«Kristendommens» endrede ansikt — godkjenner Gud det?

SETT at du gir en kunstner i oppdrag å male et portrett av deg. Når han er ferdig, er du strålende fornøyd; likheten er slående. Du ser for deg at barn og barnebarn og deres barnebarn kommer til å se på portrettet med stolthet.

Men noen generasjoner senere synes en av etterkommerne dine at det er lite flatterende at du er tynn i håret på portrettet, så han får malt på mer hår. En annen liker ikke nesen, og han får forandret på den. Senere generasjoner gjør flere «forbedringer», så til slutt ligner portrettet svært lite på deg. Hvordan ville du ha følt det hvis du visste at dette kom til å skje? Du ville helt sikkert bli oppbrakt.

Dette portrettets historie er dessverre i hovedtrekk lik historien til det som gir seg ut for å være den kristne kirke. Historien viser at «kristendommens» offisielle ansikt begynte å forandre seg kort tid etter Kristi apostlers død, akkurat som Bibelen hadde forutsagt. — Matteus 13: 24—30, 37—43; Apostlenes gjerninger 20: 30. *

Det er selvfølgelig helt riktig å anvende Bibelens prinsipper i forskjellige kulturer og epoker. Det er noe ganske annet å forandre Bibelens lære og tilpasse den til den gjengse oppfatning. Men det er akkurat det som er blitt gjort. Tenk for eksempel over de forandringene som er blitt gjort på en rekke viktige områder.

Kirken forener seg med staten

Jesus lærte at hans herredømme, eller rike, er himmelsk, og at det når tiden er inne til det, skal ødelegge alle menneskelige riker og herske over hele jorden. (Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10) Det skal ikke herske gjennom menneskelige, politiske systemer. «Mitt rike er ikke en del av denne verden,» sa Jesus. (Johannes 17: 16; 18: 36) Så samtidig som Jesu disipler var lovlydige, holdt de seg utenfor politikk.

De kristne ventet på Kristi gjenkomst og på at Guds rike skulle bli opprettet. Men på den romerske keiser Konstantins tid på 300-tallet var mange av dem som kalte seg kristne, blitt utålmodige. De forandret etter hvert holdning til politikk. Boken Europe—A History sier: «Før Konstantins tid hadde ikke de kristne prøvd å overta [politisk] makt i et forsøk på å fremme sin sak. Etter Konstantin gikk kristendom og storpolitikk hånd i hånd.» Den kristendommen som nå var blitt forandret, ble Romerrikets offisielle «alminnelige, universelle», eller «katolske», religion.

 Et oppslagsverk sier om følgen av denne intime forbindelsen mellom kirke og stat: «I 385 e.v.t., bare 80 år etter at de kristne hadde vært utsatt for den siste store bølgen av forfølgelser, begynte kirken selv å henrette kjettere, og dens geistlige ledere hadde en makt som var nesten like stor som keisernes.» (Great Ages of Man) Dermed begynte en tidsalder da sverdet erstattet overtalelse som et middel til konvertering, og et presteskap som var opptatt av titler og makt, erstattet det første århundres ydmyke forkynnere. (Matteus 23: 9, 10; 28: 19, 20) Historikeren H.G. Wells skrev om «den dype forskjell mellom» kristendommen på 300-tallet «og Jesus av Nasarets lære». Denne «dype forskjell» berørte til og med den grunnleggende lære om Gud og Kristus.

Gudsbegrepet tilpasses egne oppfatninger

Jesus Kristus og hans disipler lærte at det bare finnes «én Gud, Faderen», og at hans personlige navn, Jehova, som forekommer cirka 7000 ganger i gamle bibelhåndskrifter, skiller ham ut fra alle andre. (1. Korinter 8: 6; Salme 83: 18) Jesus ble skapt av Gud; han er «all skapningens førstefødte,» sier Bibelen i Kolosserne 1: 15, ifølge Erik Gunnes’ katolske oversettelse. Som en som er skapt, sa Jesus rett ut: «Faderen er større enn jeg.» — Johannes 14: 28.

