Trofaste og fryktløse trass i nazistisk undertrykkelse

Den 17. juni 1946 sendte dronning Vilhelmina av Nederland et kondolansebrev til en familie i Amsterdam som var Jehovas vitner. Hensikten var å gi uttrykk for at hun beundret sønnen Jacob van Bennekom, som nazistene hadde drept under den annen verdenskrig. For noen år siden bestemte bystyret i Doetinchem, en by i den østlige delen av Nederland, at de skulle oppkalle en gate etter Bernard Polman, som også var et av Jehovas vitner som ble henrettet under krigen.

HVORFOR vendte nazistene seg mot Jacob, Bernard og andre Jehovas vitner i Nederland under den annen verdenskrig? Og hva var det som gjorde at disse vitnene klarte å forbli trofaste under flere år med grusom forfølgelse og til slutt bli respektert og beundret av sine landsmenn og av dronningen? For å finne ut av dette skal vi nå se på noen av de hendelsene som førte til en David-Goliat-konfrontasjon mellom en liten gruppe Jehovas vitner og den veldige nazistiske krigsmaskin.

Forbudt — men mer virksomme enn noensinne

Den 10. mai 1940 angrep den nazistiske hær plutselig Nederland. Ettersom den litteraturen som Jehovas vitner distribuerte, avslørte nazistenes grusomme handlinger og forsvarte Guds rike, prøvde nazistene straks å sette en stopper for Jehovas vitners virksomhet. Mindre enn tre uker etter at nazistene hadde invadert Nederland, utstedte de en hemmelig forordning hvor Jehovas vitner ble forbudt. Den 10. mars 1941 offentliggjorde en avisartikkel forbudet og anklaget Jehovas vitner for å føre en kampanje «mot alle  statlige og kirkelige institusjoner». Som følge av dette ble jakten på vitnene intensivert.

Selv om det beryktede Gestapo, eller det hemmelige statspoliti, holdt alle kirkesamfunn under oppsikt, var det interessant nok bare én kristen organisasjon som det forfulgte hensynsløst. Den nederlandske historikeren dr. Louis de Jong påpeker: «Forfølgelse til døden . . . rammet bare én religiøs gruppe — Jehovas vitner.» — Het Koninkrijk der Nederlanden in de Tweede Wereldoorlog (Kongeriket Nederland under den annen verdenskrig).

Politiet i Nederland samarbeidet med Gestapo om å finne og arrestere vitnene. En reisende tilsynsmann var dessuten blitt redd og hadde falt fra, og han gav nazistene opplysninger om sine tidligere trosfeller. I slutten av april 1941 var 113 Jehovas vitner arrestert. Førte dette voldsomme angrepet til at forkynnervirksomheten opphørte?

Svaret er å finne i Meldungen aus den Niederlanden (Rapporter fra Nederland), et hemmeligstemplet dokument som det tyske Sicherheitspolizei (sikkerhetspoliti) utarbeidet i april 1941. Rapporten sier om Jehovas vitner: «Denne forbudte sekten fortsetter sin iherdige virksomhet i hele landet. De holder ulovlige møter og setter opp løpesedler med slike slagord som ’Det er en forbrytelse å forfølge Guds vitner’ og ’Jehova skal straffe forfølgere med evig tilintetgjørelse’.» To uker senere meldte den samme kilden: «Til tross for at sikkerhetspolitiet har intensivert de strenge forholdsreglene mot bibelforskernes virksomhet, fortsetter bibelforskerne å øke virksomheten.» Ja, trass i faren for å bli arrestert holdt vitnene arbeidet gående, og de leverte over 350 000 trykksaker til folk bare i 1941!

Hva var det som gav denne lille, men voksende gruppen på noen få hundre Jehovas vitner mot nok til å stå imot de fryktinngytende fiendene? I likhet med den trofaste profeten Jesaja i gammel tid fryktet vitnene Gud, ikke mennesker. Hvorfor? Fordi de stolte helt og fullt på Jehovas beroligende ord til Jesaja: «Jeg — jeg er den som trøster dere. Hvem er du, så du skulle være redd for et dødelig menneske?» — Jesaja 51: 12.

