske publikasjoner som var under produksjon. Til det brukte de trykte ark til andre publikasjoner på samme størrelse som ble framstilt for kommersielle kunder.

Under et av disse uventede besøkene satte to inspektører seg på noen tegneserier som fortsatt var i arkform. Under dem lå arkene til Vakttårnet, som var blitt trykt natten i forveien. I et trykkeri et annet sted i byen utførte vi kommersiell trykking om dagen og trykte Selskapet Vakttårnets publikasjoner om natten og i helgene.

Hvordan vi fikk tak i nok papir

Det var svært vanskelig å få tak i papir til trykkingen, men enkelte store trykkerier som ikke trengte hele papirkvoten selv, fordi de fikk mindre å gjøre under krigen, var villige til å selge det de ikke hadde bruk for — alltid til høyere pris, selvfølgelig. Ved én anledning fikk vi imidlertid tak i papir på en annen måte.

Et lasteskip som var på vei til Australia, hadde et større parti med brunt papir om bord, men skipet fikk en skade, så mye av papiret ble gjennomtrukket av vann. Hele partiet skulle auksjoneres bort, og til vår overraskelse var vi de eneste som la inn bud, så vi fikk det for en slikk og ingenting. Vi  tørket papiret i solen og fikk på den måten berget mesteparten av det, og så skar vi det opp i ark som passet til trykkpressen vår.

Hvordan skulle vi bruke det brune papiret? Vi antok at dersom vi trykte tegneseriene på brunt papir, ville nok entusiastene med glede lese dem likevel — og det fikk vi rett i. Så det hvite papiret som vi hadde satt av til tegneserier, brukte vi i stedet til trykkingen av Vakttårnet og andre av Selskapets publikasjoner.

Kvinnenes viktige rolle

Under krigen var det mange kristne kvinner i Australia som lærte seg å binde inn bøker. En usedvanlig varm sommerdag arbeidet noen kvinner alene i en liten garasje som vi leide i en bakgate i en forstad til Sydney. Av sikkerhetsgrunner holdt de alle vinduer og dører igjen. Limpottene avgav en varm, stinkende dunst, og heten var nesten ikke til å holde ut. Så de kledde av seg og arbeidet i bare undertøyet.

Plutselig banket det på døren. De ropte og spurte hvem det var. Det var en representant for myndighetene. Han tilhørte et departement som under krigen hadde myndighet til å utkommandere folk til et hvilket som helst sted hvor det var behov for arbeidskraft. Søstrene ropte høyt at de ikke kunne slippe ham inn akkurat da, ettersom de arbeidet i bare undertøyet, siden det var så varmt.

Det ble stille et øyeblikk, men så ropte han at han hadde et annet ærend i nærheten. Han sa at han skulle komme tilbake neste dag for å gjennomføre inspeksjonen. Kvinnene ringte oss straks, og vi sendte en lastebil samme kveld for å hente alt som var under produksjon i bokbinderiet, og flytte det til et annet sted.

De fleste av dem som var med på trykkingen under jorden, hadde ingen tidligere erfaring fra trykkeribransjen, så i betraktning av det som ble utrettet, finnes det ikke skygge av tvil hos meg om at Jehovas ånd gav oss den hjelp og ledelse vi trengte. Det var et stort privilegium for Lucy, som jobbet i bokbinderiet, og meg å være med på alt dette.

