Kyrillos Lukaris — en mann som verdsatte Bibelen

Det var en sommerdag i 1638. Noen fiskere på Marmarahavet i nærheten av Konstantinopel (vår tids Istanbul), hovedstaden i det osmanske rike, ble forferdet over å se et lik som lå og fløt i vannet. Da de så nærmere etter, oppdaget de til sin forskrekkelse at dette var den økumeniske patriarken i Konstantinopel, hodet for den ortodokse kirke. På denne tragiske måten endte livet til Kyrillos Lukaris, som var en fremtredende religiøs person på 1600-tallet.

LUKARIS levde ikke lenge nok til å oppleve at hans drøm — utgivelsen av en oversettelse av De kristne greske skrifter til det greske folkemålet — ble til virkelighet. En annen av Lukaris’ drømmer gikk heller ikke i oppfyllelse — å se den ortodokse kirke vende tilbake til «evangelisk enkelhet». Hvem var denne mannen? Hvilke hindringer møtte han i sine bestrebelser?

Forferdet over mangel på undervisning

Kyrillos Lukaris ble født i 1572 i den venetianskokkuperte byen Candia (nå Iraklion) på Kreta. Han hadde gode evner og studerte i Venezia og Padova i Italia. Etterpå reiste han mye både i Italia og i andre land. Siden han var forbitret over de splittende stridighetene innen kirken og var tiltrukket av reformasjonsbevegelsene i Europa, er det mulig at han også drog til Genève, hvor kalvinismen da dominerte.

Da Lukaris var i Polen, så han at de ortodokse der, både prester og lekfolk, var i en elendig forfatning åndelig sett, fordi de ikke ble undervist. I Alexandria og Konstantinopel ble han forskrekket over å oppdage at til og med prekestolen — der hvor Bibelen ble opplest — var blitt fjernet fra noen kirker!

I 1602 drog Lukaris til Alexandria, hvor han etterfulgte en slektning, patriarken Meletios, i bispedømmet der. Han begynte da å korrespondere med en del reformvennlige teologer i Europa. I ett av disse brevene skrev han at den ortodokse kirke holdt fast ved mange uriktige skikker. I andre brev understreket han at kirken måtte erstatte overtro med «evangelisk enkelhet» og bare basere seg på Bibelens autoritet.

Lukaris var også skremt over  at kirkefedrenes åndelige autoritet ble aktet like høyt som Jesu og apostlenes ord. «Jeg holder ikke lenger ut å høre folk si at uttalelser som er basert på menneskelige overleveringer, veier like tungt som Bibelen,» skrev han. (Matteus 15: 6) Han sa også at billeddyrkelse, etter hans mening, er noe som er avskyelig. Det å be til helgener er en fornærmelse mot Mellommannen, Jesus, bemerket han. — 1. Timoteus 2: 5.

Den patriarkalske trone på markedet

Disse oppfatningene og uviljen mot den romersk-katolske kirke førte til at Lukaris ble hatet og forfulgt av jesuittene og av dem i den ortodokse kirke som gikk inn for en sammenslutning med katolikkene. Trass i denne motstanden ble Lukaris valgt til patriark i Konstantinopel i 1620. Patriarkatet i den ortodokse kirke var på den tiden under det osmanske rikes herredømme. Og de osmanske myndighetene ville uten videre avsette en patriark og innsette en ny mot utbetaling av penger.

Lukaris’ fiender, fortrinnsvis jesuittene og den allmektige og fryktinngytende pavelige Congregatio de propaganda fide (Kongregasjonen for utbredelse av troen), fortsatte å bakvaske ham og legge onde planer mot ham. «Jesuittene tok i bruk ethvert tenkelig middel for å nå dette målet — falskhet, bakvaskelse, smiger og framfor alt bestikkelse, som var det desidert mest virkningsfulle våpen når det gjaldt å oppnå de [osmanske] statsmennenes gunst,» sier verket Kyrillos Loukaris. Som følge av dette ble Lukaris i 1622 forvist til øya Rodos, og Gregor av Amasya kjøpte embetet for 20 000 sølvmynter. Men Gregor klarte ikke å skaffe det lovte beløpet, så Anthimus av Adrianopel kjøpte stillingen, bare for senere å fratre den. Utrolig nok ble Lukaris gjeninnsatt på den patriarkalske trone.

Lukaris var bestemt på å bruke denne nye muligheten til å gi ortodokse geistlige og lekfolk opplæring; han ville utgi en bibeloversettelse og teologiske skrifter. For å få gjennomført dette ordnet han med at en trykkpresse ble fraktet til Konstantinopel under beskyttelse av den engelske ambassadøren. Men da trykkpressen kom i juni 1627, anklaget Lukaris’ fiender ham for å ville bruke den i politisk hensikt, og de fikk til slutt ødelagt den. Nå måtte Lukaris benytte trykkpressene i Genève.

