Livshistorie

Jeg takker Jehova — ved å tjene ham på heltid!

FORTALT AV STANLEY E. REYNOLDS

Jeg ble født i London i 1910. Etter den første verdenskrig flyttet foreldrene mine til en liten landsby i Wiltshire som het Westbury Leigh. Da jeg var gutt, tenkte jeg ofte: «Hvem er Gud?» Ingen kunne fortelle meg det. Og jeg kunne ikke forstå hvorfor et så lite samfunn som vårt trengte både to bedehus og en kirke for å tilbe Gud.

I 1935, fire år før den annen verdenskrig brøt ut, syklet den yngre broren min, Dick, og jeg til Weymouth på sørkysten av England for å ligge i telt der noen dager. Mens vi satt i teltet vårt og lyttet til regnet som øste ned, og lurte på hva vi skulle finne på, fikk vi besøk av en eldre mann som tilbød meg tre hjelpemidler til bibelstudium — bøkene Guds Harpe, Lys I og Lys II. Jeg tok imot dem, glad for å få noe å slå i hjel tiden med. Jeg ble straks fengslet av det jeg leste, men lite visste jeg at det skulle komme til å forandre livet mitt — og min brors også.

Da jeg kom hjem, fortalte moren min meg at Kate Parsons, som bodde i landsbyen vår, pleide å levere den samme typen bibelsk litteratur. Hun var godt kjent fordi hun, trass i at hun var ganske gammel, kjørte en liten motorsykkel for å besøke folk i det tynt befolkede området. Jeg drog for å besøke henne, og hun lot meg med glede få bøkene Skabelsen og Rikdom i tillegg til annen litteratur fra Selskapet Vakttårnet. Hun fortalte meg også at hun var et av Jehovas vitner.

Etter at jeg hadde lest bøkene og også Bibelen, forstod jeg at Jehova er den sanne Gud, og jeg ønsket å tilbe ham. Så jeg sendte et utmeldelsesbrev  til kirken og begynte å gå på bibelstudiemøter hjemme hos John og Alice Moody. De bodde i Westbury, den byen som lå nærmest. Det var bare sju stykker til stede på disse møtene. Før og etter møtene spilte Kate Parsons orgel mens vi sang Rikets sanger sammen av full hals.

Den første tiden

Jeg forstod at vi levde i en avgjørende tid, og jeg lengtet etter å ha en andel i det forkynnelsesarbeidet som er forutsagt i Matteus 24: 14. Så jeg sluttet å røyke, kjøpte meg en veske og innviet meg til den store Gud, Jehova.

I august 1936 besøkte Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, Glasgow i Skottland for å tale over emnet «Harmageddon». Selv om Glasgow lå rundt 60 mil unna, var jeg fast bestemt på å være til stede og bli døpt på det stevnet. Jeg hadde lite penger, så jeg tok sykkelen med på toget til Carlisle, en by på grensen til Skottland, og syklet så 16 mil nordover. Jeg syklet også mesteparten av veien tilbake, og kom hjem fysisk utslitt, men åndelig styrket.

Fra da av syklet jeg hver gang jeg drog ut for å fortelle folk i nærliggende landsbyer om min tro. På den tiden hadde hvert Jehovas vitne et vitnesbyrdskort med et skriftlig budskap som de lot beboerne lese. Vi brukte også reisegrammofoner for å spille plater med bibelske foredrag som ble holdt av Selskapets president. Og vi hadde selvfølgelig alltid med oss en bladveske, * som identifiserte oss som Jehovas vitner.

Pionertjeneste i krigstid

Broren min ble døpt i 1940. Den annen verdenskrig hadde brutt ut i 1939, og vi forstod begge at det var stort behov for heltidsforkynnere. Vi sendte derfor inn søknad om å utføre pionertjeneste. Vi var takknemlige da vi fikk vite at vi begge kom til å bli sendt til pionerhjemmet i Bristol, hvor vi skulle tjene sammen med Edith Poole, Bert Farmer, Tom og Dorothy Bridges, Bernard Houghton og andre pionerer som vi lenge hadde beundret for deres tro.

En liten varebil med «JEHOVAS VITNER» skrevet på sidene med store bokstaver, kom snart for å hente oss. Bilføreren var Stanley Jones, som senere ble misjonær i Kina og satt fengslet der i sju år i enecelle på grunn av sitt forkynnelsesarbeid.

Etter hvert som krigen tiltok, fikk vi sjelden en hel natts søvn. Det falt bomber rundt  pionerhjemmet, og vi måtte hele tiden være på vakt mot brannraketter. En kveld forlot vi sentrum av Bristol etter et flott stevne hvor det hadde vært 200 vitner til stede, og kom oss hjem til det forholdsvis trygge hjemmet vårt gjennom et regn av splinter fra luftvernskyts.

