Lovprisningsofre som behager Jehova
Lovprisningsofre som behager Jehova
«[Framstill] deres legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud.» — ROMERNE 12: 1.
1. Hva sier Bibelen om den relative verdi som ofringene under Moseloven hadde?
«ETTERSOM Loven har en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne.» (Hebreerne 10: 1) Her, med én klar uttalelse, bekrefter apostelen Paulus at alle de ofrene som ble frambåret under Moseloven, ikke var av noen varig verdi når det gjaldt menneskenes frelse. — Kolosserne 2: 16, 17.
2. Hvorfor er det ikke bortkastet å prøve å forstå de detaljerte opplysningene som Moseloven inneholder angående ofre?
2 Betyr dette at det som står om ofringer i Pentateuken, ikke har noen verdi for de kristne i vår tid? For ikke så lenge siden leste de som er tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen i Jehovas vitners menigheter verden over, igjennom de fem første bøkene i Bibelen i løpet av litt over et år. Noen syntes det var vanskelig å lese og forstå alle detaljene. Strevde de til ingen nytte? Det kan ikke være tilfellet, for «alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp». (Romerne 15: 4) Spørsmålet er derfor: Hva slags «opplæring» og ’trøst’ kan vi hente ut fra det som står i Loven om det å ofre?
Til vår opplæring og til trøst
3. Hvilket grunnleggende behov har vi alle?
3 Selv om vi ikke er pålagt å frambære bokstavelige ofre på den måten som Loven foreskrev, har vi stort behov for det som ofrene til en viss grad gjorde for israelittene — vi trenger å få våre synder tilgitt og oppnå velvilje hos Gud. Hvordan kan vi oppnå denne tilgivelsen og velviljen, når vi ikke frambærer bokstavelige ofre lenger? Etter at Paulus har påpekt begrensningene ved dyreofrene, sier han: «Derfor sier [Jesus] idet han kommer inn i verden: ’Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. Du godkjente ikke helbrennofre og syndoffer.’ Da sa jeg: ’Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.’» — Hebreerne 10: 5—7.
4. Hvordan anvender Paulus Salme 40: 6—8 på Jesus Kristus?
4 Paulus siterer her fra Salme 40: 6—8 og viser at Jesus ikke kom for å fortsette med «slaktoffer og offergave», «helbrennofre og syndoffer»; på det tidspunkt da Paulus skrev dette, hadde ingen av disse ofrene Guds godkjennelse lenger. Jesus kom i stedet med et legeme som hans himmelske Far hadde gjort i stand, et som på alle måter tilsvarte det legeme som Gud hadde formet da han skapte Adam. (1. Mosebok 2: 7; Lukas 1: 35; 1. Korinter 15: 22, 45) Som Guds fullkomne Sønn var Jesus kvinnens «ætt», den som var profetisk omtalt i 1. Mosebok 3: 15. Han skulle ta skritt for å ’knuse Satans hode’, selv om han selv skulle få ’sin hæl knust’. På denne måten ble Jesus det middel som Jehova skaffet til veie for at menneskene skulle bli frelst, noe som troens menn hadde sett fram til helt siden Abels tid.
5, 6. Hvilken bedre måte har de kristne å nærme seg Gud på?
5 Paulus sier om denne spesielle rollen som Jesus spilte: «Ham som ikke kjente synd, gjorde [Gud] til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet ved hjelp av ham.» (2. Korinter 5: 21) Formuleringen ’gjorde til synd’ kan også oversettes med ’gjorde til et syndoffer’. Apostelen Johannes sier: «Han er et sonoffer for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1. Johannes 2: 2) Så mens israelittene hadde en midlertidig måte å nærme seg Gud på ved sine ofringer, har de kristne et bedre grunnlag for å komme til Gud — Jesu Kristi offer. (Johannes 14: 6; 1. Peter 3: 18) Hvis vi viser tro på det gjenløsningsofferet Gud har skaffet til veie, og adlyder Ham, kan også vi få våre synder tilgitt og få Guds velvilje og velsignelse. (Johannes 3: 17, 18) Er ikke dette til stor trøst? Men hvordan kan vi vise at vi tror på gjenløsningsofferet?
