Livshistorie

Før konstruerte jeg våpen — nå redder jeg liv

FORTALT AV ISIDOROS ISMAILIDIS

Jeg lå på kne, og tårene rant nedover kinnene. «Å, Gud, samvittigheten min sier meg at jeg ikke kan fortsette å arbeide med våpenproduksjon,» sa jeg i bønn. «Jeg har virkelig prøvd å finne annet arbeid, men har ikke klart det. I morgen skal jeg levere min oppsigelse. Vær så snill, Jehova, la ikke våre fire barn sulte.» Hvordan var jeg kommet fram til at jeg skulle skifte arbeid?

LIVET var fredelig og enkelt i Dráma i det nordlige Hellas, der jeg ble født i 1932. Far snakket ofte med meg om hva han ville at jeg skulle gjøre. Han oppmuntret meg til å reise til USA og få meg en utdannelse. Etter at Hellas var blitt plyndret under den annen verdenskrig, var et vanlig motto blant grekerne: «Dere kan stjele våre eiendeler, men dere kan aldri stjele det vi har i vårt sinn.» Jeg var fast bestemt på å få meg en høyere utdannelse og skaffe meg noe som ingen noensinne kunne stjele.

Fra jeg var ganske ung, var jeg med i flere ungdomsgrupper som den gresk-ortodokse kirke støttet. Der fikk vi høre at vi måtte holde oss unna farlige sekter. Jeg husker spesielt at én gruppe — Jehovas vitner — ble nevnt, for de representerte angivelig antikrist.

Etter at jeg hadde tatt avgangseksamen ved en yrkesskole i Aten i 1953, drog jeg til Tyskland for å se om jeg kunne få meg en jobb og samtidig gå på skole. Men det lyktes ikke, så jeg reiste til andre land. Etter noen uker befant jeg meg på en havn i Belgia, uten penger. Jeg husker at jeg gikk inn i en kirke og satte meg ned og gråt så voldsomt at det kom tårer på gulvet foran meg. Jeg bad til Gud og sa at hvis han  hjalp meg med å komme til USA, så skulle ikke jeg strebe etter materielle ting, men heller få meg en utdannelse og gå inn for å være en god kristen og en god samfunnsborger. I 1957 kom jeg endelig dit.

Et nytt liv i USA

Livet i USA var vanskelig for en innvandrer som verken kunne språket eller hadde penger. Om natten hadde jeg to jobber, og på dagtid kjempet jeg meg gjennom skolen. Jeg gikk på flere colleger. Så begynte jeg å studere ved California universitet i Los Angeles og fikk en lavere akademisk grad i anvendt fysikk. Det far hadde sagt om at jeg burde skaffe meg en utdannelse, var det som fikk meg til å holde det gående i disse vanskelige årene.

Omtrent på den tiden traff jeg en nydelig gresk jente, Ekaterini, og vi giftet oss i 1964. Den første sønnen vår ble født tre år senere, og på under fire år hadde vi fått to sønner til og en datter. Det var litt av en utfordring å forsørge en familie og samtidig studere ved universitetet.

Jeg arbeidet for det amerikanske flyvåpenet i et selskap som utviklet og produserte missiler og romfartøyer, i Sunnyvale i California. Jeg var engasjert i flere fly- og romfartsprosjekter, blant annet Agena- og Apollo-programmene. Jeg fikk faktisk medaljer for mitt bidrag til Apollo 8 og Apollo 11. Etter dette fortsatte jeg å utdanne meg, og jeg engasjerte meg sterkt i flere militære romprosjekter. På dette tidspunktet trodde jeg at jeg hadde alt man kunne ønske seg — en nydelig kone, fire skjønne barn, en prestisjefylt jobb og et fint hus.

En utholdende kar

Tidlig i 1967 traff jeg Jim, en svært ydmyk og hyggelig mann, på jobben. Det virket som Jim alltid smilte, og han sa aldri nei takk når jeg spurte om han ville ta en kaffepause sammen med meg. Han benyttet disse anledningene til å fortelle meg om ting som stod i Bibelen. Jim fortalte at han hadde studert sammen med Jehovas vitner.

