Redningsarbeid på Róbinson Crusoe

RÓBINSON CRUSOE er en av de tre øyene i Stillehavet som utgjør øygruppen Juan Fernández, omkring 640 kilometer utenfor Chiles kyst. * Den 93 kvadratkilometer store øya har fått navnet sitt fra den berømte romanen Robinson Crusoe, som ble skrevet av den engelske forfatteren Daniel Defoe på 1700-tallet. Romanen var hovedsakelig basert på det skotten Alexander Selkirk opplevde mens han bodde alene på øya i omkring fire år.

Et skilt av tre på øya forteller oss blant annet: «På dette stedet, dag etter dag i mer enn fire år, speidet den skotske sjømannen Alexander Selkirk lengselsfullt ut mot horisonten etter en redningsbåt som kunne utfri ham av isolasjonen.» Med tiden ble Selkirk reddet og tatt med tilbake til sitt hjemland, til en verden som ikke lenger tilfredsstilte ham etter at han hadde bodd i sitt eget lille paradis. Han skal senere ha sagt: «Å, min kjære øy! Jeg skulle ønske jeg aldri hadde forlatt deg!»

Med tiden ble øya anvendt som straffekoloni og bebodd av personer som hadde gjort seg skyldige i «trosforbrytelser» mot den katolske kirke. For en forskjell fra den paradisiske øya Selkirk en gang kjente til! Dagens øyboere kan likevel glede seg over en idyllisk fred som er ukjent i mange deler av verden. Den avslappede livsstilen, som er typisk for mange øysamfunn, gjør det enkelt å innlede samtaler med omtrent hvem som helst.

Róbinson Crusoe har offisielt omkring 500 innbyggere, men mesteparten av året er det bare cirka 400 som bor på øya. Grunnen til det er blant annet at noen kvinner og barna deres bor på  det chilenske fastlandet i hele skoleåret og bare vender tilbake til øya i feriemånedene for å tilbringe tid sammen med resten av familien.

Til tross for de vakre, parklignende omgivelsene på Róbinson Crusoe føler noen av øyboerne et åndelig tomrom i livet sitt og søker etter svar på spørsmålene sine. Andre har følt behov for å bli reddet i åndelig forstand.

En åndelig redningsaksjon

Et slikt åndelig redningsarbeid begynte rundt 1979. En kvinne som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner i Santiago i Chile, flyttet til øya og begynte å fortelle andre om det hun hadde lært. En tid senere ble en eldste, som besøkte øya i forbindelse med sitt arbeid, overrasket over å oppdage en liten gruppe interesserte som studerte Bibelen og hadde gjort åndelige framskritt med hjelp fra denne kvinnen. Da han tre måneder senere besøkte øya på nytt, var denne isolerte forkynneren og to av dem hun studerte Bibelen med, klare til å bli døpt. Den  eldste ordnet det derfor slik at de ble døpt. En av dem som nylig var blitt døpt, giftet seg senere, og sammen med sin mann fortsatte hun å søke etter andre som trengte å bli reddet i åndelig forstand. Hennes mann tok ledelsen i å bygge en beskjeden Rikets sal, som den lille gruppen på øya fortsatt bruker. Av økonomiske grunner forlot dette ekteparet Róbinson Crusoe og flyttet til en menighet i det sentrale Chile, hvor de fortsetter å tjene Jehova aktivt.

Den lille gruppen på øya fortsatte å vokse etter hvert som flere og flere ble reddet fra falsk religion. Men fordi man er nødt til å dra til fastlandet for å ta videregående utdannelse, er gruppen blitt redusert til to døpte søstre og en ung jente. Gruppen blir større i ferietiden ettersom noen mødre da drar tilbake til øya. Dette bidrar til å styrke de tre isolerte kristne som er på øya hele året. Som et resultat av disse søstrenes harde arbeid, er Jehovas vitner godt kjent på Róbinson Crusoe. Noen øyboere har riktignok motsatt seg deres arbeid og forsøker å øve press på andre for å få dem til å avvise budskapet om Riket. Men sannhetens såkorn som er blitt sådd i oppriktige hjerter, fortsetter likevel å spire.

De som er blitt reddet, blir styrket

Én gang i året besøker en reisende tilsynsmann øya. Hvordan er det å besøke en håndfull vitner på en avsidesliggende øy? En kretstilsynsmann forteller om sitt første besøk på Róbinson Crusoe:

«Turen var som en drøm som ble til virkelighet. Den startet klokken sju om morgenen med en kjøretur fra Valparaíso til Cerrillos lufthavn i Santiago. Vi gikk om bord i et lite fly med plass til sju passasjerer. Etter en flytur på to timer og tre kvarter fikk vi øye på en fjelltopp i det fjerne som stakk opp over skylaget. Da vi kom nærmere, kunne vi se øya — en imponerende klippemasse midt i havet. Det så nesten ut som om den lå og drev der, som et skip i havsnød.

