Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jeg har levd enkelt i tjenesten for Jehova

Jeg har levd enkelt i tjenesten for Jehova

Livshistorie

Jeg har levd enkelt i tjenesten for Jehova

FORTALT AV CLARA GERBER MOYER

Jeg er 92 år og kan nesten ikke gå, men jeg har ennå et klart sinn og en god hukommelse. Så takknemlig jeg er for at jeg helt fra barndommen av har hatt det privilegium å tjene Jehova! Jeg har levd et enkelt og ukomplisert liv, noe som har gjort denne skatten enda mer dyrebar for meg.

JEG ble født den 18. august 1907 i Alliance i Ohio i USA som den eldste av fem barn. Da jeg var åtte år, kom det en heltidstjener fra bibelstudentene, som Jehovas vitner den gang ble kalt, syklende opp til gården vår, hvor vi drev melkeproduksjon. Det var mor, Laura Gerber, som åpnet for ham. Han spurte henne om hun visste hvorfor det onde blir tillatt. Det var noe mor alltid hadde lurt på.

Etter at mor hadde snakket med far, som var i låven, bestilte hun bindene I—VI av Studier i Skriften. Hun slukte bøkene, og de bibelske sannhetene hun lærte, gjorde dypt inntrykk på henne. Hun studerte bind VI, Den nye Skabning, og forstod at den kristne dåp ved fullstendig neddukking var nødvendig. Mor visste ikke hvor bibelstudentene holdt til, så hun bad far om å døpe henne i den lille bekken på gården, enda dette var på en kald tid av året — mars 1916.

Kort tid senere så mor en annonse i avisen som opplyste at foredraget «Tidsaldrenes Plan» skulle bli holdt i Alliance i lokalene til Krigsveteranenes døtre. Mor reagerte med én gang, for bind I av Studier i Skriften hadde samme tittel som foredraget. Vognen ble spent for, og hele familien kjørte av gårde med hest og vogn til vårt første møte. Fra da av overvar vi møter i brødrenes hjem på søndager og onsdagskvelder. Mor ble snart døpt igjen; denne gangen av en representant for den kristne menighet. Far, som alltid var travelt opptatt med gårdsarbeid, ble med tiden interessert i å studere Bibelen, og han ble døpt noen år senere.

Vi møter dem som tok ledelsen

Den 10. juni 1917 kom J.F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, til Alliance for å holde foredraget «Hvorfor kriger nasjonene?» Jeg var ni år og overvar det sammen med mor og far og mine to brødre, Willie og Charles. Det var over hundre som var til stede. Etter at bror Rutherford hadde holdt foredraget, stilte de fleste av de tilstedeværende seg opp for å bli fotografert utenfor Columbia teater, hvor foredraget var blitt holdt. På samme sted uken etter holdt A.H. Macmillan foredraget «Guds kommende rike». Det var en ære og en glede å få besøk av disse brødrene i den lille byen vår.

Noen av de første, minneverdige stevnene

I 1918 overvar jeg mitt første stevne, og det var i Atwater i Ohio, noen kilometer fra Alliance. Mor spurte Selskapets representant om jeg var gammel nok til å bli døpt. Jeg mente at jeg hadde foretatt en gyldig innvielse til Gud for å gjøre hans vilje, så jeg fikk lov til å bli døpt den dagen. Jeg skiftet i et telt som brødrene hadde satt opp til dette formålet, og ble døpt i en bekk i nærheten av en stor eplehage, iført en gammel, tykk nattkjole.

I september 1919 tok mine foreldre og jeg toget til Sandusky i Ohio ved Eriesjøen. Der gikk vi om bord i en ferge, og etter en liten stund var vi framme i Cedar Point, hvor det minneverdige stevnet skulle holdes. Da vi kom i land, gikk vi bort til en liten lunsjbod på kaien. Jeg fikk en hamburger, og det var virkelig luksus for meg på den tiden. Det smakte så godt! Høyeste antall til stede på stevnet, som varte i åtte dager, var 7000. Det var ikke noe høyttaleranlegg der, så jeg måtte høre godt etter.

På dette stevnet ble Vakttårnets søsterorgan, Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!), frigitt. Jeg gikk glipp av den første skoleuken for å kunne overvære stevnet, men det var det vel verdt. Cedar Point var et feriested, og det var kokker på restauranten der som laget mat til stevnedeltakerne. Men av en eller annen grunn gikk kokkene og serveringsdamene til streik, så de kristne brødrene som kunne noe om matlaging, gikk løs på oppgaven med å lage mat til stevnedeltakerne. I mange tiår etter dette laget Jehovas folk selv mat til større og mindre stevner.