Men på 200-tallet var det visse innflytelsesrike geistlige som var begeistret for den greske filosofen Platons treenighetslære, og de begynte å tilpasse Gud treenighetsbegrepet. I århundrene etterpå førte denne læresetningen til at Jesus ble betraktet som en som var lik Gud, og til at Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, ble betraktet som en person. Begge deler var i strid med Bibelen.

New Catholic Encyclopedia sier om det at kirken antok den hedenske treenighetslæren: «Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.»

I tråd med dette sier The Encyclopedia Americana: «Treenighetslæren i det fjerde århundre var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne lære.» The Oxford Companion to the Bible omtaler treenighetslæren som én av mange «senere utformede trosbekjennelser». Men treenighetslæren var ikke den eneste hedenske forestillingen som fikk innpass i kirken.

Læren om sjelen forandres

I dag er det mange som tror at menneskene har en udødelig sjel som lever videre når kroppen dør. Mange kirkesamfunn lærer dette. Men visste du at også denne læren er en senere tilføyelse? Jesus bekreftet den bibelske sannhet at «de døde vet slett ingen ting» — billedlig talt sover de. (Forkynneren 9: 5; Johannes 11: 11—13) De skal få livet tilbake igjen gjennom en oppstandelse fra dødens søvn. (Johannes 5: 28, 29) Hvis det fantes noe slikt som en udødelig sjel, ville den ikke trenge noen oppstandelse, for udødelighet utelukker jo døden.

Jesus viste til og med hva som ligger i Bibelens lære om oppstandelsen, ved at han oppreiste mennesker fra de døde. Tenk for eksempel på Lasarus, som var død i fire dager. Jesus oppreiste Lasarus, som kom ut fra graven som et levende menneske. Det var ingen udødelig sjel som vendte tilbake fra himmelsk lykksalighet inn i kroppen til Lasarus da han våknet opp fra døden. Hvis det hadde vært tilfellet, var det så visst ikke en god gjerning Jesus gjorde da han oppreiste Lasarus! — Johannes 11: 39, 43, 44.

Hva er så opprinnelsen til teorien om en udødelig sjel? The Westminster Dictionary of Christian Theology sier at denne forestillingen «mer har sin opprinnelse i gresk filosofi enn i bibelsk åpenbaring». The Jewish Encyclopedia  sier: «Den oppfatning at sjelen fortsetter sin tilværelse etter at kroppen har gått i oppløsning, er et resultat av filosofiske eller teologiske spekulasjoner snarere enn av enkel tro, og den kommer følgelig ikke tydelig til uttrykk noe sted i Bibelen.»

Ofte er det slik at én falsk læresetning fører en annen med seg, og slik har det vært med læren om en udødelig sjel. Den banet veien for den hedenske forestillingen om evig pine i et brennende helvete. Men Bibelen sier tydelig at «den lønn synden betaler, er døden» — ikke evig pine. (Romerne 6: 23) I norsk bibeltradisjon er «helvete» brukt som en gjengivelse av det greske ordet Gehenna, men Bibelen knytter aldri Gehenna til et pinested. Tvert imot sa Jesus ifølge Matteus 10: 28: «Frykt . . . for ham som kan tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna.» * Det som forbindes med Gehenna i dette verset, er tilintetgjørelse, ikke pine.

Tror du egentlig at læren om evig fortapelse i helvete får folk til å nærme seg Gud? Nei, for rettferdige og kjærlige mennesker er det en frastøtende tanke at Gud skulle pine noen i all evighet. Det Bibelen lærer, er at «Gud er kjærlighet», og at han avskyr grusomheter, både mot mennesker og dyr. — 1. Johannes 4: 8; Ordspråkene 12: 10; Jeremia 7: 31; Jona 4: 11.