Etter at vi hadde landet, tok vi en båt til landsbyen. Her og der stakk det opp klippemasser som dannet små holmer som tjener som hvilesteder for fernandezpelsseler. Denne pelsselen er en  fredet dyreart fordi bestanden er blitt kraftig redusert. Plutselig var det noe som kom farende ved siden av båten før det forsvant ned i sjøen igjen. Det var en flygefisk, som har utspilte finner som minner om vinger. Det virket som om den moret seg der den hoppet opp av vannet for å snappe insekter. Noen ganger blir den naturligvis også selv snappet; dens hopp tiltrekker seg oppmerksomheten til andre skapninger, som er klare til å sluke den idet den stuper ned i sjøen igjen.

Til slutt kom vi fram til landsbyen San Juan Bautista (Sankt Johannes, døperen). På kaien stod det ganske mange øyboere, som enten ventet på noen besøkende eller bare var nysgjerrige og ville se hvem som kom denne gangen. Vi ble imponert over det flotte panoramaet — det majestetiske og takkete fjellet El Yunque (ambolten), som så ut som om det var kledd i mørkegrønn fløyel, og i bakgrunnen en klar, blå himmel som grenset opp mot en ansamling av hvite skyer.

Vi fikk straks øye på en gruppe av våre kristne søstre og barna deres som ventet på oss på kaien. Det var ferietid, så gruppen var større enn normalt. Etter at vi hadde hilst på hverandre, ble vi tatt med til en koselig hytte som skulle være vårt hjem for en uke.

Det var en svært spesiell uke, og vi ble klar over at den kom til å gå fort. Vi måtte gjøre god bruk av tiden. Rett etter lunsj den samme dagen besøkte vi en kvinne som studerte Bibelen, og som snart skulle bli vår åndelige søster og en del av Guds åndelige paradis. Hun strålte av glede, men var også litt nervøs. Tidspunktet for hennes lenge etterlengtede mål, dåpen, nærmet seg. Vi drøftet noen nødvendige opplysninger med henne, slik at hun kunne bli kvalifisert til å være en forkynner av det gode budskap. Neste dag var hun for første gang med ut i forkynnelsesarbeidet. Den tredje dagen begynte vi å gjennomgå de kravene hun måtte oppfylle for å bli døpt. Før uken var omme, ble hun døpt.

Det var god oppslutning om de møtene som ble holdt i løpet av uken, med et høydepunkt på 14 til stede. Hver dag var det arrangementer med tanke på felttjeneste, gjenbesøk, bibelstudier og hyrdebesøk. For en oppmuntring dette var for disse søstrene, som er alene om å utføre arbeidet hele året igjennom!»

Det har vist seg å være vanskeligere for menn på øya å ta imot sannheten, kanskje fordi deres arbeid krever så mye av dem. Det viktigste levebrødet på øya er å fange hummer, noe som er svært tidkrevende. Mange reagerer også negativt på grunn av fordommer. Det er vårt håp at flere øyboere, både menn og kvinner, skal reagere positivt på sannheten i framtiden.

Fram til nå er ti personer på øya blitt reddet i den forstand at de har lært sannheten og Jehova Guds hensikter å kjenne. Noen av dem har senere av forskjellige grunner forlatt øya. Men enten de har fortsatt å være på øya eller ikke, har deres åndelige redning vist seg å være av mye større betydning enn den redningen som Alexander Selkirk opplevde. Uansett hvor de bor, gleder de seg nå over å være i et åndelig paradis. De søstrene og barna deres som fremdeles bor på øya, gleder seg over parklignende omgivelser, men de gleder seg enda mer over utsiktene til å få leve når hele jorden kommer til å bli et virkelig paradis i ordets fulle betydning.

Redningsarbeidet fortsetter

Denne lille gruppen av Jehovas vitner på Róbinson Crusoe bor geografisk sett langt fra resten av sine åndelige brødre og søstre. De føler seg likevel ikke forlatt, slik som skotten Alexander Selkirk gjorde. De får jevnlig tilsendt teokratisk litteratur fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Chile, som også tre ganger i året sender dem videoer med programmet fra krets- og områdestevnene. Og én gang i året får de besøk av kretstilsynsmannen. Ved hjelp av disse foranstaltningene opprettholder de nær kontakt med Jehovas organisasjon. De fortsetter derfor å være en aktiv del av ’hele samfunnet av brødre i verden’. — 1. Peter 5: 9.

[Fotnote]

[Kart/bilde på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

CHILE

Santiago

RÓBINSON CRUSOE

San Juan Bautista

El Yunque

STILLEHAVET

SANTA CLARA

[Bilde]

Når øya kommer til syne, ser man en imponerende klippemasse midt i havet

[Rettigheter]

Kart over Chile: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på sidene 8 og 9]

Det majestetiske, takkete fjellet El Yunque (ambolten)

[Bilde på side 9]

Landsbyen San Juan Bautista (Sankt Johannes, døperen)

[Bilde på side 9]

Mindre holmer tjener som hvileplasser for pelsseler og sjøløver

[Bilde på side 10]

Vi tok et lite fly fra Santiago i Chile

[Bilde på side 10]

Róbinson Crusoes barske kyst

[Bilde på side 10]

Øyas beskjedne Rikets sal