Forkynn det gode budskap med iver
Forkynn det gode budskap med iver
«Vær glødende i ånden. Tjen som slaver for Jehova.» — ROMERNE 12: 11.
1, 2. Hvilken innstilling prøver de kristne å ha som forkynnere av det gode budskap?
EN UNG mann har fått seg ny jobb og er veldig spent. Første arbeidsdag lurer han på hvilke instrukser arbeidsgiveren kommer til å gi ham. Han gleder seg til sin første oppgave og tar den alvorlig. Han er ivrig etter å gjøre sitt beste.
2 Vi som kristne kan betrakte oss som slike som har fått nytt arbeid. Siden vi har håp om å leve evig, kan det sies at vi bare så vidt har begynt å arbeide for Jehova. Vår Skaper har sikkert tenkt å sette oss til utallige oppgaver som kommer til å holde oss beskjeftiget langt inn i evigheten. Men det aller første oppdraget vi har fått, går ut på å forkynne det gode budskap om hans rike. (1. Tessaloniker 2: 4) Hvordan ser vi på dette oppdraget som Gud har gitt oss? Lik den unge mannen ønsker vi å utføre det så godt vi kan, med flid, med glede — ja med iver!
3. Hva må til for at en skal lykkes som forkynner av det gode budskap?
3 Det kan riktignok være en utfordring å bevare en slik positiv innstilling. I tillegg til å forkynne har vi mange andre forpliktelser, og noen av dem krever kanskje mye av oss både fysisk og følelsesmessig. Stort sett klarer vi å ta oss av disse tingene samtidig som vi også vier forkynnelsesarbeidet tilstrekkelig oppmerksomhet. Men det kan være en vedvarende kamp. (Markus 8: 34) Jesus la vekt på at det må kraftige anstrengelser til for at vi skal lykkes som kristne. — Lukas 13: 24.
4. Hvordan kan dagliglivets bekymringer virke inn på vår innstilling til åndelige ting?
4 Med så mye å gjøre er det lett å føle seg nedtynget eller nedlesset med arbeid av og til. «Livets bekymringer» kan komme til å kvele vår verdsettelse av teokratiske gjøremål og legge en demper på vår iver. (Lukas 21: 34, 35; Markus 4: 18, 19) På grunn av vår ufullkomne menneskenatur kan det være at vi ’forlater den kjærlighet vi først hadde’. (Åpenbaringen 2: 1—4) Det kan være at visse sider ved vår tjeneste for Jehova blir mer eller mindre rutinepreget. Hvordan gir Bibelen oss den oppmuntring vi trenger for at vi skal bevare vår iver i tjenesten?
Som «en brennende ild» i vårt hjerte
5, 6. Hvordan så apostelen Paulus på sitt forkynnelsesoppdrag?
5 Den tjeneste som Jehova har betrodd oss, er altfor dyrebar til at vi kan la den bli noe alminnelig og hverdagslig. Apostelen Paulus så på forkynnelsen av det gode budskap som et stort privilegium, og han betraktet seg selv som uverdig til å bli betrodd det. Han sa: «Til meg, en mann som er mindre enn den minste av alle hellige, ble denne ufortjente godhet gitt — at jeg skulle forkynne det gode budskap om Kristi uutgrunnelige rikdom for nasjonene og skulle få menneskene til å se hvordan den hellige hemmelighet administreres, den som fra den fjerne fortid har vært skjult i Gud, som skapte alt.» — Efeserne 3: 8, 9.
6 Paulus var et strålende eksempel for oss med sin positive innstilling til tjenesten. I brevet til romerne skrev han: «Jeg [er] . . . ivrig etter å forkynne det gode budskap.» Han skammet seg ikke over det gode budskap. (Romerne 1: 15, 16) Han hadde den rette holdning og var ivrig etter å utføre sin tjeneste.
7. Hva advarte Paulus mot i sitt brev til romerne?
7 Paulus forstod at det var viktig å bevare iveren, så han gav de kristne i Roma denne formaningen: «Vær ikke trege i deres gjøremål. Vær glødende i ånden. Tjen som slaver for Jehova.» (Romerne 12: 11) Det greske ordet som er oversatt med «trege», rommer tanken om å være lat og dorsk. Selv om vi kanskje ikke akkurat er trege i vår tjeneste, trenger vi alle sammen å være våken for eventuelle tidlige symptomer på åndelig latskap og gjøre nødvendige forandringer i vår innstilling hvis vi merker slike symptomer hos oss selv. — Ordspråkene 22: 3.
8. a) Hva ble som «en brennende ild» i Jeremias hjerte, og hvorfor? b) Hva kan vi lære av det Jeremia opplevde?
