Forfølgelse fører til vekst i Antiokia

DA FORFØLGELSEN av Jesu disipler blusset opp etter at Stefanus hadde lidd martyrdøden, flyktet mange av dem fra Jerusalem. Et av de stedene hvor de søkte tilflukt, var Antiokia i Syria, omkring 550 kilometer lenger nord. (Apostlenes gjerninger 11: 19) Noen hendelser som deretter inntraff der, skulle få betydning for hele gangen i den kristne historie. For å forstå det som skjedde, er det nyttig å vite litt om Antiokia.

Av byene i det romerske verdensrike var det bare Roma og Alexandria som overgikk Antiokia i størrelse, rikdom og betydning. Denne byen, som var Syrias hovedstad, behersket det nordøstlige hjørnet av Middelhavet. Antiokia lå der hvor den tyrkiske byen Antakya ligger i dag, ved elven Orontes, som på den tiden var seilbar og forbandt byen med dens havneby, Selevkia Pieria, 32 kilometer unna. Fra Antiokia kunne man kontrollere en av de viktigste handelsrutene mellom Roma og Tigris-Eufrat-dalen. Byen var et handelssentrum hvor det ble gjort forretninger med folk fra hele det romerske verdensrike. De hadde med seg nyheter om hva som foregikk på det religiøse område rundt omkring.

Hellenistisk religion og filosofi hadde hatt en blomstringstid i Antiokia. Men «på Kristi tid,» sier historikeren Glanville Downey, «var det i ferd med å bli en personlig sak om en ønsket å bekjenne seg til de tradisjonelle religiøse oppfatningene og livsfilosofiene, og folk følte seg fri til å vende seg til andre religioner med sine spørsmål og forhåpninger». (A History of Antioch in Syria) For mange ble det slik at jødedommen med dens monoteisme, seremonier og morallære dekket deres åndelige behov.

Det hadde vært en stor jødisk bosetning i Antiokia siden byen ble grunnlagt i 300 f.v.t. Den skal ha bestått av fra 20 000 til 60 000 mennesker, mer enn 10 prosent av byens befolkning. Historikeren Josefus sier at det selevkidske dynasti oppmuntret jøder til å bosette seg i byen og gav dem fulle borgerrettigheter. På den tiden ble De hebraiske skrifter tilgjengelige på gresk. Dette stimulerte interessen for Messias’ komme hos dem som sympatiserte med jødene. Det var derfor blitt mange proselytter blant grekerne. Alle disse faktorene bidrog til at Antiokia var et fruktbart distrikt å gjøre disipler i.

Forkynnelse for ikke-jøder

De fleste av Jesu etterfølgere som var blitt forfulgt i Jerusalem og var blitt spredt, snakket bare med jøder om sin tro. I Antiokia var det imidlertid noen disipler fra Kypros og Kyrene som snakket med  noen «gresktalende». (Apostlenes gjerninger 11: 20) Selv om det var blitt forkynt for gresktalende jøder og proselytter siden pinsedagen i år 33, ser det ut til at forkynnelsen i Antiokia representerte noe nytt. Nå ble det ikke bare forkynt for jøder. Hedningen Kornelius og hans familie var riktignok allerede blitt disipler. Men Jehova måtte gi apostelen Peter et syn for å overbevise ham om at det var rett å forkynne for hedningene, eller «folk av nasjonene». — Apostlenes gjerninger 10: 1—48.

I Antiokia, hvor det lenge hadde vært en stor jødisk koloni, og hvor det ikke hersket noen større motsetninger mellom jøder og ikke-jøder, ble det forkynt for ikke-jøder, og de reagerte positivt på det gode budskap. Atmosfæren i denne byen gjorde åpenbart en slik utvikling mulig, og ’et stort antall ble troende’. (Apostlenes gjerninger 11: 21) Og når proselytter, som en gang hadde tilbedt hedenske guder, ble kristne, var de særlig godt skikket til å forkynne for ikke-jøder som fremdeles tilbad hedenske guder.

Da menigheten i Jerusalem hørte om det som skjedde i Antiokia, sendte de Barnabas dit for å undersøke forholdene nærmere. Det at han ble utvalgt til denne oppgaven, var et uttrykk for omtanke og kjærlighet. I likhet med noen av dem som hadde begynt å forkynne for ikke-jøder, var Barnabas fra Kypros. Han må ha vært på bølgelengde med ikke-jødene i Antiokia. De på sin side må ha betraktet ham som en mann fra et naboområde som de hadde god kjennskap til. * Han var i stand til å sette seg inn i de tanker og følelser de hadde i forbindelse med det arbeidet som ble utført. Og «da han kom fram og så Guds ufortjente godhet, frydet han seg og begynte å oppmuntre dem alle til med hjertets forsett å bli i Herren», og «en anselig skare ble lagt til Herren». — Apostlenes gjerninger 11: 22—24.