En oversettelse av de kristne skrifter

Lukaris’ store respekt for Bibelen og dens kraft til å gi opplæring gav næring til hans ønske om å gjøre dens ord mer tilgjengelig for den jevne mann. Han var klar over at språket i de opprinnelige inspirerte greske bibelhåndskriftene ikke lenger var forståelig for vanlige folk. Så den første boken Lukaris bestilte, var en oversettelse av De kristne greske skrifter til datidens gresk. Maximus Callipolites, en lærd munk, begynte å arbeide på den i mars 1629. Mange av de ortodokse mente at det var uhørt å oversette Bibelen, uansett hvor uforståelig teksten ellers måtte være for leserne. For å blidgjøre disse sørget Lukaris for at grunnteksten og den moderne gjengivelsen ble trykt i parallelle spalter, og han la bare til noen få bemerkninger. Callipolites døde kort tid etter at han hadde levert fra seg manuskriptet, så Lukaris leste selv korrektur. Oversettelsen ble utgitt kort tid etter at Lukaris døde i 1638.

Til tross for de forholdsreglene Lukaris hadde tatt, vakte denne oversettelsen en storm av uvilje hos mange biskoper. Lukaris’ kjærlighet til Guds Ord kom tydelig til uttrykk i forordet til bibeloversettelsen. Han skrev at oversatt til det språket som folk snakker, er Bibelen «et behagelig budskap, gitt oss fra himmelen». Han formante folk til «å kunne og å sette seg inn i hele [Bibelens] innhold», og han sa at det ikke finnes noen annen korrekt metode for å lære om «de ting som angår troen . . . enn gjennom det gudgitte og hellige evangelium». — Filipperne 1: 9, 10.

Lukaris fordømte på det sterkeste dem som forbød bibelstudium, og dem som forkastet oversettelsen av grunnteksten. Han sa: «Hvis vi taler eller leser uten å forstå, er det som om vi kaster våre ord for vinden.» (Jevnfør 1. Korinter 14: 7—9.) Han avsluttet forordet slik: «Mens dere alle leser dette guddommelige og hellige evangelium på deres eget språk, så tilegn dere  gagnet av å lese, . . . og måtte Gud for alltid opplyse deres vei til det som er godt.» — Ordspråkene 4: 18.

En trosbekjennelse

Etter at Lukaris hadde satt i gang bibeloversettingen, tok han et annet modig skritt. I 1629 utgav han en trosbekjennelse i Genève. Dette var en personlig redegjørelse for de trosoppfatningene som han håpet ville få innpass i den ortodokse kirke. Boken The Orthodox Church sier at trosbekjennelsen «fratar de ortodokse læresetningene om presteskap og ordinasjon all mening, og den gir uttrykk for at det å vise ærbødighet for ikoner og å påkalle helgener er former for avgudsdyrkelse».

Trosbekjennelsen består av 18 artikler. Artikkel nummer to erklærer at Bibelen er inspirert av Gud, og at dens autoritet går foran kirkens. Den sier: «Vi tror at Den hellige skrift er gitt av Gud . . . Vi tror at Den hellige skrifts autoritet står over kirkens autoritet. Det er noe helt annet å bli undervist av Den hellige ånd enn å bli undervist av et menneske.» — 2. Timoteus 3: 16.

Den åttende og den tiende artikkelen sier at det bare er Jesus Kristus som er Mellommann, Øversteprest og Hode for menigheten. Lukaris skrev: «Vi tror at vår Herre Jesus Kristus sitter ved sin Fars høyre hånd, og der går Han i forbønn for oss, og at Han alene utfører en sann og rettmessig øversteprests og mellommanns tjeneste.» — Matteus 23: 10.

Den tolvte artikkelen sier at kirken kan komme på avveier ved at den forveksler falskt og sant, men at lyset fra den hellige ånd kan berge kirken gjennom trofaste tjeneres arbeid. I den 18. artikkelen hevder Lukaris at skjærsilden er fri fantasi. Han sier: «Det er helt klart at den oppdiktede Skjærsilden ikke kan godtas.»

I tillegget til trosbekjennelsen står det en del spørsmål og svar. Der understreker Lukaris  først at alle troende bør lese Bibelen, og at det er skadelig for en kristen ikke å lese Guds Ord. Så legger han til at man bør vokte seg for apokryfene. — Åpenbaringen 22: 18, 19.