Neste morgen drog Dick og jeg tilbake til byen for å hente noen ting som vi hadde glemt. Vi var lamslåtte. Bristol var fullstendig ødelagt. Hele sentrum av byen var utbombet og utbrent. Park Street, der vår Rikets sal hadde stått, var en rykende ruinhaug. Men ingen Jehovas vitner var blitt drept eller skadet. Og vi hadde heldigvis allerede flyttet vår bibelske litteratur fra Rikets sal og hjem til noen av medlemmene av menigheten. Vi takket Jehova for begge deler.

Uventet frihet

Menigheten i Bristol, hvor jeg tjente som presiderende tilsynsmann, hadde vokst til 64 forkynnere på den tiden da jeg ble innkalt til det militære. Mange andre vitner var blitt sendt i fengsel på grunn av sitt nøytrale standpunkt, og jeg forventet at også jeg snart ville bli berøvet min frihet til å forkynne. Min sak ble behandlet av en lokal domstol, hvor bror Anthony Buck, en tidligere fengselsbetjent, talte på mine vegne. Han var en modig, fryktløs mann, en trofast forkjemper for Bibelens sannhet, og den fine måten han representerte meg på, førte til at jeg uventet ble fullstendig fritatt for militærtjeneste på den betingelse at jeg fortsatte i heltidstjenesten!

Jeg var lykkelig over at jeg fikk beholde min frihet, og jeg var fast bestemt på å bruke den til å forkynne i så stor grad som mulig. Da jeg ble bedt om å melde meg for avdelingskontoret i London for å snakke med Albert D. Schroeder, avdelingstilsynsmannen, lurte jeg naturligvis på hva jeg hadde i vente. Du kan sikkert forestille deg hvor overrasket jeg ble da jeg ble bedt om å reise til Yorkshire for å tjene som reisende tilsynsmann og besøke en ny menighet hver uke for å hjelpe og oppmuntre brødrene. Jeg følte meg ikke skikket for en slik oppgave, men jeg var jo fritatt for militærtjeneste og hadde ingen forpliktelser. Så jeg lot meg lede av Jehova og reiste villig.

Albert Schroeder presenterte meg for brødrene på et stevne i Huddersfield, og i april 1941 tok jeg fatt på min nye oppgave. For en glede det var å bli kjent med disse kjære brødrene! Deres kjærlighet og godhet fikk meg til å verdsette enda høyere det at Jehova har et folk som er fullstendig hengitt til ham og har kjærlighet til hverandre. — Johannes 13: 35.

Flere tjenesteprivilegier

I 1941 ble det holdt et uforglemmelig femdagers landsstevne i De Montfort Hall i Leicester. Trass i matrasjonering  og transportrestriksjoner kom antall tilstedeværende opp i et høydepunkt på 12 000 på søndagen, enda det på det tidspunktet var så vidt over 11 000 vitner i landet. Det ble spilt båndopptak av taler holdt av Selskapets president, og boken Børn ble frigitt. Det stevnet var virkelig en milepæl i Jehovas folks teokratiske historie i Storbritannia, siden det ble holdt midt under den annen verdenskrig.

Kort tid etter dette stevnet ble jeg invitert til å tjene sammen med Betel-familien i London. Der arbeidet jeg i ekspedisjonsavdelingen og pakkeavdelingen, og senere på det kontoret hvor saker som angikk menighetene, ble behandlet.

Betel-familien måtte utholde luftangrep over London natt og dag, i tillegg til at myndighetene stadig kom for å inspisere de ansvarlige brødrene som arbeidet der. Pryce Hughes, Ewart Chitty og Frank Platt ble alle fengslet for sitt nøytrale standpunkt, og senere ble Albert Schroeder utvist og måtte reise til De forente stater. Trass i dette presset fortsatte menighetene og Rikets interesser å bli tatt vel hånd om.

Jeg reiser til Gilead

Da krigen endte i 1945, søkte jeg om å få opplæring som misjonær ved Vakttårnets bibelskole Gilead, og jeg ble tatt opp i den åttende klassen i 1946. Selskapet ordnet det slik at flere av oss, deriblant Tony Attwood, Stanley Jones, Harold King, Don Rendell og Stanley Woodburn, skulle reise med båt fra fiskerhavnen Fowey i Cornwall. Et av Jehovas vitner fra stedet hadde bestilt plass til oss på et lite fraktskip som var lastet med porselensjord. Lugarene var svært trange, og dekket var vanligvis oversvømt av vann. Så lettet vi var da vi endelig nådde havnebyen Philadelphia!

Gilead-skolen lå i vakre omgivelser i South Lansing i den nordlige delen av staten New York, og den opplæringen jeg fikk der, betydde mye for meg. Elevene i vår klasse kom fra 18 land. Det var første gang Selskapet hadde kunnet samle så mange forkynnere fra forskjellige land, og vi ble alle nære venner. Jeg delte rom med Kalle Salavaara fra Finland, og vi hadde det veldig kjekt sammen.

