Formastelighet fører til vanære

«Kommer formastelighet, så kommer vanære, men visdommen er hos de beskjedne.» — ORDSPRÅKENE 11: 2.

1, 2. Hva vil det si å handle formastelig, og på hvilke måter har det ført til katastrofe at noen har gjort det?

EN MISUNNELIG levitt står i spissen for en gruppe opprørere som setter seg opp mot dem Jehova har gitt myndighet. En ærgjerrig prins legger utspekulerte planer for å tilrane seg sin fars trone. En utålmodig konge ignorerer uttrykkelige instrukser som Guds profet har kommet med. Disse tre israelittene har noe til felles: de handler formastelig.

² Formastelighet er en egenskap som har med ens hjerte å gjøre, og som er en alvorlig trussel for alle. (Salme 19: 13) En som handler formastelig, er ifølge Bokmålsordboka en som er frekk, overmodig, gudløs. Det er en som freidig tar seg friheter uten å ha rett til det. Dette fører ofte helt galt av sted. Formastelighet har faktisk ført til at konger har mistet tronen, og til at verdensriker har falt. (Jeremia 50: 29, 31, 32; Daniel 5: 20) Det er til og med blitt en snare for noen av Jehovas tjenere og har ført til ulykke for dem.

3. Hvordan kan vi lære om de farene som formastelighet er forbundet med?

³ Det er med god grunn Bibelen sier: «Kommer formastelighet, så kommer vanære, men visdommen er hos de beskjedne.» (Ordspråkene 11: 2) Bibelen inneholder eksempler som bekrefter at dette ordspråket er riktig. Når vi  ser nærmere på noen av dem, forstår vi bedre hvor farlig det er å gå over grenser som det er meningen vi skal holde oss innenfor. La oss derfor se på hvordan misunnelse, ærgjerrighet og utålmodighet fikk de tre mennene som er nevnt i det første avsnittet, til å handle formastelig, med det resultat at de led vanære.

Korah — en misunnelig opprører

4. a) Hvem var Korah, og hvilke historiske begivenheter hadde han uten tvil vært med på? b) Hvilket beryktet opprør satte Korah i gang da han var kommet opp i årene?

⁴ Korah var en levitt som stammet fra Kehat og var fetter til Moses og Aron. Det ser ut til at han var lojal mot Jehova i flere tiår. Han hadde det privilegium å være blant dem som mirakuløst ble utfridd gjennom Rødehavet, og han var sannsynligvis med på å fullbyrde Jehovas dom over de israelittene som hadde drevet kalvedyrkelse ved Sinai-fjellet. (2. Mosebok 32: 26) Men etter hvert ble Korah leder for en gruppe som satte seg opp mot Moses og Aron. Denne gruppen bestod av rubenittene Datan, Abiram og On og 250 israelittiske høvdinger. * «Nå er det nok fra deres side,» sa de til Moses og Aron, «for alle i hele forsamlingen er hellige, og Jehova er midt iblant dem. Hvorfor skulle dere da opphøye dere over Jehovas menighet?» — 4. Mosebok 16: 1—3.

5, 6. a) Hvorfor gjorde Korah opprør mot Moses og Aron? b) Hvordan kan det sies at Korah sannsynligvis undervurderte sin egen plass i Guds ordning?

⁵ Hvorfor gjorde Korah opprør, etter å ha vært trofast i mange år? Den måten Moses ledet Israel på, var jo ikke undertrykkende, for han «var uten sammenligning den mest saktmodige av alle mennesker som var på jordens overflate». (4. Mosebok 12: 3) Men det virker som om Korah misunte Moses og Aron og ikke likte at de hadde en framstående posisjon, og det fikk ham til å si — med urette — at de egenmektig og selvisk opphøyde seg over menigheten. — Salme 106: 16.

⁶ Korahs problem bestod nok blant annet i at han ikke satte stor nok pris på sine egne privilegier i den ordning Gud hadde truffet. Korahs slekt var riktignok ikke prester, men som levitter var de lærere i Guds Lov, og som kehatitter var de blant dem som bar det utstyret og de redskapene som hørte til tabernaklet, når det skulle  fraktes fra ett sted til et annet. Dette var ingen ubetydelig oppgave, for det var bare personer som var religiøst og moralsk rene, som kunne ta i de hellige redskapene. (Jesaja 52: 11) Så da Moses tok til motmæle mot Korah, spurte han i virkeligheten: Betrakter dere den oppgaven dere har fått, som så liten at dere også må forsøke å oppnå prestedømmet? (4. Mosebok 16: 9, 10) Korah skjønte ikke at den største ære består i å tjene Jehova trofast i samsvar med hans ordning — ikke i å oppnå noen spesiell status eller posisjon. — Salme 84: 10.

