Livshistorie

Jehova er min tilflukt og styrke

FORTALT AV MARCEL FILTEAU

«Hvis du gifter deg med ham, må du regne med å komme i fengsel.» Dette sa folk til den kvinnen jeg planla å gifte meg med. La meg forklare hvorfor de sa det.

DA JEG ble født, i 1927, var den kanadiske provinsen Quebec en katolisismens høyborg. Omkring fire år senere, begynte Cécile Dufour, en av Jehovas vitners heltidsforkynnere, å komme på besøk hjemme hos oss i Montreal. På grunn av dette ble hun ofte truet av naboene våre. Og ved en rekke anledninger ble hun arrestert og fikk hard medfart fordi hun forkynte Bibelens budskap. Vi lærte derfor tidlig sannheten i Jesu ord: «Dere skal bli gjenstand for alle nasjonenes hat for mitt navns skyld.» — Matteus 24: 9.

På den tiden var det i manges øyne utenkelig at en fransk-kanadisk familie skulle forlate sin katolske religion. Foreldrene mine ble aldri døpt som Jehovas vitner, men de forstod snart at den katolske kirkes lære ikke stemte overens med Bibelen. De oppmuntret derfor de åtte barna sine til å lese publikasjoner som var utgitt av Jehovas vitner, og de støttet dem av oss som tok standpunkt for Bibelens sannhet.

Å ta standpunkt i en vanskelig tid

I 1942, mens jeg fortsatt gikk på skolen, begynte jeg for alvor å bli interessert i å studere Bibelen. På den tiden var Jehovas vitners arbeid forbudt i Canada fordi vitnene fulgte de første kristnes eksempel og ikke deltok i nasjonenes kriger. (Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52) Den eldste broren min, Roland, ble sendt til en arbeidsleir fordi han nektet å bære våpen under den annen verdenskrig, som raste da.

 Omtrent på denne tiden gav far meg en bok på fransk som beskrev de lidelsene som de tyske Jehovas vitner gjennomgikk fordi de nektet å støtte Adolf Hitlers militære aksjoner. * Boken fikk meg til å ønske å bli som disse modige, kompromissløse menneskene, og jeg begynte å overvære Jehovas vitners møter, som ble holdt i et privat hjem. Snart ble jeg innbudt til å delta i forkynnelsesarbeidet. Jeg tok imot innbydelsen, fullt klar over at jeg kunne komme til å bli arrestert og fengslet.

Etter å ha bedt Gud om styrke banket jeg på min første dør. En vennlig dame åpnet, og etter at jeg hadde presentert meg, leste jeg ordene i 2. Timoteus 3: 16 for henne. Der står det: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig.»

«Kunne De tenke Dem å lære mer om Bibelen?» spurte jeg.

«Ja,» svarte damen.

Jeg sa derfor at jeg ville komme tilbake sammen med en som hadde bedre kjennskap til Bibelen enn det jeg hadde, og det gjorde jeg uken etter. Etter denne første opplevelsen følte jeg meg sikrere, og jeg lærte at vi ikke utfører tjenesten i egen styrke. Som apostelen Paulus sa, gjør vi det med Jehova Guds hjelp. Ja, det er viktig at vi erkjenner at «den kraft som er over det normale, [er] Guds og ikke den som er fra oss selv». — 2. Korinter 4: 7.

Etter dette ble forkynnelsen en fast del av mitt liv, og det ble arrestasjoner og fengselsopphold også. Det er ikke så rart at folk sa til min forlovede: «Hvis du gifter deg med ham, må du regne med å komme i fengsel.» Men slike opplevelser var egentlig ikke så ille. Etter at vi hadde tilbrakt en natt i fengsel, klarte en av de andre forkynnerne som regel å få oss løslatt mot kausjon.

Viktige avgjørelser

I april 1943 innviet jeg meg til Jehova og ble som symbol på min innvielse døpt i vann. I august 1944 var jeg for første gang på et stort stevne. Det var i Buffalo i staten New York i USA, i nærheten av den kanadiske grensen, og det var 25 000 til stede. Programmet stimulerte mitt ønske om å bli pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. Forbudet mot Jehovas vitners arbeid i Canada ble opphevet i mai 1945, og måneden etter begynte jeg som pioner.

