Beskjedenhet — en egenskap som bidrar til fred

Så fint det ville ha vært i verden om alle viste beskjedenhet! Enkeltpersoner ville ikke ha vært så krevende, familiemedlemmer ikke så kranglevorne, firmaer ikke så konkurrerende og nasjoner ikke så krigerske. Kunne du tenke deg å leve i en slik verden?

SANNE tjenere for Jehova Gud forbereder seg med tanke på hans lovte, nye verden, hvor beskjedenhet kommer til å bli betraktet som en styrke og en dyd, ikke som en svakhet. (2. Peter 3: 13) De framelsker i virkeligheten allerede nå egenskapen beskjedenhet. Hvorfor? Det er særlig fordi det er det Jehova krever av dem. Hans profet Mika skrev: «Han har fortalt deg, du menneske av jord, hva som er godt. Og hva krever Jehova til gjengjeld av deg annet enn at du skal øve rett og elske godhet og vandre beskjedent med din Gud?» — Mika 6: 8.

Ordet beskjedenhet kan bety flere ting, for eksempel det å ha små tanker om seg selv, tilbakeholdenhet og fordringsløshet. En som er beskjeden, vil derfor ikke være innbilsk eller forfengelig og heller ikke skryte av egne evner, prestasjoner eller  eiendeler. En beskjeden person holder seg innenfor grensene for god opptreden. Han erkjenner også at det er grenser for hva han bør gjøre og er i stand til å gjøre. Han er klar over at det finnes ting han ikke er berettiget til. Vi føler oss absolutt tiltrukket av beskjedne mennesker. Den engelske dikteren Joseph Addison skrev: «Det er ikke noe som er mer tiltalende enn ekte beskjedenhet.»

Beskjedenhet er ikke et naturlig trekk hos ufullkomne mennesker. Vi må anstrenge oss for å framelske denne egenskapen. Noe som er oppmuntrende for oss, er at Guds Ord omtaler en rekke hendelser som illustrerer forskjellige former for beskjedenhet.

To beskjedne konger

En av Jehovas mest lojale tjenere var David, som var en ung mann da han ble salvet til å være den framtidige kongen i Israel. Den regjerende kong Saul satte David under stort press ved å forsøke å drepe ham og tvinge ham til å leve som flyktning. — 1. Samuelsbok 16: 1, 11—13; 19: 9, 10; 26: 2, 3.

Selv under slike forhold erkjente David at det var grenser for hva han kunne gjøre for å beskytte livet sitt. En gang David var i ødemarken, nektet han Abisjai å skade kong Saul, som lå og sov. Han sa: «Det er utenkelig for meg, sett fra Jehovas synspunkt, å rekke min hånd ut mot Jehovas salvede!» (1. Samuelsbok 26: 8—11) David visste at det ikke var hans oppgave å fjerne Saul fra stillingen som konge. Ved å holde seg innenfor grensene for riktig opptreden viste David beskjedenhet ved denne anledningen. Guds tjenere i vår tid vet også at det «fra Jehovas synspunkt» er ting som de ganske enkelt ikke kan gjøre, selv om det skulle stå om livet. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 21: 25.

Som ung viste også kong Davids sønn Salomo beskjedenhet, men på en litt annen måte. Da Salomo ble innsatt som konge, følte han seg uskikket til å bære det tunge ansvaret som fulgte med det å være konge. Han bad: «Jehova, min Gud, du har gjort din tjener til konge i min far Davids sted, og jeg er bare en liten gutt. Jeg vet ikke hvordan en går ut, og hvordan en går inn.» Salomo var tydeligvis klar over sin manglende evne og erfaring. Han var derfor beskjeden og viste ingen form for innbilskhet eller forfengelighet. Salomo bad Jehova om skjelneevne, og hans ønske ble oppfylt. — 1. Kongebok 3: 4—12.