I september 1922 hadde vi gleden av å dra til Cedar Point igjen. Denne gangen var det for å overvære et nidagers stevne hvor det på det meste var over 18 000 til stede. Det var der bror Rutherford kom med oppfordringen: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» Selv hadde jeg imidlertid begynt å forkynne flere år tidligere ved å levere traktater og Den Gylne Tidsalder.

Takknemlig for tjenesten

I begynnelsen av 1918 var jeg med på å levere traktaten The Fall of Babylon (Babylons fall) på de omkringliggende gårdene. Det var svært kaldt, så vi pleide å varme en kleberstein på vedovnen hjemme og ta den med i vognen for å holde føttene varme. Vi tok på oss tykke kåper og hatter. Vognen hadde riktignok tak og tynne vegger, men ikke noe varmeapparat. Det var likevel en glederik tid.

I 1920 ble det utgitt en spesialutgave av Den fuldbyrdede Hemmelighed, kalt ZG, i hefteform. * Mine foreldre og jeg gikk med denne publikasjonen i Alliance. På den tiden gikk man alene fra dør til dør. Engstelig gikk jeg bort til en veranda hvor det satt flere mennesker. Etter at jeg hadde framført min presentasjon, sa en av kvinnene: «For en fin, liten tale hun holdt», og så tok hun imot publikasjonen. Jeg leverte 13 ZG-er den dagen, og det var første gang jeg framførte en lengre presentasjon fra hus til hus.

Da jeg gikk i niende klasse, pådrog mor seg lungebetennelse og måtte holde sengen i over en måned. Min yngste søster, Hazel, var baby, så jeg sluttet på skolen for å hjelpe til med gårdsarbeidet og med å ta hånd om barna. Familien vår fortsatte å ta Bibelens sannhet alvorlig, og vi overvar alle menighetsmøtene regelmessig.

I 1928, på høytiden til minne om Kristi død, ble traktaten Where Are the Nine? (Hvor er de ni?) delt ut til alle dem som var til stede. Den drøftet Lukas 17: 11—19, hvor det står at bare én av de ti spedalske som ble renset ved den anledningen, ydmykt takket Jesus for at han var blitt helbredet på mirakuløst vis. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg spurte meg selv: «Hvor takknemlig er jeg?»

Siden det nå stod bra til hjemme, og siden jeg hadde god helse og var fri for forpliktelser, bestemte jeg meg for å dra hjemmefra og begynne i pionertjenesten, som heltidstjenesten blir kalt. Foreldrene mine oppmuntret meg til å gjøre det. Pionerpartneren min, Agnes Aleta, og jeg fikk så tildelt et distrikt, og klokken ni om kvelden den 28. august 1928 gikk vi på toget. Vi hadde bare én koffert hver og hver vår skulderveske til å ha bibelsk litteratur i. På stasjonen gråt mor og far og søstrene mine, og vi gråt også. Jeg tenkte at jeg kanskje så dem for siste gang, for vi trodde at Harmageddon var like om hjørnet. Morgenen etter kom vi til vårt tildelte distrikt i Brooksville i Kentucky.

Vi leide et lite rom på et pensjonat og kjøpte bokser med spagetti og smurte oss noen brødskiver. Hver dag gikk vi i en ny retning. Vi gikk hver for oss og tilbød beboerne fem innbundne bøker mot et bidrag på 1,98 dollar. Gradvis gjennomarbeidet vi distriktet og traff mange som var interessert i Bibelen.

På cirka tre måneder hadde vi besøkt alle i og omkring både Brooksville og Augusta. Vi drog da videre og forkynte i byene Maysville, Paris og Richmond. I løpet av de neste tre årene gjennomarbeidet vi mange av de fylkene i Kentucky hvor det ikke var noen menighet. Vi fikk ofte hjelp av venner og familiemedlemmer fra Ohio som kom kjørende ned og ble med oss i tjenesten i en uke eller mer om gangen.

Flere minneverdige stevner

Stevnet i Columbus i Ohio 24.—30. juli 1931 var virkelig minneverdig. Det var der det ble kunngjort at vi skulle begynne å bruke det bibelske navnet Jehovas vitner. (Jesaja 43: 12) Før dette hadde vi svart at vi var «internasjonale bibelstudenter» når folk spurte hvilket trossamfunn vi tilhørte. Men det fantes bibelstudenter i mange andre religiøse grupper, så denne betegnelsen skilte oss egentlig ikke ut fra andre.

