Livshistorie

Jehova velsigner alltid sine lojale

FORTALT AV VERNON DUNCOMBE

Jeg var akkurat ferdig med å spise kvelds, og som vanlig tente jeg meg en sigarett. Så spurte jeg min kone, Aileen: «Hvordan gikk det på møtet i kveld?»

HUN gjorde en pause og sa: «Det ble lest opp et brev hvor det ble kunngjort noen nye utnevnelser, og ditt navn ble nevnt. Du er blitt utnevnt til å være lydtjener. Den siste setningen i brevet lød: ’Hvis noen av disse nyutnevnte brødrene bruker tobakk, er de forpliktet til å skrive til Selskapet og gi beskjed om at de ikke kan påta seg oppgaven.’» * Jeg svarte: «Jaså! Så det var det som ble sagt.»

Jeg bet tennene sammen og stumpet sigaretten i askebegeret ved siden av meg. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ble utvalgt til denne stillingen, men jeg har aldri sagt nei til en oppgave før, og jeg har ikke tenkt å gjøre det nå heller.» Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle røyke. Denne avgjørelsen fikk stor innvirkning på mitt liv som kristen og som musiker. La meg fortelle deg mer om hva som bidrog til at jeg tok en slik beslutning.

Oppveksten min

Jeg ble født i Toronto i Canada den 21. september 1914. Jeg var den eldste sønnen til mine kjærlige og hardt arbeidende foreldre, Vernon og Lila, som hadde fire gutter og to jenter å ta seg av. Etter meg i alder kom Yorke, så Orlando, Douglas, Aileen og Coral. Da jeg var bare ni år gammel, gav mor meg en fiolin og ordnet med at jeg skulle ta musikktimer på Harris’ musikkskole. Det var harde tider, men mor og far fant måter å betale trikkebillettene og undervisningen på. Senere studerte jeg musikkteori og  harmonilære ved det kongelige musikkonservatorium i Toronto, og i tolvårsalderen deltok jeg i en musikkonkurranse for solister i Massey Hall, det prestisjefylte konserthuset i sentrum av byen. Jeg vant konkurransen og fikk i premie en flott fiolin i en koffert av alligatorskinn.

Med tiden lærte jeg også å spille piano og kontrabass. Vi var en gruppe som ofte spilte i mindre selskaper på fredager og lørdager og på dansetilstelninger som ble arrangert av studentforeninger. Det var på en av disse dansetilstelningene at jeg for første gang traff Aileen. I løpet av det siste året på high school spilte jeg sammen med en rekke orkestre i hele byen. Etter eksamen ble jeg spurt om jeg ville være med i Ferde Mowry Orchestra, og det viste seg at det skulle bli en god og stabil jobb fram til 1943.

Jeg lærer Jehova å kjenne

Foreldrene mine ble først kjent med Bibelens sannhet rett før den første verdenskrigs utbrudd, mens far arbeidet som vindusdekoratør i et stort varehus i Toronto sentrum. I kantinen pleide han å lytte til samtaler mellom to andre arbeidere som var bibelstudenter (som Jehovas vitner den gang var kjent som). Når han kom hjem om kvelden, pleide han så å fortelle mor det han hadde fått høre. Noen år senere, i 1927, holdt bibelstudentene et større stevne i Coliseum på Canadas nasjonale utstillingsområde. I huset vårt, som lå to kvartaler fra områdets vestre inngang, var det innlosjert 25 personer fra Ohio i USA.

En av bibelstudentene, Ada Bletsoe, begynte etter dette å foreta hyppige besøk hos mor og levere henne den nyeste litteraturen. En dag sa hun: «Fru Duncombe, jeg har levert litteratur til deg en stund nå. Har du noen gang lest noe av den?» Selv om mor hadde seks barn å ta seg av, bestemte hun seg for å begynne å lese bladene fra da av, og hun sluttet aldri med det. Jeg var imidlertid ikke noe særlig interessert i litteraturen. Jeg var opptatt av å fullføre skolen, og jeg var svært oppslukt av musikk.