Hvordan ble arbeidet vårt ledet i denne  vanskelige tiden? Fungerende avdelingstilsynsmann for Jehovas vitner var blitt underlagt restriksjoner av myndighetene. Han måtte bo i en by som ligger omkring ti mil fra Sydney, og kunne ikke bevege seg utenfor en radius av åtte kilometer fra sentrum av byen. Det var bensinrasjonering, så man fikk bare fire liter i måneden pr. bil. Men brødrene laget en genial innretning som kalles en gassgenerator — en sylindrisk beholder av platemetall på omkring 500 kilo som ble montert bakpå bilen. Vi brente trekull i den, slik at det ble dannet karbonmonoksid, som fungerte som drivstoff. Med denne bilen kjørte andre ansvarlige brødre og jeg flere kvelder i uken for å treffe avdelingstilsynsmannen på et tørt elveleie like ved den byen som han var forvist til. Så kunne vi drøfte en rekke spørsmål før vi fyrte opp i gassgeneratoren igjen og kjørte tilbake til Sydney tidlig på morgenkvisten.

Langt om lenge ble forbudet mot Jehovas vitners arbeid brakt fram for Australias høyesterett. Dommeren erklærte at forbudet var ’vilkårlig, umotivert og tyngende’, og frikjente Jehovas vitner for alle påstander om oppviglersk virksomhet. Den samlede høyesterett støttet denne avgjørelsen, og dermed kunne vi komme fram i lyset og fortsette vårt arbeid for Riket med lovens velsignelse.

Ytterligere oppgaver og velsignelser

Etter krigen var det mange av dem som hadde deltatt i trykkevirksomheten under jorden, som begynte i pionertjenesten. Noen av dem gjennomgikk senere Vakttårnets bibelskole Gilead i New York. Lucy og jeg hadde også det som mål, men så kom en liten datter inn i bildet. Jeg bestemte meg for å begynne å jobbe i trykkeribransjen igjen. Vi vendte oss til Jehova i bønn og bad om at han måtte hjelpe oss til alltid å sette Rikets interesser på førsteplassen, og det har han også gjort. Jeg ble engasjert i et nytt tjenesteoppdrag, noe som gikk til på følgende vis:

Jeg fikk en telefon fra Lloyd Barry, som nå tjener som et medlem av Jehovas vitners styrende råd — i Brooklyn i New York. På den tiden var han reisende tilsynsmann i Sydney. Han spurte om jeg visste datoen for vårt neste stevne. Da jeg svarte at det gjorde jeg, sa han: «Vi vil gjerne ha deg til å ta hånd om bespisningen.»

Jeg ble overrumplet et øyeblikk og sa: «Men jeg har aldri gjort noe slikt i hele mitt liv!»

«Min bror,» sa han temmelig ertende, «da er det jammen på tide at du lærer deg det!» Det gjorde jeg, og jeg fortsatte med å føre tilsyn med bespisningsavdelingen, også på store stevner, i over 40 år.

I årenes løp har trykkeriet vårt utvidet seg, og jeg har av den grunn måttet foreta mange forretningsreiser til utlandet. Jeg har alltid kombinert dette med de internasjonale stevnene i New York og andre steder i USA. På den måten har jeg fått anledning til å tilbringe tid sammen med dem som har ført tilsyn med forskjellige avdelinger ved stevnet, spesielt bespisningsavdelingen, noe som har gjort meg bedre i stand til å ta meg av nødvendige oppgaver ved de stevnene vi har holdt i Australia.

Nå som Lucy og jeg er kommet opp i årene, lurer vi av og til på om vi kunne ha utrettet mer hvis vi var blitt født litt senere enn henholdsvis i 1916 og 1914. Men på den annen side betrakter vi det som et fantastisk privilegium at vi har fått se bibelske profetier gå i oppfyllelse like for øynene på oss. Og vi takker Jehova for de velsignelsene vi har fått ved å studere med mange og hjelpe dem til å lære sannheten å kjenne, og ved å se dem tjene ham som døpte forkynnere. Det er vår bønn at vi må kunne få fortsette å tjene ham til evig tid, idet vi for alltid anerkjenner ham som universets suverene Hersker.

[Fotnoter]

[Bilder på side 29]

Trykkeriet ved Betel i Strathfield 1929—1973

George Gibb ved siden av en av de trykkpressene som ble tatt ut av trykkeriet gjennom et hull i veggen