Hvilket syn har du på deg selv?

HAN var en stolt mann. Etter at han var blitt forfremmet til en høy stilling i statsadministrasjonen, frydet han seg over å bli gjenstand for overdreven smiger og beundring. Til hans store ergrelse var det imidlertid én person i administrasjonen som nektet å vise ham en slik ære. Som hevn la han planer om å få drept alle innbyggere i riket som hadde samme etniske bakgrunn som han som hadde fornærmet ham. For et forvrengt bilde han hadde av sin egen betydning!

Intrigemakeren var Haman, som hadde en høy stilling ved perserkongen Ahasverus’ hoff. Og hvem var det han la for hat? En jøde ved navn Mordekai. Haman reagerte altså ved å planlegge folkemord, og dette var riktignok en ekstrem reaksjon, men den illustrerer hvor farlig det er å legge stolthet for dagen, og hvilke alvorlige følger det kan få. Hans arrogante innstilling brakte andre i stor fare og førte dessuten til at han ble ydmyket offentlig og til slutt måtte lide døden. — Ester 3: 1—9; 5: 8—14; 6: 4—10; 7: 1—10.

Stolthet en snare også for de sanne tilbedere

Jehova Gud krever at vi ’vandrer beskjedent med ham’. (Mika 6: 8) Bibelen inneholder en rekke beretninger om personer som ikke bevarte et beskjedent syn på seg selv, og som derfor pådrog seg mange problemer. Å se nærmere på noen slike eksempler kan hjelpe oss til å forstå hvor uklokt og farlig det er å ha en ulikevektig tankegang.

Profeten Jona hadde en tankegang som etter hvert ble så ulikevektig at han forsøkte å rømme da han fikk i oppdrag å advare de onde menneskene i Ninive om Jehovas forestående dom. (Jona 1: 1—3) Senere, da Jonas forkynnelse hadde ført til at ninivittene angret, ble han sur. Han var så opptatt av sitt eget omdømme som profet at tusener av ninivitters liv betydde lite eller ingenting for ham. (Jona 4: 1—3) Hvis vi tar oss selv for høytidelig og ikke er beskjedne, kan det være vanskelig å se dem vi har rundt oss, og det som skjer, i det rette perspektiv.

Tenk også på Ussia, som hadde vært en god konge i Juda. Da han ble ulikevektig i sin tankegang, ble han arrogant og forsøkte å overta visse oppgaver som var forbeholdt prestene. Hans mangel på beskjedenhet og hans respektløse handlemåte kostet ham helsen og også Guds gunst. — 2. Krønikebok 26: 3, 16—21.

Også Jesu apostler holdt på å bli fanget i den snaren som en ulikevektig tankegang er. De ble svært opptatt av personlig ære og makt. I prøvens stund forlot de Jesus og flyktet. (Matteus 18: 1; 20: 20—28; 26: 56; Markus 9: 33, 34; Lukas 22: 24) Deres mangel på beskjedenhet og deres selvgodhet fikk dem nesten til å miste av syne Jehovas hensikt og den rolle de var tiltenkt i den.

Skadelige virkninger av å være selvgod

Når vi har et ulikevektig syn på oss selv, kan det påføre oss smerte, og det kan skade vårt forhold til andre. Tenk over følgende eksempel: Vi sitter i et rom hvor vi ser at to personer hvisker og ler sammen. Hvis vi er mest opptatt av oss selv, kan det være at vi med urette trekker den slutning at det er oss de morer seg over, siden de snakker så lavt. Vi klarer kanskje ikke å komme på noen annen forklaring på at de oppfører seg som de gjør. Hvem andre kunne de vel snakke om? Vi blir kanskje oppbrakt og bestemmer oss for aldri å snakke med de to igjen. Slik kan et ulikevektig syn på vår egen betydning  føre til at det oppstår misforståelser, og at forholdet til venner, familiemedlemmer og andre blir skadelidende.