I juni 1935 giftet Aileen og jeg oss i en anglikansk kirke. Siden jeg som 13-åring hadde forlatt Canadas forente kirke, hadde jeg ingen annen religiøs tilknytning. I vigselformularet oppgav jeg derfor at jeg var et av Jehovas vitner, til tross for at jeg ikke var det.

Vi så fram til å oppdra barn en gang i framtiden og ønsket å være gode foreldre. Vi begynte derfor å lese i Det nye testamente sammen. Men til tross for våre gode forsetter, kom det andre ting i veien. Vi gjorde et nytt forsøk litt senere med samme resultat. Til jul i 1935 fikk vi så boken Guds harpe, innpakket i gavepapir. Min kone sa: «Åh! For en uvanlig julepresang din mor har sendt oss.» Etter at jeg hadde dratt på jobb, begynte hun likevel å lese i den, og hun likte det hun leste. Lenge visste jeg ikke noe om det. Våre forhåpninger med hensyn til å oppdra barn ble ikke oppfylt. Den lille datteren vår, som ble født den 1. februar 1937, levde ikke. Vi sørget dypt over dette.

På denne tiden hadde familien min en aktiv andel i forkynnelsesarbeidet, og jeg fikk vite at far var den eneste forkynneren i familien som ennå ikke hadde tegnet et abonnement på bladet Ny Verden (nå Våkn opp!). Det var det som var målet i felttjenesten den måneden. Selv om jeg ennå ikke hadde lest noen av Selskapets publikasjoner, syntes jeg synd på ham og sa: «Ok, far, bare før opp meg, og du kommer til å stå likt med de andre.» Da sommeren kom, drog orkestret ut av byen for å spille på et feriested. Ny Verden ble sendt etter meg i posten. Så kom høsten, og orkestret drog tilbake til Toronto. Bladene fortsatte å komme til vår nye postadresse, og jeg hadde ikke engang tatt et eneste nummer ut av omslaget.

Under en juleferie betraktet jeg stabelen med blad og bestemte meg for at siden jeg hadde betalt for dem, skulle jeg i det minste lese noen for å se hva som stod der. Jeg ble forbløffet over det jeg leste i det første jeg åpnet. Det inneholdt en avsløring av de intriger og den korrupsjon som fant sted i politikken på den tiden. Jeg begynte å snakke med de andre musikerne om det jeg leste. Men de betvilte det jeg sa, og jeg måtte fortsette å lese for å kunne forsvare meg. Uten å være klar over det selv hadde jeg begynt  å forkynne om Jehova. Og siden den gang har jeg aldri sluttet å lese de enestående publikasjonene som kommer fra «den tro og kloke slave». — Matteus 24: 45.

Selv om jobben min gjorde at jeg hadde det travelt hele uken, begynte jeg snart å overvære søndagsmøtene sammen med Aileen. Da vi kom på møtet en søndag i 1938, kom to eldre søstre bort og hilste på oss, og den ene sa: «Unge bror, har du tatt standpunkt for Jehova? Du skjønner, Harmageddon er rett rundt hjørnet!» Jeg visste at Jehova er den eneste sanne Gud, og jeg var overbevist om at dette er hans organisasjon. Jeg ønsket å være en del av den, så den 15. oktober 1938 ble jeg døpt. Omkring seks måneder senere ble Aileen døpt. Jeg er glad for å kunne fortelle at alle i min familie ble innviede tjenere for Jehova.

For en glede jeg følte ved å være sammen med Guds folk! Jeg følte meg snart hjemme blant dem. Når jeg ikke kunne være til stede på møtene, var jeg alltid ivrig etter å få vite hva som hadde foregått på dem. Den spesielle kvelden som jeg nevnte innledningsvis, viste seg å bli et vendepunkt i min tjeneste for Jehova.

