«Visdommen er hos de beskjedne»
«Visdommen er hos de beskjedne»
«Hva krever Jehova til gjengjeld av deg annet enn at du skal . . . vandre beskjedent med din Gud?» — MIKA 6: 8.
1, 2. Hva er beskjedenhet, og hva er forskjellen på det og formastelighet?
EN FRAMSTÅENDE apostel passer på at han ikke henleder oppmerksomheten på seg selv. En modig israelittisk dommer kaller seg selv den minste i sin fars hus. Det største menneske som noen gang har levd, sier at han ikke har ubegrenset myndighet. Alle disse mennene viser beskjedenhet.
2 Beskjedenhet er det motsatte av formastelighet. En som er beskjeden, har et nøkternt syn på sine egne evner og sitt egenverd og er ikke innbilsk. En beskjeden person er ikke stolt og ærgjerrig og skryter ikke, men er hele tiden klar over sine begrensninger. Han tar hensyn til andres følelser og respekterer andres meninger.
3. Hvordan kan vi si at «visdommen er hos de beskjedne»?
3 Det er med god grunn Bibelen sier: «Visdommen er hos de beskjedne.» (Ordspråkene 11: 2) En som er beskjeden, er vis fordi han følger en kurs som Gud godkjenner, og ikke har en formastelig ånd, som fører til vanære. (Ordspråkene 8: 13; 1. Peter 5: 5) En rekke av Guds tjenere har vist ved sitt liv hvilken visdom det ligger i det å være beskjeden. La oss se nærmere på de tre eksemplene som er nevnt i det første avsnittet.
Paulus — ’en underordnet’ og ’en forvalter’
4. Hvilke spesielle privilegier fikk Paulus?
4 Paulus var en framstående person blant de første kristne, og det er forståelig. I løpet av sin tjeneste reiste han tusenvis av kilometer til havs og til lands, og han opprettet flere menigheter. Og Jehova velsignet ham med syner og den gave å tale i tunger. (1. Korinter 14: 18; 2. Korinter 12: 1—5) Dessuten inspirerte Jehova ham til å skrive 14 brev som nå er en del av De kristne greske skrifter. Man kan så absolutt si at Paulus strevde mer enn alle de andre apostlene. — 1. Korinter 15: 10.
5. Hvordan viste Paulus at han hadde et beskjedent syn på seg selv?
5 Siden Paulus var en forgrunnsfigur når det gjaldt kristen virksomhet, er det kanskje noen som tenker at han nøt å være i rampelyset og forsøkte å imponere andre med sin myndighet. Men det gjorde han ikke, for han var beskjeden. Han omtalte seg selv som «den ringeste av apostlene» og tilføyde: «Jeg er ikke verdig til å bli kalt apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet.» (1. Korinter 15: 9) Paulus, som tidligere hadde forfulgt de kristne, glemte aldri at det bare var ved ufortjent godhet at han i det hele tatt kunne stå i et godt forhold til Gud, for ikke å snakke om å ha spesielle tjenesteprivilegier. (Johannes 6: 44; Efeserne 2: 8) Han så det ikke slik at de særdeles gode resultatene han oppnådde i tjenesten, gjorde at han var bedre enn andre. — 1. Korinter 9: 16.
6. Hvordan viste Paulus beskjedenhet i forholdet til korinterne?
6 Paulus’ beskjedenhet kom særlig til uttrykk i forholdet til korinterne. Noen av dem var tydeligvis begeistret for dem som de mente var framstående tilsynsmenn, deriblant Apollos, Kefas og Paulus. (1. Korinter 1: 11—15) Men Paulus verken fisket etter ros fra korinterne eller utnyttet deres beundring. Når han besøkte dem, kom han ikke «med flotthet i tale eller i visdom». Han sa i stedet om seg selv og sine medarbeidere: «Slik skal et menneske vurdere oss: som Kristi underordnede og forvaltere av Guds hellige hemmeligheter.» * — 1. Korinter 2: 1—5; 4: 1.
7. Hvordan viste Paulus beskjedenhet selv når han gav veiledning?
7 Paulus viste beskjedenhet også når han måtte komme med alvorlig veiledning. Han formante sine trosfeller inntrengende «ved Guds medfølelse» og «på grunnlag av kjærlighet», ikke på grunnlag av sin myndighet som apostel. (Romerne 12: 1, 2; Filemon 8, 9) Hvorfor gjorde han dette? Fordi han virkelig betraktet seg selv som sine brødres ’medarbeider’, ikke som en ’herre over deres tro’. (2. Korinter 1: 24) Det var uten tvil Paulus’ beskjedenhet som bidrog til at de kristne menighetene i det første århundre satte så stor pris på ham. — Apostlenes gjerninger 20: 36—38.