Messias og hans forløper

Over 1000 år etter Salomos tid utførte døperen Johannes et arbeid som beredte veien for Messias. Som forløper for Den salvede oppfylte Johannes en bibelsk profeti. Han kunne ha skrytt av sitt privilegium. Han kunne også ha prøvd å opphøye seg selv fordi han var en kjødelig slektning av Messias. Men Johannes fortalte andre at selv det å løse Jesu sandaler var han ikke verdig til. Og da Jesus kom for å bli døpt i elven Jordan, sa Johannes: «Det er jeg som trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Dette viser at Johannes ikke var en skrytende person. Han var beskjeden. — Matteus 3: 14; Malaki 4: 5, 6; Lukas 1: 13—17; Johannes 1: 26, 27.

Etter at Jesus var blitt døpt, tok han fatt på forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike på heltid. Enda Jesus var et fullkomment menneske, sa han: «Jeg kan ikke gjøre noe som helst på eget initiativ . . . jeg søker ikke min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Jesus søkte dessuten ikke ære fra mennesker, men han gav Jehova æren for alt han gjorde. (Johannes 5: 30, 41—44) For en beskjedenhet!

Det er derfor tydelig at lojale tjenere for Jehova — som David, Salomo, døperen Johannes og selv det fullkomne menneske Jesus Kristus — viste beskjedenhet. De skrøt ikke, var ikke innbilske, og de holdt seg innenfor grensene for hva som var riktig. Deres eksempel gir tjenere for Jehova i vår tid god nok grunn til å framelske og vise beskjedenhet. Men det finnes også andre grunner til å gjøre det.

I denne urolige tiden av menneskehetens historie er beskjedenhet en egenskap som er av stor betydning for de sanne kristne. Den gjør det mulig for oss å oppnå fred med Jehova Gud, med våre medmennesker og med oss selv.

 Fred med Jehova Gud

Fred med Jehova er bare mulig hvis vi holder oss innenfor de grensene han setter for sann tilbedelse. Våre første foreldre, Adam og Eva, gikk ut over de grensene som var trukket opp av Gud, og de ble de første menneskene som gav etter for ubeskjedenhet. Foruten at de mistet sitt gode forhold til Jehova, måtte de gi avkall på sitt hjem, en storslagen framtid og livet. (1. Mosebok 3: 1—5, 16—19) For en høy pris de måtte betale!

Vi bør lære av feilene til Adam og Eva, for den sanne tilbedelse setter grenser med hensyn til hvordan vi kan oppføre oss. Bibelen sier for eksempel at «verken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, eller tyver eller griske eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike». (1. Korinter 6: 9, 10) Jehova har i sin visdom satt disse grensene til vårt eget beste, og vi kan legge visdom for dagen ved å holde oss innenfor dem. (Jesaja 48: 17, 18) Ordspråkene 11: 2 sier: «Visdommen er hos de beskjedne.»

Hva om en religiøs organisasjon sier til oss at vi kan gå ut over disse grensene og fremdeles ha fred med Gud? En slik organisasjon forsøker å forlede oss. Beskjedenhet hjelper oss på den annen side til å utvikle et nært forhold til Jehova Gud.

Fred med våre medmennesker

Beskjedenhet vil også hjelpe oss til å stå i et fredelig forhold til andre. Når for eksempel foreldre er tilfreds med å ha det nødvendige til livets opphold og setter åndelige ting på førsteplassen, er det mer sannsynlig at barna deres kommer til å ha den samme innstillingen. Det vil gjøre det lettere for barna å være fornøyde, selv om de ikke alltid får det de har lyst på. Det hjelper dem til å leve beskjedent, noe som bidrar til et fredeligere familieliv.

De som har tilsynsoppgaver, må spesielt være beskjedne og passe på at de ikke misbruker sin myndighet. De kristne får for eksempel dette påbudet: «Gå ikke ut over det som står skrevet.» (1. Korinter 4: 6) Menighetens eldste er klar over at de ikke må forsøke å pådytte andre sin personlige mening. De bruker i stedet Guds Ord som grunnlag for å gi veiledning i spørsmål om oppførsel, avkobling, klesdrakt og ytre for øvrig.  (2. Timoteus 3: 14—17) Det at menighetens medlemmer ser at de eldste holder seg innenfor de grensene som er trukket opp i Bibelen, fremmer respekten for disse mennene og bidrar til en varm, kjærlig og fredelig ånd i menigheten.

