Livshistorie

Vi tenkte på vår Skaper fra ungdommen av

FORTALT AV DAVID Z. HIBSHMAN

«Hvis dette er slutten på livet mitt, da håper jeg virkelig at jeg har vært trofast mot Jehova. Jeg ber om at han må passe på min kjære David. Jehova, jeg takker deg for ham og for vårt ekteskap. Vi har hatt det så fint og vært så lykkelige!»

FORESTILL deg hvordan jeg følte det da jeg, etter at min kone var blitt begravet i mars 1992, leste de siste ordene hun hadde skrevet i dagboken sin. Bare fem måneder tidligere feiret vi at hun hadde vært 60 år i heltidstjenesten.

Jeg husker godt den dagen i 1931 da Helen og jeg satt ved siden av hverandre på stevnet i Columbus i Ohio i USA. Helen var ennå ikke fylt 14 år, men hun verdsatte betydningen av denne begivenheten enda mer enn jeg gjorde. Helens begeistring for tjenesten kom tydelig til uttrykk kort tid senere da hun og hennes mor, som var enke, ble pionerer, som heltidsforkynnere blant Jehovas vitner blir kalt. De forlot det komfortable hjemmet sitt for å forkynne på landsbygda i det sørlige USA.

Min kristne arv

I 1910 flyttet foreldrene mine med de to små barna sine fra den østlige delen av staten Pennsylvania til Grove City, som ligger i den vestlige delen av staten. Der betalte de første avdrag på et beskjedent hus og ble aktive medlemmer av den reformerte kirke. Kort tid senere fikk de besøk av William Evans, en bibelstudent, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Far, som da var i midten av 20-årene, og mor, som var fem år yngre, lyttet til denne vennlige waliseren og inviterte ham på et måltid. Etter kort tid tok de imot de bibelske sannhetene de lærte.

For å komme nærmere menigheten flyttet familien vår til Sharon, en by som lå 40 kilometer  unna. Noen måneder senere, i 1911 eller 1912, ble mor og far døpt. Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president, holdt dåpstalen. Jeg ble født den 4. desember 1916. Da hadde foreldrene mine allerede fire barn. Da jeg ble født, ble det sagt: «Enda en bror å elske.» Derfor fikk jeg navnet David, som betyr «elsket».

Da jeg var fire uker gammel, ble jeg tatt med på mitt første stevne. I den første tiden gikk far og de eldre brødrene mine mange kilometer for å komme på menighetsmøtene, mens mor, søstrene mine og jeg kjørte med sporvogn. Møtene bestod av et formiddagsprogram og et ettermiddagsprogram. Samtalene som vi hadde hjemme, dreide seg ofte om artikler i Vakttårnet og Den Gylne Tidsalder, som bladet Våkn opp! het tidligere.

Jeg høster gagn av gode eksempler

Det var mange pilegrimer, som reisende foredragsholdere ble kalt den gangen, som besøkte menigheten vår. De var vanligvis sammen med oss et par dager. En foredragsholder som jeg husker spesielt godt, var Walter J. Thorn, som hadde tenkt på sin Skaper i sin «unge manndoms dager». (Forkynneren 12: 1) Da jeg var gutt, var jeg med far for å vise «Skapelsens fotodrama», en audiovisuell forestilling i fire deler om menneskenes historie.

Bror Evans og hans kone, Miriam, hadde ikke barn, men de ble vår families åndelige foreldre og besteforeldre. William omtalte alltid far som «sønn», og han og Miriam hjalp vår familie til å få en evangelists ånd. I begynnelsen av dette århundret hadde bror Evans reist flere ganger tilbake til Wales for å forkynne Bibelens sannhet i området rundt Swansea. Der var han kjent som forkynneren fra Amerika.

I 1928 sluttet bror Evans i jobben sin og begynte å forkynne i Vest-Virginia. De to eldre brødrene mine, Clarence, som var 21 år, og Carl, som var 19 år, ble med ham. Alle vi fire guttene brukte mange år i heltidstjenesten. Vi tjente faktisk alle fire som reisende tilsynsmenn for Jehovas vitner i vår ungdom. For ikke så lenge siden skrev mors yngste søster, Mary, som nå er godt over 90 år: «Så takknemlige vi alle er for at bror Evans var nidkjær i tjenesten og besøkte Grove City!» Tante Mary er også en som har tenkt på sin Skaper helt fra ungdommen av.