En tid med stor forandring for oss

En annen viktig forandring i livet vårt fant sted den 1. mai 1943. Vi hadde overvært vårt første store stevne, Den nye verdens teokratiske stevne, som ble holdt i Cleveland i Ohio i september 1942. Der, midt under en forferdelig verdenskrig, en krig som det var umulig å øyne slutten på, hørte vi bror Knorr, daværende president for Selskapet Vakttårnet, modig framføre det gripende offentlige foredraget «Freden — blir den varig?» Vi husker godt hvordan han ut fra Åpenbaringen, kapittel 17, viste at det etter krigen ville komme en fredsperiode da det skulle utføres et stort forkynnelsesarbeid.

Det som gjorde sterkest inntrykk på oss, var den talen bror Knorr holdt tidligere under stevnet. Talen hadde temaet «Jefta og hans løfte». I den ble det etterlyst flere pionerer. Aileen og jeg så på hverandre og sa unisont (sammen med en rekke andre): «Det gjelder oss!» Vi begynte straks å legge planer med tanke på å ta fatt på et viktigere arbeid.

Jehovas vitners arbeid hadde vært forbudt i Canada siden den 4. juli 1940. Da vi begynte som pionerer den 1. mai 1943, var det fremdeles forbudt å forkynne om Jehova og tilby Selskapets litteratur i felttjenesten. Vi utførte vår virksomhet som kristne og hadde bare med oss vårt personlige eksemplar av bibeloversettelsen King James Version. Bare noen dager etter at vi kom til vårt første pionerdistrikt i Parry Sound i Ontario, ble Stewart Mann, en erfaren pioner, sendt av avdelingskontoret for å arbeide sammen med oss i felttjenesten. For en kjærlig foranstaltning! Bror Mann hadde en tiltalende væremåte og et godt humør. Vi lærte mye av ham og hadde en flott tid sammen. Vi ledet flere bibelstudier da Selskapet tildelte oss et nytt distrikt, i byen Hamilton. Ikke lenge etterpå ble jeg innkalt til militæret, til tross for at jeg var for gammel til det. Det at jeg nektet å gå inn i hæren, førte til at jeg ble arrestert den 31. desember 1943. Etter at rettslige formaliteter var blitt unnagjort, ble jeg dømt til å utføre siviltjeneste i en leir, hvor jeg var fram til august 1945.

Så snart jeg ble satt fri, ble Aileen og jeg tildelt et pionerdistrikt i Cornwall i Ontario. Kort tid etter var vi på vei til en politirett i Quebec i et spesielt oppdrag fra Selskapets juridiske avdeling. Dette var under Duplessis-tiden, da forfølgelsen av Jehovas vitner var spesielt intens i  Quebec. Mange dager i uken var jeg til stede ved fire forskjellige domstoler for å hjelpe brødrene våre. Dette var en spennende og trosstyrkende tid.

Etter stevnet i Cleveland i 1946 fikk vi i oppdrag å reise i krets- og områdetjenesten, noe som brakte min kone og meg fra kyst til kyst. Ting skjedde raskt. I 1948 ble vi innbudt til den ellevte klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. I klassen vår var det 108 elever, hvorav mange var av de salvede. Bror Albert Schroeder og bror Maxwell Friend var to av lærerne våre, og av de 108 elevene i klassen var 40 salvede. Å omgås så mange som hadde tjent Jehova i en årrekke, var virkelig en berikende og givende opplevelse!