6 Etter at Paulus har forklart at de kristne har et bedre grunnlag for å nærme seg Gud, nevner han, ifølge Hebreerne 10: 22—25, tre måter som vi kan vise vår tro og vår verdsettelse av Guds kjærlige foranstaltning på. Paulus’ formaning var riktignok først og fremst rettet til dem som har «veien inn til det hellige sted» — det vil si de salvede kristne, som har et himmelsk kall — men det er klart at alle mennesker trenger å gi akt på Paulus’ inspirerte ord hvis de ønsker å høste gagn av Jesu sonoffer. — Hebreerne 10: 19.
Frambær ofre som er rene og ubesmittede
7. a) Hvordan gjenspeiler Hebreerne 10: 22 det som ble gjort i forbindelse med et offer? b) Hva måtte man gjøre for å være sikker på at Gud skulle godkjenne offeret?
7 Først kommer Paulus med denne oppfordringen til de kristne: «La oss da tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter stenket og derved renset fra en ond samvittighet og fått våre legemer badet med rent vann.» (Hebreerne 10: 22) Det er ikke tvil om at ordbruken her gjenspeiler det som ble gjort i forbindelse med et bokstavelig offer under Loven. Det passer godt, for et offer måtte frambæres med det rette motiv og være av noe rent og ubesmittet for at det skulle bli godkjent. Offerdyret var av storfeet eller småfeet, det vil si av de rene dyrene, og var lytefritt. Hvis offeret var av fuglene, måtte det være av turtelduene eller dueungene. Hvis den som frambar offeret, oppfylte disse betingelsene, skulle det «bli tatt imot med velvilje overfor ham for å gjøre soning for ham». (3. Mosebok 1: 2—4, 10, 14; 22: 19—25) Kornofferet inneholdt ikke surdeig, som er et symbol på forderv. Det inneholdt heller ikke honning, som i denne forbindelse trolig sikter til fruktsaft, som har en tendens til å gjære. Når ofrene — enten det gjaldt dyreofre eller kornofre — ble frambåret på alteret, ble det tilsatt salt, et konserveringsmiddel. — 3. Mosebok 2: 11—13.
8. a) Hvilket krav måtte den som frambar et offer, oppfylle? b) Hvordan kan vi forvisse oss om at Jehova godkjenner vår tilbedelse?
8 Hva med den personen som frambar offeret? Loven sa at hvem som helst som kom fram for Jehova, måtte være ren og ubesmittet. En som av en eller annen grunn var blitt uren, måtte først frambære et syndoffer eller et skyldoffer for å komme i en ren stilling innfor Jehova igjen, slik at Han kunne godkjenne hans brennoffer eller fellesskapsoffer. (3. Mosebok 5: 1—6, 15, 17) Forstår vi hvor viktig det er at vi alltid står i en ren stilling innfor Jehova? Hvis vi vil at Jehova skal godkjenne vår tilbedelse, må vi være snare til å rette på det vi har gjort, når vi har brutt Guds lover. Vi bør være raske til å benytte oss av den hjelpen Gud gir oss i form av «menighetens eldste» og ’sonofferet for våre synder’, Jesus Kristus. — Jakob 5: 14; 1. Johannes 2: 1, 2.
9. Nevn en viktig forskjell mellom det som ble ofret til Jehova, og det som ble ofret til falske guder.
9 Det at det ble lagt vekt på at det ikke måtte forekomme noen slags urenhet, var faktisk den viktigste forskjellen mellom de ofrene som ble frambåret til Jehova, og de som ble frambåret til falske guder av Israels omkringliggende nasjoner. Et oppslagsverk sier om dette spesielle trekket ved ofrene under Moseloven: «Vi kan merke oss at det ikke er noen tilknytning til spådomskunst eller kunsten å ta varsler; ingen religiøs ekstase, selvlemlestelse eller hellig prostitusjon — sensuelle og tøylesløse fruktbarhetsriter var strengt forbudt — ingen menneskeofre; ingen ofre for de døde.» Alt dette henleder oppmerksomheten på ett faktum: Jehova er hellig, og han godkjenner ikke synd eller forderv av noe slag. (Habakkuk 1: 13) Tilbedelsen av ham og det som blir ofret til ham, må kjennetegnes av renhet, både fysisk, moralsk og åndelig sett. — 3. Mosebok 19: 2; 1. Peter 1: 14—16.