8 Guds ånd kan også hjelpe oss når vi blir motløse. Tenk for eksempel på noe profeten Jeremia opplevde. En gang ble han så motløs at han vurderte å slutte å profetere. Han sa til og med om Jehova: «Jeg skal ikke nevne ham, og jeg skal ikke lenger tale i hans navn.» Var dette et tegn på at det var noe alvorlig i veien med Jeremias åndelighet? Nei. Hans sterke åndelighet, hans kjærlighet til Jehova og hans nidkjærhet for sannheten satte ham faktisk i stand til å fortsette å forkynne. Han forklarer: «I mitt hjerte ble det [Jehovas ord] som en brennende ild, innestengt i mine ben; og jeg ble trett av å holde igjen, og jeg var ikke i stand til å utholde det.» (Jeremia 20: 9) Det er naturlig at trofaste tjenere for Gud blir motløse fra tid til annen. Men når de ber til Jehova om hjelp, leser han hjertet deres og gir dem villig sin hellige ånd hvis de, som Jeremia, har hans ord i sitt hjerte. — Lukas 11: 9—13; Apostlenes gjerninger 15: 8.
«Slokk ikke åndens ild»
9. Hva kan hindre den hellige ånd i å virke til gagn for oss?
9 Paulus formante tessalonikerne: «Slokk ikke åndens ild.» (1. Tessaloniker 5: 19) Ja, handlinger og holdninger som er i strid med guddommelige prinsipper, kan føre til at den hellige ånd blir hindret i å virke til gagn for oss. (Efeserne 4: 30) De kristne i vår tid har fått i oppdrag å forkynne det gode budskap. Vi ser på dette privilegiet med dyp respekt. Vi blir ikke overrasket over at de som ikke kjenner Gud, ser på vårt forkynnelsesarbeid med forakt. Men når en kristen med vilje forsømmer sin tjeneste, kan det føre til at han eller hun slokker ilden, Guds motiverende ånd.
10. a) Hvordan kan den måten andre betrakter vårt arbeid på, virke inn på oss? b) Hvilket fint syn på vår tjeneste blir det gitt uttrykk for i 2. Korinter 2: 17?
10 Noen utenfor den kristne menighet betrakter kanskje vår tjeneste bare som utdeling av litteratur. Andre trekker den feilaktige slutning at vi går fra hus til hus for rett og slett å samle inn pengegaver. Hvis vi lar slike negative oppfatninger få påvirke vår holdning, kan det føre til at vi utfører en mindre virkningsfull tjeneste. I stedet for å la en slik tankegang virke inn på oss bør vi fortsette å ha samme syn på vår tjeneste som det Jehova og Jesus har. Paulus viste at han hadde et slikt opphøyd syn, da han sa: «Vi er ikke slike som driver handel med Guds ord, som mange gjør, men av oppriktighet, ja som sendt fra Gud, taler vi for Guds ansikt, i samfunn med Kristus.» — 2. Korinter 2: 17.
11. Hva var det som hjalp de første kristne til å bevare iveren til tross for forfølgelse, og hvordan bør deres eksempel virke på oss?
11 Kort tid etter Jesu død ble disiplene i Jerusalem en tid utsatt for forfølgelse. De ble truet og ble pålagt å slutte å forkynne. Men Bibelen sier at de ble «fylt med den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet». (Apostlenes gjerninger 4: 17, 21, 31) Noe Paulus sa til Timoteus noen år senere, viser hvilken positiv innstilling de kristne bør ha. Han sa: «Gud har ikke gitt oss feighets ånd, men krafts og kjærlighets og et sunt sinns ånd. Du skal derfor ikke skamme deg over vitnesbyrdet om vår Herre, heller ikke over meg, en fange for hans skyld, men ta din del i å lide ondt for det gode budskap i samsvar med Guds kraft.» — 2. Timoteus 1: 7, 8.
Hva skylder vi vår neste?
12. Hva er den viktigste grunnen til at vi forkynner det gode budskap?
12 For å kunne ha den rette innstilling til vår tjeneste må vi ha det rette motiv. Hvorfor forkynner vi? Den viktigste grunnen finner vi i noe salmisten sa: «Dine lojale skal velsigne deg [Jehova]. Om ditt kongedømmes herlighet skal de tale, og om din velde skal de fortelle, for å gjøre kjent for menneskesønnene hans veldige gjerninger og hans kongedømmes herlige prakt.» (Salme 145: 10—12) Vi forkynner altså for å lovprise Jehova offentlig og for å hellige hans navn for hele menneskeheten. Selv når det er få som hører på oss, er vår trofaste forkynnelse av frelsesbudskapet til pris for Jehova.