Fred med seg selv

De som legger beskjedenhet for dagen, blir belønnet med en indre fred. En beskjeden person brenner ikke av ærgjerrighet. Det betyr ikke at han unnlater å sette seg personlige mål. Han kan for eksempel ha et ønske om å få ytterligere tjenesteprivilegier, men han venter på Jehova Gud. Og han gir Jehova æren for kristne privilegier som måtte bli gitt ham. Han ser ikke på dem som personlige prestasjoner. En slik holdning gjør at den som er beskjeden, kommer i et nærere forhold til Jehova, «fredens Gud». — Filipperne 4: 9.

Sett at vi av og til føler at andre overser oss. Er det ikke bedre at vi blir oversett fordi vi er beskjedne, enn at vi ubeskjedent retter oppmerksomheten mot oss selv? Beskjedne personer blir ikke fullstendig oppslukt av ambisjoner. De har derfor fred med seg selv, noe som er bra for deres følelsesmessige og fysiske velvære.

Hvordan vi kan framelske og bevare beskjedenhet

Adam og Eva gav etter for ubeskjedenhet — et trekk de gav videre til sine etterkommere. Hva kan hjelpe oss til å unngå å gjøre den samme feilen som våre første foreldre gjorde? Hvordan kan vi framelske den gode egenskapen beskjedenhet?

For det første vil det være til hjelp for oss å være helt innforstått med vår stilling i forhold til Jehova, universets Skaper. Hvilke av våre prestasjoner kan overhodet sammenlignes med det Gud har utrettet? Jehova spurte sin trofaste tjener Job: «Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell meg det, hvis du virkelig vet hva forstand er.» (Job 38: 4) Job kunne ikke gi noe svar. Er ikke våre evner og vår kunnskap og erfaring også begrenset? Er det ikke til gagn for oss at vi erkjenner våre begrensninger?

Bibelen sier dessuten: «Jorden hører Jehova til — og det som fyller den, det fruktbare land og de som bor der.» Dette innbefatter «hvert vilt dyr i skogen, dyrene på de tusen fjell». Jehova kan si: «Sølvet er mitt, og gullet er mitt.» (Salme 24: 1; 50: 10; Haggai 2: 8) Hvilke eiendeler kan vi vise fram som kan sammenlignes med det Jehova har? Ja, selv den rikeste blant menneskene har ingen grunn til å skryte av det han eier! Det er derfor klokt av oss å følge apostelen Paulus’ inspirerte veiledning til de kristne i Roma: «Ved den ufortjente godhet som er gitt meg, sier jeg til enhver som er blant dere, at han ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke.» — Romerne 12: 3.

Som tjenere for Gud som ønsker å framelske beskjedenhet, må vi be om å få åndens frukt — kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. (Lukas 11: 13; Galaterne 5: 22, 23) Hvorfor? Fordi hver av disse egenskapene gjør det lettere for oss å være beskjedne. Kjærlighet til våre medmennesker vil for eksempel hjelpe oss til å bekjempe tilbøyeligheten til å skryte eller være innbilske. Og selvkontroll vil få oss til å stoppe opp og tenke, framfor å handle på en ubeskjeden måte.

Vi må være på vakt! Vi trenger hele tiden å passe oss for den fallgruven som ubeskjedenhet utgjør. To av de kongene som ble omtalt tidligere, viste ikke beskjedenhet ved enhver anledning. Kong David handlet overilt ved å gjennomføre en folketelling i Israel, noe som var imot Jehovas vilje. Kong Salomo ble så ubeskjeden at han gikk så langt som til å begynne å utøve falsk tilbedelse. — 2. Samuelsbok 24: 1—10; 1. Kongebok 11: 1—13.

Hvis vi skal kunne være beskjedne, må vi, så lenge denne gudløse tingenes ordning består, hele tiden være årvåkne. Men det er anstrengelsene vel verdt. I Guds nye verden kommer det menneskelige samfunn bare til å bestå av dem som er beskjedne. De kommer til å betrakte beskjedenhet som en styrke, ikke som en svakhet. Så herlig det kommer til å bli når alle enkeltpersoner og familier blir velsignet med den fred som følger med beskjedenhet!

[Bilde på side 23]

Jesus gav i beskjedenhet Jehova æren for alt han gjorde