10. Hva slags selvransakelse bør vi foreta, i tråd med det Paulus sier i Romerne 12: 1, 2?
10 I betraktning av dette bør vi granske oss selv på alle livets områder for å bli sikker på at Jehova godkjenner vår tjeneste for ham. Vi bør aldri tro at så lenge vi går på kristne møter og deltar i forkynnelsesarbeidet til en viss grad, så spiller det ingen rolle hva vi gjør i vårt privatliv. Vi bør ikke tenke som så at når vi deltar i kristen virksomhet, så trenger vi ikke å være nøye med å følge Guds lover på andre områder i livet. (Romerne 2: 21, 22) Vi kan ikke regne med å få Guds velsignelse og gunst hvis vi lar noe som er urent i hans øyne, få besmitte vår tankegang eller handlemåte. Husk hva Paulus sa: «Derfor ber jeg dere inntrengende, brødre, ved Guds medfølelse, om å framstille deres legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud — en hellig tjeneste med deres fornuft. Og la dere ikke lenger forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved å fornye deres sinn, så dere kan prøve for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullkomne vilje.» — Romerne 12: 1, 2.
Frambær lovprisningsofre helhjertet
11. Hva ligger det i uttrykket ’offentlig kunngjøring’, som er brukt i Hebreerne 10: 23?
11 I brevet til hebreerne kommer Paulus så inn på en viktig side ved den sanne tilbedelse: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han som gav løftet, er trofast.» (Hebreerne 10: 23) Uttrykket ’offentlig kunngjøring’ betyr bokstavelig «bekjennelse», og Paulus snakker også om «et lovprisningsoffer». (Hebreerne 13: 15) Dette minner oss om den slags offer som slike menn som Abel, Noah og Abraham frambar.
12, 13. Hva viste en israelitt at han erkjente, når han frambar et brennoffer, og hva kan vi gjøre for å vise at vi har en lignende innstilling?
12 Når en israelitt frambar et brennoffer, gjorde han det «av egen fri vilje for Jehovas ansikt». (3. Mosebok 1: 3) Med et slikt offer kom han frivillig med en offentlig kunngjøring, eller erkjennelse, angående de mange velsignelser Jehova utøste over sitt folk, og hans kjærlige godhet overfor dem. Husk at et spesielt trekk ved brennofferet var at hele offeret ble fortært på alteret — et passende symbol på fullstendig hengivenhet og oppofrelse. På tilsvarende måte viser vi vår tro på gjenløsningsofferet og vår takknemlighet for det når vi villig og helhjertet frambærer vårt «lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper».
13 De kristne frambærer jo ikke bokstavelige ofre — dyr eller grøde — men de er likevel pålagt et ansvar, det ansvar å forkynne det gode budskap om Riket og gjøre mennesker til disipler av Jesus Kristus. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Benytter du deg av anledninger som byr seg til å kunngjøre offentlig det gode budskap om Guds rike, slik at mange flere kan få høre om alt det fantastiske som Gud har lovt lydige mennesker? Bruker du villig tid og krefter på å undervise interesserte mennesker og hjelpe dem til å bli disipler av Jesus Kristus? Det at vi ivrig deltar i tjenesten, er velbehagelig for Gud, akkurat som den formildende duften fra et brennoffer. — 1. Korinter 15: 58.
Gled deg over å ha fellesskap med Gud og mennesker
14. Hvorfor får Paulus’ ord i Hebreerne 10: 24, 25 oss til å tenke på fellesskapsofferet?
14 Paulus henleder også oppmerksomheten på vårt forhold til våre medkristne i forbindelse med tilbedelsen av Gud. «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebreerne 10: 24, 25) Uttalelsene «for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger», «å komme sammen» og «oppmuntre hverandre» minner oss om hva fellesskapsofferet i Israel gjorde for Guds folk.
15. Hvilken parallell ser vi mellom fellesskapsofferet og kristne møter?
15 Betegnelsen «fellesskapsofre» blir noen ganger oversatt med «fredsofre». Det hebraiske ordet for «fred» står her i flertall, noe som kanskje betyr at deltagelsen i slike ofre fører til fred med Gud og fred med ens medtilbedere. En bibelkommentator sier om det at fellesskapsofferet ble frambåret: «Dette var virkelig en tid med glederikt fellesskap med paktens Gud, da Han nedlot seg til å bli Israels Gjest ved offermåltidet, akkurat som Han alltid var deres Vert.» Dette minner oss om Jesu løfte: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matteus 18: 20) Hver gang vi er på et kristent møte, kan vi glede oss over det hyggelige samværet, den oppmuntrende undervisningen og tanken om at vår Herre Jesus Kristus er der sammen med oss. Dette gjør et kristent møte til en virkelig gledelig og trosstyrkende anledning.
