Sterilisering er blitt den mest brukte metode for barnebegrensning. Hvordan folk ser på sterilisering, ser ofte ut til å være bestemt av deres sosiale bakgrunn og deres utdannelse og dessuten av deres religiøse synspunkter. Den siden av saken som gjelder religiøse oppfatninger, har betydning for Jehovas vitner, som samstemmer i salmistens ønske: «Lær meg, Jehova, din vei, og før meg på rettskaffenhetens sti.» (Salme 27: 11) Hva er inne i bildet i forbindelse med et steriliseringsinngrep?

Sterilisering av menn som prevensjonsmetode kalles vasektomi. De to små sædlederne i pungen skjæres over og lukkes. Dette kan gjøres på flere forskjellige måter, men hensikten er i hvert tilfelle å gjøre det umulig for sædceller å komme videre fra testiklene. Sterilisering av kvinner utføres vanligvis ved at man skjærer over og underbinder (eller brenner) egglederne, som transporterer egg fra eggstokkene til livmoren.

Man antok lenge at disse inngrepene var permanente — at de forårsaket ugjenkallelig sterilitet. Men noen som har angret at de lot seg sterilisere, kanskje fordi de er kommet i en ny livssituasjon, har søkt legehjelp for å få omgjort inngrepet. Med utviklingen av spesialinstrumenter og mikrokirurgi er det blitt lettere å gjøre om steriliseringsinngrep. Det er ikke uvanlig å lese at det blant utvalgte pasienter kan lykkes i mellom 50 og 70 prosent av tilfellene å gjøre om en vasektomi ved å forbinde de atskilte endene av sædlederne med hverandre igjen. Det sies at det lykkes i mellom 60 og 80 prosent av tilfellene å gjøre om steriliseringsinngrep hos kvinner. Noen som er blitt kjent med dette, har ment at sterilisering ikke lenger behøver å bli betraktet som permanent. De ser det kanskje slik at sterilisering av menn og kvinner nå kan plasseres i samme kategori som p-piller, kondomer og pessarer — prevensjonsmetoder som kan avsluttes hvis man ønsker å få barn. Det finnes imidlertid noen tankevekkende sider ved denne saken som ikke bør ignoreres.

Én ting er at utsiktene til å få gjort om et steriliseringsinngrep kan være svært avhengig av slike faktorer som hvor stor skade sædlederne eller egglederne har fått, hvor mye av sædlederne eller egglederne som er blitt fjernet eller har fått arr, hvor mange år som har gått siden inngrepet fant sted, og når det gjelder vasektomi, om kroppen har dannet antistoffer mot egne sædceller. Noe som heller ikke må overses, er at det i mange områder kanskje ikke er mulig å få utført mikrokirurgi, eller at det er så dyrt at de fleste ikke har råd til det. Mange som har et sterkt ønske om å få gjort om et steriliseringsinngrep, har derfor ingen muligheter til å få oppfylt sitt ønske. For dem er det ugjenkallelig. * I virkeligheten er altså de ovennevnte prosenttallene bare teoretiske, ikke pålitelige gjennomsnitt.

Tenk over noen kjensgjerninger i denne forbindelse. En amerikansk artikkel om å få gjort om vasektomi påpekte at etter operasjonen, som koster nærmere 100 000 kroner, «er det bare 63 prosent av pasientene som kan befrukte sin partner». Dessuten er det bare «seks prosent av de mennene som gjennomgår vasektomi, som med tiden ønsker å få det omgjort». En tysk undersøkelse av forholdene i Mellom-Europa viste at omkring tre prosent av de mennene som ble sterilisert, senere ønsket å få det omgjort. Selv om halvparten av disse forsøkene skulle være vellykkede, betyr det at vasektomi innebærer permanent sterilitet i 98,5 prosent av tilfellene. Og prosenttallet vil være høyere i land med få eller ingen mikrokirurger.

Det er derfor urealistisk å ta lett på sterilisering av menn eller kvinner, som om det skulle være snakk om en midlertidig prevensjonsmetode. Og for oppriktige kristne er det også andre faktorer som må tas i betraktning.

