Hvorfor har de ikke barn?

DELE og Fola, * et ektepar, bodde og arbeidet ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nigeria. Kort tid etter at de begynte å tjene der, kom Folas mor på besøk. Hun hadde reist langt for å drøfte en sak som lå henne sterkt på hjertet og hadde gitt henne mange søvnløse netter.

«Dere er så snille mot meg,» sa hun til dem. «Dere sender gaver, og dere besøker meg. Jeg setter stor pris på den kjærlighet dere viser meg. Men det bekymrer meg også, for jeg tenker hele tiden på hvem som skal gjøre slike ting for dere når dere blir så gamle som jeg er nå. Dere har vært gift i to år nå, og dere har ikke barn. Synes dere ikke det er på tide at dere slutter på Betel og får barn?»

Moren resonnerte som så: «Dele og Fola har vært lenge nok på Betel. Nå er det på tide at de tenker på framtiden sin. Det er sikkert andre som kan overta arbeidet deres. Dele og Fola trenger ikke å slutte i heltidstjenesten, men de kan begynne i en annen form for tjeneste, hvor det er mulig for dem å ha barn og erfare gleden ved å være foreldre.»

Morens bekymring

Morens bekymring var forståelig. Ønsket om å få barn har vært grunnleggende og vanlig i alle kulturer gjennom alle tider. Barnefødsler vekker gjerne glede og forhåpninger. «Livsfrukt er en lønn,» sier Bibelen. Ja, evnen til å få barn er en dyrebar gave fra vår kjærlige Skaper. — Salme 127: 3.

I mange samfunn blir ektepar utsatt for et sterkt press fra omgivelsene til å få barn. I Nigeria, hvor gjennomsnittskvinnen får seks barn, er det for eksempel vanlig å høre folk som gratulerer et brudepar, si: «Vi regner med å høre spedbarnsgråt hjemme hos dere om ni måneder.» Paret får kanskje en barneseng i bryllupspresang. De nygiftes mødre følger nøye med på kalenderen. Hvis datteren eller svigerdatteren ikke er blitt gravid i løpet av et års tid, spør og graver de for å finne ut om det er et problem de kan hjelpe til med å løse.

Mange mødre ser det slik at hensikten med å gifte seg er å få barn og føre slekten videre. Folas mor sa til Fola: «Hvorfor giftet du deg hvis du ikke vil ha barn? Det var en som fødte deg, og du bør også føde barn.»

Det finnes også praktiske forhold som må tas i betraktning. I mange afrikanske land er det offentlige tilbudet sparsomt når det gjelder eldreomsorg. Vanligvis er det barna som tar seg av sine aldrende foreldre, akkurat som foreldrene tok seg av barna da de var små. Så Folas mor tenkte som så at hvis barna hennes ikke selv fikk barn, kunne de risikere å bli ensomme, fattige og overlatt til seg selv når de ble gamle, og det ville ikke være noen som sørget for å gi dem en begravelse når de døde.

I store deler av Afrika blir barnløshet betraktet som en forbannelse. Noen steder ventes det til og med at kvinner beviser at de er i stand til å få barn, før de gifter seg. Mange kvinner som er ufruktbare, er på desperat søken etter medisiner og behandlinger som kan gjøre det mulig for dem å bli gravide.

 På denne bakgrunn mener mange at ektepar som frivillig gir avkall på å få barn, nekter seg selv et av livets goder. De blir ofte betraktet som merkelige og kortsynte mennesker som det er synd på.

Glede og ansvar

Jehovas folk erkjenner at det å få og oppdra barn er forbundet med glede, men også med ansvar. Bibelen sier i 1. Timoteus 5: 8: «Hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.»

Foreldre må sørge for sine barn både materielt og åndelig sett, og dette tar mye tid og krever en betydelig innsats. Foreldre som er Jehovas vitner, har ikke den holdningen at ettersom Gud lar dem få barn, er det opp til ham å sørge for barna. De forstår at det å oppdra barna i samsvar med Bibelens prinsipper er et ansvar som Gud har gitt foreldrene, og som påhviler dem hele tiden; det er ikke et ansvar som kan overlates til andre. — 5. Mosebok 6: 6, 7.