Pionerpartneren min, Agnes, hadde giftet seg, og jeg var alene. Jeg ble derfor svært glad da det ble opplyst at de som ønsket seg en pionerpartner, kunne melde seg på et bestemt sted. Der traff jeg Bertha og Elsie Garty og Bessie Ensminger. De hadde to biler og var på utkikk etter en fjerde pionersøster som de kunne samarbeide med. Vi drog fra stevnet sammen, enda vi aldri hadde truffet hverandre før.

Om sommeren forkynte vi over hele staten Pennsylvania. Da det gikk mot vinter, bad vi om å få tildelt distrikt i de sørlige statene Nord-Carolina, Virginia og Maryland, hvor det er varmere. Om våren drog vi nordover igjen. Det var vanlig at pionerene gjorde det den gangen. I 1934 tok John Booth og Rudolph Abbuhl, som pleide å gjøre dette, med seg Ralph Moyer og hans yngre bror Willard til Hazard i Kentucky.

Jeg hadde truffet Ralph flere ganger, og vi lærte hverandre bedre å kjenne under det store stevnet i Washington, D.C., som ble holdt fra 30. mai til 3. juni 1935. Ralph og jeg satt ved siden av hverandre på galleriet da foredraget om den ’store skare’ ble holdt. (Åpenbaringen 7: 9—14) Fram til da hadde vi trodd at den store skare var en himmelsk klasse hvis medlemmer var mindre trofaste enn de 144 000. (Åpenbaringen 14: 1—3) Jeg hadde jo ikke lyst til å være en av dem!

Da bror Rutherford forklarte at den store skare er en jordisk klasse av troende som overlever Harmageddon, var det mange som ble overrasket. Han bad så alle dem som tilhørte den store skare, om å reise seg. Vel, jeg reiste meg ikke, men det gjorde Ralph. Senere fikk jeg en klarere forståelse, så ved høytiden til minne om Kristi død i 1935 forsynte jeg meg for siste gang av symbolene — brødet og vinen. Mor forsynte seg imidlertid av symbolene helt til hun døde i november 1957.

En fast partner

Ralph og jeg fortsatte å brevveksle. Jeg tjente i Lake Placid i staten New York, og han var i Pennsylvania. I 1936 bygde han en liten husvogn som bilen hans kunne trekke. Han tok den med seg fra Pottstown i Pennsylvania til Newark i New Jersey i forbindelse med stevnet der 16.—18. oktober. En kveld etter programmet drog flere av oss pionerene for å se på husvognen til Ralph. Han og jeg stod ved den lille innebygde vasken i husvognen da han spurte: «Liker du husvognen?»

Da jeg nikket, spurte han: «Vil du bo i den?»

«Ja,» svarte jeg, og det ømme kysset han gav meg da, kommer jeg aldri til å glemme. Et par dager senere innhentet vi tillatelse til å gifte oss. Den 19. oktober, dagen etter stevnet, drog vi til Brooklyn og fikk omvisning på Selskapet Vakttårnets trykkeri. Så bad vi om å få tildelt et distrikt. Grant Suiter, som var tilsynsmann for distriktsavdelingen, spurte hvem det var som skulle gjennomarbeide det. Ralph sa: «Det er det vi som skal, hvis vi får gifte oss.»

«Dere kan komme tilbake klokken fem, så skal vi ordne det,» svarte bror Suiter. Så vi ble viet den kvelden, hjemme hos en bror i Brooklyn Heights. Vi gikk ut og spiste på en restaurant i nærheten sammen med noen venner, og så tok vi offentlige transportmidler til Newark i New Jersey, hvor husvognen til Ralph stod.

Vi var snart på vei til Heathsville i Virginia, vårt første pionerdistrikt sammen. Vi gjennomarbeidet Northumberland fylke og reiste så videre til fylkene Fulton og Franklin i Pennsylvania. I 1939 ble Ralph bedt om å utføre sonevirksomhet, noe som innebar at han skulle besøke en del menigheter på omgang. Vi tjente menigheter i staten Tennessee. Året etter ble sønnen vår, Allen, født, og sonevirksomheten opphørte i 1941. Da fikk vi i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Marion i Virginia. På den tiden betydde det at man hver måned skulle bruke 200 timer i tjenesten.

Vi tilpasser oss

I 1943 måtte jeg slutte som spesialpioner. Det å bo i en liten husvogn, å ta hånd om et lite barn, å lage mat, å sørge for at vi alle hadde rene klær og å bruke omkring 60 timer i tjenesten hver måned var det jeg maktet. Men Ralph fortsatte som spesialpioner.

