Livshistorie

En lysspreder for mange nasjoner

BERETNINGEN OM GEORGE YOUNG FORTALT AV RUTH YOUNG NICHOLSON

«Hvorfor denne taushet fra våre prekestoler? . . . Hva slags mennesker ville vi være om vi tiet etter at det var blitt bevist at dette som jeg skriver om, var sant? La oss ikke holde folk i uvitenhet, men la oss fortelle sannheten uten å unnskylde oss eller fortie noe.»

DISSE ordene stod i et brev på 33 sider som far skrev da han bad om å få navnet sitt slettet i kirkebøkene. Det var i 1913. Dette året begynte hans begivenhetsrike liv som lysspreder for mange nasjoner. (Filipperne 2: 15) Helt fra jeg var liten jente, har jeg samlet på opplysninger om fars opplevelser og tatt vare på beretninger som slektninger har fortalt om ham. Venner har hjulpet meg til å skrive historien om hans liv. Fars liv minner meg på mange måter om apostelen Paulus’ liv. Paulus var en «apostel for nasjonene», og far var alltid villig til å reise land og strand rundt for å overbringe Jehovas budskap til alle slags mennesker. (Romerne 11: 13; Salme 107: 1—3) La meg fortelle om faren min, George Young.

De første årene

John og Margaret Young var skotske presbyterianere, og far var deres yngste sønn. Han ble født den 8. september 1886, like etter at familien hadde flyttet fra Edinburgh i Skottland til Britisk Columbia i det vestlige Canada. De tre eldre brødrene hans — Alexander, John og Malcolm — ble født i Skottland noen år tidligere. Marion, guttenes yngre søster, som de kalte Nellie, var to år yngre enn far.

Barna vokste opp på en gård i Saanich, ikke  langt fra Victoria i Britisk Columbia. De hadde mye moro, men lærte også å påta seg ansvar. Så når foreldrene deres kom hjem etter å ha vært en tur i Victoria, var arbeidet på gården gjort, og det var rent og ryddig i huset.

Med tiden ble far og brødrene hans interessert i gruvearbeid og tømmerdrift. Brødrene Young opparbeidet seg et godt ry som skogtaksatorer (menn som besiktiger eiendommer med tanke på mulig trelastproduksjon) og som trelasthandlere. Far tok seg av de økonomiske transaksjonene.

Far var opptatt av åndelige spørsmål, og han bestemte seg etter hvert for å bli prest i den presbyterianske kirke. Men omtrent på den tiden ble det i avisene trykt prekener av Charles Taze Russell, som var Selskapet Vakttårnets første president, og disse kom til å øve stor innflytelse på fars liv. Det han lærte, fikk ham til å skrive og sende det utmeldelsesbrevet som jeg fortalte om innledningsvis.

Far brukte på en vennlig og klar måte skriftsteder til å motbevise kirkens lære om sjelens udødelighet og om evig pine i et brennende helvete. Han avslørte også treenighetslæren ved å vise at den er av ikke-kristen opprinnelse og ikke har noen støtte i Bibelen i det hele tatt. Fra da av gikk han inn for den kristne tjeneste som en Jesu Kristi etterfølger, og han brukte på en ydmyk måte alle sine evner og all sin styrke til ære for Jehova.

I 1917 begynte far under ledelse av Selskapet Vakttårnet å tjene som pilegrim, som Jehovas vitners reisende representanter ble kalt den gangen. Han holdt foredrag og viste film- og lysbildeprogrammet «Skapelsens fotodrama» i store og små byer over hele Canada. Teatersalene var fullsatt. Hans reiserute som pilegrim stod i The Watchtower helt fram til 1921.

En avis i Winnipeg skrev at evangelisten Young talte til 2500, og at mange ikke kom inn fordi det var fullt. I Ottawa holdt han foredraget «Til helvete og tilbake igjen». Der var det en eldre mann som fortalte: «Da det var slutt, oppfordret George Young noen prester som fylte en hel benkerad, til å komme opp på plattformen for å diskutere spørsmålet med ham, men ingen av dem rikket seg. Jeg forstod at jeg hadde funnet sannheten.»