13. Hva er det som driver oss til å gjøre andre kjent med håpet om frelse?
13 Vi forkynner også på grunn av nestekjærlighet og for å unngå blodskyld. (Esekiel 33: 8; Markus 6: 34) I denne forbindelse kan vi merke oss noe Paulus sa da han snakket om dem som er utenfor den kristne menighet: «Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og til uforstandige.» (Romerne 1: 14) Paulus følte at han skyldte andre å forkynne det gode budskap for dem, siden Gud «vil at alle slags mennesker skal bli frelst». (1. Timoteus 2: 4) Vi i vår tid har også en slik kjærlighet til våre medmennesker, og vi føler at det er vår plikt å forkynne for dem. Jehovas kjærlighet til menneskene fikk ham til å sende sin Sønn til jorden for at han skulle dø for dem. (Johannes 3: 16) Det var et stort offer. Vi etterligner Jehovas kjærlighet når vi bruker tid og krefter på å gjøre andre kjent med det gode budskap om frelse på grunnlag av Jesu offer.
14. Hvordan beskriver Bibelen verden utenfor den kristne menighet?
14 Jehovas vitner betrakter sine medmennesker som potensielle medlemmer av det kristne brorskap. Vi må forkynne med frimodighet, men vi går ikke så langt i vår frimodighet at vi blir aggressive. Bibelen bruker riktignok sterke ord når den snakker om verden i sin alminnelighet. Paulus brukte selve ordet «verden» i negativ betydning når han snakket om «denne verdens visdom» og «verdslige begjær». (1. Korinter 3: 19; Titus 2: 12) Paulus minnet også de kristne i Efesos om at de var «døde» åndelig talt da de vandret «i samsvar med tingenes ordning i denne verden». (Efeserne 2: 1—3) Disse og lignende uttalelser er i tråd med apostelen Johannes’ ord: «Hele verden ligger i den ondes makt.» — 1. Johannes 5: 19.
15. Hva lar vi være å gjøre når det gjelder dem som er utenfor den kristne menighet, og hvorfor?
15 Men husk at slike uttalelser sikter til verden i sin alminnelighet, som er fremmedgjort for Gud, og ikke til enkeltpersoner. De kristne drister seg ikke til å gjøre seg opp noen mening på forhånd om hvordan en person kommer til å reagere på forkynnelsesarbeidet. De har ikke noe grunnlag for å omtale noen som helst enkeltpersoner som geiter. Det er ikke opp til oss å si hva utfallet blir når Jesus kommer for å skille «sauene» fra «geitene». (Matteus 25: 31—46) Det er Jesus som er utnevnt til dommer, ikke vi. Dessuten viser erfaringen at selv noen som har hatt den verst tenkelige livsførsel, har tatt imot Bibelens budskap og har forandret seg slik at de er blitt kristne som lever et rent liv. Så selv om det er visse personer vi ikke søker omgang med, nøler vi ikke med å snakke med dem om håpet om Riket når det byr seg en anledning. Bibelen snakker om noen som «var rett innstilt for evig liv» mens de fortsatt var ikke-troende. Med tiden ble de troende. (Apostlenes gjerninger 13: 48) Vi kan aldri vite hvem som er «rett innstilt», før vi har gitt dem mulighet til å høre budskapet — kanskje mange ganger. Med dette i tankene behandler vi dem som ennå ikke har tatt imot frelsens budskap, «med mildhet» og «dyp respekt», i håp om at noen av dem skal reagere positivt på livets budskap. — 2. Timoteus 2: 25; 1. Peter 3: 15.
16. Nevn én grunn til at vi går inn for å mestre ’lærekunsten’.
16 Hvis vi går inn for å bli dyktigere til å undervise, kommer vi til å bli ivrigere etter å forkynne det gode budskap. Vi kan illustrere dette med et eksempel: En spennende lek eller idrettsgren kan virke kjedelig for en som ikke behersker den. Men en som virkelig behersker leken eller idrettsgrenen, har stor glede av å være med på den. Slik er det også med kristne som går inn for å mestre ’lærekunsten’ — de får større glede av tjenesten. (2. Timoteus 4: 2; Titus 1: 9) Paulus gav Timoteus dette rådet: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, som bruker sannhetens ord på rette måte.» (2. Timoteus 2: 15) Hvordan kan vi bli flinkere til å undervise?
17. Hvordan kan vi ’framelske en lengsel’ etter bibelkunnskap, og hvordan kan slik kunnskap være til nytte når det gjelder vår tjeneste?