«Portrettet» skjemmes i vår tid

Gudsbegrepet og kristendommen skjemmes fremdeles. En professor i religion omtalte nylig striden i det protestantiske kirkesamfunnet som han tilhører, som en som gjelder «Bibelens og trosbekjennelsens autoritet kontra motstridende og humanistiske ideologiers autoritet, mellom kirkens troskap mot Kristus som Herre kontra en forandring av kristendommen og en tilpasning til tidens ånd. Spørsmålet er: Hvem avgjør hvilken linje kirken skal følge? . . . Den hellige skrift eller det som for tiden er den dominerende ideologi?»

Dessverre er det «det som for tiden er den dominerende ideologi», som fortsatt har en tendens til å gå av med seieren. Det er for eksempel ingen hemmelighet at mange kirkesamfunn har skiftet standpunkt i forskjellige spørsmål for å framstå som framskrittsvennlige og frisinnete. Særlig når det gjelder moralske spørsmål, er kirkesamfunnene blitt temmelig liberale, som nevnt i den første artikkelen. Men Bibelen sier helt klart at i Guds øyne er utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger grove synder, og at de som praktiserer slike ting, «ikke skal arve Guds rike». — 1. Korinter 6: 9, 10; Matteus 5: 27—32; Romerne 1: 26, 27.

Da apostelen Paulus skrev de ordene som er sitert ovenfor, var den gresk-romerske verden rundt ham preget av all slags ondskap. Paulus kunne ha tenkt: «Gud la riktignok Sodoma og Gomorra i aske på grunn av grove seksuelle synder, men det var for 2000 år siden. Det er klart at det ikke angår oss i vår opplyste tidsalder.» Men han prøvde ikke å bortforklare tingene på denne måten; han nektet å fordreie sannheten i Bibelen. — Galaterne 5: 19—23.

Se på det opprinnelige «portrettet»

Jesus sa til de jødiske religiøse lederne på hans tid at deres gudsdyrkelse var ’forgjeves, for de læresetninger de lærte, var menneskebud’. (Matteus 15: 9) Disse religiøse lederne gjorde det samme med den loven Jehova hadde gitt gjennom Moses, som kristenhetens presteskap har gjort og fremdeles gjør med Kristi lære — de sølte «maling» i form av tradisjon på Guds sannhet. Men til gagn for oppriktige mennesker gjorde Jesus «bildet» rent igjen ved å fjerne alle usannheter. (Markus 7: 7—13) Jesus fortalte sannheten, enten den var populær eller ikke. Det var alltid Guds Ord som var hans autoritet. — Johannes 17: 17.

For en forskjell det er på Jesus og de fleste av dem som bekjenner seg til kristendommen! Bibelen forutsa: «Slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha  det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» (2. Timoteus 4: 3, 4, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Disse ’mytene’, som vi har tatt for oss noen av, er åndelig nedbrytende, mens sannheten i Guds Ord er oppbyggende og fører til evig liv. Dette er den sannhet som Jehovas vitner oppfordrer deg til å undersøke. — Johannes 4: 24; 8: 32; 17: 3.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 7]

Opprinnelsen til betegnelsen «kristen»

I minst ti år etter Jesu død var hans etterfølgere kjent som slike som tilhørte «Veien». (Apostlenes gjerninger 9: 2; 19: 9, 23; 22: 4) Hvorfor? Fordi deres levemåte var nøye knyttet til troen på Jesus Kristus, som er «veien og sannheten og livet». (Johannes 14: 6) På et tidspunkt etter år 44 i Antiokia i Syria ble så Jesu disipler «ved guddommelig forsyn . . . kalt kristne». (Apostlenes gjerninger 11: 26) Denne betegnelsen ble fort tatt i alminnelig bruk, også blant myndighetspersoner. (Apostlenes gjerninger 26: 28) Den nye betegnelsen forandret ikke den kristne levemåte, som fortsatt ble formet i samsvar med Kristi levemåte. — 1. Peter 2: 21.

[Bilde på side 7]

Ved sin offentlige forkynnelse hjelper Jehovas vitner folk til å finne ut hva Guds Ord, Bibelen, sier

[Bilderettigheter på side 4]

Nummer tre fra venstre: United Nations/Photo by Saw Lwin