16. Hva er det som i særlig grad gjør våre kristne møter glederike, og hvordan kan vi her trekke en parallell til fellesskapsofferet?
16 Når det gjaldt fellesskapsofferet, ble alt fettet — både fettet rundt innvollene, nyrene, vedhenget på leveren og fettet på hoftene foruten fetthalen på sauen — ofret til Jehova ved å bli brent; man lot det ryke på alteret. (3. Mosebok 3: 3—16) Fettet ble betraktet som den beste og den mest næringsrike delen på dyret. Det at man ofret det på alteret, var et symbol på at man gav det beste til Jehova. Det som gjør kristne møter spesielt glederike, er at vi ikke bare får undervisning, men også gir lovprisning til Jehova. Vi lovpriser ham ved at vi så godt vi kan, deltar i sangen på en helhjertet måte, lytter oppmerksomt til det som blir sagt, og kommer med kommentarer når det er mulig. «Lovpris Jah!» utbrøt salmisten. «Syng en ny sang for Jehova, hans pris i de lojales menighet.» — Salme 149: 1.
Vi har rike velsignelser fra Jehova i vente
17, 18. a) Hvilket stort offer frambar Salomo i forbindelse med innvielsen av templet i Jerusalem? b) Hvilke velsignelser fikk folket erfare som følge av seremonien ved tempelinnvielsen?
17 Under innvielsen av templet i Jerusalem, som fant sted i den sjuende måneden i år 1026 f.v.t., frambar kong Salomo «et storslagent slaktoffer for Jehovas ansikt», et offer som bestod av «brennofferet og kornofferet og fettstykkene av fellesskapsofrene». I tillegg til det som ble frambåret som kornofre, ble det ved den anledningen ofret i alt 22 000 stykker kveg og 120 000 sauer. — 1. Kongebok 8: 62—65.
18 Kan du forestille deg hva en slik omfattende seremoni kostet, og hvor mye arbeid som måtte til? Likevel var det helt sikkert slik at de velsignelsene som Israel erfarte, langt overgikk det det hadde kostet dem. Da festen var over, sendte Salomo «folket bort; og de begynte å velsigne kongen og å dra til sine hjem, mens de gledet seg og følte seg vel til mote i hjertet over alt det gode som Jehova hadde gjort mot sin tjener David og mot sitt folk Israel». (1. Kongebok 8: 66) Det er som Salomo uttrykte det: «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den.» — Ordspråkene 10: 22.
19. Hva kan vi gjøre for å bli velsignet av Jehova nå og i all evighet?
19 Vi lever i den tiden da ’skyggen av de kommende goder’ er blitt erstattet med «tingenes virkelige skikkelse». (Hebreerne 10: 1) Jesus Kristus har, i rollen som den store motbilledlige Øversteprest, allerede gått inn i selve himmelen og framstilt verdien av sitt eget blod for å gjøre soning for alle dem som viser tro på hans offer. (Hebreerne 9: 10, 11, 24—26) På grunnlag av dette store offeret og ved helhjertet å frambære våre rene og ubesmittede lovprisningsofre kan også vi gå framover mens vi ’gleder oss og føler oss vel til mote i hjertet’ og ser fram til å bli rikelig velsignet av Jehova. — Malaki 3: 10.
Hva svarer du?
• Hva slags opplæring og trøst kan vi hente fra det som står om ofringer i Loven?
• Hva er det første kravet som må oppfylles for at et offer skal bli godtatt, og hva betyr dette for oss?
• Hva kan vi ofre som kan sammenlignes med et frivillig brennoffer?
• På hvilke måter kan kristne møter sammenlignes med fellesskapsofre?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 18]
Jehova skaffet til veie Jesu gjenløsningsoffer for å frelse menneskene
[Bilde på side 20]
For at Jehova skal godkjenne vår tjeneste for ham, må vi ikke være urene på noen måte
[Bilde på side 21]
Vi kunngjør offentlig Jehovas godhet når vi deltar i forkynnelsesarbeidet