Til stillehavsøyene for å arbeide

 AVGANGSHALLENE ved de internasjonale flyplassene i Brisbane og Sydney i Australia var preget av mer opprømthet enn vanlig. En gruppe på 46 personer skulle ta fly til det solfylte Samoa, hvor de skulle møte 39 andre fra New Zealand, Hawaii og USA. Bagasjen de hadde med seg, var høyst uvanlig. Den bestod hovedsakelig av verktøy som hammere, sager og boremaskiner, ikke akkurat de tingene man vanligvis tar med seg på en reise til en forlokkende stillehavsøy. Men så var da også deres oppdrag noe utenom det vanlige.

De hadde selv betalt reisen og skulle arbeide to uker som ulønnede frivillige arbeidere i et byggeprogram under ledelse av det regionale prosjekteringskontoret ved Jehovas vitners avdelingskontor i Australia. Programmet, som blir finansiert av frivillige bidrag, omfatter bygging av Rikets saler, stevnehaller, misjonærhjem og avdelingskontorer eller oversettelseskontorer til gagn for de raskt voksende Jehovas vitners menigheter på stillehavsøyene. La oss bli litt kjent med noen av arbeiderne, som også hadde vært med på å bygge Rikets saler i sitt hjemland.

Taktekkeren Max kommer fra Cowra i New South Wales i Australia. Han er gift og har fem barn. Arnold er fra Hawaii. Han og hans kone har to sønner, og han tjener dessuten som pioner, eller heltidstjener. I likhet med Max tjener Arnold som eldste i den menigheten han tilhører. Det er tydelig at disse mennene — og slik er det med de fleste som er med i byggeprogrammet — ikke utfører frivillig arbeid fordi de ikke har annet å gjøre. Det er heller slik at de og deres familier ser et behov, og de ønsker å gjøre det de kan for å hjelpe til.

Arbeidere fra mange land dekker et viktig behov

Ett sted hvor det var behov for deres ferdigheter og tjenester, var Tuvalu, et monarki i Stillehavet med omkring 10 500 innbyggere fordelt på en gruppe av ni avsidesliggende koralløyer som ligger nær ekvator og nordvest for Samoa. Hver av øyene, eller atollene, har en gjennomsnittlig størrelse på omkring 2,5 kvadratkilometer. I 1994 hadde de 61 vitnene der fått stort behov for en ny Rikets sal og et større oversettelseskontor.

I denne delen av det tropiske Stillehavet må bygninger prosjekteres og bygges slik at de kan stå imot  kraftige stormer og sykloner som så ofte herjer her. Men det er vanskelig å få tak i bygningsmaterialer av høy kvalitet på øyene. Hva er løsningen? Hver eneste del — fra takmaterialer og takstoler til inventar, gardiner, toalettskåler og dusjhoder, ja selv skruer og spikrer — ble fraktet over i containere med skip fra Australia.

Før materialene kom, gjorde et lite team forberedelser på tomten og satte opp grunnmuren. Så kom de internasjonale arbeiderne for å reise bygningene, male dem og innrede dem.

All denne virksomheten i Tuvalu gjorde for øvrig en prest på stedet sint. Han kunngjorde i radioen at Jehovas vitner bygde et «Babels tårn»! Men hva var realiteten? «Da de som bygde Babels tårn, som Bibelen forteller om, oppdaget at de ikke lenger kunne forstå hverandre fordi Gud hadde forvirret språkene deres, måtte de forlate prosjektet og etterlate tårnet uferdig,» bemerker den frivillige arbeideren Graeme. (1. Mosebok 11: 1—9) «Det er det stikk motsatte som er tilfellet når man arbeider for Jehova Gud. Til tross for de språklige og kulturelle forskjellene som måtte være, blir prosjektene alltid fullført.» Og det ble dette prosjektet også — på bare to uker. Det var 163 personer som overvar innvielseshøytideligheten, deriblant statsministerens kone.

Doug, som førte tilsyn med prosjektet, tenker tilbake på det han opplevde, og sier: «Det var en glede å arbeide sammen med frivillige fra andre land. Vi har forskjellige måter å gjøre tingene på, forskjellig terminologi, forskjellige måleenheter, men ikke noe av dette forårsaket noen problemer.» Med tanke på at han nå har vært med på en rekke slike prosjekter, legger han til: «Dette styrker min tro på at med Jehovas støtte kan hans folk oppføre en bygning hvor som helst på jorden, samme hvor isolert og vanskelig tilgjengelig stedet måtte være. Det er sant at vi har mange dyktige folk blant oss, men det er Jehovas ånd som gjør dette mulig.»

Det er også Guds ånd som tilskynder familier av Jehovas vitner på øyene til å sørge for kost og losji til arbeiderne, noe som for enkelte er litt av et offer. Og de som er gjenstand for en slik gjestfrihet, setter stor pris på det. Ken, som er fra Melbourne i Australia, hadde arbeidet på et lignende prosjekt i Fransk Polynesia. Han sier: «Vi kom som tjenere, men ble behandlet som konger.» Der hvor det er mulig, hjelper også brødrene på stedet til med byggearbeidet. På Salomonøyene blandet noen kvinner sement — for hånd. I søkkvått terreng klatret hundre menn og kvinner høyt opp i fjellene og bar ned over 40 tonn med tømmer. De unge hjalp også til. En arbeider fra New Zealand sier: «Jeg husker en ung bror fra stedet som bar to—tre sekker med sement på en gang. Og han skuffet grus dagen lang, i hete og regn.»