Et beskjedent syn på våre privilegier
8, 9. a) Hvorfor bør vi ha et beskjedent syn på oss selv? b) Hvordan kan de som har et visst ansvar, vise beskjedenhet?
8 Paulus var et godt eksempel for de kristne i vår tid. Uansett hvilket ansvar vi er blitt betrodd, bør ingen av oss føle at vi er hevet over andre. «Hvis noen mener han er noe, når han ingenting er, bedrar han sitt eget sinn,» skrev Paulus. (Galaterne 6: 3) Hvorfor? Fordi «alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet». (Romerne 3: 23; 5: 12) Vi bør aldri glemme at vi alle har arvet synd og død fra Adam. Spesielle privilegier fører ikke til at vi blir hevet opp fra vår lave, syndige tilstand. (Forkynneren 9: 2) Som i Paulus’ tilfelle er det bare ved ufortjent godhet at mennesker i det hele tatt kan komme i et godt forhold til Gud, for ikke å snakke om å få spesielle privilegier i tjenesten for ham. — Romerne 3: 12, 24.
9 En som er beskjeden, er klar over dette og verken briljerer med sine privilegier eller skryter av sine prestasjoner. (1. Korinter 4: 7) Når han gir andre veiledning eller rettledning, gjør han det som en medarbeider — ikke som en som er herre over dem. Det er naturligvis galt av en som utmerker seg på spesielle områder, å fiske etter ros fra sine trosfeller eller utnytte deres beundring. (Ordspråkene 25: 27; Matteus 6: 2—4) Den eneste ros som er verd noe, er den som kommer fra andre — og den bør komme uoppfordret. Og hvis vi får ros, bør vi ikke la rosen få oss til å tenke høyere om oss selv enn nødvendig. — Ordspråkene 27: 2; Romerne 12: 3.
10. Forklar hvordan det kan ha seg at noen som ikke gjør så mye av seg, virkelig kan være ’rike i tro’.
10 Når vi blir betrodd et visst ansvar, vil beskjedenhet hjelpe oss til ikke å framheve oss selv for mye og til ikke å gi det inntrykk at det utelukkende er på grunn av våre anstrengelser og evner at det går bra med menigheten. Det kan for eksempel være at vi er spesielt dyktige til å undervise. (Efeserne 4: 11, 12) Men hvis vi er beskjedne, må vi innse at noe av det viktigste vi lærer på menighetsmøtene, ikke er ting som blir sagt fra talerstolen. Blir du ikke oppmuntret når du for eksempel ser en aleneforelder som regelmessig kommer til Rikets sal med barna sine? Eller en nedtrykt person som trofast kommer på møtene til tross for at han eller hun stadig sliter med følelsen av ikke å være noe verd? Eller en ungdom som jevnt og trutt gjør åndelige framskritt til tross for dårlig innflytelse på skolen og andre steder? (Salme 84: 10) Disse personene er kanskje ikke i rampelyset. Stort sett møter de prøver på sin ulastelighet som andre ikke legger merke til. Men de kan være like «rike i tro» som dem som har en mer fremtredende posisjon. (Jakob 2: 5) Når det kommer til stykket, er det jo trofasthet som gjør at en får velvilje hos Gud. — Matteus 10: 22; 1. Korinter 4: 2.
Gideon — «den minste» i sin fars hus
11. Hvordan viste Gideon beskjedenhet da han snakket med Guds engel?
11 Gideon, en djerv ung mann av Manasse stamme, levde i en urolig tid i Israels historie. Guds folk var blitt undertrykt av midjanittene i sju år. Men nå var tiden kommet til at Jehova skulle utfri sitt folk. Derfor kom det en engel og viste seg for Gideon og sa: «Jehova er med deg, du tapre veldige mann.» Gideon var beskjeden, så han solte seg ikke i glansen fra denne uventede komplimenten. Han sa i stedet respektfullt til engelen: «Unnskyld meg, min herre, men hvis Jehova er med oss, hvorfor er da alt dette kommet over oss?» Engelen svarte Gideon: «Du skal sannelig frelse Israel av Midjans hånd.» Hvordan reagerte Gideon på det? I stedet for begjærlig å gripe denne sjansen til å gjøre seg selv til nasjonalhelt svarte Gideon: «Unnskyld meg, Jehova. Med hva skal jeg frelse Israel? Se, min tusengruppe er den ringeste i Manasse, og jeg er den minste i min fars hus.» Dette var beskjedenhet! — Dommerne 6: 11—15.