På områdestevner

Det var bare far og Clarence som var på det historiske stevnet i Cedar Point i Ohio i 1922. Men i 1924 hadde vi fått bil, og hele familien var til stede på stevnet i Columbus i Ohio. Det ble ventet av oss barn at vi skulle bruke av våre egne sparepenger til å betale for den maten vi spiste de åtte dagene stevnet varte. Foreldrene mine var av den oppfatningen at alle medlemmer av familien burde lære å forsørge seg selv. Så vi alte opp kyllinger og kaniner og hadde bikuber, og alle vi guttene gikk med aviser.

I 1927, da det skulle være stevne i Toronto i Canada, hadde vi fått en lillebror, Paul, som var seks måneder gammel. Jeg måtte være hjemme for å passe Paul sammen med tante Mary, mens far og mor drog til Toronto sammen med de andre barna. Det fikk jeg ti dollar for, og for disse kjøpte jeg en ny dress. Vi lærte alltid  at vi skulle kle oss pent til møtene og ta vare på klærne våre.

Da det minneverdige stevnet i Columbus i Ohio ble holdt, var Clarence og Carl gift og tjente som pionerer sammen med sine koner. Ekteparene bodde i hver sin hjemmelagde husvogn. Carl hadde giftet seg med Claire Houston, som kom fra Wheeling i Vest-Virginia, og det var grunnen til at jeg satt ved siden av Claires yngre søster, Helen, på stevnet i Columbus.

Jeg begynner i heltidstjenesten

I 1932, da jeg var 15 år, sluttet jeg på videregående skole, og året etter fikk broren min Clarence, som var pioner i Sør-Carolina, en bruktbil av meg. Jeg søkte om å få begynne i pionertjenesten og begynte å arbeide sammen med Clarence og hans kone. Helen var da pioner i Hopkinsville i Kentucky, og jeg skrev til henne for første gang. I sitt svarbrev spurte hun: «Er du pioner?»

I mitt brev, som Helen tok vare på helt til hun døde nesten 60 år senere, svarte jeg: «Det er jeg, og jeg håper at jeg alltid vil være det.» I det brevet fortalte jeg Helen om brosjyren Riket — verdens håp, som vi leverte til prester og jurister i det distriktet jeg forkynte i.

I 1933 laget far et mobilt telt til meg — en tilhenger som var cirka to og en halv meter lang og to meter bred. Veggene var laget av seilduk som var strukket over tynne stolper, og det var vindu både foran og bak. Det var min beskjedne bolig de neste fire årene i pionertjenesten.

I mars 1934 drog Clarence og Carl og deres koner, foruten Helen og hennes mor, Clarences svigerinne og jeg — i alt åtte personer — vestover for å overvære stevnet i Los Angeles i California. Noen satt på med meg i tilhengeren og overnattet også i den. Jeg overnattet i bilen, mens resten hadde losji. Vi hadde problemer med bilen, så derfor kom vi ikke til Los Angeles før den andre dagen av stevnet, som skulle vare i seks dager. Det var på dette stevnet, den 26. mars, det endelig ble mulig for Helen og meg å bli døpt i vann som symbol på vår innvielse til Jehova.

På stevnet hilste Selskapet Vakttårnets president, Joseph F. Rutherford, på alle pionerene. Han oppmuntret oss og sa at vi var tapre forkjempere for Bibelens sannhet. Ved den anledningen ble det opplyst at pionerene skulle få økonomisk hjelp, slik at de kunne fortsette i sin tjeneste.

En opplæring som fører til liv

Da vi kom tilbake fra stevnet i Los Angeles, var vi alle opptatt av å forkynne budskapet om Riket for folk i hele Sør-Carolina, Virginia, Vest-Virginia og Kentucky. Flere år senere skrev Helen angående den tiden: «Det fantes ingen menighet å støtte seg til, ingen venner som kunne hjelpe oss, så vi var virkelig fremmede i et fremmed land. Men nå vet jeg at det jeg fikk, var en opplæring. Jeg begynte å bli rik.»

Hun spurte: «Hva bruker en ung jente tiden sin til når hun er borte fra sine venner og fra det stedet hun er vokst opp på? Vel, det var ikke så ille. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang kjedet meg. Jeg leste mye. Vi unnlot aldri å lese og studere den bibelske litteraturen vår. Jeg var mye sammen med mor og lærte å bruke de pengene vi hadde, på en god måte. Jeg lærte å gjøre innkjøp, skifte hjul på bilen, lage mat, sy og forkynne. Jeg angrer ikke, og jeg skulle gjerne gjort det alt sammen om igjen.»

 Selv om moren til Helen hadde et pent hjem, var både moren og Helen tilfreds med å bo i en liten husvogn. Etter stevnet i Columbus i Ohio i 1937 ble helsen til Helens mor dårligere, og hun ble innlagt på sykehus. Hun døde i november 1937, i sitt tildelte distrikt i Philippi i Vest-Virginia.

