Brylluper som er til ære for Jehova

Welsh og Elthea giftet seg i Soweto i Sør-Afrika i 1985. En gang iblant tar de fram albumet med bryllupsbildene sine og ser på dem sammen med datteren, Zinzi, og da gjenopplever de denne store dagen. Zinzi synes det er gøy å se om hun kjenner igjen de forskjellige bryllupsgjestene, og liker spesielt å se på bildene av moren, som har en nydelig kjole på seg.

FØR bryllupet ble det holdt en vielsestale i et forsamlingslokale i Soweto. Så var det korsang — noen kristne ungdommer sang sanger til Guds pris firstemt. Etterpå spiste gjestene et måltid til dempet bakgrunnsmusikk fra en kassett med Rikets melodier. Det ble ikke servert alkohol, og det var verken høy musikk eller dans. Gjestene hygget seg i hverandres og brudeparets selskap. Det hele varte i omkring tre timer. «Det var et bryllup som alltid vekker gode minner,» forteller Raymond, en kristen eldste.

Da Welsh og Elthea giftet seg, var de frivillige arbeidere ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika. De hadde bare råd til et enkelt bryllup. Noen kristne har valgt å slutte i heltidstjenesten for å tjene penger til å kunne få råd til et stort og flott bryllup. Men Welsh og Elthea angrer ikke på at de valgte å ha et enkelt bryllup, for det gjorde at de kunne fortsette å tjene Gud på heltid til Zinzi ble født.

Men hva om et par skulle velge å ha ikke-religiøs musikk og også dans i bryllupet sitt? Hva om de bestemmer seg for at det skal serveres vin eller andre alkoholholdige drikker? Hva om de har råd til et stort og flott bryllup? Hvordan kan de passe på at det blir en gledelig begivenhet som sømmer seg for tilbedere av Gud? Slike spørsmål må overveies nøye, for Bibelen sier: «Enten dere spiser eller drikker eller gjør noe annet, gjør alt til Guds ære.» — 1. Korinter 10: 31.

Pass på at det ikke blir vill festing

Det er vanskelig å tenke seg et gledeløst bryllup. Noe som er verre, er likevel å gå til den andre ytterlighet og feste altfor vilt, for det er forbundet med stor fare. I en del brylluper skjer det ting som ikke er til Guds ære. Det er for eksempel ikke uvanlig at alkoholforbruket blir så høyt at det fører til beruselse. Dette har dessverre også skjedd i noen brylluper som Jehovas vitner har holdt.

Bibelen sier advarende at «rusdrikken er støyende». (Ordspråkene 20: 1) Hvis alkohol kan gjøre én person støyende, kan vi jo forestille oss hva alkohol kan gjøre med en hel gruppe mennesker som er samlet og drikker for mye. Det er klart at slike anledninger lett kan utarte til «fyllelag, vill festing og lignende ting», som Bibelen sier hører med til «kjødets gjerninger». Hvis en praktiserer slike ting og ikke angrer, får en ikke arve evig liv under Guds rikes styre. — Galaterne 5: 19—21.

Det greske ordet for «vill festing» ble brukt for å beskrive et støyende gateopptog av berusede ungdommer som sang, danset og spilte musikk. Hvis det flyter med alkohol i et  bryllup, og hvis det er høy musikk og vill dansing, er det virkelig fare for at det blir «vill festing». I en slik atmosfære kan det være at svake personer lett lar seg friste til å gjøre seg skyldig i andre av kjødets gjerninger, for eksempel «utukt, urenhet, løsaktig oppførsel» eller «vredesutbrudd». Hva kan man gjøre for å hindre at slike kjødets gjerninger ødelegger gleden ved et kristent bryllup? For å finne svaret på det spørsmålet kan vi se hva Bibelens sier om et bestemt bryllup.

Et bryllup som Jesus var i

Jesus og disiplene var innbudt til et bryllup i Kana i Galilea. De tok imot innbydelsen, og Jesus bidrog til og med til at bryllupet ble en gledelig begivenhet. Da det ble slutt på vinen, sørget han mirakuløst for at det ble skaffet mer vin, vin av beste kvalitet. Det som ble til overs, kunne den takknemlige brudgommen og hans familie uten tvil bruke i en tid framover etter bryllupet. — Johannes 2: 3—11.

Det er flere ting vi kan lære av det bryllupet som Jesus var i. For det første kom ikke Jesus og disiplene uinnbudt. Bibelen sier med klare ord at de var innbudt til bryllupsfesten. (Johannes 2: 1, 2) I to illustrasjoner om bryllupsfester nevnte Jesus dessuten flere ganger at gjestene var der fordi de var innbudt. — Matteus 22: 2—4, 8, 9; Lukas 14: 8—10.