I 1945 flyttet vi til Alliance i Ohio, solgte husvognen, som hadde vært vårt hjem i ni år, og flyttet inn i våningshuset hos mor og far. Det var der, på verandaen foran huset, at datteren vår, Rebekah, ble født. Ralph tok deltidsarbeid i byen og fortsatte som alminnelig pioner. Jeg arbeidet på gården og gjorde det jeg kunne for å hjelpe ham til å fortsette som pioner. Min familie tilbød oss gratis jordeiendom og hus, men Ralph sa nei takk. Han ønsket å fortsette å ha få forpliktelser, slik at vi fullt ut kunne konsentrere oss om Rikets interesser.

I 1950 flyttet vi til Pottstown i Pennsylvania, og der leide vi et hus for 25 dollar i måneden. I løpet av de neste 30 årene steg ikke husleien til mer enn 75 dollar. Vi følte at Jehova hjalp oss til å leve enkelt. (Matteus 6: 31—33) Ralph arbeidet som herrefrisør tre dager i uken. Hver uke studerte vi Bibelen med våre to barn, og vi overvar menighetsmøter og forkynte det gode budskap om Riket som familie. Ralph tjente som presiderende tilsynsmann i menigheten. Ettersom vi levde enkelt, hadde vi anledning til å gjøre mye i tjenesten for Jehova.

Jeg mister min kjære ektemann

Den 17. mai 1981 var vi i Rikets sal og lyttet til et offentlig foredrag. Ralph følte seg ikke bra, så han gikk bak i salen og fikk en ordensvakt til å gi meg beskjed om at han drog hjem. Dette var så ulikt Ralph at jeg straks spurte om noen kunne kjøre meg hjem. Ralph fikk et alvorlig slag, og innen en time var han død. På slutten av Vakttårn-studiet den formiddagen ble det opplyst i menigheten at han hadde sovnet inn.

Den måneden hadde Ralph allerede brukt over 50 timer i tjenesten. Hans løpebane i heltidstjenesten som pioner strakte seg over mer enn 46 år. Han hadde ledet bibelstudier med over hundre personer som med tiden var blitt døpte vitner for Jehova. De åndelige velsignelsene vi har fått, mer enn oppveier ethvert offer vi har brakt i årenes løp.

Takknemlig for privilegiene

De siste 18 årene har jeg bodd alene. Jeg overværer møter, studerer Guds Ord og forkynner for andre i den utstrekning jeg klarer. Nå bor jeg i en leilighet som er beregnet på pensjonister. Jeg har bare noen få møbler og velger å ikke ha fjernsyn. Men mitt liv er meningsfylt og rikt åndelig sett. Mor og far og mine to brødre var trofaste helt til sin død, og mine to søstre fortsetter trofast på sannhetens vei.

Jeg gleder meg over at min sønn, Allen, tjener som kristen eldste. I mange år har han vært med på å installere høyttaleranlegg i Rikets saler og i stevnehaller, og han har hjulpet til med å montere høyttaleranlegget på sommerstevnene. Hans kone er en trofast tjener for Gud, og begge deres to sønner tjener som eldste. Datteren min, Rebekah Karres, har vært opptatt i heltidstjenesten i over 35 år, og i fire av disse årene tjente hun ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn. De siste 25 årene har hun og hennes mann vært opptatt i reisetjenesten i forskjellige deler av USA.

Jesus sa at Riket er som en skjult skatt som kan bli funnet. (Matteus 13: 44) Jeg er takknemlig for at min familie fant den skatten for så mange år siden. For en lykke det er å kunne se tilbake på over 80 år med nidkjær tjeneste for Gud — uten å angre på noe! Hvis jeg kunne leve livet mitt om igjen, ville jeg ha levd det på samme måte, for Guds «kjærlige godhet» er virkelig ’bedre enn selve livet’. — Salme 63: 3.

[Fotnote]

^ avsn. 17 Den fuldbyrdede Hemmelighed var bind VII av Studier i Skriften. De første seks bindene ble skrevet av Charles Taze Russell. Den fuldbyrdede Hemmelighed ble utgitt etter Russells død.

[Bilde på side 23]

Vi hørte det foredraget som bror Rutherford holdt i Alliance i Ohio i 1917

[Bilde på side 23]

Sammen med Ralph foran den husvognen han hadde bygd

[Bilde på side 24]

Mine to barn og jeg i dag