Vi er av det slaget som har tro

Det kristne håp blir gjort kjent i Senegal

FISK har fra gammel tid vært et hovednæringsmiddel. I tusener av år har mennesker jorden over fisket i havet og i innsjøer og elver. Noen av Jesu Kristi apostler var fiskere på Galilea-sjøen. Jesus gjorde dem også kjent med et annet slags fiske. Det var et åndelig fiske, som ikke bare ville være til gagn for fiskerne, men også for fisken.

I denne forbindelse sa Jesus til fiskeren Peter: «Fra nå av skal du fange mennesker levende.» (Lukas 5: 10) Denne formen for fiske pågår i dag i over 230 land og øysamfunn, deriblant i Senegal. (Matteus 24: 14) Vår tids «menneskefiskere» gjør her fryktløst kjent sitt kristne håp for andre. — Matteus 4: 19.

Senegal ligger lengst vest i Afrika. Landet strekker seg fra ørkenområder som grenser til Sahara i nord, til regnskoger i Casamance-området i sør. Både uttørrende ørkenvinder og kjølige, forfriskende vinder fra Atlanterhavet feier inn over landet. Det bor over ni millioner mennesker her. Senegals innbyggere er kjent for sin gjestfrihet. De færreste bekjenner seg til kristendommen. Mange er sauegjetere, mens andre gjeter kveg, kameler og geiter. Andre er jordbrukere og dyrker peanøtter, bomull og ris. Og så er det fiskere som kommer i land med garn fulle av fisk fra Atlanterhavet og fra de store elvene som snor seg gjennom landet. Fiskeindustrien spiller en viktig rolle for Senegals økonomi. Den berømte nasjonalretten er faktisk ceebu jën, en velsmakende rett av ris, fisk og grønnsaker.

«Menneskefiskere»

Det er 863 ivrige forkynnere av Guds rike i Senegal. Det åndelige fisket begynte her tidlig på 1950-tallet. Selskapet Vakttårnet opprettet et avdelingskontor i hovedstaden, Dakar, i 1965. Misjonærer begynte å komme fra mange fjerntliggende land. «Fisket» var i gang, og forkynnelsen av det kristne håp har gått jevnt framover i Senegal. Med tiden ble det bygd et nytt avdelingskontor i Almadies, i utkanten av Dakar, og det ble innviet til Jehova i juni 1999. Det var en gledelig begivenhet!

Den utfordring det kan være å ta imot sannheten

Det blir forkynt for folk med totalt forskjellig bakgrunn, og noen har reagert positivt på det håpets budskap som Guds Ord inneholder. Mange som ikke har hatt noen kjennskap til Bibelen, gleder seg når de får høre om de løftene som Jehova Gud gav til de trofaste profetene i gammel tid, og får vite at de snart vil bli oppfylt.

Det krever ofte mot å ta et fast standpunkt for kristne prinsipper, spesielt når familietradisjoner og skikker er berørt. Polygami er for eksempel vanlig i Senegal. Tenk over tilfellet med en mann som hadde to koner da han begynte å studere Bibelen. Ville han ha mot nok til å gå inn for den kristne sannhet og rette seg etter det bibelske kravet om å være én hustrus mann? (1. Timoteus 3: 2) Og ville han beholde sin ungdoms hustru, den kvinnen som han først giftet seg med? Det var nettopp det han gjorde, og han tjener nå som en nidkjær eldste i en av de større menighetene i Dakar-området. Hans første kone har også tatt imot sannheten, og det samme har alle hans tolv barn — de ti barna han har med henne, og de to barna han har med sin tidligere andre kone.

Noe annet som kan være til hinder for å ta imot det kristne håp, er analfabetisme. Betyr dette at en person som ikke kan lese og skrive, ikke kan ta imot sannheten og leve etter den? Langt ifra. Tenk for eksempel på Marie, en hardt arbeidende mor med åtte små barn. Hun skjønte fort betydningen av å drøfte et skriftsted med de små barna hver dag før de gikk på skolen, og før hun gikk på arbeidet. Men hvordan kunne hun  gjøre det når hun ikke kunne lese? Tidlig hver morgen tok hun heftet Gransk Skriftene daglig og stilte seg opp i den sandete gaten foran huset sitt. Når folk gikk forbi, spurte hun om de kunne lese. Og når det kom en som kunne det, rakte hun heftet til den personen og sa oppriktig: «Jeg kan ikke lese, så kan du være så snill å lese dette avsnittet for meg i dag?» Hun lyttet oppmerksomt til det som ble lest. Så takket hun den forbipasserende og skyndte seg inn i huset for å drøfte dagsteksten med barna før de skulle gå på skolen.

Alle slags mennesker reagerer positivt

I Senegal kan en treffe på folk som selger fisk, grønnsaker eller frukt på markedet, eller som hviler under et majestetisk apebrødtre mens de drikker ataya, en litt bitter grønn te. To brødre som hadde bestemt seg for å forkynne det gode budskap for alle de møtte, snakket med en invalid mann som satt på gaten og tigget. Etter at de hadde hilst på ham, sa de: «Mange gir deg penger, men de stopper ikke opp for å snakke med deg. Vi vil snakke med deg om noe viktig som har stor betydning for din framtid.» Tiggeren ble overrasket. «Vi vil gjerne stille deg et spørsmål,» fortsatte brødrene. «Hvorfor tror du det er så mye lidelse i verden?» «Det er Guds vilje,» svarte han.

Brødrene resonnerte deretter med ham ut fra Bibelen og forklarte det som står i Åpenbaringen 21: 4. Det gjorde dypt inntrykk på tiggeren å få høre om dette håpets budskap og å se at noen var så interessert i ham at de stoppet for å snakke om Bibelen. Øynene hans ble fylt av tårer. I stedet for å be om penger bad han innstendig brødrene om å ta alle de myntene han hadde i boksen sin. Han prøvde så iherdig på dette at det tiltrakk alle forbipasserendes oppmerksomhet. Det var med store vanskeligheter brødrene fikk overtalt ham til å beholde pengene. Han gikk til slutt med på det, men insisterte på at de måtte oppsøke ham igjen.

Det store universitetet i Dakar har også gitt sitt bidrag til fangsten i det åndelige fiskegarnet. Jean-Louis, en legestudent, begynte å studere Bibelen. Han skjønte straks at dette var sannheten, innviet sitt liv til Jehova og ble døpt. Han ønsket å tjene Gud i heltidstjenesten som pioner, men han likte også legestudiene. På grunn av en kontrakt med hjemlandet var han forpliktet til å fullføre studiene sine. Men han var samtidig hjelpepioner. Kort tid etter at han var blitt godkjent som lege, ble han innbudt til å arbeide som lege på et stort avdelingskontor i Afrika. En annen ung mann som det ble forkynt for mens han gikk på universitetet i Dakar, tjener også nå sammen med Betel-familien i sitt hjemland.

Det åndelige fisket i Senegal bringer virkelig resultater. Jehovas vitners bibelske litteratur blir høyt verdsatt og blir nå utgitt på wolof, et språk som snakkes her. Det å få høre det gode budskap på sitt morsmål har fått mange oppriktige mennesker til å reagere med takknemlighet. Med Jehovas velsignelse vil uten tvil mange flere symbolske fisker bli fanget etter hvert som Senegals nidkjære «menneskefiskere» trofast og modig fortsetter å gjøre kjent det kristne håp for andre.

[Kart/bilde på side 31]

(Se den trykte publikasjonen)

SENEGAL

[Bilde]

Det kristne håp blir gjort kjent i Senegal

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.