7. a) Hva bad Moses Korah og hans menn om å gjøre? b) Hvilken katastrofal slutt fikk Korahs opprør?

⁷ Moses bad Korah og hans menn komme til møteteltet neste morgen med fyrfat og røkelse. Korah og hans menn hadde ikke myndighet til å ofre røkelse, siden de ikke var prester. Hvis de kom med fyrfat og røkelse, var det et tydelig tegn på at de fremdeles mente at de hadde rett til å fungere som prester — selv etter at de hadde hatt anledning til å tenke over saken en hel natt. Da de kom neste morgen, gav Jehova med rette uttrykk for sin vrede. «Jorden åpnet sin munn og begynte å oppsluke» rubenittene. De andre, deriblant Korah, ble fortært av ild fra Gud. (5. Mosebok 11: 6; 4. Mosebok 16: 16⁠—35; 26: 10) Korahs formastelighet førte til den aller største vanære — han ble forkastet av Gud!

Motstå ’tendensen til misunnelse’

8. Hvordan kan «en tendens til misunnelse» komme til uttrykk blant kristne?

⁸ Beretningen om Korah er til advarsel for oss. Siden ufullkomne mennesker har «en tendens til misunnelse», kan det være at dette til og med kommer til uttrykk i den kristne menighet. (Jakob 4: 5) Det kan for eksempel være at vi er opptatt av status eller posisjon. Kanskje vi som Korah misunner dem som har privilegier vi skulle ønske at vi hadde selv. Eller kanskje vi blir som Diotrefes, en kristen som levde i det første århundre. Han var svært kritisk til apostlenes myndighet, tydeligvis fordi han selv ville ha ledelsen. Johannes skrev at Diotrefes «gjerne vil ha den fremste plassen». — 3. Johannes 9.

9. a) Hvordan bør vi ikke se på det å ha ansvar i menigheten? b) Hvordan er det riktig å betrakte vår plass i Guds ordning?

⁹ Det er naturligvis ikke galt av en kristen mann å trakte etter ansvar i menigheten. Paulus oppfordret kristne menn til å gjøre det. (1. Timoteus 3: 1) Men vi bør aldri se på tjenesteprivilegier som en slags hedersbevisning, som om vi ved å få tjenesteprivilegier har kommet høyere opp på en eller annen rangstige. Husk hva Jesus sa: «Enhver som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og enhver som vil være først blant dere, skal være deres slave.» (Matteus 20: 26, 27) Det er klart at det er galt å misunne dem som har større ansvar enn oss, som om vår verdi i Guds øyne avhang av hvilken «rang» vi har i hans organisasjon. Jesus sa: ’Dere er alle brødre.’ (Matteus 23: 8) Ja, både menighetsforkynnere og pionerer, både de som nettopp er blitt døpt, og de som har bevart sin ulastelighet i en årrekke — alle som tjener Jehova helhjertet — har en verdifull plass i hans ordning. (Lukas 10: 27; 12: 6, 7; Galaterne 3: 28; Hebreerne 6: 10) Det er virkelig en velsignelse å arbeide side om side med millioner som gjør sitt beste for å følge det bibelske rådet: «Dere skal alle binde opp om dere med ydmykhet overfor hverandre.» — 1. Peter 5: 5.

Absalom — en ærgjerrig opportunist

10. Hvem var Absalom, og hvordan prøvde han å innsmigre seg hos dem som kom til kongen for å få hans dom i en sak?

¹⁰ Kong Davids tredje sønn, Absalom, var i høy grad en ærgjerrig mann. Han var en opportunist som la onde planer og prøvde å innsmigre seg hos dem som kom til kongen for at kongen skulle dømme i forskjellige saker for dem. Først insinuerte han at David var likegyldig til deres behov. Så sluttet han å være listig og gikk fram på en direkte måte. «Om bare jeg ble satt til dommer i landet,» sa Absalom, «så hver mann som hadde en rettstvist eller en rettssak, kunne komme til meg! Da skulle jeg i sannhet behandle ham rettferdig.» Absaloms utspekulerte knep kjente ingen grenser. Bibelen sier: «Når en mann trådte fram for å bøye seg for  ham, da rakte han hånden ut og grep fatt i ham og kysset ham. Og Absalom fortsatte å gjøre slik med alle israelitter som kom til kongen for å få en dom.» Hva førte dette til? «Absalom fortsatte å stjele Israels menns hjerter.» — 2. Samuelsbok 15: 1—6.