Nå som jeg hadde en større andel i forkynnelsen, havnet jeg imidlertid oftere i fengsel. En gang delte jeg celle med Mike Miller, som hadde tjent Jehova trofast i mange år. Vi satt på sementgulvet og snakket sammen. Vår åndelig  oppbyggende samtale hadde i høy grad en styrkende virkning på meg. Men etterpå dukket dette spørsmålet opp i mitt sinn: «Hva om det hadde eksistert en misforståelse mellom oss og vi ikke hadde vært på talefot?» Den tiden jeg tilbrakte i fengsel sammen med denne kjære broren, lærte meg noe av det mest verdifulle jeg har lært i livet: Vi trenger våre brødre, og derfor bør vi tilgi hverandre og være vennlige mot hverandre. Ellers vil det bli slik som apostelen Paulus skrev: «Hvis dere fortsetter å bite og fortære hverandre, pass da på at dere ikke blir tilintetgjort av hverandre.» — Galaterne 5: 15.

I september 1945 ble jeg innbudt til å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Toronto i Canada, eller Betel. Det åndelige programmet der var virkelig oppbyggende og trosstyrkende. Året etter fikk jeg i oppdrag å arbeide på Betels gårdsbruk, som lå 40 kilometer nord for avdelingskontoret. Mens jeg plukket jordbær sammen med den unge Anne Wolynec, var det ikke bare hennes vakre utseende som gjorde inntrykk på meg; jeg la også merke til hennes kjærlighet til Jehova og hennes iver i tjenesten for ham. Vi fikk fast følge, og i januar 1947 giftet vi oss.

I de neste to og et halvt årene var vi pionerer i London i Ontario og deretter på øya Cape Breton, hvor vi var med på å opprette en menighet. Så, i 1949, ble vi innbudt til å være med i den 14. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, hvor vi fikk opplæring som misjonærer.

Misjonærtjeneste i Quebec

Kanadiere som var blitt uteksaminert fra Gilead-skolen tidligere, hadde fått i oppdrag å sette i gang forkynnelsesarbeidet i Quebec. I 1950 sluttet vi og 25 andre fra den 14. klassen oss til dem. Den økte misjonærvirksomheten resulterte i en intensivering av forfølgelsen og pøbelangrepene, som ledere i den romersk-katolske kirke stod bak.

To dager etter at vi var kommet til byen Rouyn, det første stedet hvor vi var misjonærer, ble Anne arrestert og plassert bak i en politibil. Dette var en ny erfaring for henne, for hun kom fra et lite tettsted i den kanadiske provinsen Manitoba hvor hun sjelden hadde sett en politimann. Hun ble selvfølgelig redd og kom til å tenke på ordene: «Hvis du gifter deg med ham, må du regne med å komme i fengsel.» Før politiet kjørte videre, oppdaget de imidlertid også meg og fikk meg inn i bilen hvor Anne var. «Så glad jeg er for å se deg!» utbrøt hun. Men hun var forbausende rolig og la til: «Ja, ja, det samme hendte apostlene fordi de forkynte om Jesus.» (Apostlenes gjerninger 4: 1—3; 5: 17, 18) Senere på dagen ble vi løslatt mot kausjon.

Siden fikk vi i oppdrag å tjene i Montreal, og et år etter den ovennevnte hendelsen var jeg ute i tjenesten fra hus til hus da jeg hørte noe oppstyr lenger nede i gaten og så en opphisset pøbelflokk kaste stein. Da jeg gikk bort for å hjelpe Anne og samarbeidspartneren hennes, dukket politiet opp. I stedet for å arrestere noen av pøblene arresterte politiet Anne og partneren hennes! I fengselet minnet Anne denne nye forkynneren om at det de nå erfarte, var en oppfyllelse av Jesu ord: «Dere skal bli gjenstand for alles hat for mitt navns skyld.» — Matteus 10: 22.