Vi gifter oss og fortsetter i tjenesten

Den 10. juni 1938 ble Helen og jeg gift ved en enkel seremoni i det huset hvor hun var født, i Elm Grove like ved Wheeling i Vest-Virginia. Vår kjære bror Evans, som hadde forkynt sannheten for min familie flere år før jeg ble født, holdt bryllupstalen. Etter bryllupet planla Helen og jeg å fortsette som pionerer i den østlige delen av Kentucky, men til vår store overraskelse ble vi innbudt til å utføre sonetjeneste. Dette arbeidet innebar å besøke grupper av Jehovas vitner i det vestlige Kentucky og deler av Tennessee for å hjelpe dem i tjenesten. Det var til sammen bare 75 forkynnere av Riket på de stedene vi besøkte.

Nasjonalismen forkvaklet på den tiden mange menneskers tenkemåte, og på grunn av min kristne nøytralitet ventet jeg at det ikke ville vare lenge før jeg ble satt i fengsel. (Jesaja 2: 4) Men takket være min forkynnelsesvirksomhet fikk jeg en klassifisering av utskrivningsnemnda som gjorde det mulig for meg å fortsette i heltidstjenesten.

Da vi begynte i reisetjenesten, bemerket nesten alle at vi var så unge. I Hopkinsville i Kentucky hilste en kristen søster på Helen og gav henne en stor klem og spurte: «Husker du meg?» I 1933 hadde Helen forkynt for henne i den landhandelen som ble drevet av mannen hennes. Hun var søndagsskolelærer, men etter at hun hadde lest den boken som Helen gav henne, hadde hun bedt søndagsskoleelevene om unnskyldning for at hun hadde lært dem ubibelske læresetninger. Etter at hun hadde meldt seg ut av kirken, begynte hun å forkynne Bibelens sannheter i nabolaget. Helen og jeg tjente i den vestlige delen av Kentucky i tre år, og denne søsteren og hennes mann viste oss stor gjestfrihet.

Vi hadde små lokale stevner på den tiden, og A.H. Macmillan tjente på et av disse. Han hadde bodd hjemme hos Helens foreldre da Helen var barn, så under stevnet valgte han å bo sammen med oss i vår fem meter lange husvogn, hvor vi hadde en ekstra seng. Han hadde også tenkt på sin Skaper fra ungdommen av og hadde innviet sitt liv til Jehova i år 1900, da han var 23 år gammel.

I november 1941 ble arbeidet til de reisende brødrene midlertidig innstilt, og jeg ble sendt som pioner til Hazard i Kentucky. Nok en gang arbeidet vi sammen med min bror Carl og hans kone, Claire. Joseph Houston, Helens nevø, sluttet seg til oss der og begynte som pioner. Han fortsatte i heltidstjenesten i nesten 50 år, helt til han plutselig døde av et hjerteinfarkt i 1992 mens han trofast tjente ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

I 1943 ble vi sendt til Rockville i Connecticut. Dette var på en måte en helt ny verden for Helen og meg, for vi var vant til å forkynne i sørstatene. I Rockville ledet Helen regelmessig over 20 hjemmebibelstudier i uken. Etter en tid leide vi et beskjedent rom for å bruke det som Rikets sal, og grunnlaget for en liten menighet ble lagt.

Mens vi var i Rockville, ble vi innbudt til den femte klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York. Vi ble glade da vi oppdaget at Aubrey og Bertha Bivens, venner fra vår tid som pionerer i Kentucky, skulle gå i den samme klassen.

Skolen og vår nye tildeling

Selv om vi fortsatt var unge, var de fleste av våre medelever yngre. Ja, de tenkte på sin Store Skaper fra ungdommen av. Avslutningshøytideligheten ble holdt i juli 1945, akkurat da den annen verdenskrig gikk mot slutten. Mens vi ventet på å dra til vårt tildelte misjonærdistrikt, arbeidet vi sammen med Flatbush menighet i Brooklyn i New York. Til slutt, den 21. oktober  1946, drog vi sammen med seks andre misjonærer, deriblant ekteparet Bivens, til vårt nye hjem i Guatemala by i Guatemala. På den tiden var det færre enn 50 Jehovas vitner i hele dette mellomamerikanske landet.

I april 1949 ble noen av oss misjonærer flyttet til Quezaltenango, som er landets nest største og nest viktigste by. Denne byen ligger over 2300 meter over havet, og fjelluften er skarp og klar. Helen oppsummerte det vi gjorde der, slik: «Vi hadde det privilegium å forkynne i et titall byer og landsbyer. Vi stod opp rundt klokken fire om morgenen og tok en buss (som ofte hadde rullegardiner i stedet for vinduer) til en by langt unna. Der forkynte vi så i rundt åtte timer før vi vendte tilbake om kvelden.» I dag er det menigheter på mange av disse stedene, deriblant seks i Quezaltenango.