I noen land er det vanlig at alle i lokalsamfunnet kan komme i et bryllup, enten de er invitert eller ikke. Men det kan føre til økonomiske vanskeligheter. Det kan være at et par som ikke er velstående, pådrar seg gjeld fordi de vil sørge for at det skal være nok mat og drikke til et ubegrenset antall mennesker. Hvis et kristent par bestemmer seg for å ha en enkel sammenkomst med et bestemt antall gjester, bør trosfeller som ikke er invitert, ha forståelse for dette og respektere det. Et par som giftet seg i Cape Town i Sør-Afrika, hadde invitert 200 gjester til bryllupet sitt. Men det dukket opp 600, og det ble fort slutt på maten. Blant de uinnbudte var det noen som tilfeldigvis var på sightseeing i Cape Town den helgen bryllupet var, og som fylte en hel buss. Guiden på denne bussreisen var en fjern slektning av bruden, og han mente at han hadde rett til å ta med seg hele gruppen uten engang å spørre bruden eller brudgommen!

Hvis det ikke er blitt sagt at det er åpent hus, vil en sann etterfølger av Jesus som ikke er invitert i bryllupet, la være å gå; han vil ikke komme og forsyne seg av mat og drikke som er beregnet på dem som er invitert. De som føler seg fristet til å gå uten å være bedt, bør spørre seg selv: «Ville det ikke vitne om mangel på kjærlighet til de nygifte om jeg kom i bryllupet? Ville jeg ikke være til bry og et skår i gleden?» I stedet for å bli fornærmet over ikke å være invitert kan en kristen sende en hilsen og gratulere paret og ønske dem Jehovas velsignelse. Kanskje han også kan vurdere å hjelpe paret ved å gi en gave og på den måten øke deres glede på bryllupsdagen. — Forkynneren 7: 9; Efeserne 4: 28.

Hvem har ansvaret?

I deler av Afrika er det vanlig at eldre slektninger står for bryllupet og ordner med det praktiske. De som skal gifte seg, er gjerne takknemlige for dette, siden det befrir dem for de økonomiske forpliktelsene. De føler kanskje også at det befrir dem for ansvaret for det som måtte skje i bryllupet. Men før de tar imot noen som helst form for hjelp fra velmenende slektninger, bør de forvisse seg om at deres personlige ønsker blir respektert.

Selv om Jesus var Guds Sønn, som var «kommet ned fra himmelen», er det ingenting som tyder på at han overtok styringen over bryllupet i Kana og bestemte det meste. (Johannes 6: 41) Den bibelske beretningen sier i stedet at det var en annen som var satt til å være «festens leder». (Johannes 2: 8) Denne mannen var i sin tur ansvarlig overfor det nye familieoverhodet, det vil si overfor brudgommen. — Johannes 2: 9, 10.

Kristne slektninger bør respektere den som Gud har bestemt skal være overhodet for den  nye familien. (Kolosserne 3: 18—20) Det er han som bør påta seg ansvaret for det som skjer i bryllupet hans. Brudgommen bør selvfølgelig være rimelig og om mulig rette seg etter de ønsker som hans brud, hans foreldre og hans svigerfamilie har. Men hvis slektninger insisterer på å gå på tvers av parets ønsker når de arrangerer bryllupet, kan det være at paret på en vennlig måte må avslå deres hjelp og heller selv betale sitt enkle bryllup. Dermed kommer det ikke til å skje noe som kan gi paret ubehagelige minner. I et kristent bryllup i Afrika var det en ikke-troende slektning som var visevert, og som utbrakte en skål for de døde forfedrene!

Noen ganger reiser de nygifte på bryllupsreise før bryllupet er over. I et slikt tilfelle bør brudgommen ordne det slik at det er noen ansvarsbevisste personer i bryllupet som ser til at bibelske normer blir opprettholdt, og som sørger for at feiringen tar slutt i rimelig tid.

Nøye planlegging og den rette likevekt

I samsvar med datidens skikk og bruk var det nok rikelig med god mat på den bryllupsfesten som Jesus var til stede ved. Som vi har sett, var det også rikelig med vin. Det var utvilsomt passende musikk og dans, for det var vanlig når jøder hadde selskap. Jesus viste dette i sin berømte illustrasjon om den bortkomne sønnen. Den velstående faren i denne fortellingen var så glad for at hans angrende sønn kom tilbake, at han sa: «La oss spise og glede oss.» Ifølge Jesus innbefattet den gledelige feiringen «musikk og dans». — Lukas 15: 23, 25.

Det er imidlertid interessant å merke seg at Bibelen ikke nevner musikk og dans i forbindelse med bryllupet i Kana. Dans er faktisk ikke nevnt noen steder i Bibelen i forbindelse med brylluper. Blant Guds trofaste tjenere i bibelsk tid var dans øyensynlig noe som var av underordnet betydning, og ikke et hovedtrekk ved bryllupene deres. Kan vi lære noe av dette?

I noen kristne brylluper i Afrika blir det brukt kraftige elektroniske høyttaleranlegg. Musikken kan være så høy at gjestene får problemer med å snakke sammen. Noen ganger er det mangel på mat, men ingen mangel på dansing som lett blir hemningsløs. I stedet for å være en bryllupsfest kan en slik anledning rett og slett være et påskudd for å ha en dansefest. Dessuten hender det ofte at den høye musikken tiltrekker bråkmakere, fremmede som kommer ubedt.