Far forsøkte å få så mye åndelig virksomhet som mulig med på programmet når han reiste som pilegrim. Etter et besøk skyndte han seg for å rekke toget til neste planlagte stopp. Når han reiste med bil, var han ofte på vei til et nytt sted lenge før frokost. Far var ikke bare nidkjær, men hadde også ord på seg for å være hensynsfull. Han var også kjent for sine kristne gjerninger og sin gavmildhet.

Han overvar mange av de første stevnene, men et stevne som var spesielt minneverdig, var det som ble holdt i Edmonton i Alberta i 1918. Hele familien hans var til stede fordi Nellie skulle bli døpt. Det ble også siste gang  brødrene var sammen. To år senere døde Malcolm av lungebetennelse. Han hadde i likhet med sine tre brødre og sin far håp om et himmelsk liv, og de forble alle trofaste mot Gud helt til sin død. — Filipperne 3: 14.

Av sted til fremmede land

Etter at far hadde avsluttet en foredragsreise i Canada i september 1921, bad Selskapet Vakttårnets daværende president, Joseph F. Rutherford, ham om å reise videre til de karibiske øyene. Overalt hvor far presenterte «Skapelsens fotodrama», ble det godt mottatt. Fra Trinidad skrev han: «Stedet var fullpakket, og mange måtte gå igjen. Den andre kvelden trengte folk seg på.»

I 1923 ble far sendt til Brasil. Der talte han til store tilhørerskarer, og noen ganger leide han noen til å tolke. The Watchtower for 15. desember 1923 skrev: «Fra 1. juni til 30. september har bror Young holdt 21 offentlige foredrag med til sammen 3600 til stede, 48 menighetsmøter med 1100 til stede og delt ut 5000 stykker gratis litteratur på portugisisk.» Det var mange som ble interessert når far holdt foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø».

I en brosjyre som ble laget i forbindelse med innvielsen av de nye tilbyggene til avdelingskontoret i Brasil den 8. mars 1997, står det: «1923: George Young kommer til Brasil. Han organiserer et avdelingskontor i sentrum av Rio de Janeiro.» Selv om det fantes bibelsk litteratur på spansk, var det også behov for litteratur på portugisisk, hovedspråket i Brasil. Og den 1. oktober 1923 begynte Vakttårnet å komme ut på portugisisk.

Far knyttet mange uforglemmelige kontakter i Brasil. En av dem var med Jacintho Pimentel Cabral, en velstående portugiser som stilte hjemmet sitt til disposisjon for møter. Jacintho tok snart imot Bibelens sannhet og ble senere medlem av staben ved avdelingskontoret. En annen han traff, var den unge portugiseren Manuel da Silva Jordão, som var gartner. Han hørte et av fars offentlige foredrag og ble motivert til å reise tilbake til Portugal for å tjene som kolportør, som heltidsforkynnerne blant Jehovas vitner ble kalt den gangen.

Far reiste med tog på kryss og tvers over hele Brasil, og han klarte å finne mange interesserte. På én av disse turene ble han kjent med Bony og Catarina Green, og han ble værende hos dem i omkring to uker og forklarte Bibelens budskap for dem. Minst sju i familien deres ble døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova.

I 1923 kom far i kontakt med Sarah Bellona Ferguson. I 1867 hadde hun som ung jente flyttet fra USA til Brasil sammen med broren, Erasmus Fulton Smith, og resten av familien. Siden 1899 hadde hun regelmessig mottatt The Watchtower i posten. Da far kom på besøk, fikk Sarah, hennes fire barn og en som far kalte tante Sallie, en etterlengtet anledning til å bli døpt. Det skjedde den 11. mars 1924.

Det gikk ikke lang tid før far forkynte i andre søramerikanske land. Den 8. november 1924 skrev han fra Peru: «Har nettopp delt ut 17 000 traktater i Lima og Callao.» Så drog han videre til Bolivia for å dele ut traktater der. Om det besøket skrev han: «Vår Far velsigner våre anstrengelser. En indianer hjalp meg. Han bor ved Amazonas’ øvre løp. Han tar 1000 traktater og noen bøker med seg tilbake.»

