Hva vil det si å være vellykket?

MANGE mener at hvis man oppnår rikdom, anerkjennelse eller berømmelse, er man vellykket. Men er det bare rikdom, anerkjennelse eller berømmelse som gjør et menneske vellykket? Før du svarer, bør du tenke over følgende: Jesus Kristus samlet seg ikke noen materiell rikdom mens han levde på jorden. Han ble ikke anerkjent av folk flest, og han var heller ikke høyt aktet blant trendsetterne på hans tid. Men Jesus var likevel et vellykket menneske. Hvorfor?

Da Jesus var på jorden, var han «rik overfor Gud». (Lukas 12: 21) Etter at han var blitt oppreist fra de døde, belønnet Gud ham ved å krone ham «med herlighet og ære». Jehova opphøyde sin Sønn «til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn». (Hebreerne 2: 9; Filipperne 2: 9) Jesu kurs i livet gledet Jehovas hjerte. (Ordspråkene 27: 11) Hans jordiske liv var vellykket fordi han oppfylte dets hensikt. Jesus gjorde Guds vilje og brakte ære til Hans navn.  Til gjengjeld æret Gud ham ved å gi ham rikdom, anerkjennelse og berømmelse av et slag som ingen akademiker, politiker eller idrettsstjerne noen gang kommer til å oppnå. Jesus var virkelig det mest vellykkede menneske som noen gang har levd på jorden.

Kristne foreldre er klar over at hvis deres barn følger i Kristi fotspor og blir rike overfor Gud, slik Jesus var, kommer de til å høste rike velsignelser nå og oppnå ufattelige velsignelser i den kommende tingenes ordning. Det finnes ingen bedre måte en ungdom kan følge i Kristi fotspor på, enn å utføre det samme arbeidet som Jesus utførte — om mulig ved å delta i heltidstjenesten.

I noen kulturer er det imidlertid ikke så vanlig at de unge begynner i heltidstjenesten. Når en ung mann har fullført sin skolegang, forventes det kanskje av ham at han skaffer seg en heltidsjobb, gifter seg og etablerer seg. Noen ganger er det slik at ungdommer som kommer fra et slikt miljø, med urette lar være å begynne i heltidstjenesten. (Ordspråkene 3: 27) Hvorfor? Fordi de føler seg presset til å rette seg etter de kulturelle normer og holdninger som er vanlige der hvor de bor. Det var det som skjedde med Robert. *

Når det blir konflikt mellom ens kultur og ens samvittighet

Robert ble oppdratt som et av Jehovas vitner. Men i tenårene var hans oppførsel langt fra slik den burde være, og hans valg av venner var heller dårlig. Hans mor begynte å bli bekymret for ham. Hun bad derfor en pioner, en heltidsforkynner blant Jehovas vitner, om å oppmuntre ham. Robert forteller hva som skjedde videre:

«Jeg satte stor pris på den interesse som pionerbroren viste meg. Hans gode eksempel gav meg et ønske om å satse på pionertjenesten så snart jeg var ferdig med skolen. Men da ble mor bekymret igjen — men nå av en annen grunn. Du skjønner, i vår kultur, er det helt i orden at en jente begynner som pioner like etter at hun er ferdig med skolen, men når det gjelder en gutt, forventer man at han sikrer seg økonomisk før han tenker på å begynne i pionertjenesten.

Jeg fikk meg et yrke og begynte for meg selv. Jeg ble snart sterkt engasjert i arbeidet og gikk på møtene og deltok i forkynnelsen bare av gammel vane. Samvittigheten plaget meg — jeg visste at jeg kunne tjene Jehova mer fullstendig. Det var ikke desto mindre en hard kamp å bryte ut av det som andre forventet av meg, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg er nå gift, og min kone og jeg har vært pionerer i de to siste årene. Jeg ble nylig utnevnt til menighetstjener i menigheten. Jeg kan oppriktig si at jeg nå føler stor tilfredshet over fullt ut å kunne tjene Jehova av hele mitt hjerte.»

Dette bladet har gjentatte ganger oppfordret de unge til å lære seg et yrke eller tilegne seg nyttige kvalifikasjoner mens de fortsatt går på skolen. I hvilken hensikt? For å bli rik? Nei. Den viktigste grunnen er at de skal kunne forsørge seg selv som voksne på en god måte og tjene Jehova i så stor utstrekning som mulig, spesielt i heltidstjenesten. Det forekommer imidlertid ofte at unge menn og kvinner blir så oppslukt av å gjøre karriere i verden at tjenesten blir av mindre betydning for dem. Noen tar ikke en gang det å begynne i  heltidstjenesten opp til vurdering. Hvorfor ikke?