12. Hvordan viste Gideon varsomhet i den måten han gjennomførte sitt oppdrag på?
12 Før Jehova sendte Gideon ut i kampen, satte han ham på prøve. Hvordan? Gideon fikk beskjed om å rive sin fars alter for Ba’al og å hogge ned den hellige pælen som stod ved siden av det. Det krevde mot å gjøre det, men Gideon viste også beskjedenhet og varsomhet i den måten han gjennomførte oppdraget på. I stedet for å gjøre dette i all offentlighet gjorde han det om natten, da det var størst sannsynlighet for at han ikke kom til å vekke oppsikt. Han tok også fatt på oppgaven med tilbørlig forsiktighet ved å ta med seg ti tjenere, noe han kanskje gjorde for at noen av dem skulle stå vakt mens resten hjalp ham med å ødelegge alteret og den hellige pælen. * Uansett hvordan det var, så utførte Gideon oppdraget sitt med Jehovas velsignelse, og med tiden brukte Jehova ham til å utfri Israel fra midjanittene. — Dommerne 6: 25—27.
Beskjedenhet og varsomhet
13, 14. a) Hvordan kan vi vise beskjedenhet når vi får et tjenesteprivilegium? b) Hvordan var bror A.H. Macmillan et godt eksempel når det gjelder beskjedenhet?
13 Det er mye vi kan lære av Gideons beskjedenhet. Hvordan reagerer vi for eksempel når vi får et tjenesteprivilegium? Tenker vi først og fremst på den prestisje eller posisjon det medfører? Eller er vi beskjedne og tenker over, under bønn, om vi kan oppfylle de kravene som oppdraget innebærer? Bror A.H. Macmillan, som fullførte sitt jordiske løp i 1966, var et godt eksempel i den forbindelse. C.T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, spurte en gang bror Macmillan om hva han mente om hvem som kunne lede arbeidet i hans fravær. I samtalen som fulgte, anbefalte ikke bror Macmillan seg selv en eneste gang, selv om det kunne ha vært lett for ham å gjøre det. Til slutt bad bror Russell bror Macmillan om å tenke over om han kunne påta seg oppgaven. Mange år senere skrev bror Macmillan: «Jeg stod helt overveldet. Jeg tenkte igjennom saken meget alvorlig og bad en bønn om det, før jeg endelig kunne si til ham at jeg ville være lykkelig over å gjøre alt jeg kunne for å hjelpe ham.»
14 Ikke så lenge etterpå døde bror Russell, og Selskapet Vakttårnet trengte en ny president. Ettersom det var bror Macmillan som hadde ansvaret da bror Russell var på sin siste foredragsreise, sa en bror til ham: «Mac, du har en stor sjanse for å bli valgt selv. Du var bror Russells representant da han var borte, og han sa til oss at vi alle skulle gjøre som du sa. Så reiste han og kom ikke tilbake. Det ser ut som om du er den som skal føre arbeidet videre.» Bror Macmillan svarte: «Bror, det er ikke slik en skal se det. Dette er Herrens arbeid, og den eneste stilling en får i Herrens organisasjon, er den som Herren gir en, og jeg er sikker på at jeg ikke er den rette mann til dette.» Siden anbefalte bror Macmillan en annen til stillingen. Akkurat som Gideon hadde han et beskjedent syn på seg selv, og det bør vi også ha.
15. På hvilke måter kan vi bruke vår dømmekraft når vi forkynner for andre?
15 Vi også bør være beskjedne i den måten vi utfører vårt oppdrag på. Gideon gikk varsomt fram, og han prøvde å la være å hisse opp sine motstandere unødig. Når vi utfører vårt forkynnelsesarbeid, bør vi etterligne ham og være beskjedne og varsomme i den måten vi snakker med andre på. Sant nok deltar vi i en åndelig krigføring for å «rive ned sterkt befestede ting» og «resonnementer». (2. Korinter 10: 4, 5) Men vi bør ikke snakke i en nedlatende tone eller gi dem vi snakker med, noen gyldig grunn til å ta anstøt av budskapet vårt. Vi bør i stedet respektere deres oppfatninger og legge vekt på det vi har felles, og så fokusere på de positive sidene ved budskapet vårt. — Apostlenes gjerninger 22: 1—3; 1. Korinter 9: 22; Åpenbaringen 21: 4.
Jesus — vårt fremste eksempel
16. Hvordan viste Jesus at han hadde et beskjedent syn på seg selv?
16 Vårt beste eksempel når det gjelder å vise beskjedenhet, er Jesus Kristus. * Selv om han hadde et fortrolig forhold til sin Far, hadde han ingen problemer med å innrømme at det var visse ting som lå utenfor hans myndighetsområde. (Johannes 1: 14) Da for eksempel moren til Jakob og Johannes bad om at de to sønnene hennes måtte få sitte ved siden av Jesus i hans rike, sa Jesus: «Det å sette seg ved min høyre hånd og ved min venstre står det ikke til meg å gi.» (Matteus 20: 20—23) En annen gang innrømmet Jesus villig: «Jeg kan ikke gjøre noe som helst på eget initiativ . . . jeg søker ikke min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg.» — Johannes 5: 30; 14: 28; Filipperne 2: 5, 6.
