Jehova er større enn våre hjerter

«JEHOVA finner behag i dem som frykter ham,» skrev salmisten. Ja, Skaperen gleder seg når han iakttar hver enkelt av sine jordiske tjenere og ser hvordan de bestreber seg på å opprettholde hans rettferdige normer. Gud velsigner sine lojale, han oppmuntrer dem, og han trøster dem når de føler seg fortvilt. Han vet at hans tilbedere er ufullkomne, så han er realistisk med tanke på hva han forventer av dem. — Salme 147: 11.

Vi har kanskje ikke noe problem med å tro at Jehova har stor kjærlighet til sine tjenere generelt. Men det virker som om noen er så overdrevent opptatt av sin egen utilstrekkelighet at de er overbevist om at Jehova umulig kan elske dem. «Jeg har altfor mange feil til at Jehova kan elske meg,» sier de kanskje. Vi har selvfølgelig alle negative følelser fra tid til annen, men det ser ut til at noen kjemper en vedvarende kamp mot følelsen av at de ikke er noe verd.

Forskjellige årsaker til motløshet

En rekke trofaste personer i bibelsk tid slet med en sterk følelse av motløshet. Job var lei av  livet og følte at Gud hadde forlatt ham. Hanna, som ble mor til Samuel, var en gang dypt ulykkelig fordi hun var barnløs, og hun gråt bittert. David hadde ’bøyd seg dypt ned’, og Epafroditus var nedtrykt fordi nyheten om hans sykdom bedrøvet hans brødre. — Salme 38: 6; 1. Samuelsbok 1: 7, 10; Job 29: 2, 4, 5; Filipperne 2: 25, 26.

Hva med de kristne i dag? Sykdom, høy alder eller andre personlige omstendigheter hindrer kanskje noen i å gjøre så mye som de skulle ønske, i den hellige tjeneste. Det kan få dem til å trekke den slutning at de svikter Jehova og sine trosfeller. Eller det kan være at noen stadig klandrer seg selv for tidligere feil og tviler på at Jehova har tilgitt dem. Andre, som kanskje har en vanskelig familiebakgrunn, er overbevist om at de rett og slett ikke er verd å bli elsket. Hvordan er dette mulig?

Noen vokser opp i en familie hvor atmosfæren er mer preget av egoisme, sarkasme og frykt enn av kjærlighet. De kommer kanskje aldri til å lære å kjenne en far som virkelig er glad i dem, som er våken for å gi ros og oppmuntring når det er mulig, som overser feil og er forberedt på å tilgi til og med mer alvorlige feiltrinn, og som med sin omsorg får hele familien til å føle seg trygg. Fordi de aldri har hatt en kjærlig jordisk far, kan det være vanskelig for dem å forstå hva det vil si å ha en kjærlig himmelsk Far.

Fritz skriver for eksempel: «Barne- og ungdomsårene mine var sterkt preget av den ukjærlige måten faren min oppførte seg på. * Han roste meg aldri, og jeg følte meg aldri nær knyttet til ham. Jeg var faktisk redd ham det meste av tiden.» Som følge av det har Fritz, som nå er i 50-årene, fremdeles følelsen av ikke å strekke til. Og en som heter Margaret, forteller: «Foreldrene mine var kalde og ukjærlige. Da jeg begynte å studere Bibelen, hadde jeg problemer med å forestille meg hvordan en kjærlig far er.»

Hvis vi har slike følelser, uansett hva årsaken til dem måtte være, så kan det til tider være at vårt motiv for å tjene Gud i stor grad er motivert av skyldfølelse eller frykt og ikke først og fremst av kjærlighet. Det kan virke som om vårt beste aldri er bra nok. Ønsket om å behage Jehova og våre trosfeller får oss kanskje til å føle at vi ikke strekker til. Resultatet kan bli at vi ikke klarer å nå våre mål, at vi klandrer oss selv, og at vi føler oss nedtrykt.

Hva kan gjøres? Det kan være at vi trenger å minne oss selv om hvor storsinnet Jehova er. En som forstod denne kjærlige siden ved Guds personlighet, var apostelen Johannes.