Bibelen legger altså ikke vekt på musikk og dans i forbindelse med brylluper. Burde ikke dette være retningsgivende for et par som planlegger et bryllup som skal være til ære for Jehova? I den senere tid har det imidlertid hendt flere ganger i det sørlige Afrika at kristne ungdommer har forberedt seg til brylluper de har vært bedt i, ved å bruke mange timer på å øve inn kompliserte dansetrinn. De har i månedsvis brukt urimelig mye tid på denne måten. Men kristne trenger å ’kjøpe tid’ til «de viktigere ting», for eksempel til evangeliseringsarbeidet, personlig studium og kristne møter. — Efeserne 5: 16; Filipperne 1: 10.

Ut fra den mengden vin Jesus skaffet til veie i bryllupet i Kana, ser det ut til at det var et stort, flott bryllup. Men vi kan være sikker på at det ikke ble en støyende fest, og at gjestene ikke misbrukte alkohol, slik tilfellet var i visse jødiske brylluper. (Johannes 2: 10) Hvordan kan vi være sikker på det? Herren Jesus Kristus var jo til stede. Ingen var så nøye som Jesus med å følge Guds bud angående dårlig omgang: «Vær ikke blant dem som drikker seg fulle på vin, blant dem som fråtser i kjøtt.» — Ordspråkene 23: 20.

Hvis et par bestemmer seg for at det skal serveres vin eller andre alkoholholdige drikker i  deres bryllup, bør de derfor sørge for at ansvarsbevisste personer fører streng kontroll med serveringen. Og hvis de bestemmer seg for å ha musikk, bør de velge ut passende melodier og sette en ansvarsbevisst person til å passe på lydstyrken. Gjester bør ikke få lov til å overta styringen og innføre tvilsom musikk eller øke lydstyrken til et urimelig nivå. Hvis det skal være dans, kan dansen introduseres på en verdig og behersket måte. Hvis ikke-troende slektninger eller umodne kristne foretar vulgære eller sensuelle dansebevegelser, kan det være at brudgommen må forandre type musikk eller taktfullt be om at det blir slutt på dansingen. Ellers kan det være at bryllupet utarter til en løssluppen fest og blir årsak til snubling. — Romerne 14: 21.

På grunn av de farene som visse typer moderne danser, høy musikk og fri flyt av alkohol nødvendigvis fører med seg, har mange kristne brudgommer bestemt seg for at det ikke skal være musikk, dans eller alkohol i deres bryllup. Noen er blitt kritisert for dette, men de burde heller roses for at de ønsker å unngå alt som kan føre vanære over Guds hellige navn. På den annen side sørger noen brudgommer for at det blir spilt passende musikk, for at det blir en tid til dans, og for at det blir servert alkohol i moderate mengder. Uansett er brudgommen ansvarlig for hva han tillater i sitt bryllup.

I Afrika ser noen umodne ned på kristne brylluper som blir holdt på en verdig måte, og sier at det er som å gå i begravelse. Men det er ikke et likevektig syn. Kjødets syndige gjerninger kan kanskje gi en midlertidig følelse av oppstemthet, men de gir kristne samvittighetsnag og fører vanære over Guds navn. (Romerne 2: 24) På den annen side frambringer Guds hellige ånd ekte glede. (Galaterne 5: 22) Mange kristne ektepar ser tilbake på bryllupsdagen sin med stolthet fordi de vet at det var en gledelig begivenhet og ikke en «årsak til snubling». — 2. Korinter 6: 3.

Welsh og Elthea husker fortsatt alle de positive bemerkningene de fikk fra ikke-troende slektninger som var i bryllupet deres. En av dem sa: «Vi er lei av de bråkete bryllupene som er vanlige nå til dags. Det var så hyggelig å være i et skikkelig bryllup for én gangs skyld.»

Framfor alt er kristne brylluper som er preget av glede og verdighet, til ære for ham som har innstiftet ekteskapet, Jehova Gud.

[Ramme på side 22]

SJEKKLISTE ANGÅENDE ET BRYLLUP

• Hvis dere ber en ikke-troende slektning holde en tale, har dere da forvisset dere om at han ikke kommer til å foreslå at man følger en eller annen ukristen tradisjon?

• Hvis det skal være musikk, har dere da valgt ut passende sanger?

• Kommer musikken til å ligge på et passende lydnivå?

• Hvis det skal være tillatt å danse, kommer da dansingen til å foregå på en verdig måte?

• Kommer det til å bli servert alkohol bare i moderate mengder?

• Kommer det til å være noen ansvarsbevisste personer som har kontroll over alkoholserveringen?

• Har dere bestemt et rimelig tidspunkt for når bryllupet skal slutte?

• Kommer det til å være noen ansvarlige til stede som sørger for at alt går ordentlig for seg, helt til slutt?