Vi trenger Jehovas organisasjon

DU HAR sikkert en eller annen gang hørt noen si: «Jeg tror på Gud, men ikke på organisert religion.» Lignende synspunkter blir ofte uttrykt av tidligere ivrige kirkegjengere som er blitt desillusjonert fordi deres religion ikke klarte å dekke deres åndelige behov. Selv om mange er skuffet over religiøse organisasjoner i sin alminnelighet, er det noen som hevder at de fortsatt ønsker å tilbe Gud. De mener imidlertid at det er bedre å gjøre det på sin egen måte, framfor å gjøre det i tilknytning til en kirke eller en organisasjon.

Hva sier Bibelen? Ønsker Gud at de kristne skal være tilknyttet en organisasjon?

De første kristne hadde gagn av å være organisert

På pinsedagen i år 33 utøste Jehova ikke sin hellige ånd over noen få isolerte troende, men over en gruppe menn og kvinner som var «samlet på samme sted», nemlig i et rom ovenpå i Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 2: 1) Det var da den kristne menighet, som ble en internasjonal organisasjon, ble dannet. Dette viste seg å være en virkelig velsignelse for de første disiplene. Hvorfor? For det første fordi de hadde fått et viktig oppdrag å utføre. De skulle forkynne det gode budskap om Guds rike, en forkynnelse som skulle komme til å omfatte «hele den bebodde jord». (Matteus 24: 14) I den kristne menighet kunne nyomvendte lære av erfarne medtroende hvordan forkynnelsesarbeidet skulle utføres.

Det tok ikke lang tid før budskapet om Riket var utbredt langt utenfor Jerusalem. Mellom år 62 og år 64 skrev apostelen Peter sitt første brev til de kristne som var «spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia», som lå i det som i dag er Tyrkia. (1. Peter 1: 1) Det var også troende i Palestina, Libanon, Syria, Hellas og Italia og på Kypros og Kreta. Som Paulus skrev til kolosserne i år 60—61, var det gode budskap «blitt forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23.

En annen fordel ved å være tilsluttet en organisasjon var den oppmuntring de kristne kunne gi hverandre. Når de kristne kom sammen med menigheten, kunne de lytte til inspirerende taler, studere De hellige skrifter sammen, fortelle trosstyrkende opplevelser og be sammen med medtroende. (1. Korinter, kapittel 14) Og modne menn kunne ’være hyrder for Guds hjord’. — 1. Peter 5: 2.

Som medlemmer av menigheten ble de kristne også kjent med hverandre, og de ble  glad i hverandre. De første kristne følte det ikke som noen byrde å komme sammen med menigheten; de ble oppbygd og styrket av det. — Apostlenes gjerninger 2: 42; 14: 27; 1. Korinter 14: 26; Kolosserne 4: 15, 16.

For å fremme enheten var det også nødvendig med en forent verdensomfattende menighet, eller organisasjon. De kristne lærte å «vise enighet i tale». (1. Korinter 1: 10) Dette var viktig. Menighetens medlemmer hadde forskjellig utdannelse og forskjellig sosial bakgrunn. De snakket forskjellige språk, og det var tydelig at de hadde forskjellig personlighet. (Apostlenes gjerninger 2: 1—11) Noen ganger ble det gitt uttrykk for oppriktige meningsforskjeller. Men de kristne ble hjulpet til å løse slike uoverensstemmelser i menigheten. — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2; Filipperne 4: 2, 3.

Alvorlige spørsmål som lokale eldste ikke kunne ta hånd om, ble lagt fram for reisende tilsynsmenn, for eksempel Paulus. Viktige lærespørsmål ble behandlet av et sentralt styrende råd i Jerusalem. Det styrende råd var til å begynne med satt sammen av Jesu Kristi apostler, men det ble senere utvidet til også å omfatte eldre menn i menigheten i Jerusalem. Hver menighet anerkjente det styrende råds og dets representanters gudgitte myndighet til å organisere forkynnelsen, til å treffe avgjørelser i læremessige spørsmål og til å utnevne menn til å tjene i menighetene. Når et spørsmål ble avgjort av det styrende råd, aksepterte menighetene avgjørelsen og ’gledet seg over oppmuntringen’. — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 28, 30, 31.

Ja, Jehova brukte en organisasjon i det første århundre. Men hvordan er det i dag?

Vi trenger en organisasjon i dag

I likhet med de kristne i det første århundre tar Jehovas vitner i dag befalingen om å forkynne det gode budskap om Riket alvorlig. Én måte de utfører dette arbeidet på, er å distribuere bibler og hjelpemidler til bibelstudium, og det krever organisering.

Kristne publikasjoner må utarbeides grundig, det må kontrolleres at de er nøyaktige, de skal trykkes og så sendes ut til menighetene. Deretter må de enkelte kristne frivillig være med på å bringe litteraturen ut til dem som ønsker å lese den. Budskapet om Riket har nådd millioner på denne måten. Forkynnere av det gode budskap bestreber seg på å utføre sin forkynnelse på en velordnet måte, slik at ikke én del av distriktet blir for ofte gjennomarbeidet, mens en annen del blir forsømt. Alt dette krever organisering.

Ettersom «Gud ikke er partisk», må Bibelen og bibelsk litteratur oversettes. (Apostlenes gjerninger 10: 34) Dette bladet kommer for tiden ut på 132 språk, og dets søsterorgan, Våkn opp!, kommer ut på 83 språk. Dette krever godt organiserte grupper av oversettere over hele verden.

Medlemmene i menigheten får oppmuntring når de overværer kristne møter og stevner. Der kan de lytte til oppmuntrende bibelske foredrag, studere Bibelen sammen, fortelle oppbyggende opplevelser og forene seg i bønn med medtroende. Og i likhet med sine brødre i det første århundre gleder de seg over trosstyrkende besøk av kjærlige reisende tilsynsmenn. De kristne er i dag én hjord under én hyrde. — Johannes 10: 16.

Jehovas vitner er naturligvis ikke fullkomne, like lite som deres motstykker i det første århundre var det. Likevel arbeider de sammen i enhet. Som et resultat av det blir forkynnelsen av budskapet om Riket utført over hele jorden. — Apostlenes gjerninger 15: 36—40; Efeserne 4: 13.

[Bilde på side 31]

De kristne er i dag én hjord under én hyrde