Som følge av fars innsats ble sannhetens såkorn sådd i mange land i Mellom- og Sør-Amerika. Den 1. desember 1924 stod det i The Watchtower: «George Young har nå vært i Sør-Amerika i godt og vel to år. . . . Vår kjære bror har hatt det privilegium å bringe sannhetens budskap ut til Punta Arenas, som ligger ved Magellanstredet.» Far gikk også i spissen for forkynnelsesarbeidet i land som Costa Rica, Panama og Venezuela. Han fortsatte å forkynne trass i at han hadde fått dårligere helse som følge av malaria.

 Videre til Europa

I mars 1925 satte far kursen mot Europa i håp om å dele ut 300 000 bibelske traktater i Spania og Portugal og ordne det slik at bror Rutherford kunne holde offentlige foredrag der. Men etter at far hadde kommet til Spania, gav han uttrykk for at han var usikker på om det var så lurt å få bror Rutherford til å holde slike foredrag, i betraktning av den religiøse intoleranse som rådde der.

Bror Rutherford svarte ved å sitere Jesaja 51: 16: «Jeg har lagt Mine ord i din munn. Jeg har dekket deg med skyggen fra Min hånd, så Jeg kan plante himmelen, grunnfeste jorden og si til Sion: ’Du er Mitt folk.’» (Den norske King James-oversettelsen) Dermed trakk far den slutning at det var Herrens vilje at han skulle sette i gang og overlate utfallet til Ham.

Den 10. mai 1925 holdt bror Rutherford sitt foredrag ved hjelp av tolk i Novedades teater i Barcelona. Det var over 2000 til stede, deriblant en representant for myndighetene og en spesiell vakt på scenen. Noe lignende fant sted i Madrid, hvor det var 1200 til stede. Den interesse som ble vakt som følge av disse foredragene, førte til at det ble opprettet et avdelingskontor i Spania som ble lagt «under ledelse av George Young,» som Jehovas vitners årbok for 1978 sier.

Den 13. mai 1925 talte bror Rutherford i Lisboa i Portugal. Hans besøk der ble svært vellykket, til tross for presteskapets forsøk på å avbryte møtet med hyl og skrik og ved å slå i stykker stoler. Etter at bror Rutherford hadde holdt sine foredrag i Spania og Portugal, fortsatte far å vise «Skapelsens fotodrama», og han ordnet også med at det ble trykt bibelsk litteratur som ble distribuert i disse landene. I 1927 rapporterte han at det gode budskap var blitt utbredt «i hver eneste by i Spania, liten som stor».

Forkynnelse i Sovjetunionen

Fars neste misjonærdistrikt var Sovjetunionen. Han kom dit 28. august 1928. I et brev som er datert 10. oktober 1928, står det blant annet:

 «Etter at jeg kom til Russland, har jeg bedt inderlig om at Guds rike må komme. Jeg holder på med å lære språket, men det går tregt. Tolken min er en ganske spesiell mann. Han er jøde, men tror på Kristus og setter stor pris på Bibelen. Jeg har hatt noen interessante opplevelser, men vet ikke hvor lenge jeg får lov til å være her. I forrige uke fikk jeg beskjed om å reise innen 24 timer, men jeg fikk ordnet det slik at jeg fikk bli lenger.»

Det ble opprettet kontakt med noen av bibelstudentene i Kharkov, som nå er en storby i Ukraina, og den hjertelige utvekslingen av erfaringer som dermed fant sted, fikk dem til å felle mange gledestårer. Hver kveld ble det arrangert et lite stevne som varte til midnatt. Far skrev senere om dette møtet med brødrene: «Stakkars brødre! De få bøkene de hadde, er blitt beslaglagt, og myndighetene er fiendtlig innstilt, men brødrene er likevel lykkelige.»

Fars tjeneste i Sovjetunionen ble omtalt i en spesiell brosjyre som ble laget i forbindelse med innvielsen av det nye avdelingskontoret i St. Petersburg i Russland den 21. juni 1997. Brosjyren forteller at far ble sendt til Moskva, og at han fikk tillatelse «til å produsere 15 000 eksemplarer av brosjyrene Frihet for folkene og Hvor er de døde? og distribuere dem i Russland».