 Et viktig punkt er at forplantningsevnen er en gave fra vår Skaper. Hans opprinnelige hensikt gikk ut på at fullkomne mennesker skulle formere seg og på den måten ’fylle jorden og legge den under seg’. (1. Mosebok 1: 28) Etter at vannflommen hadde redusert jordens befolkning til åtte personer, gjentok Gud disse grunnleggende instruksene. (1. Mosebok 9: 1) Han gav ikke den samme befalingen til Israels nasjon, men israelittene betraktet det som svært ønskverdig å få barn. — 1. Samuelsbok 1: 1 —11; Salme 128: 3.

Den loven Gud gav Israel, gir oss en pekepinn om at han setter menneskelig forplantning høyt. Hvis for eksempel en gift mann døde før han hadde fått en sønn som kunne føre slektslinjen videre, skulle hans bror avle en sønn gjennom svogerekteskap. (5. Mosebok 25: 5) Viktigere i denne sammenhengen er loven om en gift kvinne som prøvde å hjelpe sin mann i en slåsskamp. Hvis hun grep fatt i kjønnsdelene til sin manns motstander, skulle hånden hennes hogges av. Det er verdt å merke seg at Gud ikke krevde at hennes eller hennes manns forplantningsorganer skulle utsettes for en øye-for-øye-gjengjeldelse. (5. Mosebok 25: 11, 12) Denne loven vakte åpenbart respekt for forplantningsorganene, ettersom disse ikke skulle påføres unødvendig skade. *

Vi vet at de kristne ikke er underlagt Israels lov, så forordningen i 5. Mosebok 25: 11, 12 er ikke bindende for dem. Jesus verken befalte eller antydet at hans disipler må gifte seg og få så mange barn som mulig, noe mange ektepar har tatt i betraktning når de har vurdert om de skal bruke en eller annen form for prevensjon. (Matteus 19: 10 —12) Apostelen Paulus oppfordret faktisk lidenskapelige ’yngre enker til å gifte seg og føde barn’. (1. Timoteus 5: 11 —14) Han sa ikke noe om at kristne kan gjennomgå permanent sterilisering, slik at de frivillig gir avkall på sin evne til å få barn.

De kristne gjør vel i å ta hensyn til slike vitnesbyrd om at Gud setter deres forplantningsevne høyt. Hvert enkelt ektepar må avgjøre om og når de skal bruke passende metoder for barnebegrensning. Deres avgjørelse har særlig stor betydning hvis det foreligger bekreftede medisinske indikasjoner på at moren eller barnet vil stå overfor alvorlig helsefare, kanskje også risikere å dø, under et framtidig svangerskap. Noen som har vært i denne situasjonen, har motvillig latt seg sterilisere på den måten som er beskrevet ovenfor. De har ønsket å forvisse seg om at ikke et svangerskap skal true livet til moren (som kanskje har andre barn fra før) eller til barnet, som kunne ha blitt født med et potensielt dødelig helseproblem.

Men kristne som ikke er utsatt for en slik uvanlig og tydelig risiko, ønsker så avgjort å bruke sitt ’sunne sinn’ og la sine tanker og gjerninger bli formet av Guds aktelse for forplantningsevnen. (1. Timoteus 3: 2; Titus 1: 8; 2: 2, 5 —8) De viser modenhet ved å la seg lede av de vitnesbyrd vi finner i Bibelen. Hva så om det blir offentlig kjent at en kristen uten betenkeligheter har ringeaktet Guds synspunkt? Vil ikke andre da tvile på om han (eller hun) er et godt eksempel som blir ansett for å treffe avgjørelser som er i harmoni med Bibelen? Hvis en Ordets tjener får en slik plett på sitt rykte, kan det naturlig nok ha betydning for om vedkommende er kvalifisert til å inneha spesielle tjenesteprivilegier. Dette behøver imidlertid ikke å være tilfellet hvis man har fått foretatt dette inngrepet i uvitenhet. — 1. Timoteus 3: 7.