Historikeren Downey mener at «en sannsynlig forklaring på at det tidlige misjonsarbeidet i Antiokia hadde framgang, kan ha vært at misjonærene i denne byen ikke behøvde å frykte for jødiske fanatikere som dem de hadde møtt i Jerusalem; dessuten ble byen i egenskap av Syrias hovedstad styrt av en legat og hadde derfor en større grad av ro og orden og dermed lavere risiko for pøbelangrep som dem i Jerusalem, hvor det ser ut til at Judeas prokuratorer (iallfall i denne perioden) ikke var i stand til å holde de jødiske fanatikerne under kontroll».

Barnabas, som opplevde disse gunstige forholdene og hadde mye å gjøre, erkjente trolig at han trengte assistanse, og han tenkte på sin venn Saulus. Hvorfor Saulus, eller Paulus? Øyensynlig fordi Paulus, skjønt han ikke var en av de tolv apostler, hadde fått i oppdrag å tjene som apostel for nasjonene. (Apostlenes gjerninger 9: 15, 27; Romerne 1: 5; Åpenbaringen 21: 14) Paulus var således godt skikket til å være Barnabas’ medarbeider i forkynnelsen av det gode budskap i den ikke-jødiske byen Antiokia. (Galaterne 1: 16) Barnabas drog derfor til Tarsus, fant Paulus, eller Saulus, og førte ham til Antiokia. — Apostlenes gjerninger 11: 25, 26; se rammen på sidene 26 og 27.

Kalt kristne ved guddommelig forsyn

I et helt år underviste Barnabas og Saulus «en ganske stor skare, og det var i Antiokia at disiplene ved guddommelig forsyn først ble kalt kristne». Det er ikke sannsynlig at det var jødene som først kalte Jesu etterfølgere kristne (gresk) eller messianister (hebraisk), for de hadde fornektet Jesus som Messias, Kristus, og ville derfor ikke uten videre ha anerkjent ham som sådan ved å kalle hans etterfølgere kristne. Noen mener at det var den ikke-jødiske befolkningen som begynte å bruke betegnelsen «kristne» for spøk eller som uttrykk for forakt. Bibelen viser imidlertid at det var Gud som gav disiplene navnet kristne. — Apostlenes gjerninger 11: 26.

I De kristne greske skrifter er det slik at det  verbet som blir brukt i forbindelse med det nye navnet, og som vanligvis blir oversatt med «ble kalt», alltid er forbundet med noe overnaturlig eller guddommelig. Ifølge bibelske oppslagsverk kan det gjengis med «å gi orakelsvar», «å komme med en guddommelig kunngjøring» og «å gi en guddommelig befaling eller formaning, å lære fra himmelen». Ettersom Jesu etterfølgere ble kalt kristne «ved guddommelig forsyn», er det mulig at Jehova ledet Saulus og Barnabas til å gi disiplene dette navnet.

Det nye navnet ble brukt også i tiden som fulgte. Jesu disipler, som hadde skilt seg fullstendig ut fra jødedommen, kunne ikke lenger bli tatt for å være en jødisk sekt. Omkring år 58 var romerske øvrighetspersoner utmerket godt klar over hvem de kristne var. (Apostlenes gjerninger 26: 28) Ifølge historikeren Tacitus var betegnelsen «kristen» alminnelig kjent også i de brede lag av befolkningen i Roma omkring år 64.

Jehova bruker sine trofaste tjenere

Det gode budskap hadde stor framgang i Antiokia. Med Jehova Guds velsignelse og fordi Jesu etterfølgere var fast besluttet på å fortsette å forkynne, ble Antiokia et senter for kristendommen i det første århundre. Gud lot denne menigheten tjene som et utgangspunkt for forkynnelsen av det gode budskap, og derfra nådde den ut til fjerne områder. Det var fra Antiokia apostelen Paulus la ut på alle sine banebrytende misjonsreiser.