Å oppdra barn er særlig vanskelig nå i «de siste dager» av de «kritiske tider», som er «vanskelige å mestre». (2. Timoteus 3: 1—5) Ikke nok med at de økonomiske forholdene blir vanskeligere; samfunnet vender seg i stadig større grad bort fra Gud, og slike faktorer gjør det til en stor utfordring å oppdra barn i vår tid. Det er imidlertid utallige kristne ektepar over hele verden som mestrer den utfordringen det er å oppdra barn «i Jehovas tukt og formaning», og altså lærer barna sine å bli gudfryktige mennesker. (Efeserne 6: 4) Jehova elsker slike foreldre og velsigner deres iherdige bestrebelser.

Hvorfor noen ikke har barn

På den annen side er det mange kristne ektepar som ikke har barn. Noen er ufruktbare, men ønsker ikke å adoptere barn. Andre, som er i stand til å få barn, har bestemt seg for å forbli barnløse. Grunnen til at de har truffet et slikt valg, er vanligvis ikke at de viker tilbake for å påta seg ansvar eller er redd for at de ikke skal klare å være gode foreldre. Nei, det forholder seg slik at mange av disse ekteparene er fast bestemt på å vie tjenesten for Jehova sin fulle oppmerksomhet og er opptatt i grener av heltidstjenesten som ikke er forenelige med det å oppdra barn. Noen er misjonærer. Andre er i reisetjenesten eller tjener på Betel.

I likhet med alle andre som tjener Jehova, forstår de at det finnes et arbeid som det haster med å få utført. Jesus sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» Dette arbeidet pågår i dag. Det er av livsviktig betydning, for «enden» vil bety tilintetgjørelse for dem som ikke har tatt det gode budskap alvorlig. — Matteus 24: 14; 2. Tessaloniker 1: 7, 8.

Vi lever i en tid som ligner på den tiden da Noah og hans familie bygde den kolossale arken som bevarte dem i live gjennom vannflommen. (1. Mosebok 6: 13—16; Matteus 24: 37) Selv om Noahs tre sønner alle var gift, var det ingen av disse ekteparene som satte barn til verden før etter vannflommen. Én grunn til det kan ha vært at de ønsket å vie det presserende oppdraget de hadde fått, full oppmerksomhet og bruke alle sine krefter på å utføre det. En annen grunn kan ha vært at de ikke ønsket å sette barn til verden i et fordervet og voldspreget samfunn, hvor «menneskets ondskap var stor» og «alle tilbøyeligheter i dets hjertes tanker bare var onde hele tiden». — 1. Mosebok 6: 5.

Dette betyr ikke at det er galt å få barn i vår tid, men mange kristne ektepar har gitt avkall på å få barn, slik at de kan ha en større andel i det presserende arbeid som Jehova har gitt sitt folk i oppdrag å utføre. Noen har ventet en tid med å få barn; andre har bestemt seg for å forbli barnløse og tenker over muligheten til å få barn i Jehovas rettferdige, nye verden. Er dette kortsynt? Går de glipp av noe viktig i livet? Er det synd på dem?

Trygghet og glede i livet

Dele og Fola, som er nevnt tidligere, har nå vært gift i over ti år, og de har bestemt seg for å  forbli barnløse. «Slektningene våre driver fortsatt og spør om vi ikke snart skal ha barn,» forteller Dele. «De er først og fremst opptatt av at vi må trygge framtiden vår. Vi lar dem alltid få vite at vi setter pris på deres omtanke, men vi forklarer dem taktfullt at den måten vi bruker livet vårt på, gir oss stor lykke. Når det gjelder vår trygghet, så understreker vi at vi har satt vår lit til Jehova, som drar omsorg for alle som forblir trofaste og lojale mot ham. Vi forklarer også at det at en får barn, ikke er noen garanti for at barna kommer til å ta seg av en når en blir gammel. Noen mennesker tar seg lite av foreldrene sine, andre er ikke i stand til å hjelpe, og andre igjen dør før foreldrene. Vi for vår del vet at framtiden vår er i Jehovas trygge hender.»

Dele og Fola og andre som er i samme situasjon som dem, har full tillit til Jehovas løfte til sine trofaste tjenere: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» (Hebreerne 13: 5) De har også tillit til denne forsikringen: «Jehovas hånd er ikke blitt for kort til å frelse, og hans øre er ikke blitt for tunghørt til å høre.» — Jesaja 59: 1.

