Menneskefiske i Egeerhavet

MED det greske fastlandet i nord og i vest, øya Kreta i sør og Tyrkia i øst utgjør Egeerhavet en stor del av det østlige Middelhavet. Egeerhavet er betydningsfulle, tidlige sivilisasjoners vugge, og det er bestrødd med større og mindre øyer. Øyene har forrevne kyster og spredt bebyggelse med små, hvite hus som lyser i solen. Dette fikk en dikter til å sammenligne øyene med «hester av stein med en veldig man».

Det er ikke rart at disse øyene er blitt noen av verdens mest populære turistmål. I tillegg til at selve øyene er vakre, er de menneskene som bor og arbeider der, sympatiske. De er jordnære og gjestfrie, men samtidig gjør de tingene på sin egen måte, og det bidrar til at området får sitt helt spesielle preg.

Mange av øyboerne livnærer seg av fiske i Egeerhavet. Men det foregår også et annet slags «fiske» i dette området, et fiske som gir gode resultater. «Menneskefiskere», evangelister av det gode budskap om Guds rike, drar til de Egeiske øyer for å gjøre kristne disipler. — Matteus 4: 18, 19; Lukas 5: 10.

For cirka 1900 år siden kom det kristne evangelister til de Egeiske øyer. Da apostelen Paulus var på vei tilbake fra sin tredje misjonsreise omkring år 56, gjorde han et kort opphold på øyene Lesbos, Kios, Samos, Kos og Rodos. Som den ivrige forkynneren Paulus alltid var, må han ha forkynt for noen av øyboerne. (Apostlenes gjerninger 20: 14, 15, 24; 21: 1, 2) Etter at Paulus hadde sittet to år i fangenskap i Roma, drog han sannsynligvis til Kreta og deltok i den kristne virksomhet der. I slutten av det første århundre ble apostelen Johannes forvist til øya Patmos, «fordi [han] hadde talt om Gud og vitnet om Jesus». (Åpenbaringen 1: 9) Hvordan går det med forkynnerne av det gode budskap på disse øyene i vår tid?

Forkynnelseskampanjer som gir gode resultater

Det er vanskelig og krevende å forkynne på disse øyene. Det krever store anstrengelser og selvoppofrelse. Noen av øyene ligger langt fra hverandre. Til noen av dem er det bare sporadisk sjø- og lufttransport, og til andre er det ikke transport i det hele tatt — i hvert fall ikke om vinteren. Sjøen kan gå høyt, spesielt når meltemia, årstidsbestemte, sterke nordlige vinder, blåser. På mange av øyene er landsbyene dessuten isolerte og vanskelige å komme til, for ofte er de støvete grusveiene bare så vidt framkommelige. Noen landsbyer kan man bare komme til med småbåter.

Et eksempel er øya Ikaría. I den lille menigheten der er det elleve forkynnere av det gode budskap om Riket, og de klarer ikke å gjennomarbeide alle landsbyene på øya og på de mindre øyene i nærheten. Kristne brødre og søstre fra Samos kommer derfor og hjelper til med å forkynne  for dem som bor på Ikaría og på øyene Foúrnoi, Patmos og Lipsos. Under én slik todagers kampanje som vitnene nylig hadde, leverte de 650 blad, 99 brosjyrer og 25 bøker om bibelske emner. De ble overrasket over å treffe folk som ikke hadde noen anelse om hvem Jehova er, og som inntrengende bad dem om å bli der og lære dem mer ut fra Bibelen. En kvinne sa til et av vitnene: «Nå skal du altså dra. Men jeg har fremdeles mange bibelske spørsmål. Hvem skal hjelpe meg?» Den kristne søsteren lovte å følge opp interessen over telefon, og hun startet et bibelstudium på den måten.

En reisende tilsynsmann som drog til Ikaría, traff tiltak for at hele øya skulle gjennomarbeides i løpet av en helg. Han sikret seg hjelp av cirka 30 Rikets forkynnere fra Samos. Disse brødrene måtte betale for to netter på hotell og for leie av biler og noen firehjulstrekkere. Det hadde høljregnet i to dager, og værutsiktene for helgen var dårlige. Men brødrene lot seg ikke stoppe av det. De tenkte på det som står i Forkynneren 11: 4: «Den som akter på vinden, kommer ikke til å så; og den som ser på skyene, kommer ikke til å høste.» Været ble etter hvert noe bedre, og etter at brødrene hadde gjennomarbeidet hele øya med det viktige budskapet, drog de hjem, glade og fornøyde.