Roberts uttalelse kan kanskje belyse dette. Robert begynte for seg selv så snart han hadde lært seg et yrke. Snart kom han inn i en tredemølle som ikke førte ham noe sted. Hans mål var å oppnå økonomisk sikkerhet. Men er det noen, det være seg innenfor eller utenfor den kristne menighet, som noen gang når det målet fullt ut? De kristne bør bestrebe seg på å være økonomisk ansvarsbevisste og oppfylle sine økonomiske forpliktelser, men de bør også være klar over at i disse usikre tider er det de færreste som noen gang kommer til det punkt at de kan anse seg selv for å være økonomisk sikret. Det er derfor Jesu løfte i Matteus 6: 33 er så oppmuntrende for de kristne.

Robert er glad for at han bestemte seg for å følge sitt hjertes ønsker i stedet for å la seg diktere av sin kultur. I dag er han opptatt i heltidstjenesten, som han har gjort til sin viktigste oppgave i livet. Ja, heltidstjenesten er et ærefullt arbeid. Robert har fred i sinnet fordi han tjener Jehova «fullt ut,» som han selv sier.

Bruk dine evner fullt ut

Det er mange talentfulle mennesker blant Jehovas vitner. Noen har utmerkede intellektuelle evner, mens andre er talentfulle når det gjelder praktiske arbeidsoppgaver. Alle disse gavene kommer fra Jehova, som gir «alle liv og ånde og alle ting». (Apostlenes gjerninger 17: 25) Uten liv ville alle disse gavene være verdiløse.

Det er derfor bare rett og rimelig at vi bruker vårt innviede liv i tjenesten for Jehova. Det var nettopp det en begavet ung mann bestemte seg for å gjøre. Han levde i det første århundre e.v.t. Han kom fra en framstående familie og tilbrakte ungdomstiden i den kjente byen Tarsus i Kilikia. Han var født jøde, men arvet sitt romerske borgerskap etter faren. Det gav ham mange rettigheter og privilegier. Da han ble eldre, studerte han Loven hos en av datidens fremste «professorer» — Gamaliel. Etter alt å dømme ville han på kort tid ha oppnådd rikdom, anerkjennelse og berømmelse. — Apostlenes gjerninger 21: 39; 22: 3, 27, 28.

Hvem var denne unge mannen? Hans navn var Saulus. Men Saulus ble en kristen og ble kjent som apostelen Paulus. Han skjøv sine opprinnelige ambisjoner til side og viet hele sitt liv til tjenesten for Jehova som en kristen. Paulus ble kjent — ikke som en anerkjent lovlærer — men som en nidkjær forkynner av det gode budskap. Etter at Paulus hadde tjent som misjonær i nesten 30 år, skrev han et brev til sine venner i Filippi. I det brevet nevnte han noe av det han hadde holdt på med før han ble en kristen. Men så sa han: «På grunn av [Jesus Kristus] har jeg lidd tap på alt, og jeg betrakter det som en haug med avfall, for at jeg kan vinne Kristus.» (Filipperne 3: 8) Paulus angret altså ikke på den måten han hadde brukt livet sitt på.

Hva med den undervisning som Paulus fikk av Gamaliel? Fikk han noen gang bruk for den? Ja, så absolutt. Han bidrog ved mange anledninger til «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». Men Paulus’ viktigste oppgave var å forkynne det gode budskap — en gjerning som hans tidligere skolegang aldri kunne ha lært ham å gjøre. — Filipperne 1: 7; Apostlenes gjerninger 26: 24, 25.

Også i dag har noen kunnet bruke sine evner og til og med sin utdannelse til fremme av Rikets interesser. Amy, for eksempel, har én universitetsgrad i økonomi og en annen i rettsvitenskap. Hun hadde en gang en lukrativ jobb i et advokatfirma, men i dag arbeider hun frivillig og uten lønn ved et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Slik beskriver Amy livet sitt nå: «Jeg tror jeg har truffet det aller beste valget i livet. . . . Jeg kunne ikke tenke meg å bytte arbeidsfelt med noen av mine studiekamerater. Jeg er stolt av den kurs jeg har valgt. Jeg har alt jeg trenger og vil ha — jeg er tilfreds og lykkelig og har en givende og tilfredsstillende livsgjerning.»