Det fjerde spørsmålet lyder: «Hvordan bør vi se på ikoner?» Lukaris svarer: «Vi blir opplært av de guddommelige og hellige Skrifter, som sier rett ut: ’Du skal ikke lage deg et utskåret bilde eller noe som er formet som noe oppe i himlene eller nede på jorden . . . Du skal ikke bøye deg for dem og ikke . . . tjene dem.’ [2. Mosebok 20: 4, 5] Vi skal derfor ikke dyrke det skapte, men bare dyrke Skaperen, han som dannet himmelen og jorden, og bare tilbe Ham. . . . Vi forkaster det å tilbe og tjene [ikoner] som noe som er forbudt . . . i Den hellige skrift, for at vi ikke skal forløpe oss og i stedet for å tilbe Skaperen tilbe farger, kunst og skapninger.» — Apostlenes gjerninger 17: 29.

Lukaris levde i en åndelig mørk tid, og selv om han ikke fullt ut forstod alt det som var feilaktig i kirkens læresetninger, * gjorde han seg prisverdige anstrengelser for å opplyse folk om Bibelens lære. Han mente at Bibelen skulle være autoritet når det gjaldt kirkens læresetninger.

Rett etter at denne trosbekjennelsen var blitt utgitt, oppstod det en ny motstandsbølge mot Lukaris. I 1633 prøvde en personlig fiende av Lukaris, metropolitten Kyrillos Contari i Berøa (nå Aleppo), som ble støttet av jesuittene, å kjøpslå med osmanerne om det patriarkalske embete. Men planen mislyktes da Contari ikke hadde nok penger å betale med. Lukaris beholdt stillingen. Året etter kjøpte Athanasius i Tessaloniki stillingen for 60 000 sølvmynter. Lukaris ble avsatt igjen. Men innen en måned var han blitt kalt tilbake og gjeninnsatt. Da hadde Kyrillos Contari imidlertid klart å skaffe sine 50 000 sølvmynter. Denne gangen ble Lukaris forvist til Rodos. Seks måneder senere klarte vennene hans å sikre at han ble gjeninnsatt.

Men i 1638 anklaget jesuittene og deres ortodokse forbundsfeller Lukaris for høyforræderi mot det osmanske rike. Denne gangen befalte sultanen at Lukaris skulle dø. Lukaris ble arrestert, og den 27. juli 1638 ble han ført om bord i en liten båt, som om han var blitt landsforvist. Så snart båten var ute på havet, ble han kvalt. Liket ble begravet ved kysten og senere gravd opp og kastet i havet. Det ble funnet av fiskere og senere begravet av vennene til Lukaris.

Hva vi kan lære

«På 1500-tallet og i begynnelsen av 1600-tallet hadde folkeopplysningen sunket til et svært lavt punkt, og man bør ikke overse at et av [Lukaris’] fremste mål var å øke og bedre denne for både sine geistlige og sine sognebarn,» sier en forsker. Det var mye som hindret Lukaris i å nå sitt mål. Han ble avsatt fra den patriarkalske trone flere ganger. Trettifire år etter hans død fordømte en synode i Jerusalem trosoppfatningene hans som vranglære. Synoden erklærte at Bibelen «ikke bør bli lest av hvem som helst, men bare av dem som skuer inn i åndens dype ting etter å ha foretatt passende undersøkelser» — det vil si bare av de angivelig utdannede geistlige.

Igjen satte den herskende geistlige klasse en stopper for et forsøk på å gjøre Guds Ord tilgjengelig for sognebarna. Med vold brakte de en stemme som pekte på noen av feilene ved deres ikke-bibelske trosoppfatninger, til taushet. De viste at de var blant religionsfrihetens og sannhetens verste fiender. Dessverre er dette en holdning som på forskjellige måter eksisterer den dag i dag. Det er en tankevekkende påminnelse om hva som skjer når intriger som de geistlige har satt i gang, motarbeider tanke- og ytringsfriheten.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 29]

Lukaris gjorde seg prisverdige anstrengelser for å opplyse folk om Bibelens lære. Han mente at Bibelen skulle være autoritet når det gjaldt kirkens læresetninger

[Ramme/bilde på side 28]

Lukaris og Codex Alexandrinus

En av skattene i British Library er Codex Alexandrinus, et bibelhåndskrift fra 400-tallet e.v.t. Av dets muligens 820 opprinnelige blad er 773 bevart.

Mens Lukaris var patriark i Alexandria i Egypt, eide han en stor boksamling. Da han ble patriark i Konstantinopel, tok han med seg Codex Alexandrinus. I 1624 gav han det til den engelske ambassadøren i Tyrkia som en gave til kong Jakob I av England. Det ble gitt til hans etterfølger, Karl I, tre år senere.

I 1757 ble det kongelige bibliotek gitt til den britiske nasjon, og denne betydningsfulle kodeksen er nå utstilt i John Ritblat Gallery i det nye British Library.

[Rettigheter]

Gewerbehalle, bind 10

Fra The Codex Alexandrinus in Reduced Photographic Facsimile, 1909

[Bilderettigheter på side 26]

Bib. Publ. Univ. de Genève