Gavmildhet bringer glede

SOM kjærlig kristen tilsynsmann hadde apostelen Paulus sine trosfellers aller beste i tankene. (2. Korinter 11: 28) Da han omkring år 55 e.v.t. organiserte en pengeinnsamling med tanke på trengende kristne i Judea, benyttet han derfor anledningen til å gi en leksjon i gavmildhet. Han understreket at en glad giver blir høyt verdsatt av Jehova: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» — 2. Korinter 9: 7.

I dyp fattigdom, men likevel gavmild

De fleste kristne i det første århundre var ikke velstående og framstående mennesker. Paulus bemerket at det ikke var «mange mektige» blant dem. De var «det svake i verden», «det ringe i verden». (1. Korinter 1: 26—28) De kristne i Makedonia levde for eksempel i ’dyp fattigdom’ og «i trengsel». Men disse ydmyke makedoniske brødrene bad likevel inntrengende om det privilegium å få gi økonomisk støtte til «tjenesten med tanke på de hellige». Og det som de gav, bevitner Paulus, var ’ut over deres virkelige evne’! — 2. Korinter 8: 1—4.

En slik gavmildhet ble imidlertid ikke bedømt på grunnlag av bidragets størrelse. Nei, det var motivasjonen, deres villighet til å dele og deres innstilling som var det viktigste. Paulus viste de kristne i Korint at både sinnet og hjertet er inne i bildet i forbindelse med det å gi bidrag. Han sa: «Jeg kjenner deres villighet, som gir meg grunn til å rose meg av dere overfor makedonierne, . . . og deres nidkjærhet har oppildnet de fleste av dem.» De var «besluttet i sitt hjerte» på å gi gavmildt. — 2. Korinter 9: 2, 7.

’De ble tilskyndt av sin ånd’

Apostelen Paulus kan ha hatt i tankene den gavmildhet som ble vist i ødemarken over 1500 år tidligere. Israels tolv stammer var blitt utfridd av slaveriet i Egypt. De befant seg nå ved foten av Sinai-fjellet, og Jehova befalte dem å bygge et tabernakel for tilbedelse og utstyre det med redskaper til bruk i tilbedelsen. Til dette trengtes det mange midler, og nasjonen ble oppfordret til å gi bidrag.

Hvordan reagerte disse israelittene? ’Alle som ble drevet av sitt hjerte, kom; og alle som ble tilskyndt av sin ånd, hadde med seg Jehovas bidrag til arbeidet på møteteltet.’ (2. Mosebok 35: 21) Viste nasjonen gavmildhet? Ja, i aller høyeste grad. Følgende rapport ble gitt til Moses: «Folket kommer med mye mer enn det som trengs til tjenesten i forbindelse med det arbeid som Jehova har befalt skal utføres.» — 2. Mosebok 36: 5.

Hvordan var de økonomiske forholdene for israelittene den gangen? Kort tid før hadde de vært slaver. De hadde vært ’undertrykt mens de bar sine byrder’, og de hadde levd et ’bittert liv’, et liv i ’nød’. (2. Mosebok 1: 11, 14; 3: 7; 5: 10—18) Det er derfor lite sannsynlig at de var materielt velstående. De hadde riktignok med seg småfe og storfe da de forlot det landet som de hadde vært slaver i. (2. Mosebok 12: 32) Men det kan ikke ha utgjort så mye, siden de kort tid etter at de hadde forlatt Egypt, klaget over at de verken hadde kjøtt eller brød å spise. — 2. Mosebok 16: 3.

Hvor kom så de verdigjenstandene fra som  israelittene gav i forbindelse med byggingen av tabernaklet? De hadde fått dem av sine tidligere herrer, egypterne. Bibelen sier: «Israels sønner . . . gav seg til å be egypterne om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kapper. . . . [Egypterne] gav dem det de bad om.» Denne gavmildheten fra egypternes side var en velsignelse fra Jehova, ikke fra farao. Den inspirerte beretningen sier: «Jehova lot folket finne velvilje for egypternes øyne, slik at disse gav dem det de bad om.» — 2. Mosebok 12: 35, 36.