17 Én måte vi kan bli flinkere på er å ta til oss mer kunnskap, nøyaktig kunnskap. Apostelen Peter kommer med denne oppfordringen: «Framelsk som nyfødte spedbarn en lengsel etter den uforfalskede melk som hører ordet til, for at dere ved den kan vokse til frelse.» (1. Peter 2: 2) Et friskt spedbarn har en instinktiv lengsel etter melk. Men en kristen trenger kanskje å ’framelske en lengsel’ etter bibelkunnskap. Det kan han gjøre ved å skaffe seg gode lese- og studievaner. (Ordspråkene 2: 1—6) Vi må ha god selvdisiplin og være innstilt på å anstrenge oss hvis vi skal bli dyktige lærere i Guds Ord, men vi får lønn for strevet. Den gleden vi erfarer når vi gransker Guds Ord, vil få oss til å være glødende i Guds ånd, ivrige etter å fortelle andre om det vi har lært.
18. Hvordan kan kristne møter hjelpe oss til å bruke sannhetens ord på rette måte?
18 Kristne møter spiller også en viktig rolle for at vi skal kunne bruke Guds Ord på en dyktig måte. Når det blir lest fra Bibelen under offentlige foredrag og andre bibelske drøftelser, er det fint om vi følger med i vår egen bibel. Vi bør følge godt med i programpostene, også de postene som handler spesielt om forkynnelsesarbeidet. Vi bør aldri undervurdere verdien av demonstrasjoner eller tillate oss å bli distrahert. Også her er det nødvendig med selvdisiplin og god konsentrasjon. (1. Timoteus 4: 16) Våre kristne møter bygger opp vår tro, hjelper oss til å framelske en lengsel etter Guds Ord og gir oss opplæring som gjør at vi kan bli ivrige forkynnere av det gode budskap.
Vi kan regne med Jehovas støtte
19. Hvorfor er det viktig å delta i forkynnelsesarbeidet regelmessig?
19 Kristne som er «glødende i ånden» og er ivrige etter å forkynne det gode budskap, gjør så godt de kan for å delta i tjenesten regelmessig. (Efeserne 5: 15, 16) Omstendighetene kan variere, og ikke alle kan bruke like mye tid i dette livreddende arbeidet. (Galaterne 6: 4, 5) Men noe som kanskje er viktigere enn det totale antall timer vi bruker i forkynnelsesarbeidet, er hvor ofte vi snakker med andre om vårt håp. (2. Timoteus 4: 1, 2) Jo mer vi forkynner, jo bedre blir vi klar over hvor viktig dette arbeidet er. (Romerne 10: 14, 15) Vi får større medfølelse når vi regelmessig kommer i kontakt med oppriktige mennesker som sukker og stønner, og som er uten håp. — Esekiel 9: 4; Romerne 8: 22.
20, 21. a) Hvilket arbeid ligger fortsatt foran oss? b) Hvordan støtter Jehova oss i vårt arbeid?
20 Jehova har betrodd oss det gode budskap. Dette er det første oppdraget vi har fått av ham som hans «medarbeidere». (1. Korinter 3: 6—9) Vi er ivrige etter å påta oss dette ansvaret av hele vår sjel, så godt vi kan. (Markus 12: 30; Romerne 12: 1) Det finnes fortsatt mange mennesker i verden som er rett innstilt og hungrer etter sannheten. Det er mye arbeid som skal gjøres, men vi kan regne med Jehovas støtte når vi fullfører vår tjeneste. — 2. Timoteus 4: 5.
21 Jehova gir oss sin ånd og utruster oss med «åndens sverd», Guds Ord. Med hans hjelp kan vi åpne vår munn, «så [vi] med frimodighet i tale kan gjøre kjent det gode budskaps hellige hemmelighet». (Efeserne 6: 17—20) Måtte det bli sagt det samme om oss som det Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: «Det gode budskap vi forkynner, kom ikke til dere bare med tale, men også med kraft og med hellig ånd og sterk overbevisning, liksom dere vet hva slags mennesker vi ble for dere for deres skyld.» (1. Tessaloniker 1: 5) Ja, la oss forkynne det gode budskap med iver!
En kort repetisjon
• Hva kan komme til å skje med vår iver i tjenesten på grunn av livets bekymringer?
• På hvilken måte bør vårt ønske om å forkynne det gode budskap være som «en brennende ild» i vårt hjerte?
• Hvilke negative holdninger til forkynnelsesarbeidet bør vi passe oss for å ha?
• Hvordan bør vi generelt betrakte dem som ikke har samme tro som oss?
• Hvordan hjelper Jehova oss til å bevare iveren i forkynnelsesarbeidet?
[Studiespørsmål]
[Bilder på side 9]
De kristne etterligner den iver som Jeremia og Paulus viste
[Bilder på side 10]
Vår iver i forkynnelsen er motivert av kjærlighet til Gud og til vår neste