Hvorfor være selvoppofrende?

Bill er en familiefar i 50-årene som underviser i byggeteknikk. Hvert år bruker han på egen bekostning mange uker på å hjelpe til med å planlegge og bygge Rikets saler for menigheter av Jehovas vitner. Emma er en velutdannet og velkvalifisert enslig kvinne på 22 år. I stedet for å konsentrere seg om rent personlige mål og fornøyelser bruker hun over 70 timer i måneden på et frivillig arbeid som går ut på å hjelpe folk til å forstå Bibelen. Maurice og Betty har gått av med pensjon. I stedet for å ta det mer med ro har de flyttet til et annet land for å hjelpe folk der til å lære om Guds hensikt med jorden.

DISSE personene ser ikke på seg selv som spesielle eller usedvanlige. De er ganske alminnelige mennesker som gjør det de mener er det rette for dem. Hvorfor bruker de sin tid og sine krefter, evner og ressurser på å hjelpe andre? Det som motiverer dem, er dyp kjærlighet til Gud og sin neste. Denne kjærligheten har gitt dem en ekte selvoppofrende ånd.

Hva mener vi med en selvoppofrende ånd? Å være selvoppofrende betyr ikke at man må leve et asketisk eller strengt nøysomt liv. Det behøver ikke å innebære ekstrem selvfornektelse som berøver oss all glede og tilfredshet. Ifølge Bokmålsordboka betyr selvoppofrelse ganske enkelt «det å sette til side hensynet til seg selv til beste for andre».

Jesus Kristus — det fremste eksemplet

Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, er det fremste eksemplet på en som har en selvoppofrende ånd. I sin førmenneskelige tilværelse må han ha levd et liv som i høyeste grad var stimulerende og tilfredsstillende. Han stod i et nært og fortrolig forhold til sin Far og til andre åndeskapninger. I tillegg fikk han bruke sine evner i utfordrende og spennende virksomhet som «mesterarbeider». (Ordspråkene 8: 30, 31) Han befant seg i en situasjon som langt overgår hva som helst som selv det rikeste menneske på jorden har kunnet glede seg over. Som den som var nest etter Jehova Gud, hadde han en opphøyd og privilegert stilling i himmelen.

Likevel «uttømte [Jesus] seg selv og tok  en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet». (Filipperne 2: 7) Han gav villig avkall på alle sine personlige fordeler ved å bli menneske og ofre sitt liv som en løsepenge for å råde bot på den skade Satan har forvoldt. (1. Mosebok 3: 1—7; Markus 10: 45) Det betydde at han måtte leve blant syndige mennesker i en verden som ligger i Satan Djevelens makt. (1. Johannes 5: 19) Det betydde også at han måtte tåle personlig ubehag og besvær. Men Jesus Kristus var fast bestemt på å gjøre sin Fars vilje, uansett hva det ville koste ham. (Matteus 26: 39; Johannes 5: 30; 6: 38) Hans kjærlighet og lojalitet ble dermed satt på den aller største prøve. Hvor langt var han villig til å gå? Ifølge apostelen Paulus «ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl». — Filipperne 2: 8.

«Bevar denne sinnsinnstilling i dere»

Vi blir oppfordret til å følge Jesu eksempel. «Bevar denne sinnsinnstilling i dere som også var i Kristus Jesus,» sa Paulus. (Filipperne 2: 5) Hvordan kan vi gjøre det? Blant annet ved at vi «ikke med personlig interesse bare har øye for [våre] egne saker, men også med personlig interesse har øye for de andres saker». (Filipperne 2: 4) Ekte kjærlighet «søker ikke sine egne interesser». — 1. Korinter 13: 5.

Omsorgsfulle mennesker har ofte gjort en uselvisk innsats for å hjelpe andre. Men i dag har mange en tendens til å være selvopptatte. Verden har en meg-først-innstilling. Vi må vokte oss for verdens ånd, for hvis den klarer å forme vår tankegang og innstilling, kommer vi sannsynligvis til å gjøre våre egne ønsker til det aller viktigste i livet. Da vil alt vi gjør — hvordan vi bruker vår tid, våre krefter og våre ressurser — bli bestemt av selviske interesser. Vi må derfor kjempe en hard kamp mot denne påvirkningen.

Selv velmente råd kan noen ganger legge en demper på vår selvoppofrende ånd. Da apostelen Peter forstod hva Jesu selvoppofrende kurs ville føre til, sa han: «Vær god mot deg selv, Herre.» (Matteus 16: 22) Det var tydeligvis vanskelig for ham å godta at Jesus var villig til å gå så langt som til å dø av hensyn til sin Fars overherredømme og menneskenes frelse. Derfor prøvde han å fraråde Jesus å følge en slik kurs.

’Fornekt deg selv’

Hvordan reagerte Jesus? Beretningen sier: «Han snudde seg, så på sine disipler og refset Peter og sa: ’Vik bak meg, Satan, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.’» Så kalte han folkemengden til seg sammen med disiplene og sa: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» — Markus 8: 33, 34.