Forestill deg hvordan israelittene følte det. De hadde i flere generasjoner opplevd slaveri og nød. Nå var de frie og hadde mange verdifulle eiendeler. Hva syntes de om å gi bort noen av disse eiendelene? De kunne ha tenkt som så at de hadde gjort seg fortjent til dem, og at de hadde rett til å beholde dem. Men da de ble oppfordret til å komme med økonomiske bidrag for å støtte den rene tilbedelse, gjorde de det — og ikke motvillig eller på en smålig måte. De glemte ikke at Jehova hadde gjort det mulig for dem å få disse materielle tingene. Derfor gav de rikelig av sitt sølv, sitt gull og sin buskap. De var ’villige av hjertet’. De ble «drevet av sitt hjerte». De ble «tilskyndt av sitt hjerte». Ja, det var «en frivillig offergave til Jehova». — 2. Mosebok 25: 1—9; 35: 4—9, 20—29; 36: 3—7.

Villighet til å gi

Bidragets størrelse gir ikke nødvendigvis et sant bilde av giverens gavmildhet. Jesus Kristus betraktet en gang dem som la penger i templets bidragsbøsser. Han så de rike legge i mange mynter, men det som gjorde inntrykk på ham, var den fattige enken som la i to småmynter av svært liten verdi. Han sa: «Selv om denne enken er fattig, har hun lagt i mer enn alle. . . . [Hun] la i av sin armod alle de midler hun hadde å leve av.» — Lukas 21: 1—4; Markus 12: 41—44.

Paulus’ ord til korinterne var i tråd med tanken i Jesu ord. Med hensyn til det å gi bidrag til hjelp for trengende trosfeller sa Paulus: «Når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det en har, ikke etter det en ikke har.» (2. Korinter 8: 12) Man bør derfor ikke konkurrere med andre eller sammenligne seg med dem når man gir bidrag. Den enkelte må gi i samsvar med sine midler, og Jehova gleder seg over en gavmild ånd.

Selv om ingen egentlig kan berike Jehova, som jo eier alt, er det å gi bidrag et privilegium som gjør det mulig for den som tilber Jehova, å vise sin kjærlighet til ham. (1. Krønikebok 29: 14—17) Å gi bidrag med den rette innstilling og for å fremme den sanne tilbedelse — ikke for at andre skal se det, eller av andre selviske  grunner — bringer glede og fører til Guds velsignelse. (Matteus 6: 1—4) Jesus sa: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Vi kan erfare denne lykken ved å gi av vår styrke i tjenesten for Jehova og ved å legge noen av våre materielle midler til side, slik at vi kan støtte den sanne tilbedelse og hjelpe trengende. — 1. Korinter 16: 1, 2.

Villighet til å gi i dag

I dag gleder Jehovas vitner seg over å se hvordan forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» har framgang over hele verden. (Matteus 24: 14) I løpet av det siste tiåret av det 20. århundre er over 3 000 000 mennesker blitt døpt som symbol på at de har innviet seg til Jehova Gud, og det er blitt opprettet omkring 30 000 nye menigheter. Ja, en tredjedel av de Jehovas vitners menigheter som finnes i dag, er blitt opprettet i løpet av de siste ti årene. Det meste av denne økningen er et resultat av det harde arbeid som oppriktige kristne menn og kvinner har utført ved å bruke tid og krefter på å oppsøke sine medmennesker og fortelle dem om Jehovas hensikter. Noe av økningen er et resultat av det arbeid som misjonærene utfører. De forlater sitt hjem og reiser til fjerne land for å hjelpe til med forkynnelsen av budskapet om Riket der. Økningen har ført til at det er blitt opprettet nye kretser, noe som igjen har gjort det nødvendig å utnevne nye kretstilsynsmenn. Det har dessuten vært nødvendig å trykke flere bibler og mer bibelsk litteratur som brødrene kan bruke i forkynnelsesarbeidet og i sitt personlige studium. Og i det ene landet etter det andre har man vært nødt til å utvide avdelingskontorene eller erstatte dem med større lokaliteter. Alle disse behovene er blitt dekket takket være frivillige bidrag fra Jehovas folk.

Et behov for Rikets saler

Som følge av økningen i antall Jehovas vitner har det oppstått et stort behov for Rikets saler. Undersøkelser som ble foretatt i begynnelsen av år 2000, viste at det er behov for over 11 000 Rikets saler i utviklingsland, hvor man har begrensede økonomiske midler. Ta for eksempel Angola. Trass i at borgerkrigen har rast i mange år, har det vært en gjennomsnittlig økning på ti prosent i antall Rikets forkynnere i landet. Men de aller fleste av de 675 menighetene i dette store afrikanske landet kommer sammen under åpen himmel. Det finnes bare 22 Rikets saler i landet, og av disse er det bare 12 som har et slags tak.