En fryktløshet som avtvinger respekt

I slutten av 1941 var det hele 241 Jehovas vitner som var blitt arrestert. Det var imidlertid få som gav etter for menneskefrykt. Willy Lages, et beryktet medlem av Gestapo, skal ha sagt at «90 prosent av dem som var Jehovas vitner,  nektet å røpe noe som helst, mens det bare var en svært liten prosentdel av andre religiøse grupper som var sterke nok til å forholde seg tause». Johannes J. Buskes, en nederlandsk prest som satt i fangeleir sammen med noen av vitnene, opplevde noe som bekrefter Lages’ uttalelse. I 1951 skrev Buskes:

«Jeg fikk stor respekt for dem den gangen på grunn av deres tillit til Gud og den kraft deres tro gav dem. Jeg kommer aldri til å glemme den unge mannen — han kan ikke ha vært mer enn 19 år — som hadde delt ut brosjyrer som forutsa Hitlers og Det tredje rikes fall. . . . Han kunne ha blitt løslatt innen et halvt år hvis han lovte å avstå fra slik virksomhet. Det nektet han svært bestemt å gjøre, og han ble dømt til tvangsarbeid i Tyskland på ubestemt tid. Vi visste godt hva det betydde. Morgenen etter, da han ble ført bort og vi tok avskjed med ham, sa jeg til ham at vi skulle tenke på ham og be for ham. Da svarte han bare: ’Ikke vær bekymret for meg. Det er helt sikkert at Guds rike kommer.’ Noe slikt glemmer man ikke, selv ikke om man har enhver tenkelig innvending mot læresetningene til disse Jehovas vitner.»

Til tross for nådeløs motstand ble vitnene stadig flere. Det var cirka 300 Jehovas vitner rett før den annen verdenskrig, og i 1943 hadde antallet økt til 1379. Ved slutten av det året var det sørgelig nok 54 av de over 350 vitnene som var blitt arrestert, som hadde dødd i konsentrasjonsleirene. I 1944 var det 141 Jehovas vitner fra Nederland som fremdeles satt i forskjellige konsentrasjonsleirer.

Det siste året med nazistisk forfølgelse

Etter D-dagen, den 6. juni 1944, gikk forfølgelsen av Jehovas vitner inn i sitt siste år. Militært sett var nazistene og deres kollaboratører trengt opp i et hjørne. Man skulle tro at nazistene i en slik situasjon ville slutte å forfølge uskyldige kristne. Men i løpet av det året ble enda 48 Jehovas vitner arrestert, og 68 til av de vitnene som satt i fangeleirene, døde. Én av dem var Jacob van Bennekom, som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen.

Den 18 år gamle Jacob var en av de 580 som ble døpt som Jehovas vitner i 1941. Kort tid etter at han var blitt døpt, sluttet han i en godt betalt jobb, for den krevde at han måtte gå på akkord med sin kristne nøytralitet. Han tok seg jobb som bud og ble heltidsforkynner. En gang han fraktet bibelsk litteratur, ble han tatt og arrestert. I august 1944 skrev den 21-årige Jacob til familien sin fra et fengsel i Rotterdam:

 «Jeg er i svært god form og lykkelig. . . . Hittil er jeg blitt avhørt fire ganger. De to første gangene var det ganske hardt. Jeg ble skamslått, men på grunn av Herrens styrke og ufortjente godhet har jeg til nå klart å la være å røpe noe. . . . Jeg har allerede hatt anledning til å holde foredrag her, seks til sammen, og i alt har det vært 102 til stede. Noen av disse viser fin interesse og har lovt at de skal gå videre med dette så snart de blir løslatt.»

Den 14. september 1944 ble Jacob ført til en konsentrasjonsleir i byen Amersfoort i Nederland. Han fortsatte å forkynne der også. Hvordan? En medfange fortalte: «Fangene samlet inn de sigarettstumpene som vaktene hadde kastet fra seg, og brukte sider fra en bibel som sigarettpapir. Noen ganger klarte Jacob å lese noen ord fra en bibelside som skulle brukes til å rulle en sigarett. Med én gang begynte han å forkynne for oss ut fra disse ordene. Det gikk ikke lang tid før vi begynte å kalle Jacob ’Bibelmannen’.»

Jacob var en av mange fanger som ble beordret til å grave feller for stridsvogner i oktober 1944. Jacob nektet å utføre dette arbeidet, for hans samvittighet tillot ham ikke å støtte krigsinnsatsen. Selv om han hele tiden ble truet av vaktene, gav han seg ikke. Den 13. oktober tok en offiser ham med fra enecellen tilbake til arbeidsstedet. Jacob var fremdeles standhaftig. Til slutt fikk han ordre om å grave sin egen grav, og han ble skutt ned og drept.

Jakten på vitnene fortsetter

Det modige standpunktet som Jacob og andre inntok, gjorde nazistene rasende, og det utløste enda en jakt på vitnene. Et av målene var den 18-årige Evert Kettelarij. Først klarte Evert å komme seg unna og gå i dekning, men senere pågrep nazistene ham og slo ham brutalt for å få ham til å gi opplysninger om andre Jehovas vitner. Han nektet og ble sendt til Tyskland for å utføre tvangsarbeid.