Etter at far hadde kommet tilbake fra Russland, ble han utnevnt til pilegrim i USA. I Sør-Dakota var han på besøk hos Nellena og Verda Pool. De var kjødelige søstre og ble senere misjonærer i Peru. De gav uttrykk for at de satte stor pris på fars utrettelige tjeneste: «Brødrene på den tiden hadde så avgjort pionerånd når de drog til slike fremmede steder, med lite av denne verdens gods, men med et hjerte som var fylt av kjærlighet til Jehova. Det var det som motiverte dem til å gjøre det de gjorde.»

Ekteskap og en ny tur

Far hadde i flere år brevvekslet med Clara Hubbert fra Manitoulin Island i Ontario. De var begge til stede på stevnet i Columbus i Ohio den 26. juli 1931, da bibelstudentene antok navnet Jehovas vitner. (Jesaja 43: 10—12) En uke senere giftet de seg. Snart drog far ut igjen på sin andre misjonsreise til de karibiske øyene. Der hjalp han til med å organisere møter og lære opp andre i hus-til-hus-arbeidet.

 Mor fikk bilder, postkort og brev fra Surinam, St. Kitts og mange andre steder. I brevene fortalte han om den framgang forkynnelsesarbeidet hadde, og noen ganger skrev han også om fugler, dyr og planter i det landet som han var i. I juni 1932 hadde far utført sitt oppdrag i Karibia og reiste som vanlig på tredje klasse tilbake til Canada. Deretter samarbeidet han og mor i heltidsforkynnelsen, og vinteren 1932/33 var de i Ottawa-området sammen med en rekke andre heltidstjenere.

Et kort familieliv

I 1934 ble broren min, David, født. Da han var liten, pleide han å stå på mammas hatteeske og øve seg på å holde «foredrag». Han har vært nidkjær i tjenesten for Jehova hele sitt liv, akkurat som sin far. De tre besøkte menigheter overalt i Canada og kjørte fra østkysten til vestkysten i en bil som hadde høyttalerutstyr på taket. Jeg ble født i 1938 mens far tjente i Britisk Columbia. David husker at far la meg på sengen, og at far, mor og han selv knelte rundt sengen mens far bad en takkebønn for meg.

Vinteren 1939 bodde vi i Vancouver mens far besøkte noen av menighetene i det området. Et av de mange brevene vi har tatt vare på opp gjennom årene, var datert 14. januar 1939. Far skrev det mens han var i Vernon i Britisk Columbia. Det var stilt til «Clara, David og Ruth» og begynte med ordene: «Bare et lite kyss og en klem.» Brevet inneholdt en hilsen til hver av oss. Han skrev at høsten var stor der, men arbeiderne få. — Matteus 9: 37, 38.

En uke etter at far hadde kommet tilbake til Vancouver, falt han om på et møte. Det viste seg at han hadde en kreftsvulst på hjernen. Den 1. mai 1939 fullførte han sitt jordiske livsløp. Jeg var ni måneder gammel, og David var ikke fullt fem år. Vår kjære mor, som også hadde et himmelsk håp, forble trofast mot Gud helt til sin død den 19. juni 1963.

I et av de brevene som far skrev til mor, uttrykte han så fint hvilket privilegium han syntes det var å få bringe det gode budskap ut til mange land. Han sa blant annet: «Jehova har i sin nåde latt meg dra til disse landene som et lys for å bringe ut Rikets budskap. Hans hellige navn være lovet. Hans herlighet skinner gjennom skrøpelighet, udugelighet og svakhet.»

Nå tjener George og Clara Youngs barn, barnebarn og oldebarn også vår kjærlige Gud, Jehova. Det er blitt meg fortalt at far ofte siterte Hebreerne 6: 10, hvor det står: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn.» Vi har heller ikke glemt fars arbeid.

[Bilde på side 23]

Far, til høyre, sammen med de tre brødrene sine

[Bilder på side 25]

Far (stående) sammen med bror Woodworth, bror Rutherford og bror Macmillan

Under: Far (lengst til venstre) i en gruppe sammen med bror Russell

[Bilder på side 26]

Far og mor

Under: På deres bryllupsdag

[Bilde på side 27]

David, mor og jeg noen år etter fars død