Er du blitt påvirket av kynikere?

«EN KYNIKER er en som aldri ser en god egenskap hos noen og aldri overser en dårlig. Han er som en ugle, som trives i mørket, er blind for lyset, slår ned på småkryp og ikke har øye for storvilt.» Denne uttalelsen tillegges Henry Ward Beecher, en amerikansk prest på 1800-tallet. Mange synes kanskje at den er en treffende beskrivelse av vår tids kynikere. Ordet «kyniker» har imidlertid sin opprinnelse i oldtidens Hellas, hvor det ikke bare var en betegnelse for en person med den væremåten som er beskrevet ovenfor. Gjennom flere hundre år ble det brukt om en representant for en bestemt filosofisk skole.

Hvordan oppstod den kyniske filosofi? Hva gikk den ut på? Er det ønskelig at en kristen har en kynisk innstilling?

Oldtidens kynikere og deres oppfatninger

De gamle grekere hadde en forkjærlighet for filosofiske debatter. I århundrene fram til vår tidsregnings begynnelse grunnla menn som Sokrates, Platon og Aristoteles de filosofiene som gjorde dem berømt. Deres lære var med på å forme livssynet til oldtidens grekere og gjør seg fortsatt gjeldende innen vestlig kultur.

Sokrates (ca. 470—399 f.v.t.) hevdet at varig lykke ikke kan oppnås ved å trakte etter materielle ting eller sanselig nytelse. Han framholdt at virkelig lykke er en følge av at en har viet sitt liv til å strebe etter dyd, eller moralsk rettskaffenhet. Sokrates betraktet dyd som det høyeste gode. For å nå dette målet avstod han fra materiell luksus og unødvendige gjøremål, som han mente ville distrahere ham. Han tok til orde for måtehold og selvfornektelse og levde enkelt og fordringsløst.

Sokrates utformet det som er kjent som den sokratiske metode. Mens de fleste tenkere framholdt en idé og kom med argumenter til støtte for den, gikk Sokrates fram på en helt annen måte. Han lyttet når andre filosofer framholdt sine teorier, og søkte å avdekke svakheter ved deres ideer. Denne metoden ansporet til kritikk og latterliggjøring av andre.

En av Sokrates’ tilhengere var en filosof ved navn Antisthenes (ca. 445—365 f.v.t.). Han og en rekke andre førte Sokrates’ grunnleggende lære et skritt videre ved å si at dyd var det eneste gode. For dem var det å trakte etter nytelser ikke bare distraherende, men en form for ondskap. Ved å frigjøre seg fra sosiale vaner og konvensjoner viste de dyp forakt for sine medmennesker. De ble kjent som kynikerne. Ordet «kyniker» er muligens avledet av et gresk ord (kynikọs) som beskrev kynikernes gretne og krasse væremåte. Det betyr «hundeaktig». *

 Innvirkning på deres levemåte

Visse idealer i den kyniske filosofi, deriblant det å være på vakt mot materialisme og selvopptatthet, kan i seg selv ha vært rosverdige, men kynikerne henfalt til overdreven og misforstått dyrkelse av slike idealer. Dette kom tydelig til uttrykk i den måten som den mest kjente kyniker, filosofen Diogenes, levde på.

Diogenes ble ifølge noen kilder født i 412 f.v.t., i byen Sinope (Sinop) ved Svartehavet. Sammen med sin far flyttet han til Aten, hvor han ble kjent med kynikernes lære. Diogenes ble undervist av Antisthenes og ble oppslukt av den kyniske filosofi. Mens Sokrates levde enkelt og Antisthenes nøysomt, levde Diogenes asketisk. For å demonstrere at han hadde gitt avkall på materielle bekvemmeligheter, skal han i en periode ha bodd i en tønne.

I sin søken etter «det høyeste gode» skal Diogenes ha gått rundt i Aten ved høylys dag med en tent lykt og ha sagt: «Jeg ser etter et ærlig menneske.» En slik oppførsel og uttalelse vakte oppsikt, og det var ved slike virkemidler Diogenes og de andre kynikerne forkynte sin lære. Det sies at Aleksander den store en gang spurte Diogenes om hva han ønsket seg mest. Som svar skal Diogenes ha sagt til Aleksander: «Gå litt av veien, så solen kan skinne på meg.»

Diogenes og de andre kynikerne levde som tiggere. De tok seg ikke tid til å pleie normale mellommenneskelige forhold, og de unndrog seg sine borgerlige plikter. De var svært uhøflige overfor andre, muligens som følge av at de hadde antatt den sokratiske metode å utveksle meninger på. Diogenes ble kjent for sin bitende sarkasme. Kynikerne fikk ord på seg for å være «hundeaktige», og Diogenes selv fikk klengenavnet «Hunden». Han døde omkring 320 f.v.t., muligens over 90 år gammel. På graven hans ble det reist en marmorstein formet som en hund.

Visse trekk ved den kyniske filosofi fikk innpass i andre filosofiske skoler. Men de mange særhetene hos Diogenes og kynikere etter ham førte etter hvert til at den kyniske skole kom i vanry, og til slutt opphørte den å eksistere.

Vår tids kynikere — bør du være som dem?

Oppslagsverket The Oxford English Dictionary beskriver en nåtidig kyniker som «en person som har lett for å kritisere eller komme med krasse uttalelser. . . . En som har en tendens til å tvile på at andres motiver og handlinger utspringer av oppriktighet og godhet, og som har for vane å uttrykke sin skepsis med hånlige og sarkastiske bemerkninger; en dømmesyk person som sårer andres følelser». Dette er karaktertrekk som finnes hos mange i verden rundt oss, men de er naturligvis ikke forenelige med den kristne personlighet. Tenk over de bibelske prinsippene som blir kommentert i det etterfølgende.