De 16 forkynnerne som bor på øya Andros, gjør seg store anstrengelser for å gjennomarbeide hele øya. To brødre som kom fram til en avsidesliggende landsby, bestemte seg for at de skulle forkynne for alle innbyggerne. Brødrene oppsøkte folk fra hus til hus, på gaten og ute på jordene og snakket med dem. De gikk også til politistasjonen og leverte litteratur der. Omsider var de sikker på at de hadde forkynt for alle i landsbyen, og de skulle til å dra. Da de var i ferd med å forlate torget, så de den gresk-ortodokse presten. Brødrene kom på at de ikke hadde forkynt for ham, så de tilbød ham en liten trykksak, og den tok han gjerne imot. Nå var de helt sikker på at det ikke var noen de hadde glemt å forkynne for.

Gavdos (eller Kauda) — en liten øy som ligger sør for Kreta og bare har 38 innbyggere — regnes for å være Europas sørligste punkt. (Apostlenes gjerninger 27: 16) En reisende tilsynsmann og hans kone og et ektepar til var der i tre dager og forkynte. De bodde i telt for å spare penger. Alle innbyggerne fikk høre det gode budskap, og forkynnerne gledet seg over at folk der ikke var fordomsfulle. De hadde ikke hørt noen ting, verken positivt eller negativt, om Jehovas vitner. Lokalbefolkningen, deriblant presten, tok i alt imot 19 bøker og 13 brosjyrer. Da vitnene var på vei tilbake til Kreta i en liten båt, ble havet urolig, og de kom i livsfare. «Vi takket Jehova for at vi kom hjem levende, og vi lovpriste ham for at vi fikk lov til å bringe ære til hans navn på dette sørligste punktet i Europa,» sa de.

Det var på øya Patmos apostelen Johannes skrev Bibelens siste bok, Åpenbaringen. Inntil nylig var det ingen vitner for Jehova på Patmos. Brødrene på Samos organiserte en nøye planlagt forkynnelseskampanje på øya. De visste at de kunne vente seg voldsom motstand, for øya er en høyborg for den gresk-ortodokse kirke. To søstre som forkynte det gode budskap for en kvinne, ble invitert inn. Kvinnens ektemann spurte om og om igjen hvem det var som hadde sendt søstrene til dem. Søstrene forklarte at de besøkte  alle, men han spurte enda en gang: «Er dere sikker på at det ikke er en av naboene som har sendt dere hit?» Hans kone, som hadde kommet i kontakt med Jehovas vitner mens hun var i Zaïre (nå Den demokratiske republikken Kongo), forklarte senere for søstrene hva som hadde skjedd den morgenen. Hun sa: «Jeg bad til Jehova, slik som jeg pleide, om at han måtte sende noen Jehovas vitner til øya. Mannen min lo av meg. Jeg ble overrasket da jeg så dere ved døren, og det ble mannen min også. Det er grunnen til at han hele tiden spurte hvem det var som hadde sendt dere til oss.» Det ble straks startet et bibelstudium med kvinnen. Studiet ble ledet over telefon i ti måneder, enda dette ble dyrt både for søsteren og for den interesserte kvinnen. Hun ble døpt og er nå det eneste Jehovas vitne på den øya hvor apostelen Johannes var isolert for 1900 år siden.

«Fiske» i havnene

Cruiseskip som har med seg en mengde turister, går hver sommer innom mange av havnene på øyene i Egeerhavet. Jehovas vitner har derfor en enestående mulighet til å komme i kontakt med folk av mange nasjoner og tungemål. Menighetene har bibelsk litteratur på mange språk på lager, og forkynnerne leverer tusener av blad til turistene. Noen av cruiseskipene anløper de samme havnene hver uke, og dermed har brødrene anledning til å foreta gjenbesøk og til og med å lede bibelstudier med noen av besetningsmedlemmene om bord.