«Gud er større enn våre hjerter»

I slutten av det første århundre e.v.t skrev Johannes til sine trosfeller: «På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal gi våre hjerter forvissning innfor ham med hensyn til hva våre hjerter enn måtte fordømme oss for, for Gud er større enn våre hjerter og vet alt.» Hvorfor skrev Johannes dette? — 1. Johannes 3: 19, 20.

Johannes var tydeligvis klar over at det ikke var umulig at en tjener for Jehova kunne føle seg fordømt i sitt hjerte. Kanskje hadde Johannes selv hatt slike følelser. Som ung mann med et heftig temperament ble Johannes en gang irettesatt av Jesus Kristus fordi han var overdrevent kritisk overfor andre. Jesus gav faktisk Johannes og hans bror Jakob «tilnavnet Boanerges, som betyr Tordensønner». — Markus 3: 17; Lukas 9: 49—56.

I løpet av de neste 60 årene ble Johannes mildere, og han ble en likevektig, kjærlig og barmhjertig kristen. Da han, som den siste gjenlevende av apostlene, skrev sitt første inspirerte brev, visste han at Jehova ikke går i rette med sine tjenere for ethvert feiltrinn de begår. Han er tvert imot en varm, storsinnet, gavmild og medfølende Far, som har dyp kjærlighet til alle som elsker ham og tilber ham i sannhet. Johannes skrev: «Gud er kjærlighet.» — 1. Johannes 4: 8.

Jehova gleder seg over vår tjeneste for ham

Gud vet om våre medfødte svakheter og vår utilstrekkelighet, og han tar hensyn til dette. «Han vet hvordan vi er formet, han kommer i  hu at vi er støv,» skrev David. Jehova er klar over den betydning vår bakgrunn har hatt for hva slags mennesker vi er blitt. Ja, han kjenner oss langt bedre enn vi kjenner oss selv. — Salme 103: 14.

Han vet at mange av oss gjerne ville vært annerledes, men at vi ikke kan overvinne våre ufullkommenheter. Vår situasjon kan sammenlignes med den situasjon Paulus befant seg i. Han sa: «Det gode som jeg ønsker, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke ønsker, det praktiserer jeg.» Vi kjemper alle den samme kampen. Noen ganger kan dette føre til at vårt hjerte fordømmer oss. — Romerne 7: 19.

Husk alltid dette: Noe som er viktigere enn det synet vi har på oss selv, er hvordan Jehova ser på oss. Når han ser at vi prøver å behage ham, reagerer han ikke bare med mild tilfredshet, men han gleder seg. (Ordspråkene 27: 11) Selv om det vi utretter, kanskje virker temmelig lite i våre egne øyne, er vår villighet og våre gode motiver til behag for ham. Han ser lenger enn det vi utretter; han ser hva vi ønsker å gjøre; han er klar over våre ønsker. Jehova kan lese vårt hjerte. — Jeremia 12: 3; 17: 10.

Det er for eksempel mange Jehovas vitner som er forsagte og reserverte av natur og ikke ønsker å gjøre så mye av seg. For dem kan det å forkynne det gode budskap fra hus til hus være en overveldende utfordring. Men fordi slike personer er drevet av et ønske om å tjene Gud og å hjelpe sine medmennesker, lærer de seg likevel å henvende seg til folk for å snakke med dem om Bibelen. De føler kanskje at de ikke får utrettet så mye, noe som kan ta fra dem gleden. Hjertet deres får dem kanskje til å tvile på om det de gjør i den offentlige tjeneste, har noen verdi. Men Jehova gleder seg så avgjort over de store anstrengelsene slike personer gjør seg i tjenesten. De kan dessuten ikke være sikre på når og hvor sannhetens såkorn kommer til å spire, vokse og bære frukt. — Forkynneren 11: 6; Markus 12: 41—44; 2. Korinter 8: 12.

Andre vitner sliter på grunn av langvarig sykdom, eller fordi de blir eldre. For dem kan det å gå regelmessig på møtene i Rikets sal være noe smertefullt, og det kan være forbundet med engstelse. Det å lytte til en tale som handler om forkynnelsesarbeidet, minner dem kanskje om hva de pleide å gjøre, og hva de fremdeles ønsker å gjøre, men som deres skrøpelighet hindrer dem i. De er kanskje plaget av skyldfølelse fordi de ikke klarer å følge veiledningen i den utstrekning som de gjerne vil. Men det er ikke tvil om at Jehova verdsetter deres lojalitet og utholdenhet. Så lenge de fortsetter å være lojale, glemmer han aldri det de har gjort i trofasthet. — Salme 18: 25; 37: 28.