Det ble snart behov for misjonærer i Puerto Barrios, som ligger ved den karibiske kyst og er den tredje største byen i Guatemala. Ekteparet Bivens, våre kjære medarbeidere, som vi hadde tjent sammen med i fem år i Guatemala, var blant dem som ble flyttet til denne nye tildelingen. Det var vondt å skilles fra dem, og de etterlot et stort tomrom i vårt liv. Siden det nå bare var Helen og jeg igjen på misjonærhjemmet, flyttet vi inn i en liten leilighet. I 1955 tok vi imot en innbydelse til å flytte til et nytt sted, til den tropiske byen Mazatenango. Min yngste bror, Paul, og hans kone, Dolores, som gjennomgikk Gilead i 1953, hadde tjent der kort tid før vi kom.

I 1958 var det over 700 Jehovas vitner, 20 menigheter og tre kretser i Guatemala. Helen og jeg begynte i reisetjenesten igjen, og vi besøkte små grupper av Jehovas vitner og flere av menighetene, også den i Quezaltenango. Så, i august 1959, ble vi innbudt til å vende tilbake til Guatemala by og bo på avdelingskontoret. Jeg fikk i oppdrag å arbeide ved avdelingskontoret, mens Helen fortsatte i misjonærtjenesten i ytterligere 16 år. Så begynte også hun å arbeide ved avdelingskontoret.

Vi får flere velsignelser

For mange år siden virket det som om jeg alltid var den yngste av dem som tjente Jehova. Nå er jeg oftest den eldste, slik det var da jeg gjennomgikk kurset for brødre ved avdelingskontorene på Patterson i staten New York i 1996. På samme måte som jeg i min ungdom fikk mye hjelp av dem som var eldre enn meg, har jeg de siste tiårene hatt det privilegium å hjelpe mange unge som har ønsket å tenke på sin Skaper i ungdommen.

Jehova fortsetter å øse ut velsignelser over sitt folk her i Guatemala. I 1999 var det over 60 menigheter i Guatemala by. Og i nord og i sør, i øst og i vest er det mange flere menigheter og tusenvis av forkynnere av det gode budskap om Guds rike. De færre enn 50 Rikets forkynnere som var her den gangen vi kom, for omkring 53 år siden, har økt til godt over 19 000!

Mye å være takknemlig for

Ingen går gjennom livet uten å bli stilt overfor problemer, men vi kan alltid kaste vår «byrde på Jehova». (Salme 55: 22) Han holder oss oppe, ofte ved hjelp av kjærlige medarbeidere. Noen år før Helen døde, gav hun meg for eksempel en liten innrammet plakett hvor Hebreerne 6: 10 stod skrevet: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.»

I et lite brev hun hadde vedlagt, stod det  blant annet: «Min elskede, det er så lite jeg kan gi deg, bortsett fra ALL MIN KJÆRLIGHET . . . Dette skriftstedet passer så godt til deg, og jeg ber deg om å ha det på skrivebordet ditt, ikke fordi jeg gav deg det, men fordi det kan anvendes på deg i de mange årene du har tjent.» Helt til denne dag har denne plaketten stått på skrivebordet mitt her på avdelingskontoret i Guatemala.

Jeg har tjent Jehova fra ungdommen av, og nå da jeg har kommet opp i årene, takker jeg Jehova for min gode helse, som gjør det mulig for meg å ta vare på mine oppgaver. Under min regelmessige bibellesning kommer jeg ofte over skriftsteder som jeg tror min kjære Helen ville ha streket under i sin bibel. Det skjedde da jeg igjen leste Salme 48: 14: «Denne Gud er vår Gud til uavgrenset tid, ja for evig. Det er han som skal lede oss til vi dør.»

I likhet med andre gleder jeg meg over at det skal finne sted en oppstandelse, at mennesker fra alle tidligere nasjoner skal få ta imot sine kjære når de står opp fra de døde til liv i en ny verden. Hvilke framtidsutsikter! Tenk hvor mange gledestårer som vil bli felt da, når vi fullt ut får erfare at Jehova virkelig er den Gud «som trøster dem som er nedslått»! — 2. Korinter 7: 6.

[Bilde på side 25]

Med klokken, fra øverst til venstre: Mor, far, tante Eva og mine brødre Carl og Clarence i 1910

[Bilder på side 26]

Helen og jeg i 1947 og i 1992