Den samme måneden, oktober 1944, opptok politiet jakten på Everts svoger, Bernard Luimes. Da de fant ham, var han sammen med to andre vitner — Antonie Rehmeijer  og Albertus Bos. Albertus hadde allerede sittet 14 måneder i konsentrasjonsleir. Da han ble løslatt, gikk han likevel i gang med å forkynne igjen. Først ble de tre mennene nådeløst slått av nazistene, og så ble de skutt ned og drept. Likene ble ikke funnet og begravet på nytt før etter krigen. Rett etter krigen var det en del aviser som meldte om denne likvidasjonen. En av avisene skrev at de tre vitnene konsekvent hadde nektet å utføre noen som helst tjeneste som var i strid med Guds lov, for nazistene, og «for dette måtte de bøte med livet».

I mellomtiden, den 10. november 1944, ble Bernard Polman, som er nevnt tidligere, arrestert og sendt av gårde for å arbeide på et militærprosjekt. Det var bare han av tvangsarbeiderne som var et av Jehovas vitner, og han var den eneste som nektet å utføre dette arbeidet. Vaktene prøvde forskjellige taktikker for å få ham til å inngå kompromiss. De gav ham ikke noe å spise. De slo ham brutalt med køller, spade og geværkolbe. I tillegg tvang de ham til å vasse i kaldt vann til knærne. Han ble så sperret inne i en fuktig kjeller, og der måtte han tilbringe natten i de våte klærne. Bernard gav likevel ikke opp kampen.

I denne tiden fikk to av Bernards søstre, som ikke var Jehovas vitner, lov til å besøke ham. De bad ham inntrengende om å forandre mening, men det hadde overhodet ingen innvirkning på ham. Da de spurte Bernard om det var noe de kunne gjøre for ham, foreslo han at de skulle gå hjem og studere Bibelen. Forfølgerne lot så Bernards gravide kone besøke ham, i håp om at hun skulle klare å bryte ned hans motstand. Men hennes nærvær og modige ord bare styrket Bernards beslutning om å forbli trofast mot Gud. Den 17. november 1944 ble Bernard skutt av fem av sine plageånder mens alle de andre tvangsarbeiderne så på. Selv etter at Bernard var død og kroppen hans var gjennomhullet av kuler, ble den offiseren som hadde kommandoen, så rasende at han trakk fram revolveren sin og skjøt Bernard gjennom begge øynene.

De vitnene som hørte om henrettelsen, ble sjokkert over den umenneskelige behandlingen, men de forble likevel trofaste og fryktløse og holdt sin kristne virksomhet gående. En liten menighet av Jehovas vitner som holdt til i nærheten av det området hvor Bernard var blitt drept, rapporterte kort tid etter hendelsen: «Til tross for mye styggvær og for de vanskelighetene som Satan har lagt i veien for oss, har vi denne måneden klart å øke vår virksomhet. Antall timer som ble brukt i felttjenesten, steg fra 429 til 765. . . . En bror som var opptatt i forkynnelsen, traff en mann som han fikk avlagt et fint vitnesbyrd for. Mannen spurte om dette var det samme trossamfunnet som den mannen som var blitt skutt, hadde tilhørt. Da han fikk vite at det var det, utbrøt han: ’For en mann, for en tro! Han var det jeg kaller en troshelt!’»

Jehova husker dem

I mai 1945 ble nazistene beseiret og drevet ut av Nederland. Til tross for den ubarmhjertige forfølgelsen under krigen hadde antall Jehovas vitner steget fra noen få hundre til over 2000. Historikeren dr. de Jong sier om dem som var Jehovas vitner under krigen: «Det store flertall av dem nektet å fraskrive seg sin tro, trass i trusler og tortur.»

Det er derfor med god grunn at noen ikke-religiøse fagfolk har husket Jehovas vitner for det modige standpunktet de inntok overfor nazistyret. Men det som er enda viktigere, er at Jehova og Jesus husker den plettfrie vandelen til dem som var Jehovas vitner under krigen. (Hebreerne 6: 10) Under Jesu Kristi forestående tusenårige styre kommer disse trofaste og fryktløse vitnene, som gav sitt liv i tjenesten for Gud, til å bli oppreist fra minnegravene og ha utsikter til å leve for evig på en paradisisk jord. — Johannes 5: 28, 29.

[Bilde på side 24]

Jacob van Bennekom

[Bilde på side 26]

Avisutklipp som offentliggjør forbudet mot Jehovas vitner

[Bilder på side 27]

Til høyre: Bernard Luimes; under: Albertus Bos (til venstre) og Antonie Rehmeijer; nederst: Selskapets kontor i Heemstede