Vi er av det slaget som har tro

Guds rike blir gjort kjent på Fijiøyene

JESUS KRISTUS snakket en gang om to veier. Den ene er vid og fører til døden. Den andre er smal, men fører til livet. (Matteus 7: 13, 14) Det er Jehova Guds hensikt at det gode budskap om Riket skal bli forkynt på hele jorden, slik at folk får muligheten til å velge den riktige veien. (Matteus 24: 14) Så overalt får folk høre budskapet om Riket, og noen velger livet ved at de blir «av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live». (Hebreerne 10: 39) Les om hvordan noen på Fiji og andre nærliggende øyer i det sørlige Stillehavet har valgt livet.

De stolte på Jehova

I 1964 hørte Mere for første gang budskapet om Riket, og da gikk hun fortsatt på skolen. Hun bodde isolert til på en avsidesliggende øy, så hun hadde liten kontakt med Jehovas vitner. Men etter hvert fikk hun nøyaktig kunnskap fra Bibelen. På det tidspunktet hadde hun giftet seg, og mannen hennes var klanhøvding i landsbyen. Fordi Mere valgte å leve etter Bibelens prinsipper, behandlet mannen hennes og hans slektninger henne svært dårlig, og de andre i landsbyen fornærmet henne. I 1991 ble hun likevel døpt.

Kort tid etter ble mannen til Mere, Josua, mildere stemt, og han begynte til og med å være med når Mere hadde bibelske drøftelser med barna. Josua sluttet å gå i metodistkirken. Men som høvding fortsatte han å lede ukentlige møter i landsbyen. I landsbyboernes øyne var Josua illojal, for metodistkirken var uløselig knyttet til livet i landsbyen. Så presten på stedet bad Josua inntrengende om å vende tilbake til sin tidligere religion.

Josua sa modig ifra at han og hans familie hadde truffet et valg, og at de var fast bestemt på å tilbe Jehova Gud «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) På et senere landsbymøte besluttet den øverste høvdingen at Josua og hans familie måtte forlate landsbyen som utstøtte. De fikk sju dager på seg til å dra fra øya og huset sitt, jorden og avlingen, altså hele deres levebrød.

Åndelige brødre på en annen øy hjalp Josua og hans familie slik at de fikk et sted å bo og jord der de kunne dyrke nyttevekster. Josua og den eldste sønnen er nå døpt, og en annen sønn er udøpt forkynner av det gode budskap. Mere begynte nylig som alminnelig pioner (heltidsforkynner av Riket). Det at de valgte å tjene Jehova, førte til at de mistet posisjon og materielle goder, men i likhet med apostelen Paulus betrakter de det som ingenting sammenlignet med det de har vunnet. — Filipperne 3: 8.

Et valg som hadde med samvittigheten å gjøre

Det krever tro og mot å velge å følge en samvittighet som er oppøvd i samsvar med Bibelen. Sånn var det virkelig for Suraang, en ung kvinne fra Tarawa, en atoll i Kiribati, som nylig var blitt døpt. Suraang arbeidet som sykepleier ved sykehuset, og hun bad om tillatelse til å bli fritatt fra én side av arbeidet. Forespørselen ble ikke godt mottatt, og på grunn av den ble hun sendt av gårde for å ta hånd om et lite, medisinsk senter på en avsidesliggende øy der hun var isolert fra sine trosfeller.

På denne øya er det vanlig at alle nyankomne ofrer noe til den lokale «ånden». Folket tror at  det vil føre til døden å la være å gjøre det. Fordi Suraang nektet å la en slik avguderisk handling bli utført for henne og dem som var sammen med henne, ventet folk i landsbyen at den fornærmede ånden skulle kvele henne. Da verken Suraang eller de som var sammen med henne, ble påført noen skade, fikk hun mange anledninger til å avlegge et fint vitnesbyrd.

Men Suraang hadde flere prøvelser i vente. Noen av de unge mennene på øya ser det som en utfordring å forføre unge kvinner som er på besøk. Men Suraang stod imot tilnærmelsene deres og inngikk ikke kompromiss. Hun klarte faktisk å være alminnelig pioner, selv om hun var på vakt som sykepleier 24 timer i døgnet.

Det ble holdt en avskjedsmiddag for Suraang før hun drog fra øya, og før den sa de eldste i landsbyen at hun var den første ekte misjonæren som hadde vært hos dem. På grunn av hennes faste standpunkt for Bibelens prinsipper har andre på øya reagert positivt på budskapet om Riket.

Utfordringer av fysisk art

Det at noen landsbyer er isolert, betyr at Jehovas folk må gjøre seg store anstrengelser for å ta del i tjenesten og overvære kristne møter. Tenk for eksempel på fire døpte Jehovas vitner — én mann og tre kvinner — som bruker flere timer på å komme seg til og fra møter. De går til fots og må krysse tre elver hver vei. Når vannstanden er høy, svømmer broren først over og sleper etter seg et stort kokekar som de har veskene, bøkene og møteklærne sine i. Så svømmer han tilbake for å hjelpe de tre søstrene.

En annen liten gruppe, som går på møter på den avsidesliggende øya Nonouti i Kiribati, står overfor andre utfordringer. I det huset der gruppen kommer sammen, er det ikke plass til flere enn sju—åtte personer. Resten av dem som er til stede, sitter på utsiden og kikker inn gjennom veggene, som er laget av hønsenetting. Møtelokalet er fullt synlig for de andre i landsbyen, som går til og fra sine imponerende kirkebygninger. Men Jehovas tjenere vet jo at det er mennesker, ikke bygninger, som er virkelig «attråverdige» i Guds øyne. (Haggai 2: 7) Det er én døpt søster på øya, og hun er oppe i årene og kan ikke gå langt. Men en ung kvinne som er udøpt forkynner, hjelper henne og tar henne med ut i tjenesten ved å trille henne rundt i en håndkjerre. For en verdsettelse av sannheten de viser!

De over 2100 forkynnerne som tjener på Fijiøyene, er besluttet på å fortsette å gjøre kjent det gode budskap om Guds rike. Og de er sikker på at mange flere kommer til å bli «av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live».

[Kart på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

Australia

Fiji