 Det er også en annen fordel med at Jehovas vitner fra stedet tar del i arbeidet. Selskapet Vakttårnets avdelingskontor på Samoa rapporterer: «Brødrene på øyene har tilegnet seg fagkunnskaper som kan komme til nytte i forbindelse med bygging av Rikets saler og reparasjons- og gjenoppbyggingsarbeider etter sykloner. Det kan også gjøre det lettere for dem å tjene til livets opphold i et samfunn hvor mange finner det vanskelig.»

Byggeprogrammet fører til et fint vitnesbyrd

Colin var i Honiara og fikk se byggingen av stevnehallen på Salomonøyene. Han ble imponert og skrev følgende beskjed på pidginengelsk til Selskapets avdelingskontor der: «Alle er forent, og ingen er sure. De er også som en familie.» Da han kort tid etter vendte tilbake til sin landsby ved Aruligo, fire mil unna, bygde han og hans familie sin egen Rikets sal. De sendte så en ny beskjed til avdelingskontoret: «Vår Rikets sal, som også innbefatter et podium, er ferdig. Kan vi holde noen møter her?» Det ble straks ordnet med det, og over 60 personer kommer regelmessig sammen.

En EU-rådgiver fikk se prosjektet på Tuvalu. «Jeg går ut fra at alle forteller dere det samme,» sa han til en arbeider, «men for meg er dette ganske enkelt et mirakel!» En kvinne som arbeidet ved telefonsentralen, spurte en av de tilreisende frivillige: «Hvordan har det seg at dere alle er så glade? Det er jo så varmt her!» De hadde aldri tidligere sett kristendommen bli utøvd på en slik praktisk og selvoppofrende måte.

Ofre de ikke angrer på

«Den som sår rikelig, skal også høste rikelig,» sier Bibelen i 2. Korinter 9: 6. Arbeiderne, deres familier og de menighetene de tilhører, fortsetter å så rikelig når det gjelder å hjelpe sine trosfeller i Stillehavet. «Den menigheten jeg tilhører, betalte over en tredjedel av flybilletten min,» forteller Ross, en eldste fra Kincumber, nær Sydney, «og svogeren min, som også ble med, bidrog med ytterligere 500 dollar.» En annen arbeider finansierte turen ved å selge bilen sin. Enda en annen solgte et jordstykke. Kevin trengte ytterligere 900 dollar, så han bestemte seg for å selge sine 16 to år gamle duer. Gjennom en bekjent fant han en kjøper som tilbød ham akkurat 900 dollar for dem!

«Var det verdt billetten og tapt arbeidsfortjeneste, som totalt beløp seg til omkring 6000 dollar?» var spørsmålet Danny og Cheryl fikk. «Ja! Selv om det hadde kostet dobbelt så mye, ville det ha vært mer enn verdt det,» svarte de. Alan, som er fra Nelson i New Zealand, la til: «For de pengene det kostet meg å dra til Tuvalu, kunne jeg ha dratt til Europa og fremdeles hatt penger til overs. Men ville jeg fått del i de samme velsignelsene eller fått så mange venner med forskjellig bakgrunn eller fått gjort noe for andre i stedet for for meg selv? Nei! Men uansett hva jeg gav mine brødre blant øybefolkningen, gav de meg mye mer tilbake.»

En annen viktig faktor som muliggjør programmet, er støtte fra familien. Mens noen gifte kvinner har mulighet til å bli med sin mann og også hjelpe til på byggeplassen, har andre kvinner barn i skolealderen som de må ta seg av, eller de har andre familieforpliktelser. Clay forteller: «Min kones villighet til å ta hånd om barna og passe hjemmet vårt mens jeg var borte, var et mye større offer enn det jeg brakte.» Ja, alle de mennene som ikke kunne ta sin kone med seg, kan av hele sitt hjerte si seg enig i det!

Etter at prosjektet i Tuvalu ble fullført, har frivillige arbeidere bygd Rikets saler, stevnehaller, misjonærhjem og oversettelseskontorer på Fiji, Tonga, Papua Ny-Guinea, Ny-Caledonia og andre steder. Mange prosjekter, innbefattet noen som gjelder steder i Sørøst-Asia, befinner seg fortsatt på tegnebrettet. Kommer mange nok arbeidere til å støtte opp om disse prosjektene?

Det vil sannsynligvis ikke være noe problem. «Alle her som har deltatt i internasjonale byggeprosjekter, har bedt om å bli tatt i betraktning når det skal planlegges et nytt prosjekt,» skriver avdelingskontoret på Hawaii. «Så snart de kommer hjem igjen, begynner de å spare til det.» Programmet kan ikke annet enn lykkes når man legger Jehovas rike velsignelse til en slik uselvisk innsats.

[Bilde på side 9]

Materialer til prosjektet

[Bilder på side 9]

En arbeidsgjeng på byggeplassen

[Bilder på side 10]

Da prosjektene var fullført, gledet vi oss over det Guds ånd hadde utrettet