Jeg ble sjokkert over å høre at Jim var kommet borti denne religiøse gruppen. Hvordan kunne en så hyggelig mann la seg lure av antikrist-sekten? Men jeg klarte ikke å stå imot den personlige interessen og vennligheten som Jim viste meg. Det virket som han hver dag hadde noe nytt som han ville at jeg skulle lese. En dag kom han for eksempel til kontoret mitt og sa: «Isidoros, denne artikkelen i Vakttårnet handler om hvordan man kan styrke familiebåndene. Ta den med deg hjem, og les den sammen med din kone.» Jeg sa at jeg skulle lese bladet, men etterpå gikk jeg ut på toalettet og rev det i småbiter og kastet bitene i søppeldunken.

I tre år ødela jeg hver eneste bok og hvert eneste blad som Jim gav meg. Jeg hadde fordommer mot Jehovas vitner, men ville helst beholde Jim som venn, så jeg tenkte at det var best å høre på ham og så slå det han hadde sagt, fra meg med én gang.

Men ut fra disse drøftelsene skjønte jeg at det meste av det  jeg trodde på og levde etter, ikke var basert på Bibelen. Jeg forstod at treenighetslæren, helveteslæren og læren om en udødelig sjel er ikke-bibelske læresetninger. (Forkynneren 9: 10; Esekiel 18: 4; Johannes 20: 17) Jeg var en stolt gresk-ortodoks og hadde ikke lyst til å innrømme åpent at Jim hadde rett. Men fordi han alltid brukte Bibelen og aldri bare kom med sin personlige mening, innså jeg til slutt at denne mannen hadde et verdifullt budskap fra Bibelen å fortelle meg.

Min kone skjønte at noe var i ferd med å skje, og hun spurte om jeg hadde snakket med den kameraten min som gikk hos Jehovas vitner. Da jeg svarte ja, sa hun: «La oss gå til et hvilket som helst annet kirkesamfunn enn til Jehovas vitner.» Men etter kort tid begynte min kone og jeg og våre barn å gå på Jehovas vitners møter regelmessig.

En vanskelig avgjørelse

Mens jeg studerte Bibelen, kom jeg over disse ordene som profeten Jesaja har nedskrevet: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig.» (Jesaja 2: 4) Jeg spurte meg selv: «Hvordan kan en som tjener en fredselskende Gud, være engasjert i konstruksjon og produksjon av ødeleggende våpen?» (Salme 46: 9) Det tok ikke lang tid før jeg kom til at jeg måtte skifte arbeid.

Dette var forståelig nok svært vanskelig. Jeg hadde en prestisjefylt jobb. Jeg hadde kjempet meg gjennom flere år med hardt arbeid og utdannelse; jeg hadde brakt ofre for å komme dit jeg var nå. Jeg hadde kommet meg oppover på karrierestigen, og her stod jeg overfor det å legge hele karrieren på hyllen. Men det var min dype kjærlighet til Jehova og et inderlig ønske om å gjøre hans vilje som til slutt seiret. — Matteus 7: 21.

Jeg tok meg arbeid for et selskap i Seattle i Washington. Men til min skuffelse oppdaget jeg fort at jeg nå var engasjert i arbeid som i enda høyere grad var i strid med Jesaja 2: 4. Jeg prøvde å arbeide bare med andre slags prosjekter, men det gikk ikke, så jeg hadde dårlig samvittighet igjen. Det var tydelig at jeg ikke kunne fortsette å jobbe der og samtidig ha god samvittighet. — 1. Peter 3: 21.

Vi skjønte at vi måtte foreta noen viktige forandringer. På under et halvt år la vi om livsstilen og reduserte familiens utgifter til det halve. Vi solgte luksusvillaen og kjøpte et lite hus i Denver i Colorado. Jeg var nå rede til å ta det store spranget — å si opp jobben. Jeg satt ved skrivemaskinen og skrev oppsigelsen; jeg forklarte at jeg hadde tatt dette standpunktet av samvittighetsgrunner. Etter at barna hadde lagt seg den kvelden, la min kone og jeg oss ned på kne og bad til Jehova, slik som jeg fortalte i begynnelsen av artikkelen.