På et tidspunkt var det omkring 1700 saker mot Jehovas vitner som skulle avgjøres ved domstolene i Quebec. I de fleste tilfellene var vi blitt anklaget for å distribuere oppviglersk litteratur eller for å distribuere litteratur uten tillatelse. Som følge av dette gikk Selskapet Vakttårnets juridiske avdeling til handling overfor myndighetene i Quebec. Etter mange års juridisk kamp gav Jehova oss to store seirer i Canadas høyesterett. I desember 1950 ble vi frikjent for anklagen om at litteraturen vår var oppviglersk, og i oktober 1953 ble vår rett til å distribuere bibelsk litteratur uten tillatelse stadfestet. Slik ble det på en svært synlig måte tydelig for oss at Jehova virkelig er «en tilflukt og styrke, en hjelp som i trengsler er lett å finne». — Salme 46: 1.

 Tallet på Jehovas vitner i Quebec har hatt en bemerkelsesverdig økning, fra 356 i 1945, da jeg begynte som pioner, til over 24 000 i dag! Ja, det har gått akkurat som forutsagt i den bibelske profetien: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle.» — Jesaja 54: 17.

Vår tjeneste i Frankrike

I september 1959 ble Anne og jeg innbudt til å tjene på Betel i Paris, hvor jeg fikk i oppdrag å lede trykkerivirksomheten. Fram til vi kom dit i januar 1960, var det et privat firma som hadde stått for trykkingen. På den tiden var Vakttårnet forbudt i Frankrike, så vi trykte bladet i form av et 64-siders hefte, som kom ut hver måned. Heftet ble kalt «Jehovas vitners medlemsblad» og inneholdt de studieartiklene som skulle gjennomgås på menighetsmøtene den måneden. Fra 1960 til 1967 økte tallet på forkynnere i Frankrike fra 15 439 til 26 250.

Med tiden fikk de fleste av misjonærene i oppdrag å tjene andre steder. Noen ble sendt til fransktalende land i Afrika, og andre ble sendt tilbake til Quebec. Ettersom Anne ikke var frisk og måtte gjennomgå en operasjon, drog vi tilbake til Quebec. Da Anne hadde fått medisinsk behandling i tre år, var hun bra igjen. Jeg fikk så i oppdrag å tjene som kretstilsynsmann og skulle altså besøke en ny menighet hver uke for å gi den åndelig oppmuntring.

Misjonærtjeneste i Afrika

Noen år senere, i 1981, tok vi begeistret imot et nytt oppdrag. Vi skulle tjene som misjonærer i Zaïre, det landet som nå heter Den demokratiske republikken Kongo. Befolkningen var fattig og levde under vanskelige forhold. Da vi kom dit, var det 25 753 Jehovas vitner i landet, men i dag har antallet økt til over 113 000, og i 1999 var det 446 362 som overvar høytiden til minne om Kristi død.

I 1984 lot myndighetene oss overta et område på 2000 mål hvor vi kunne bygge et nytt avdelingskontor. Deretter, i desember 1985, ble det holdt et internasjonalt stevne i hovedstaden, Kinshasa, med 32 000 til stede fra mange deler av verden. Etter det sørget presteskapet for at vårt arbeid i Zaïre ble møtt med hard motstand. Den 12. mars 1986 fikk de ansvarlige brødre overrakt et brev som fortalte at Jehovas vitners arbeid var forbudt i Zaïre. Brevet, hvor det framgikk at forbudet gjaldt alle grener av vår virksomhet, var undertegnet av landets daværende president, den nå avdøde Sese Seko Mobutu.

Alt det som plutselig skjedde, gjorde at vi måtte anvende det bibelske rådet: «Klok er den som har sett ulykken og så skjuler seg.» (Ordspråkene 22: 3) Vi fant måter å skaffe oss utstyr på — papir, trykksverte, film, trykkplater og kjemikalier — fra utlandet, slik at vi kunne trykke publikasjonene våre i Kinshasa. Vi opprettet også vårt eget distribusjonsnettverk. Straks vi hadde organisert arbeidet, virket vårt system bedre enn den offentlige posttjenesten!

Tusener av Jehovas vitner ble arrestert, og mange ble utsatt for grusom tortur. Men med noen få unntak holdt de stand og bevarte sin trofasthet selv under slike omstendigheter. Jeg ble også arrestert og så de fryktelige forholdene brødrene ble utsatt for i fengslene. Vi ble ofte presset på alle måter av myndighetene, deriblant det hemmelige politiet, men Jehova sørget alltid for en utvei. — 2. Korinter 4: 8.