En annen grunn til at de har satt sin lit til Jehova, er at de har lagt merke til at han sørger for sine trofaste tjenere. Kong David skrev: «En ung mann har jeg vært, og jeg er også blitt gammel, og likevel har jeg ikke sett den rettferdige forlatt.» Tenk over disse ordene. Vet du om noen som har tjent Jehova trofast og er blitt fullstendig forlatt? — Salme 37: 25.

De som har brukt livet sitt på å tjene Jehova og sine kristne brødre, angrer ikke når de ser tilbake, men føler derimot glede og tilfredshet. Bror Iro Umah har vært i heltidstjenesten i 45 år og er nå reisende tilsynsmann i Nigeria. Han sier: «Min kone og jeg har ikke barn, men vi minner oss selv om at Jehova alltid har sørget for oss både i åndelig og i materiell henseende. Vi har ikke manglet noe. Han kommer ikke til å svikte oss når vi blir eldre. Årene i heltidstjenesten har vært de lykkeligste årene i vårt liv. Vi er takknemlige over å kunne tjene våre brødre, og brødrene verdsetter den tjenesten vi utfører, og de hjelper oss.»

Mange ektepar som ikke har kjødelige barn, har fått en annen slags barn: De har vært med på å gjøre mennesker til Kristi disipler som tilber Jehova. Apostelen Johannes var omkring 100 år gammel da han skrev: «Jeg har ingen større grunn til takknemlighet enn dette, at jeg får høre at mine barn fortsetter å vandre i sannheten.» (3. Johannes 4) Det at Johannes’ «barn» — de som han hadde ledet til «sannheten» — var trofaste, var til stor glede for Johannes.

Mange opplever en lignende glede i dag. Bernice, som er nigerianer, har vært gift i 19 år, og hun og mannen hennes har valgt ikke å få barn. De siste 14 årene har hun vært pioner. Nå nærmer hun seg den alderen da hun ikke lenger har mulighet til å få egne barn, men hun angrer ikke på at hun har viet livet sitt til å gjøre disipler. Hun sier: «Jeg er lykkelig over å se mine åndelige barn vokse til modenhet. Selv om jeg hadde hatt egne barn, tviler jeg på at jeg kunne ha hatt et nærere forhold til dem enn til dem som jeg har hjulpet til å lære sannheten å kjenne. De behandler meg som om jeg var deres kjødelige mor. De snakker med meg om sine gleder og problemer og spør meg til råds. De skriver brev til meg, og vi besøker hverandre.

Noen betrakter det som en forbannelse ikke å ha egne barn. De sier at de som ikke har barn, kommer til å få det vanskelig når de blir gamle. Men jeg ser det ikke slik. Jeg vet at så lenge jeg tjener Jehova helhjertet, kommer han til å velsigne meg og ta vare på meg. Han kommer ikke til å svikte meg når jeg blir gammel.»

Elsket og verdsatt av Gud

De som har fått og oppdratt barn som «fortsetter å vandre i sannheten», har mye å være takknemlige og glade for. Ja, Bibelen sier: «Den rettferdiges far skal virkelig glede seg; den som blir far til en som er vis, skal også fryde seg over ham. Din far og din mor skal fryde seg, og hun som fødte deg, skal glede seg.» — Ordspråkene 23: 24, 25.

Kristne som ikke har hatt den glede å sette  barn til verden, er blitt velsignet på andre måter. Mange barnløse ektepar har spilt en viktig rolle når det gjelder å fremme Rikets interesser i stor utstrekning. I årenes løp har de oppnådd en erfaring, visdom og dyktighet som gjør at den innsatsen de yter, er svært verdifull. Mange av dem går i spissen for Rikets arbeid.

Jehova har velsignet dem som er forblitt barnløse for Rikets skyld, med en kjærlig åndelig familie som vet å verdsette de ofre de har brakt. Som Jesus sa: «Det er ingen som har forlatt [bokstavelig: «forsaket, gitt avkall på»] hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for det gode budskaps skyld, som ikke skal få hundre foll nå i denne tiden — hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer . . . og i den kommende tingenes ordning evig liv.» — Markus 10: 29, 30.

Alle som er trofaste, er virkelig verdifulle i Jehovas øyne! Apostelen Paulus kom med denne forsikringen, som gjelder alle lojale, både dem som har barn, og dem som ikke har det: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» — Hebreerne 6: 10.

[Fotnote]

[Bilder på side 23]

Barnløse ektepar er blitt velsignet med en kjærlig åndelig familie