17. Hvordan viste Jesus beskjedenhet i den måten han behandlet andre på?
17 Jesus stod over ufullkomne mennesker på alle måter, og hans Far, Jehova, hadde gitt ham større myndighet enn noe annet menneske. Likevel var Jesus beskjeden i den måten han behandlet sine etterfølgere på. Han prøvde ikke å imponere dem ved å overdynge dem med kunnskapene sine. Han var våken for de menneskelige behov de hadde, og viste medfølelse ved å ta hensyn til disse behovene. (Matteus 15: 32; 26: 40, 41; Markus 6: 31) Så selv om Jesus var fullkommen, var han ikke perfeksjonist. Han forlangte aldri mer av disiplene enn de kunne klare, og han la aldri mer på dem enn de kunne bære. (Johannes 16: 12) Det er ikke noe rart at mange syntes de fant ny styrke ved å være sammen med ham! — Matteus 11: 29.
Etterlign Jesus
18, 19. Hvordan kan vi etterligne Jesu beskjedenhet når det gjelder (a) den måten vi betrakter oss selv på, og (b) den måten vi behandler andre på?
18 Når det største menneske som noen gang har levd, var beskjeden, har vi enda større grunn til å være det. Ufullkomne mennesker har ofte vondt for å innrømme at de ikke har absolutt myndighet. Men de kristne bestreber seg på å etterligne Jesus og være beskjedne. De er ikke for stolte til å gi ansvar til dem som er kvalifisert til å ha det, og de er heller ikke overlegne eller uvillige til å rette seg etter veiledning fra dem som har myndighet til å gi det. De er samarbeidsvillige og lar alt i menigheten «skje sømmelig og med orden». — 1. Korinter 14: 40.
19 Beskjedenhet vil også få oss til å være rimelige med hensyn til hva vi forventer av andre, og til å ta hensyn til deres behov. (Filipperne 4: 5) Det kan være at vi har visse evner eller sterke sider som andre ikke har. Men hvis vi er beskjedne, forventer vi ikke alltid at andre skal gjøre akkurat som vi vil. Vi vet jo at alle har sine begrensninger, så vår beskjedenhet får oss til å bære over med andres utilstrekkelighet. Peter skrev: «Ha framfor alt inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten dekker over en mengde synder.» — 1. Peter 4: 8.
20. Hva kan vi gjøre hvis vi har en tendens til å være ubeskjedne?
20 Som vi har sett, er det virkelig slik at visdommen er hos de beskjedne. Men hva om du merker at du har en tendens til å være ubeskjeden, eller handle formastelig? Mist ikke motet. Følg heller Davids eksempel. Han bad: «Hold også din tjener tilbake fra formastelige handlinger; la dem ikke herske over meg.» (Salme 19: 13) Ved å etterligne troen til slike menn som Paulus, Gideon og — ikke minst — Jesus Kristus vil vi personlig få erfare sannheten i ordene: «Visdommen er hos de beskjedne.» — Ordspråkene 11: 2.
[Fotnoter]
^ avsn. 6 Det greske ordet som er oversatt med «underordnede», kan sikte til en slave som satt og rodde på den nederste toften på et stort skip. «Forvaltere», derimot, kunne bli betrodd større ansvar, kanskje å ta hånd om en eiendom. Men i de fleste herrers øyne var forvalteren i like høy grad en tjener som galeislaven.
^ avsn. 12 Gideons varsomhet og forsiktighet bør ikke oppfattes som et tegn på feighet. Han var tvert imot modig, noe som blir bekreftet av det som står i Hebreerne 11: 32—38, hvor Gideon blir nevnt blant dem som «ble gjort sterke», og som «ble tapre i krig».
^ avsn. 16 Ettersom det å være beskjeden blant annet vil si å være klar over sine egne begrensninger, kan vi ikke med rette si at Jehova er beskjeden. Men han er ydmyk. — Salme 18: 35.
Husker du dette?
• Hva vil det si å være beskjeden?
• Hvordan kan vi etterligne Paulus’ beskjedenhet?
• Hva kan Gideons eksempel lære oss om beskjedenhet?
• Hvordan kan vi si at Jesus er vårt beste eksempel når det gjelder beskjedenhet?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 15]
Paulus’ beskjedenhet gjorde at hans medkristne satte stor pris på ham
[Bilde på side 17]
Gideon gikk varsomt fram når han skulle gjøre Guds vilje
[Bilde på side 18]
Jesus, Guds Sønn, viser beskjedenhet i alt han gjør