Vi hadde gjemt unna omkring 3000 kartonger med litteratur i en lagerbygning som tilhørte en forretningsmann. På et tidspunkt var det imidlertid en av arbeiderne hans som informerte politiet om dette, og de arresterte forretningsmannen. Underveis til fengselet passerte de tilfeldigvis meg, som kom kjørende i motsatt retning. Forretningsmannen fortalte politiet at det var jeg som hadde truffet avtale med ham om å oppbevare litteraturen. Politiet stoppet meg, begynte å forhøre meg om saken og beskyldte meg for å ha plassert illegal litteratur på denne mannens lager.

«Har dere en av bøkene?» spurte jeg.

 «Selvfølgelig,» svarte de.

«Kan jeg få se den?» spurte jeg.

De gav meg en bok, og jeg viste dem en av de første sidene, hvor det stod: «Trykt i Amerikas forente stater av Watch Tower Bible & Tract Society.»

«Det dere holder i hendene, er amerikansk eiendom og tilhører ikke Zaïre,» sa jeg til dem. «Deres regjering har forbudt Jehovas vitners registrerte selskap i Zaïre, ikke Watch Tower Bible & Tract Society i De forente stater. Så dere bør være svært forsiktige med hva dere gjør med disse publikasjonene.»

Jeg fikk gå fordi de ikke hadde noen arrestordre mot meg. Om kvelden kjørte vi med to lastebiler til lagerbygningen og tømte den for litteratur. Da myndighetene kom dagen etter, ble de svært oppbrakt over å se at bygningen var tom. På det tidspunktet lette de etter meg, for nå var det blitt utferdiget arrestordre mot meg. De fant meg, og ettersom de ikke hadde noen bil, måtte jeg selv kjøre til fengselet! En annen forkynner ble med meg, slik at han kunne kjøre bilen min bort før politiet beslagla den.

Etter et åtte timer langt forhør bestemte politiet at jeg skulle deporteres. Men jeg viste dem en fotokopi av et brev fra myndighetene som bekreftet at jeg hadde fått i oppdrag å frigjøre de aktiva som tilhørte Jehovas vitners nå forbudte organisasjon i Zaïre. Dermed fikk jeg lov til å fortsette mitt arbeid på Betel.

Etter fire års tjeneste under stort press mens arbeidet var forbudt i Zaïre, fikk jeg blødende magesår, og tilstanden var livstruende. Det ble bestemt at jeg skulle dra til Sør-Afrika for å få behandling der. Avdelingskontoret i Sør-Afrika stelte godt med meg, og jeg ble bra igjen. Etter at vi hadde tjent åtte år i Zaïre, en uforglemmelig og lykkelig tid, flyttet vi i 1989 til Sør-Afrika og begynte å tjene ved avdelingskontoret der. I 1998 vendte vi hjem til Canada og har siden tjent på Betel her.

Takknemlig og glad for å kunne tjene

Når jeg ser tilbake på mine 54 år i heltidstjenesten, er jeg så takknemlig og glad for at jeg brukte ungdomstiden og de kreftene jeg hadde da, i den dyrebare tjenesten for Jehova. Anne har måttet gjennomgå mange prøvelser, men har aldri klaget, og hun har vært en god støtte for meg alle de stedene hvor vi har tjent. Vi har sammen hatt det privilegium å hjelpe mange til å bli kjent med Jehova, og flere av disse er nå opptatt i heltidstjenesten. For en glede det er å se at noen av barna deres, og også noen av barnebarna, nå tjener vår store Gud, Jehova!

Jeg er overbevist om at ingenting som denne verden kan tilby, kan sammenlignes med de privilegier og velsignelser som Jehova har gitt oss. Det er nok så at vi har måttet utholde mange prøvelser, men de har alle tjent til å styrke vår tro på Jehova og vår tillit til ham. Han har virkelig vist seg å være «en tilflukt og styrke, en hjelp som i trengsler er lett å finne».

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Anne og jeg, som pionerer i 1947, og i dag

[Bilde på side 29]

De vi traff i Zaïre, ble begeistret for Bibelens sannhet