De som tar seg selv for høytidelig, blir kanskje skrythalser, som til stadighet utbrer seg om sine angivelig store talenter, imponerende bedrifter eller flotte eiendeler. Eller de er kanskje tilbøyelig til å dominere samtalen ved alltid å bringe den inn på noe som har med dem selv å gjøre. Slike uvaner vitner om mangel på kjærlighet og kan være veldig irriterende. Mennesker som er selvgode, støter derfor ofte andre fra seg. — 1. Korinter 13: 4.

Som Jehovas vitner blir vi kanskje latterliggjort eller avvist når vi utfører vår offentlige tjeneste. Vi må huske at denne motstanden i virkeligheten ikke blir rettet mot oss personlig, men mot Jehova, som budskapet vårt kommer fra. Hvis vi har et galt syn på vår egen betydning, kan det få alvorlige følger. En bror som for noen år siden ble skjelt ut av en beboer, tok det personlig og tok til gjenmæle i sterke ordelag. (Efeserne 4: 29) Siden den gangen har han aldri tatt del i forkynnelsen fra hus til hus igjen. Ja, stolthet kan få oss til å miste besinnelsen når vi er ute i forkynnelsen. La oss bestrebe oss på aldri å la det skje. La oss i stedet ydmykt søke Jehovas hjelp til å bevare den rette verdsettelsen av det privilegium det er å delta i den kristne tjeneste. — 2. Korinter 4: 1, 7; 10: 4, 5.

Selvgodhet kan dessuten hindre oss i å ta imot sårt tiltrengt veiledning. I et land i Mellom-Amerika var det for noen år siden en tenåringsgutt som etter å ha holdt en elevtale på den teokratiske tjenesteskolen i den kristne menighet fikk nokså direkte veiledning av skoletilsynsmannen. Gutten ble sint, kastet bibelen sin i gulvet og trampet ut av Rikets sal, fast bestemt på aldri å komme tilbake. Men etter noen dager svelget han stoltheten, forlikte seg med skoletilsynsmannen og tok ydmykt imot hans veiledning. Med tiden vokste han fram til kristen modenhet.

Hvis vi ikke er beskjedne, men tar oss selv for høytidelig, kan det skade vårt forhold til Jehova Gud. Ordspråkene 16: 5 kommer med denne advarselen: «Enhver som har et stolt hjerte, er en vederstyggelighet for Jehova.»

Et likevektig syn på oss selv

Som vi har sett, er det viktig ikke å ta seg selv for høytidelig. Det betyr naturligvis ikke at vi ikke bør ta det vi sier og gjør, alvorlig. Bibelen viser at tilsynsmenn og menighetstjenere, ja i virkeligheten alle menighetens medlemmer, bør være «alvorlige». (1. Timoteus 3: 4, 8, 11; Titus 2: 2) Hvordan kan kristne utvikle og bevare et beskjedent, likevektig og nøkternt syn på seg selv?

Bibelen inneholder mange oppmuntrende eksempler på personer som bevarte et likevektig syn på seg selv. Jesu Kristi ydmyke eksempel står i særklasse. For å gjøre sin Fars vilje og frelse menneskeheten var Guds Sønn villig til å forlate sin opphøyde himmelske stilling og tjene i en mye lavere stilling som menneske her på jorden. Til tross for at han ble utskjelt og mishandlet og måtte lide en vanærende død, bevarte han sin selvkontroll og sin verdighet. (Matteus 20: 28; Filipperne 2: 5—8; 1. Peter 2: 23, 24) Hvordan var han i stand til det? Han stolte helt og fullt på Jehova og var fast bestemt på å gjøre hans vilje. Han studerte flittig Guds Ord, bad inderlige bønner og anstrengte seg kraftig i tjenesten. (Matteus 4: 1—10; 26: 36—44; Lukas 8: 1; Johannes 4: 34; 8: 28; Hebreerne 5: 7) Å følge Jesu eksempel kan hjelpe oss til å få og bevare et likevektig syn på oss selv. — 1. Peter 2: 21.