«Vi skal gi våre hjerter forvissning»

På den tiden da Johannes var blitt gammel, må han ha hatt god forståelse av Guds storsinnethet. Husk at han skrev: «Gud er større enn våre hjerter og vet alt.» Johannes oppmuntret oss dessuten til å «gi våre hjerter forvissning». Hva mente Johannes med disse ordene?

Ifølge Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words betyr det greske verbet som er oversatt med «vi skal gi . . . forvissning», det «å overbevise, å seire over eller vinne over, å overtale». For å gi vårt hjerte forvissning trenger vi med andre ord å vinne vårt hjerte, å overbevise det om at Jehova elsker oss. Hvordan kan vi gjøre det?

Fritz, som ble nevnt tidligere i artikkelen, har tjent som eldste i en av Jehovas vitners menigheter i over 25 år. Han har funnet ut at personlig studium kan forsikre hans hjerte om at Jehova elsker ham. «Jeg studerer Bibelen og publikasjonene våre regelmessig og grundig. Det hjelper meg til ikke å dvele ved fortiden, men til å ha et klart bilde av vår strålende framtid. Av og til blir jeg innhentet av fortiden, og  jeg føler at Gud aldri kan elske meg. Men for det meste merker jeg at regelmessig studium styrker mitt hjerte, øker min tro og hjelper meg til å bevare gleden og likevekten.»

Det kan nok være at det å lese Bibelen og meditere ikke vil forandre vår situasjon. Men det kan likevel forandre det syn vi har på situasjonen. Det at vi henter tanker fra Guds Ord og legger dem i vårt hjerte, vil hjelpe oss til å tenke på samme måte som ham. Dessuten vil studium kunne øke vår forståelse av Guds storsinnethet. Vi kan da gradvis klare å akseptere at Jehova ikke bebreider oss for vårt oppvekstmiljø, og at han ikke klandrer oss for vår skrøpelighet. Han er klar over at de byrdene som mange av oss bærer — det være seg følelsesmessige eller fysiske byrder — ofte er uforskyldte, og han tar kjærlig dette i betraktning.

Hva med Margaret, som ble nevnt tidligere? Da hun lærte Jehova å kjenne, var det å studere Bibelen til stor nytte også for henne. I likhet med Fritz måtte hun forandre sin oppfatning av hva en far er. Bønn hjalp henne til å sette sammen de forskjellige tingene hun lærte ved å studere. «Til å begynne med betraktet jeg Jehova som en god venn, ettersom jeg har mer erfaring med kjærlige venner enn med en kjærlig far. Litt etter litt lærte jeg å utøse mine følelser, min tvil, mine bekymringer og mine problemer for Jehova. Gang på gang vendte jeg meg til ham i bønn, samtidig som jeg satte sammen alle de nye tingene jeg lærte om ham, nærmest som en mosaikk. Etter en tid utviklet mine følelser overfor Jehova seg i en slik grad at jeg nå sjelden har problemer med å betrakte ham som min kjærlige Far,» sier Margaret.

Befridd for all bekymring

Så lenge denne onde, gamle ordning varer, er det ingen som kan håpe på å leve uten bekymringer. For noen kristne betyr dette at bekymringer og følelsen av å tvile på seg selv kan dukke opp igjen og ta motet fra dem. Men vi kan være sikre på at Jehova vet om våre gode motiver og de store anstrengelsene vi gjør oss i tjenesten for ham. Han kommer aldri til å glemme den kjærlighet vi viser hans navn. — Hebreerne 6: 10.

I den kommende, nye verden under det messianske rike kan alle trofaste mennesker ha forventning om å bli befridd for de byrdene de har hatt i Satans ordning. For en lettelse det vil bli! Da får vi enda flere beviser på Jehovas storsinnethet. Fram til da bør alle være forvisset om at «Gud er større enn våre hjerter og vet alt». — 1. Johannes 3: 20.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 30]

Jehova er ingen streng despot, men en varm, storsinnet og medfølende Far

[Bilde på side 31]

Det å studere Guds Ord hjelper oss til å tenke slik som han gjør