«Jehova er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på kjærlig godhet. Han skal ikke for alltid fortsette å klandre, og han skal ikke fortsette å være harmfull til uavgrenset tid.» (Salme 103: 8, 9) De kristne oppfordres til å ’bli etterlignere av Gud’. (Efeserne 5: 1) Når Den Allmektige Gud velger å vise barmhjertighet og være rik på kjærlig godhet, mens han derimot ikke «har lett for å kritisere eller komme med krasse uttalelser», da bør de kristne avgjort bestrebe seg på å være som ham.

Jesus Kristus, som etterlignet Jehova til fullkommenhet, ’etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge nøye i hans fotspor’. (1. Peter 2: 21; Hebreerne 1: 3) Ved forskjellige anledninger avslørte Jesus falske religiøse læresetninger og vitnet om at verdens gjerninger er onde. (Johannes 7: 7) Men han kom med mange rosende uttalelser om oppriktige mennesker. Om Natanael sa han for eksempel: «Se, virkelig en israelitt, en som det ikke er svik i.» (Johannes 1: 47) Når Jesus utførte et mirakel til gagn for noen, henledet han gjerne oppmerksomheten mot vedkommendes tro. (Matteus 9: 22) Og da noen mente at den gaven som en kvinne gav som uttrykk for sin verdsettelse, var altfor flott, hadde Jesus ikke en kynisk innstilling til hennes motiver, men sa: «Overalt hvor dette gode budskap blir forkynt i hele verden, skal også det denne kvinnen gjorde, bli fortalt til minne om henne.» (Matteus 26: 6—13) Jesus viste sine disipler tillit, vennskap  og hengivenhet, ja, han ’elsket dem inntil enden’. — Johannes 13: 1.

Ettersom Jesus var fullkommen, ville det ha vært lett for ham å finne feil hos ufullkomne mennesker. Han hadde imidlertid ikke en kritisk og skeptisk innstilling til andre, men gikk derimot inn for å gi dem «ny styrke». — Matteus 11: 29, 30.

«[Kjærligheten] tror alt.» (1. Korinter 13: 7) Dette prinsippet står i sterk kontrast til kynikernes tendens til å trekke andres motiver og handlinger i tvil. Det er nok så at verden er full av mennesker med tvilsomme motiver, og at det derfor er nødvendig å være på vakt. (Ordspråkene 14: 15) Ikke desto mindre er kjærligheten rede til å tro fordi den er tillitsfull og ikke overdrevent mistenksom.

Jehova Gud elsker sine tjenere og har tiltro til dem. Han kjenner deres begrensninger bedre enn de selv gjør. Men han er aldri mistenksom overfor sitt folk, og han venter ikke mer av dem enn det de med rimelighet kan gjøre. (Salme 103: 13, 14) Gud ser dessuten etter det gode hos oss mennesker, og han viser sine lojale, men ufullkomne tjenere tillit ved å gi dem privilegier og ansvar. — 1. Kongebok 14: 13; Salme 82: 6.

«Jeg, Jehova, ransaker hjertet, gransker nyrene, ja for å gi enhver etter hans veier, etter frukten av hans gjerninger.» (Jeremia 17: 10) Jehova kan lese en persons hjerte nøyaktig. Det kan ikke vi. Derfor må vi være forsiktige med å tillegge andre visse motiver.

Hvis vi tillater oss å ha en kynisk innstilling og etter hvert lar den få dominere vår tankegang, kan det oppstå splittelser mellom oss og våre trosfeller. Det kan forstyrre freden i den kristne menighet. La oss derfor etterligne Jesus, som var realistisk, men positiv i sin omgang med disiplene. Han ble deres tillitsfulle venn. — Johannes 15: 11—15.

«Slik som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.» (Lukas 6: 31) Denne veiledningen fra Jesus Kristus kan anvendes på mange områder. Vi ønsker for eksempel alle å bli tiltalt med vennlighet og respekt. Derfor bør vi naturligvis selv være vennlige og respektfulle når vi henvender oss til andre. Selv når Jesus i sterke ordelag avslørte de religiøse lederes falske læresetninger, uttalte han seg aldri på en kynisk måte. — Matteus 23: 13—36.

Hvordan vi kan overvinne en kynisk innstilling

Hvis vi har opplevd skuffelser, kan det være lett å få en kynisk innstilling. Vi kan overvinne denne tendensen hvis vi har i tankene at Jehova Gud viser sitt ufullkomne folk tillit. Dette kan hjelpe oss til å ha det rette syn på våre trosfeller — de er ufullkomne mennesker som forsøker å gjøre det som er rett.

Smertefulle opplevelser kan få noen til å nære mistillit til andre mennesker. Det er sant at det er uklokt å sette sin lit utelukkende til ufullkomne mennesker. (Salme 146: 3, 4) I den kristne menighet er det imidlertid mange som oppriktig ønsker å være til hjelp og støtte. Bare tenk på de tusener som er som mødre, fedre, søstre, brødre og barn for dem som har mistet sin egen familie. (Markus 10: 30) Tenk på hvor mange som viser seg å være sanne venner i vanskelige tider. * — Ordspråkene 18: 24.

Det er ikke kynisme, men broderkjærlighet som er kjennetegnet på Jesu etterfølgere, for Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) La oss derfor vise kjærlighet, og la oss først og fremst ha øye for våre medkristnes gode egenskaper. Da vil vi unngå å være som kynikerne.

[Fotnoter]

[Bilde på side 21]

Den mest kjente kyniker, Diogenes

[Rettigheter]

Fra boken Great Men and Famous Women