En dag kom bror Knorr på besøk fra Brooklyn. I en tale han holdt, etterlyste han 25 elever som var villige til å lære seg japansk. Alle 108 meldte seg! Det ble presidentens oppgave å velge ut hvem som skulle få opplæring. Jeg tror Jehova ledet utvelgelsen, ettersom resultatet var så vellykket. Mange av de 25 som ble valgt ut og senere fikk det privilegium å åpne arbeidet i Japan, tjener fremdeles i sitt tildelte distrikt. De er riktignok høyt oppe i årene, men de er fremdeles der. Noen, som Lloyd og Melba Barry, reiste derfra fordi de fikk andre oppdrag. Lloyd var fram til sin død i fjor medlem av det styrende råd. Vi gleder oss sammen med dem alle over hvordan Jehova har velsignet dem.

Avslutningsdagen kom, og vi fikk i oppdrag å reise til Jamaica. Men fordi noen rettssaker i Quebec var blitt utsatt, ble vi bedt om å dra tilbake til Canada.

Mye mer musikk

Selv om jeg hadde forlatt musikken til fordel for pionertjenesten, virket det som om musikken ikke ville forlate meg. Året etter kom Selskapets president, Nathan Knorr, og hans sekretær, Milton Henschel, til Maple Leaf Gardens i Toronto. Bror Knorrs offentlige foredrag med temaet «Det er senere enn du tror» virket oppildnende på alle. Jeg ble for første gang bedt om å dirigere stevneorkestret. Vi laget valsearrangementer av noen populære melodier i Sangbok for Rikets forkynnere (1944). Det så ut til at brødrene likte det. Etter at programmet var slutt lørdag ettermiddag, øvde vi på vårt planlagte musikkprogram for søndagen. Jeg fikk øye på bror Henschel, som kom gående over podiet i retning mot oss, og jeg stanset orkestret, slik at jeg kunne gå bort til ham. Han spurte: «Hvor mange musikere har du i orkestret her?» «Når alle er til stede, er vi omkring 35,» svarte jeg. «Vel, du kommer til å ha dobbelt så mange i New York neste sommer,» sa han.

Og før sommeren kom, ble jeg ganske riktig innbudt til å komme til Brooklyn. På grunn av visse omstendigheter kunne Aileen ikke bli med meg til å begynne med. Den nye bygningen i 124 Columbia Heights var fremdeles ikke ferdig, så jeg ble tildelt en seng i den opprinnelige bygningen, i et lite rom sammen med to salvede brødre — bror Payne, som var høyt oppe i årene, og Karl Klein, som jeg nå fikk treffe for første gang. Var det trangt om plassen? Ja, men vi kom veldig godt overens med hverandre. Disse brødrene, som begge var eldre enn meg, var langmodige og tålmodige. Jeg forsøkte bare å unngå å være i veien for dem! Det lærte meg mye med hensyn til hva Guds ånd kan utrette. Det å bli kjent med og arbeide sammen med bror Klein førte til store velsignelser for meg. Han var alltid vennlig og hjelpsom. Vi arbeidet godt sammen og har fortsatt å være nære venner i over 50 år.

Jeg hadde det privilegium å hjelpe til med musikken ved stevnene på Yankee Stadium i 1950, 1953, 1955 og 1958. Sammen med Al Kavelin fikk jeg også ansvaret for orkestermusikken under stevnet i Rose Bowl i Pasadena i California i 1963. Under stevnet på Yankee Stadium i 1953 ble det før det offentlige foredraget framført et musikkprogram. Erich Frost introduserte sopranen Edith Shemionik (senere Weigand), som sang hans komposisjon «Fremad, Guds vitner!», akkompagnert av orkestret vårt. Vi ble svært begeistret da vi deretter for første gang fikk høre de fyldige og vakre stemmene til våre afrikanske brødre og søstre. Misjonæren Harry Arnott hadde tatt med seg et godt lydbåndopptak fra Nord-Rhodesia (nå Zambia),  slik at vi kunne glede oss over å høre det. Lyden fylte hele stadionet.