Også i moderne tid har nidkjærhet og besluttsomhet trass i motstand ført til at den sanne kristendom er blitt forkynt på mange steder, noe som har gjort det mulig for mange å høre det gode budskap og ta standpunkt for det. * Så hvis du møter motstand fordi du støtter den sanne tilbedelse, bør du huske at Jehova har sine grunner for å tillate motstand. Som i det første århundre må folk i vår tid få anledning til å høre om Guds rike og til å ta standpunkt for det. Det at du er fast bestemt på å fortsette å tjene Jehova trofast, kan være akkurat det som trengs for at noen skal bli hjulpet til å få nøyaktig kunnskap om sannheten.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på sidene 26 og 27]

Saulus’ «år i stillhet»

SISTE gang Saulus nevnes i Apostlenes gjerninger før han drog til Antiokia omkring år 45, er da en sammensvergelse om å drepe ham i Jerusalem ble forpurret og trosfeller sendte ham til Tarsus. (Apostlenes gjerninger 9: 28—30; 11: 25) Men dette fant sted ni år tidligere, omkring år 36. Hva gjorde han i mellomtiden — en periode som er blitt kalt Saulus’ år i stillhet?

Fra Jerusalem drog Saulus «til Syrias og Kilikias områder», og menighetene i Judea fikk høre: «Den mannen som tidligere forfulgte oss, forkynner nå det gode budskap om den tro som han tidligere herjet.» (Galaterne 1: 21—23) Denne meldingen kan ha hentydet til Saulus’ virksomhet i Antiokia sammen med Barnabas, men selv før den tid var Saulus neppe uvirksom. I år 49 fantes det en rekke menigheter i Syria og Kilikia. En av dem var menigheten i Antiokia, men noen mener at andre av disse menighetene kan ha blitt opprettet som følge av Saulus’ virksomhet i hans såkalte år i stillhet. — Apostlenes gjerninger 11: 26; 15: 23, 41.

Noen bibelforskere mener at dramatiske hendelser i Saulus’ liv kan dateres til denne perioden. Mye av det som Saulus ble utsatt for som en ’Kristi tjener’, kan vanskelig dateres til andre perioder av hans misjonsvirksomhet. (2. Korinter 11: 23—27) Når fikk Saulus fem ganger 39 slag av jødene? Hvor ble han tre ganger slått med stokker? Hvor var han «mer i fengsler» enn andre? Det var først på et senere tidspunkt han ble holdt som fange i Roma. Vi har en beretning om én gang da han ble slått og var i fengsel — i Filippi. Men hva med de andre gangene? (Apostlenes gjerninger 16: 22, 23) En bibelkommentator mener  at Saulus i denne perioden «vitnet om Kristus i diasporajødenes synagoger på en slik måte at det førte til at han ble forfulgt av både religiøse og sivile myndigheter».

Saulus led skipbrudd fire ganger, men Bibelen inneholder bare detaljer om ett skipbrudd, som fant sted etter at han i sitt andre brev til korinterne hadde listet opp de mange vanskelighetene han hadde vært utsatt for. (Apostlenes gjerninger 27: 27—44) Så de tre øvrige skipbruddene fant sannsynligvis sted i forbindelse med reiser som vi ikke kjenner til. Noen av eller alle disse hendelsene kan ha funnet sted i løpet av de såkalte årene i stillhet.

En annen hendelse som øyensynlig fant sted i denne perioden, er beskrevet i 2. Korinter 12: 2—5. Saulus fortalte: ’Jeg kjenner et menneske i forening med Kristus som for fjorten år siden ble bortrykket til den tredje himmel, til paradiset og hørte usigelige ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale.’ Her talte Saulus åpenbart om seg selv. Han skrev dette omkring år 55, og teller vi 14 år tilbake derfra, kommer vi til år 41, som er midt i hans «år i stillhet».

Dette synet gav utvilsomt Saulus unik innsikt. Var det for å gjøre ham kvalifisert til å tjene som «apostel for nasjonene»? (Romerne 11: 13) Fikk det innvirkning på den måten han senere underviste, skrev og talte på? Tjente de årene som gikk fra Saulus ble omvendt, og til han fikk i oppdrag å tjene i Antiokia, som en opplæringsperiode, som gjorde ham moden for framtidige ansvarsoppgaver? Uansett hva som er svaret på disse spørsmålene, kan vi være sikker på at da Barnabas inviterte Saulus til å komme til Antiokia og være med på å lede forkynnelsesarbeidet der, var den nidkjære Saulus fullt ut kvalifisert til å utføre dette oppdraget på en god måte. — Apostlenes gjerninger 11: 19—26.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

SYRIA

Orontes

Antiokia

Selevkia

KYPROS

MIDDELHAVET

Jerusalem

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilder på side 24]

Øverst: Den moderne byen Antakya

Midten: Utsikt fra den sørlige delen av Selevkia

Nederst: Ved havnebassenget i Selevkia