Sommeren 1996 forkynte en søster som er heltidsforkynner på Rodos, for en ung jamaicaner som arbeidet på et cruiseskip som anløp samme havn hver fredag. Da han kom fredagen etter, ble han invitert til å overvære et områdestevne som skulle holdes på øya. Pionersøsteren brukte en engelsk bibel til å hjelpe ham til å forstå noen av de bibelske sannhetene som ble framført på programmet. Den kjærligheten og begeistringen som vitnene på stevnet viste, gjorde dypt inntrykk på den unge mannen. Han inviterte to pionerer til å komme om bord på skipet følgende fredag. Pionerene tok med seg litteratur på engelsk og på spansk. Feltveskene deres ble tømt på under  en time! Den unge jamaicaneren studerte Bibelen hver fredag hele sommeren. Sommeren etter kom han tilbake, klar til å gjenoppta studiet. Og denne gangen bestemte han seg for å bytte jobb, slik at han kunne gjøre åndelige framskritt. Så drog han igjen. Brødrene på Rodos ble virkelig glade da de fikk høre at denne unge mannen ble døpt tidlig i 1998!

Fisking av «vandrefisk»

Egeerhavet er kjent for all vandrefisken, for eksempel sardiner og sverdfisk, som går i dyktige fiskeres garn. På lignende måte finner Rikets forkynnere mange mottagelige hjerter blant de fremmedarbeiderne som har flyttet til Hellas fra østeuropeiske land.

Rezi var ti år da hun for første gang leste om Jehova og hans hensikter i Vakttårnet og Våkn opp! Det var i Albania. Tre år senere flyttet hun og familien hennes til øya Rodos. En dag bad Rezi til Jehova om hjelp til å finne hans folk på det nye hjemstedet. Til Rezis store glede hadde faren dagen etter med seg hjem de bladene som hun kjente så godt, Vakttårnet og Våkn opp! Hun kom i kontakt med den søsteren som faren hadde fått bladene av, og det tok ikke lang tid før Rezi begynte å studere boken Kunnskap som fører til evig liv. Noen ganger bad hun om å få studere tre ganger på én og samme dag! Etter to måneder ble hun udøpt forkynner, og i mars 1998 ble hun døpt i en alder av 14 år. Samme dag begynte hun som hjelpepioner, og seks måneder senere som alminnelig pioner, eller heltidsforkynner.

En bror på øya Kos studerte med noen fra Russland. Han spurte dem om de kjente noen som kunne tenke seg å studere Bibelen. De tok ham da med til et ektepar fra Armenia, Leonidas og hans kone, Ophelia, som bodde i en landsby cirka tre mil unna. Broren skulle få seg en overraskelse. Det armenske ekteparet tok fram en veske som var full av armensk og russisk bibelsk litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet! De fortalte at de hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, og at de hadde gjort framskritt og var kommet så langt at de var blitt udøpte forkynnere. De hadde vært nødt til å forlate hjemlandet på grunn av politiske omveltninger og økonomiske vanskeligheter. Med én gang de kom til Kos, begynte de å studere med moren og søsteren til Leonidas, som allerede var der. Plutselig ledet broren tre nye bibelstudier — et med Ophelia, et med Leonidas og et med moren og søsteren hans. Det betydde at han måtte kjøre tre mil hver vei på motorsykkel tre ganger i uken. Leonidas og hans kone ble døpt noen måneder senere. For en fin lønn for brødrenes selvoppofrende ånd!

Jehova får det til å vokse

De over 2000 aktive forkynnerne av Riket på de Egeiske øyer gjør seg iherdige anstrengelser, og det er tydelig at Jehova velsigner dem. Det er nå 44 menigheter og 25 grupper av Jehovas vitner der. Av disse gruppene er 17 fremmedspråklige, for Jehova «vil at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Timoteus 2: 4) Det er dessuten 13 spesialpionerer der, og de gjør en ekstra innsats for å nå enda flere i disse isolerte distriktene.

I mange hundre år har Egeerhavet vært et senter for handel og kulturell utvikling. I de senere tiår er det blitt et populært feriested for hundretusener av turister. Som «menneskefiskere» har Rikets forkynnere framfor alt funnet mange oppriktige mennesker som ønsker å lovprise Jehova, på disse øyene. Sammen har de reagert positivt på denne profetiske oppfordringen: «La dem tilskrive Jehova herlighet, og la dem forkynne hans pris på øyene.» — Jesaja 42: 12.

[Kart på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

Egeerhavet

HELLAS

Lesbos

Kios

Samos

Ikaría

Foúrnoi

Patmos

Kos

Rodos

Kreta

TYRKIA

[Bilde på side 23]

Lesbos

[Bilde på side 24]

Patmos

[Bilde på side 24]

Kreta