Omkring 30 år etter at Peter gav Jesus det rådet at han skulle være god mot seg selv, viste han at han nå forstod verdien av selvoppofrelse. Han oppfordret ikke sine trosfeller til å ta det med ro og være gode mot seg selv. I stedet formante han dem til å gjøre sitt sinn rede til virksomhet og slutte å la seg forme av sine tidligere, verdslige begjær. Trass i prøvelser skulle de sette det å gjøre Guds vilje på førsteplassen i sitt liv. — 1. Peter 1: 6, 13, 14; 4: 1, 2.

Den mest givende kurs vi kan følge, er å overgi eiendomsretten over oss selv til Jehova, og så trofast følge Jesus Kristus og la Jehova styre vår virksomhet. Paulus var et godt eksempel i denne forbindelse. Hans følelse av at det hastet, og hans takknemlighet mot Jehova fikk ham til å gi avkall på verdslige ambisjoner eller  framtidsmuligheter som kunne ha ledet hans oppmerksomhet bort fra det å gjøre Guds vilje. Han sa: «Jeg for min del vil med den største glede bruke mine midler og selv bli helt brukt opp» for å tjene andres interesser. (2. Korinter 12: 15) Paulus brukte sine evner for å fremme Guds interesser, ikke sine egne. — Apostlenes gjerninger 20: 24; Filipperne 3: 8.

Hvordan kan vi granske oss selv for å se om vi har samme syn på tingene som apostelen Paulus? Vi kan stille oss selv slike spørsmål som disse: Hvordan bruker jeg min tid og mine krefter, evner og ressurser? Bruker jeg disse og andre dyrebare gaver for rett og slett å fremme mine egne interesser, eller bruker jeg dem for å hjelpe andre? Har jeg vurdert om jeg kan ha en større andel i det livreddende arbeidet som består i å kunngjøre det gode budskap om Guds rike, kanskje som heltidsforkynner? Kan jeg engasjere meg mer i slik virksomhet som å bygge og vedlikeholde Rikets saler? Griper jeg de mulighetene jeg har til å hjelpe dem som har det vanskelig? Gir jeg Jehova det beste jeg har? — Ordspråkene 3: 9.

«Større lykke ved å gi»

Men er det virkelig fornuftig å være selvoppofrende? Ja, i høyeste grad! Paulus visste av egen erfaring at en slik innstilling bringer rike velsignelser. Den gav ham stor glede og tilfredshet. Han forklarte dette for de eldste i Efesos da han hadde et møte med dem i Milet. Han sa: «Jeg har i alle ting vist dere at dere ved å streve slik [på en selvoppofrende måte] må hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, da han selv sa: ’Det er større lykke ved å gi enn ved å få.’» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Millioner av mennesker har oppdaget at det bringer stor lykke her og nå å vise en slik innstilling. Det vil også bringe glede i framtiden når Jehova lønner dem som setter hans og andres interesser foran sine egne. — 1. Timoteus 4: 8—10.

Da Bill ble spurt om hvorfor han anstrenger seg for å hjelpe andre med å bygge Rikets saler, svarte han: «Det gir meg stor glede at jeg på denne måten kan hjelpe det som i mange tilfeller er mindre menigheter. Jeg liker å bruke de evnene og kunnskapene jeg har, til gagn for andre.» Hvorfor har Emma  valgt å vie sine krefter og evner til å hjelpe andre til å lære Bibelens sannhet å kjenne? «Jeg kan ikke tenke meg å gjøre noe annet. Så lenge jeg er ung og i stand til det, har jeg lyst til å gjøre så mye jeg kan for å glede Jehova og hjelpe andre. Å gi avkall på enkelte materielle goder er ikke noe stort offer. Jeg gjør bare det jeg bør gjøre i betraktning av hva Jehova har gjort for meg.»

Maurice og Betty er glade for at de ikke valgte å leve et mest mulig behagelig liv etter at de hadde arbeidet hardt i mange år for å oppdra og forsørge barna sine. Nå som de er pensjonister, vil de gjerne fortsette å bruke livet sitt til å gjøre noe nyttig og meningsfylt. «Vi har ikke lyst til å bare sitte med hendene i fanget,» sier de. «Ved å hjelpe andre i et fremmed land til å lære om Jehova har vi fått muligheten til å gjøre noe meningsfylt.»

Har du bestemt deg for å være selvoppofrende? Det er ikke lett å følge en slik kurs. Det foregår en stadig kamp mellom våre ufullkomne menneskelige tilbøyeligheter og vårt oppriktige ønske om å behage Gud. (Romerne 7: 21—23) Men det er en kamp vi kan vinne hvis vi lar Jehova styre vårt liv. (Galaterne 5: 16, 17) Han vil så avgjort huske vårt selvoppofrende arbeid i tjenesten for ham og velsigne oss rikt. Ja, Jehova Gud vil ’åpne himlenes sluser og tømme ut velsignelse over oss til det ikke lenger er noe behov’. — Malaki 3: 10; Hebreerne 6: 10.

[Bilde på side 23]

Jesus hadde en selvoppofrende ånd. Har du?

[Bilder på side 24]

Paulus konsentrerte seg om å forkynne om Riket