Tenk også på det gode eksempel som kong Sauls sønn Jonatan foregikk med. På grunn av Sauls ulydighet mistet Jonatan muligheten til å etterfølge ham som konge. (1. Samuelsbok 15: 10—29) Var Jonatan bitter fordi han ikke fikk bli konge? Ble han sjalu på David, den unge mannen som skulle herske som konge i hans sted? Jonatan var mye eldre enn David og hadde sannsynligvis mer erfaring enn ham. Han la imidlertid beskjedenhet og ydmykhet for dagen ved å respektere Guds ordning og ved lojalt å støtte David. (1. Samuelsbok 23: 16—18)  Hvis vi har et klart bilde av Guds vilje og er villig til å rette oss etter den, vil dette hjelpe oss til ’ikke å tenke høyere om oss selv enn det er nødvendig å tenke’. — Romerne 12: 3.

Jesus lærte sine disipler verdien av å være beskjeden og ydmyk. Han illustrerte hvor viktig dette er, ved å si at når disiplene skulle delta i en bryllupsfest, skulle de ikke ta «den mest fremtredende plassen», ettersom det kunne komme en som var mer fornem, og da ville de bli ydmyket ved å måtte gå og innta den nederste plassen. For å understreke poenget tilføyde Jesus: «For enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» (Lukas 14: 7—11) Vi gjør klokt i å gi akt på Jesu veiledning og å ’ikle oss ydmykhet’. — Kolosserne 3: 12; 1. Korinter 1: 31.

Et likevektig syn fører til velsignelser

Når Jehovas tjenere er beskjedne og ydmyke, hjelper det dem til å finne ekte glede i tjenesten. Eldste er mer tilnærmelige når de ydmykt ’behandler hjorden med skånsomhet’. (Apostlenes gjerninger 20: 28, 29) Da blir det lettere for alle i menigheten å snakke med dem og å søke hjelp hos dem. Det kan bidra til at menighetens medlemmer blir nærere knyttet til hverandre, og at atmosfæren blir preget av kjærlighet, varme og tillit.

Når vi lar være å ta oss selv for høytidelig, blir det også lettere å få gode venner. Beskjedenhet og ydmykhet vil avholde oss fra å utvikle konkurranseånd og forsøke å overgå andre ved det vi utretter, eller ved de materielle tingene vi anskaffer oss. Disse gudgitte egenskapene vil bidra til å gjøre oss mer omtenksomme, slik at vi blir bedre i stand til å trøste og støtte dem som trenger det. (Filipperne 2: 3, 4) Når folk blir møtt med kjærlighet og vennlighet, reagerer de som regel positivt. Og er det ikke nettopp slike uselviske egenskaper som danner grunnlag for sterke vennskap? Vi vil virkelig ha mye igjen for å være beskjedne og ikke ta oss selv for høytidelig. — Romerne 12: 10.

Når vi har et likevektig syn på oss selv, blir det også lettere for oss å innrømme våre feil når vi har fornærmet noen. (Matteus 5: 23, 24) Dette fører til at vi får et bedre forhold til andre, for det gjør det mulig å oppnå forsoning og gjensidig respekt. Hvis de som har tilsynsoppgaver, deriblant kristne eldste, er ydmyke og beskjedne, kan de gjøre mye godt for andre. (Ordspråkene 3: 27; Matteus 11: 29) En som er ydmyk, vil dessuten lettere kunne tilgi andre som synder mot ham. (Matteus 6: 12—15) Han vil ikke overreagere hvis han føler seg fornærmet, og han vil sette sin lit til at Jehova kommer til å ordne opp i saker som ikke kan ordnes på annen måte. — Salme 37: 5; Ordspråkene 3: 5, 6.

Når vi har et beskjedent og ydmykt syn på oss selv, vil vi framfor alt erfare den velsignelse det er å ha Jehova Guds gunst og godkjennelse. «Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» (1. Peter 5: 5) Måtte vi aldri falle i den snare å tro at vi er bedre enn vi egentlig er. La oss i stedet ydmykt kjenne vår plass i Guds ordning. Alle som oppfyller kravet om å ’vandre beskjedent med Gud’, har store velsignelser i vente.

[Bilde på side 22]

Jonatan viste at han var ydmyk, ved å støtte David