11. Hvordan prøvde Absalom å tilrane seg Davids trone?

¹¹ Absalom hadde bestemt seg for å tilrane seg sin fars trone. Fem år tidligere hadde han fått Davids eldste sønn, Amnon, myrdet, angivelig som hevn for voldtekten av sin søster Tamar. (2. Samuelsbok 13: 28, 29) Men det kan være at Absalom allerede på det tidspunkt hadde bestemt seg for å overta tronen, og at han så på det å myrde Amnon som en beleilig måte å bli kvitt en rival på. * Uansett gikk Absalom til handling da tiden var moden. Han sørget for at det ble kunngjort i hele landet at han var blitt konge. — 2. Samuelsbok 15: 10.

12. Forklar hvordan Absaloms formastelighet førte til vanære.

¹² Det gikk bra for Absalom en tid, for «sammensvergelsen ble stadig sterkere, og folket hos Absalom vokste stadig i antall». Etter hvert ble kong David nødt til å flykte for livet. (2. Samuelsbok 15: 12—17) Men Absaloms framgang fikk snart en brå slutt da han ble drept av Joab, kastet i en grop og dekket til med stein. Tenk på det — denne ærgjerrige mannen som ville være konge, fikk ikke engang en anstendig begravelse da han døde! * Formastelighet førte virkelig til vanære i Absaloms tilfelle. — 2. Samuelsbok 18: 9—17.

Sky selvisk ærgjerrighet

13. Hvordan kan ærgjerrighet slå rot i en kristens hjerte?

¹³ Absaloms vei til makten og hans fall er noe vi kan ta lærdom av. I dagens hensynsløse verden er det vanlig at folk smisker for sine overordnede i et forsøk på å innynde seg hos dem bare for å gjøre inntrykk på dem eller kanskje for å få et eller annet privilegium eller bli forfremmet. Samtidig kan det være at de kommer med skrytende påstander overfor dem de har under seg, i håp om å innsmigre seg hos dem og få støtte hos dem. Hvis vi ikke er forsiktige, kan en slik ærgjerrighet slå rot i vårt hjerte. Det ser ut til at dette skjedde hos noen i det første århundre, slik at det ble nødvendig for apostlene å komme med kraftige advarsler mot slike mennesker. — Galaterne 4: 17; 3. Johannes 9, 10.

14. Hvorfor bør vi ikke være ærgjerrige og opptatt av å opphøye oss selv?

¹⁴ Jehova har ingen plass i sin organisasjon for personer som forherliger seg selv og ved hjelp av knep forsøker å ’søke sin egen ære’. (Ordspråkene 25: 27) Bibelen kommer med denne advarselen: «Jehova skal avskjære alle glatte lepper, den tunge som taler store ting.» (Salme 12: 3) Absalom hadde glatte lepper. Han talte svulstige ord til dem han trengte å innynde seg hos, for å oppnå en posisjon som innebar større myndighet, og som han begjærte. La oss, derimot, se det som et privilegium at vi kan være blant et brorskap som følger Paulus’ veiledning: «Ikke gjør noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn [anse] de andre for å være høyere enn dere selv.» — Filipperne 2: 3.

Saul — en utålmodig konge

15. Hvordan viste Saul en gang at han var beskjeden?

¹⁵ Saul, som ble konge i Israel, hadde vært beskjeden. Tenk for eksempel på noe som skjedde i hans yngre år. Da Guds profet Samuel snakket positivt om ham, svarte Saul ydmykt: «Er ikke jeg en benjaminitt, fra den minste av Israels stammer, og er ikke min slekt den mest ubetydelige av alle slekter i Benjamins stamme? Hvorfor har du da sagt noe slikt til meg?» — 1. Samuelsbok 9: 21.

16. På hvilken måte viste Saul at han var utålmodig?

¹⁶ Senere ble det imidlertid slutt på Sauls beskjedenhet.  Under en krig med filisterne trakk han seg tilbake til Gilgal, hvor han skulle vente på at Samuel skulle komme og bønnfalle Gud ved hjelp av ofre. Da Samuel ikke kom til avtalt tid, opptrådte Saul formastelig og frambar brennofferet selv. Akkurat da han var ferdig, kom Samuel. «Hva er det du har gjort?» spurte Samuel. Saul svarte: «Jeg så at folket ble spredt og gikk fra meg, og du — du kom ikke i løpet av de fastsatte dagene . . . Derfor tvang jeg meg selv og gikk i gang med å ofre brennofferet.» — 1. Samuelsbok 13: 8—12.