Tiden gikk fort, og da de fem månedene var over, kom Selskapets president, Nathan H. Knorr, fra hovedkontoret i Brooklyn for å gi oss våre avgangsvitnesbyrd og fortelle oss hvor vi kom til å bli sendt. På den tiden visste ikke elevene hvor de kom til å bli sendt, før det ble opplyst ved avslutningshøytideligheten. Jeg ble sendt tilbake til Betel i London for å fortsette mitt arbeid der.

Tilbake til London

Etterkrigsårene var harde i Storbritannia. Mat og mange andre nødvendige ting, deriblant papir, var fortsatt rasjonert. Men vi klarte oss, og Jehovas rikes interesser hadde framgang. I tillegg til at jeg arbeidet på Betel, tjente jeg ved områdestevner og kretsstevner og besøkte menigheter, deriblant noen i Irland. Det var også et privilegium å møte Erich Frost og andre brødre og søstre fra kontinentet og få høre om den kompromissløshet de vitnene som hadde opplevd redslene i nazistenes konsentrasjonsleirer, hadde lagt for dagen. Betel-tjenesten var virkelig et privilegium.

I ti år hadde jeg kjent Joan Webb, en spesialpioner som tjente i Watford, en by like nord for London. I 1952 giftet vi oss. Vi ønsket begge å fortsette i heltidstjenesten, så vi ble svært begeistret da jeg, etter at jeg hadde reist fra Betel, ble utnevnt til kretstilsynsmann. Vår første krets var langs sørkysten av England, i Sussex og Hampshire. Arbeidet i kretstjenesten var ikke lett på den tiden. Når vi skulle noen steder, pleide vi å ta bussen, sykle eller gå. Mange menigheter hadde store landdistrikter, som ofte var vanskelige å nå, men tallet på vitner fortsatte å øke jevnt.

New York i 1958

I 1957 fikk jeg en annen invitasjon fra Betel: «Kunne du tenke deg å komme til kontoret og hjelpe til med reiseforberedelsene i forbindelse med det kommende internasjonale stevnet som skal holdes på Yankee Stadium og  Polo Grounds i New York i 1958?» Joan og jeg var snart travelt opptatt med å behandle søknader fra brødrene om å få reise med Selskapets chartrede fly og båter. Dette viste seg å bli det berømte internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje», hvor det var hele 253 922 til stede. På dette stevnet var det 7136 som ble døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova — godt over dobbelt så mange som dem som ble døpt ved den historiske anledningen på pinsedagen i år 33, som Bibelen forteller om. — Apostlenes gjerninger 2: 41.

Joan og jeg kommer aldri til å glemme bror Knorrs vennlighet da han personlig inviterte oss til å være med på stevnet for å hjelpe til med å ta oss av de stevnedeltakerne som kom til New York fra 123 land. Det var en glederik og givende opplevelse for oss begge to.

Heltidstjenesten bringer velsignelser

Da vi kom tilbake, fortsatte vi i reisetjenesten til vi begynte å få helseproblemer. Joan ble innlagt på sykehus, og jeg ble rammet av et lettere slagtilfelle. Vi sluttet oss til spesialpionerenes rekker, men senere hadde vi for en tid det privilegium å være i kretstjenesten igjen. Med tiden reiste vi tilbake til Bristol, der vi har fortsatt i heltidstjenesten. Broren min, Dick, bor i nærheten sammen med familien sin, og vi snakker ofte om gamle dager.

I 1971 fikk jeg uhelbredelige skader på synet mitt på grunn av en netthinneavløsning. Siden da har jeg hatt store problemer med å lese, så jeg anser kassettene med innlest bibelsk litteratur for å være en vidunderlig foranstaltning fra Jehova. Joan og jeg leder fortsatt hjemmebibelstudier, og i årenes løp har vi hatt gleden av å hjelpe over 40 personer til å bli kjent med sannheten, deriblant en familie på sju.

Da vi innviet vårt liv til Jehova for over 60 år siden, ønsket vi å begynne i heltidstjenesten og fortsette å tjene på heltid. Så takknemlige vi er for at vi fremdeles har styrke til å tjene den store Jehova! Det er den eneste måten vi kan takke ham på for hans godhet mot oss og for de lykkelige årene vi har hatt sammen.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Sammen med broren min, Dick (begge lengst til venstre; Dick står) og andre pionerer foran pionerhjemmet i Bristol

[Bilde på side 25]

Pionerhjemmet i Bristol i 1940

[Bilder på side 26]

Stanley og Joan Reynolds da de giftet seg den 12. januar 1952, og i dag