Amy har valgt å satse på en kurs i livet som gir henne fred i sinnet, og som gjør at hun er tilfreds og erfarer Jehovas velsignelse. Kristne  foreldre kan vel ikke ønske seg noe bedre for sine barn!

Gode resultater i den kristne tjeneste

Det er naturligvis viktig å ha et rett syn på de resultater vi oppnår i den kristne tjeneste. Det er ikke vanskelig å føle seg tilfreds og vellykket når vi har hatt det hyggelig i felttjenesten, levert bibelsk litteratur eller engasjert beboerne i stimulerende bibelske drøftelser. Men hvis vi sjelden finner et hørende øre, er vi kanskje tilbøyelige til å tenke at vi kaster bort tiden. Men husk at det beste vi kan oppnå, er å ha Jehovas godkjennelse. Det kan vi oppnå enten folk lytter til vårt budskap eller ikke. Jesus lærte sine disipler noe viktig i denne forbindelse.

Du husker sikkert at Jesus sendte ut 70 Rikets forkynnere «til hver by og hvert sted som han selv skulle komme til». (Lukas 10: 1) De skulle forkynne i byer og landsbyer på egen hånd, uten Jesus. Det var noe nytt for dem. Jesus gav dem derfor detaljerte retningslinjer før han sendte dem ut. Når de kom til «en fredens venn», skulle de avlegge et grundig vitnesbyrd om Riket for ham. Men når de ble avvist, skulle de bare gå videre i fred. Jesus sa at de som ikke ville høre på dem, i virkeligheten avviste Jehova. — Lukas 10: 4—7, 16.

Da de 70 hadde utført sitt forkynnelsesoppdrag, kom de «glade tilbake [til Jesus] og sa: ’Herre, til og med demonene blir oss underlagt når vi bruker ditt navn’». (Lukas 10: 17) Det må ha vært spennende for disse ufullkomne menneskene å drive ut mektige åndeskapninger. Men Jesus advarte sine entusiastiske disipler. Han sa: «Gled dere ikke over dette, at åndene blir dere underlagt, men gled dere over at deres navn er blitt innskrevet i himlene.» (Lukas 10: 20) De 70 ville kanskje ikke alltid kunne drive ut demoner, og de ville heller ikke alltid oppnå positive resultater i tjenesten. Men hvis de var trofaste, ville de alltid ha Jehovas godkjennelse.

Setter du pris på heltidstjenere?

En ung mann sa en gang til en kristen eldste: «Når jeg går ut av videregående skole, skal jeg prøve å få meg en jobb. Hvis jeg ikke får meg noen jobb, skal jeg overveie å begynne i en eller annen form for heltidstjeneste.» Men de fleste av dem som har begynt i pionertjenesten, har ikke hatt en slik innstilling. Noen har gitt avkall på muligheter til å gjøre en lukrativ karriere for å kunne bli pioner. Andre har avstått fra spennende utdanningsmuligheter. De har i likhet med apostelen Paulus brakt store ofre, men som Paulus, Robert og Amy har de ikke angret på de valgene de har truffet. De verdsetter det privilegium det er å kunne bruke sine evner til å lovprise Jehova, som er verd det beste de kan gi.

Det er sant at mange trofaste Jehovas vitner av forskjellige grunner ikke har anledning til å være pionerer. De har kanskje bibelske forpliktelser som de må oppfylle. Men hvis de tjener Gud av ’hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av hele sitt sinn’, gleder de likevel Jehova. (Matteus 22: 37) Selv om de kanskje ikke kan være pionerer selv, er de enig i at de som kan være det, har valgt en fin livsgjerning.

Apostelen Paulus skrev: «La dere ikke lenger forme etter denne tingenes ordning.» (Romerne 12: 2) I tråd med Paulus’ veiledning må vi ikke la kulturelt betingede normer eller denne verdens holdninger få forme vår tankegang. Gjør tjenesten for Jehova til det viktigste i livet ditt, enten du kan være pioner eller ikke. Du kommer til å være et vellykket menneske så lenge du har Jehovas godkjennelse.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

Pass på at du ikke havner på en tredemølle som ikke fører deg noe sted