Innspilling av sangboken fra 1966

Husker du den rosa sangboken med vinylomslag, «Syng og akkompagner dere selv med musikk i deres hjerter»? Da den var i ferd med å bli ferdig utarbeidet, sa bror Knorr: «Vi skal gjøre noen innspillinger. Jeg vil gjerne at du skal sette sammen et orkester av bare noen fiolinister og et par fløytister. Jeg vil ikke at noen skal ’blåse i basun’!» Vi skulle bruke Rikets sal på Betel som studio, men det var visse ting som bekymret oss. Hva ville skje med resonansen i et rom med bare vegger, flisebelagte gulv og klappstoler av metall? Hvem kunne hjelpe oss med å løse de ugunstige lydforholdene? Noen foreslo: «Tommy Mitchell! Han arbeider ved ABC Network Studios.» Vi tok kontakt med bror Mitchell, som var glad for å kunne hjelpe til.

Den første lørdagsformiddagen da det skulle gjøres innspillinger, kom, og etter hvert som musikerne ble presentert, var det én av brødrene som hadde en koffert med en trekkbasun i. Jeg husket bror Knorrs beskjed: «Jeg vil ikke at noen skal ’blåse i basun’!» Hva skulle jeg gjøre? Jeg så på mens broren tok trekkbasunen ut av kofferten, satte uttrekket på plass og begynte å spille seg inn. Broren var Tom Mitchell, og de første tonene han spilte, var vakre. Han fikk trekkbasunen til å lyde som en fiolin! Jeg tenkte: «Denne broren må bli!» Bror Knorr kom aldri med innvendinger mot det.

Dette orkestret bestod av gode musikere som også var kjærlige brødre og søstre. Det var ingen primadonnaer! Det var en anstrengende jobb å gjøre innspillinger, men det var ingen som klaget. Da vi var ferdige, felte vi tårer da vi måtte skilles, og det er fortsatt et sterkt vennskap mellom dem som var med i orkestret. Alle gledet vi oss over det privilegium vi hadde fått, og takket være Jehova ble oppgaven utført.

Flere dyrebare privilegier

Etter så mange år gleder jeg meg fortsatt over å være i heltidstjenesten. Jeg har reist 28 år i krets- og områdetjenesten. Hvert eneste ett av disse årene brakte meg stor glede. I fem år etter dette førte jeg tilsyn med Norval stevnehall i Ontario. Med et kretsstevne hver helg i tillegg til fremmedspråklige områdestevner var Aileen og jeg travelt opptatt. I 1979 og 1980 holdt arkitekter og ingeniører til i stevnehallen da de prosjekterte et nytt avdelingskontor i Halton Hills. Etter at vi hadde arbeidet ved stevnehallen, fikk vi et nytt oppdrag. Fra 1982 til 1984 var jeg igjen engasjert i musikk i Brooklyn.

Min kjære kone døde den 17. juni 1994, bare sju dager etter vår 59. bryllupsdag. Vi hadde da utført pionertjeneste sammen i 51 år.

Når jeg tenker tilbake på alt det jeg har opplevd, blir jeg minnet om hvordan Bibelen har vært en verdifull veileder for meg. Noen ganger leser jeg i Aileens personlige bibel og finner stor glede i å legge merke til det som rørte hennes hjerte — hele vers, spesielle setninger eller enkelte ord som hun har merket av. Jeg har også skriftsteder som jeg synes betyr noe spesielt for meg, for eksempel Salme 137, som uttrykker denne vakre bønnen til Jehova: «Måtte jeg aldri være i stand til å spille på harpen mer hvis jeg glemmer deg, Jerusalem! Måtte jeg aldri være i stand til å synge mer hvis jeg ikke kommer deg i hu, hvis jeg ikke tenker på deg som min største glede!» (Salme 137: 5, 6, Today’s English Version) Selv om jeg er svært glad i musikk, kommer min største glede av lojalt å tjene Jehova, som har velsignet meg med et rikt og tilfredsstillende liv.

[Fotnote]

[Bilde på side 28]

Aileen og jeg i 1947

[Bilde på side 30]

Under en av de første innspillingene