Den demokratiske republikken Kongo er i en lignende situasjon. Det er nesten 300 menigheter i hovedstaden Kinshasa, men det finnes bare 10 Rikets saler. Landet sett under ett har et umiddelbart behov for over 1500 Rikets saler. Som følge av den hurtige veksten i østeuropeiske land rapporterer Russland og Ukraina at de til sammen har et behov for flere hundre Rikets saler. Den eksplosive økningen i Latin-Amerika kommer særlig til uttrykk i Brasil, hvor det er over en halv million Jehovas vitner og et stort behov for flere Rikets saler.

For å kunne dekke behovene til slike land har Jehovas vitner satt i gang et program for hurtigbygging av Rikets saler. Dette programmet blir finansiert av gavmilde bidrag fra det verdensomfattende brorskapet, slik at selv de fattigste menigheter vil kunne få et egnet senter for tilbedelse.

Som det var i det gamle Israel, er det også i dag mye som kan utrettes fordi oppriktige kristne ’ærer Jehova med sine verdifulle ting’. (Ordspråkene 3: 9, 10) Jehovas vitners styrende råd vil gjerne benytte anledningen til å uttrykke sin dype takknemlighet overfor alle som har et hjerte som har tilskyndt dem til å gi frivillige bidrag. Og vi kan være forvisset om at Jehovas ånd vil fortsette å tilskynde hans folk til å dekke behovene i forbindelse med Rikets arbeid, som stadig vokser i omfang.

Måtte vi i forbindelse med utvidelsen av dette verdensomfattende arbeidet fortsette å være våkne for de muligheter vi har til å vise vår glede og villighet til å gi av våre krefter, vår tid og våre midler. Og måtte vi erfare den glede det gir å ha en slik gavmild ånd.

[Ramme på side 29]

«BRUK DEM FORNUFTIG!»

«Jeg er ti år. Jeg sender disse pengene slik at dere kan kjøpe papir eller noe annet som dere trenger for å lage bøker.» — Cindy.

«Jeg har lyst til å sende disse pengene til dere for at dere skal lage flere bøker til oss. Jeg fikk disse pengene fordi jeg hjalp pappa. Bruk dem fornuftig!» — Pam, sju år.

«Jeg ble så lei meg da jeg hørte om orkanen. Jeg håper at dere har det bra. Dette [to dollar] er alle pengene i sparegrisen min.» — Allison, fire år.

«Jeg heter Rudy, og jeg er elleve år. Broren min, Ralph, er seks. Og søsteren min, Judith, er to og et halvt. Vi har spart av ukepengene våre i tre måneder for å hjelpe brødrene i [et krigsrammet område]. Vi sender nå 20 dollar som vi har klart å spare.»

«Jeg synes synd på brødrene [som ble rammet av en orkan]. Jeg jobbet sammen med pappa og tjente 17 dollar. Jeg sender ikke pengene til noe spesielt, så dere får bestemme hva de skal brukes til.» — Maclean, åtte år.

 [Ramme på side 31]

Hvordan noen velger å gi bidrag til det verdensomfattende arbeidet

Mange setter til side eller budsjetterer med et beløp som de legger i de bidragsbøssene som er merket «Bidrag til Selskapets verdensomfattende arbeid — Matteus 24: 14». Hver måned sender menighetene disse bidragene til avdelingskontoret.

Pengegaver: Slike kan sendes direkte til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. Fast eiendom eller verdisaker kan også gis som gave til Selskapet. Et kort brev som gjør det klart at det dreier seg om en gave, bør sendes til avdelingskontoret.

Forsikringer: Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap kan oppnevnes som begunstiget til en forsikringspolise og bør i så fall bli informert om dette.

Aksjer og obligasjoner: Aksjer og obligasjoner kan gis til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som gave.

Testamenter: Eiendommer og penger kan testamenteres til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Testamentet bør oppbevares trygt, og en kopi bør sendes til Selskapet. Selskapet tilbyr seg også å oppbevare testamentet.

Ytterligere opplysninger eller veiledning kan fås ved henvendelse til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.