17. a) Hvorfor kan det ved første øyekast virke som om det Saul gjorde, kunne forsvares? b) Hvorfor kritiserte Jehova Saul for det han hadde gjort fordi han var utålmodig?

¹⁷ Ved første øyekast kan det virke som om det Saul hadde gjort, kunne forsvares. Guds folk var jo «hardt trengt» og «under sterkt press» og skalv på grunn av den fortvilte situasjonen de var i. (1. Samuelsbok 13: 6, 7) Det er klart at det ikke er galt å ta initiativet når omstendighetene gjør det berettiget. * Men husk at Jehova kan lese hjertet vårt og se hvilke motiver vi har innerst inne. (1. Samuelsbok 16: 7) Han må derfor ha sett noe hos Saul som ikke er direkte nevnt i den bibelske beretningen. Han kan for eksempel ha sett at Saul var utålmodig på grunn av stolthet. Kanskje Saul var irritert over at han — som var konge for hele Israel — måtte vente på en profet som han betraktet som en gammel somlekopp! Uansett hvordan det forholdt seg, mente Saul at det at Samuel var for sent ute, gav ham rett til å ta saken i egne hender og til å ignorere de uttrykkelige instruksene han hadde fått. Hva førte dette til? Samuel roste ikke Saul for hans initiativ. Tvert imot refset han Saul og sa: «Nå skal ditt kongedømme ikke bestå . . . fordi du ikke holdt det Jehova befalte deg.» (1. Samuelsbok 13: 13, 14) Enda en gang førte formastelighet til vanære.

Vær på vakt mot utålmodighet

18, 19. a) Beskriv hvordan utålmodighet kan få en tjener for Gud i vår tid til å handle formastelig. b) Hva bør vi huske når det gjelder den kristne menighet?

¹⁸ Beretningen om Sauls formastelige handling er tatt med i Guds Ord til gagn for oss. (1. Korinter 10: 11) Det er lett for oss å bli irritert over våre brødres feil. Kanskje vi blir utålmodige, som Saul ble, og føler at vi må ta saken i egne hender for at tingene skal bli gjort skikkelig. Sett for eksempel at en bror utmerker seg når det gjelder visse organisatoriske egenskaper. Han er punktlig, har god oversikt over de nyeste retningslinjene som er blitt gitt angående menigheten, og er særdeles dyktig til å holde taler og til å undervise. Samtidig merker han at andre ikke er like omhyggelige eller pirkete som ham, og at de ikke på langt nær er så effektive som han skulle ønske at de var. Gir dette ham rett til å gi uttrykk for at han er utålmodig? Kan han kritisere sine brødre, kanskje ved å antyde at hvis det ikke hadde vært for ham, så var ingenting blitt gjort, og det hadde gått dårlig med menigheten? Det ville ha vært formastelig!

¹⁹ Hva er det egentlig som holder en menighet av kristne sammen? God ledelse? Effektivitet? Inngående kunnskap? Disse tingene er naturligvis en fordel for at en menighet skal fungere godt. (1. Korinter 14: 40; Filipperne 3: 16; 2. Peter 3: 18) Men Jesus sa at det som  først og fremst skulle kjennetegne hans etterfølgere, var deres kjærlighet. (Johannes 13: 35) Det er grunnen til at omsorgsfulle eldste, i tillegg til å være opptatt av orden, innser at menigheten ikke er en bedrift som trenger en strikt ledelse; den består av en hjord som trenger kjærlig omsorg. (Jesaja 32: 1, 2; 40: 11) Det at man formastelig ignorerer slike prinsipper, fører ofte til strid. Orden i samsvar med Jehovas normer, derimot, fører til fred. — 1. Korinter 14: 33; Galaterne 6: 16.

20. Hva blir drøftet i den neste artikkelen?

²⁰ Bibelens beretninger om Korah, Absalom og Saul viser tydelig at formastelighet fører til vanære, som det står i Ordspråkene 11: 2. Men videre i det samme verset står det: «Visdommen er hos de beskjedne.» Hva vil det si å være beskjeden? Hvilke eksempler fra Bibelen kan kaste lys over denne egenskapen, og hvordan kan vi vise beskjedenhet i dag? Disse spørsmålene blir tatt opp i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Husker du dette?

• Hva vil det si å handle formastelig?

• Hvordan førte misunnelse til at Korah handlet formastelig?

• Hva lærer vi av beretningen om den ærgjerrige Absalom?

• Hvordan kan vi unngå å bli som Saul, som ble utålmodig?

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 10]

Saul ble utålmodig og handlet formastelig