Før det var gått en måned, flyttet vi til Denver, og to uker senere, i juli 1975, ble min kone og jeg døpt. Det gikk seks måneder, og jeg  hadde ennå ikke fått meg arbeid. Sakte, men sikkert tærte vi på sparepengene våre. Den sjuende måneden etter at vi hadde flyttet, hadde vi ikke nok penger på sparekontoen til å dekke våre månedlige renter og avdrag på huset. Jeg begynte å se meg om etter forskjellige småjobber, men rett etter dette fikk jeg arbeid som ingeniør. Jeg tjente omtrent halvparten av det jeg hadde tjent før, men det var likevel mye mer enn det jeg hadde bedt Jehova om. Så lykkelig jeg var for at jeg hadde satt åndelige interesser på førsteplassen! — Matteus 6: 33.

Vi oppdrar barna til å elske Jehova

I mellomtiden var Ekaterini og jeg travelt opptatt med den utfordring det var å oppdra de fire barna våre i tråd med gudgitte prinsipper. Med Jehovas hjelp er de alle heldigvis blitt modne kristne som vier sitt liv til det viktige arbeidet med å forkynne om Riket. Alle de tre sønnene våre, Christos, Lakes og Gregory, er blitt uteksaminert fra tjenesteopplæringsskolen, og nå har de fått i oppdrag å besøke og styrke forskjellige menigheter. Datteren vår, Toula, arbeider ved Jehovas vitners hovedkontor i New York. Å se at de har ofret lovende karrierer og godt betalte jobber for å tjene Jehova, har gjort sterkt inntrykk på oss.

Mange har spurt hva som er hemmeligheten ved en slik vellykket barneoppdragelse. Det finnes selvfølgelig ingen enkel oppskrift på barneoppdragelse, men vi har vært nøye med å prøve å innprente kjærlighet til Jehova og nestekjærlighet i barnas hjerte. (5. Mosebok 6: 6, 7; Matteus 22: 37—39) Barna lærte at vi ikke kan si til Jehova at vi elsker ham, hvis våre gjerninger ikke viser at vi gjør det.

Én dag i uken, vanligvis på lørdager, gikk vi ut i tjenesten sammen som familie. Etter middagen på mandagskveldene hadde vi et regelmessig familiestudium av Bibelen. Vi studerte også Bibelen med hvert enkelt av barna. Mens barna var små, studerte vi med dem hver for seg i korte stunder om gangen flere ganger i uken. Etter hvert som de ble større, studerte vi i lengre stunder om gangen én gang i uken. Under disse studiene åpnet barna seg og snakket gjerne med oss om problemene sine.

Vi koblet også av sammen. Vi likte å spille musikkinstrumenter sammen, og barna elsket å spille sine yndlingsmelodier. Noen ganger inviterte vi andre familier hjem til oss i helgene og hadde oppbyggende samvær. Hele familien drog også på ferie sammen. En gang brukte vi to uker på å utforske fjellene i Colorado, og samtidig samarbeidet vi med menighetene der i felttjenesten. Barna har gode minner fra at de var med på å arbeide i forskjellige avdelinger  ved områdestevnene og å hjelpe til med Rikets sal-bygging flere steder. Vi tok med oss barna til Hellas for at de skulle få møte sine slektninger, og der traff de også mange trofaste Jehovas vitner som hadde sittet i fengsel på grunn av sin tro. Dette gjorde dypt inntrykk på dem, og de ble fast bestemt på å forbli standhaftige og modige for sannheten.

Det hendte jo at barna ikke oppførte seg så bra, og at de traff dårlige valg med hensyn til hvem de var sammen med. Andre ganger laget vi som foreldre problemer for dem ved å være kanskje unødig strenge på visse områder. Men det at vi benyttet ’Jehovas formaning’, som man finner i Bibelen, hjalp oss «til å bringe ting i rette skikk» for oss alle. — Efeserne 6: 4; 2. Timoteus 3: 16, 17.

Den lykkeligste tiden i mitt liv

Etter at barna hadde tatt fatt på heltidstjenesten, begynte Ekaterini og jeg for alvor å vurdere hva vi kunne gjøre for å øke vår andel i det livreddende arbeidet. Så i 1994, etter at jeg hadde gått av med førtidspensjon, begynte vi som alminnelige pionerer begge to. Vår tjeneste består blant annet i å oppsøke de lokale colleger og universiteter, og der forkynner vi for studentene og leder bibelstudier med noen av dem. Fordi jeg kan vise forståelse for vanskelighetene deres — jeg var jo i deres sted for ikke så mange år siden — har jeg oppnådd gode resultater når det gjelder å hjelpe dem til å lære om Jehova. Det har virkelig vært en stor glede å studere med studenter fra Bolivia, Brasil, Chile, Egypt, Etiopia, Kina, Mexico, Thailand og Tyrkia. Jeg liker også å forkynne pr. telefon, særlig for folk som snakker mitt morsmål.

Jeg har mange begrensninger på grunn av min sterke greske aksent og min alder, men jeg har alltid prøvd å stille meg til disposisjon og ha den samme innstilling som Jesaja hadde, som sa: «Her er jeg! Send meg!» (Jesaja 6: 8) Vi har hatt gleden av å hjelpe et snaut titall mennesker til å innvie sitt liv til Jehova. Ja, dette har vært den lykkeligste tiden i vårt liv.

En gang dreide hele mitt liv seg om å lage avskyelige våpen som skulle brukes til å drepe mennesker. Men ved sin ufortjente godhet åpnet Jehova muligheten for meg og min familie til å bli innviede tjenere for ham og vie vårt liv til å fortelle folk om det gode budskap om evig liv på en paradisisk jord. Når jeg ser tilbake på de vanskelige avgjørelsene jeg har måttet ta, kommer jeg til å tenke på det som står i Malaki 3: 10: «’Prøv meg i denne henseende,’ har hærstyrkenes Jehova sagt, ’om jeg ikke skal åpne himlenes sluser for dere og tømme ut velsignelse over dere til det ikke lenger er noe behov.’» Dette har vi virkelig fått erfare!

[Ramme/bilde på side 27]

Lakes: Far foraktet hykleri. Han gjorde seg store anstrengelser for ikke å være hyklersk, særlig når det gjaldt det å være et godt eksempel for familien. Han sa mange ganger: «Hvis du innvier ditt liv til Jehova, så innebærer det noe. Du må være villig til å ofre noe for Jehova. Det er i virkeligheten det det betyr å være kristen.» Disse ordene har jeg husket, og de har fått meg til å følge hans eksempel med hensyn til å bringe ofre for Jehova.

[Ramme/bilde på side 27]

Christos: Jeg har satt stor pris på mor og fars uforbeholdne lojalitet mot Jehova og på det at de har tatt sitt ansvar som foreldre så alvorlig. Vi gjorde alt mulig sammen som familie — alt fra felttjeneste til ferier. Mor og far kunne ha engasjert seg i så mye annet, men de levde enkelt og konsentrerte seg om tjenesten. I dag vet jeg at jeg er aller mest lykkelig når jeg er fullt og helt opptatt i tjenesten for Jehova.

[Ramme/bilde på side 28]

Gregory: Mor og far oppmuntret meg til å utvide tjenesten, men det var ikke bare det de sa, som fikk meg til å revurdere situasjonen, skyve betenkeligheter til side og begynne i heltidstjenesten. Det var framfor alt deres eksempel og det at de så tydelig gledet seg over å tjene Jehova, som fikk meg til å gjøre dette. Jeg er så takknemlig mot mor og far for at de har hjulpet meg til å finne den glede det gir å anstrenge seg kraftig.

[Ramme/bilde på side 28]

Toula: Foreldrene mine la alltid vekt på at det er vårt forhold til Jehova som er det mest verdifulle vi kan ha, og at vi bare kan oppnå sann lykke hvis vi gir Jehova vårt aller beste. De gjorde Jehova svært virkelig for oss. Far sa ofte til oss at det er en helt ubeskrivelig følelse å kunne gå og legge seg om kvelden og ha ren samvittighet fordi man vet at man har gjort sitt beste for å glede Jehova.

[Bilde på side 25]

Da jeg var soldat i Hellas i 1951

[Bilde på side 25]

Sammen med Ekaterini i 1966

[Bilde på side 26]

Familien min i 1996: (fra venstre mot høyre, bakerst) Gregory, Christos, Toula; (foran) Lakes, Ekaterini og jeg