Livshistorie

«O, hvilken tro som ei gir tapt»!

FORTALT AV HERBERT MÜLLER

Noen måneder etter at Hitlers hær invaderte Nederland, ble Jehovas vitners virksomhet forbudt. Det gikk ikke lang tid før navnet mitt stod på nazistenes liste over de mest ettersøkte, og jeg ble jaktet på som et dyr.

EN GANG var jeg så utslitt av å skjule meg og å være på flukt at jeg sa til min kone at det ville være en befrielse om jeg ble tatt av hæren. Men så dukket ordene i en sang opp i tankene mine: «O, hvilken tro som ei gir tapt for onde makters press.» * Da jeg reflekterte over denne sangen, fikk jeg ny styrke, og tankene gikk tilbake til foreldrene mine i Tyskland og til den dagen vennene mine tok farvel med meg ved å synge denne sangen. Skal jeg fortelle om noe av det jeg har opplevd?

Mine foreldres eksempel

Jeg ble født i byen Copitz i Tyskland i 1913, og foreldrene mine var da medlemmer av den evangeliske kirke. * Sju år senere, i 1920, forlot far kirken. Den 6. april bad han om å få en Kirchenaustrittsbescheinigung (utmeldingsattest). Ved byens registreringskontor fikk han fylt ut skjemaet. Men en uke senere gikk far tilbake til registreringskontoret for å påpeke at hans datters navn ikke stod på attesten. Det ble fylt ut et nytt skjema, som bekreftet at utmeldingsattesten også gjaldt Martha Margaretha Müller. Den gangen var Margaretha, søsteren min, halvannet år gammel. Når det gjaldt tjenesten for Jehova, slo nemlig ikke far seg til ro med halvgjort arbeid!

Det samme året ble foreldrene mine døpt  av bibelforskerne, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Far gav oss barna en streng oppdragelse, men det at han selv var lojal mot Jehova, gjorde det enklere for oss å godta hans veiledning. Det var også lojalitet som fikk foreldrene mine til å foreta forandringer. Det var for eksempel en tid vi ikke fikk leke ute om søndagen. Men en søndag i 1925 sa foreldrene våre at vi skulle ut og gå en tur. Vi tok med oss noe knask og hadde en hyggelig stund — det var litt av en forandring fra å måtte være inne hele dagen! Far sa at han hadde lært noe på et stevne som hadde korrigert hans syn på aktiviteter om søndagen. Han var like villig til å foreta forandringer ved andre anledninger.

Selv om foreldrene mine hadde dårlig helse, unnlot de ikke å delta i forkynnelsesarbeidet. Da vi for eksempel skulle dele ut traktaten Geistligheten anklaget, tok vi og resten av menigheten en kveld toget til byen Regensburg, omkring 300 kilometer fra Dresden. Dagen etter delte vi ut traktatene i hele byen, og da vi var ferdige, tok vi toget tilbake. Vi var ikke hjemme igjen før det hadde gått nesten 24 timer.

Jeg flytter hjemmefra

Vår menighet hadde en Jugendgruppe (ungdomsgruppe), og den kontakten jeg hadde med den, hjalp meg også til å vokse åndelig sett. Hver uke kom unge som var over 14 år, sammen med noen av de eldre brødrene i menigheten. Vi spilte spill og spilte på musikkinstrumenter, studerte Bibelen og snakket om skapelsen og vitenskapelige spørsmål. Men i 1932, da jeg var 19 år, opphørte min kontakt med ungdomsgruppen.

I april det året mottok far et brev fra Selskapet Vakttårnets kontor i Magdeburg. Selskapet var på utkikk etter en som kunne kjøre bil og hadde lyst til å være pioner. Jeg visste at foreldrene mine gjerne ville at jeg skulle begynne som pioner, men jeg følte ikke at jeg kunne gjøre det. Foreldrene mine var fattige, og derfor hadde jeg allerede som 14-åring begynt å reparere sykler og symaskiner og dessuten skrivemaskiner og annet kontorutstyr. Hvordan kunne jeg forlate familien min? De trengte min støtte. Dessuten var jeg ikke døpt engang. Far satte seg ned sammen med meg og stilte meg noen spørsmål for å finne ut om jeg forstod hva dåpen innebar. Da svarene mine overbeviste ham om at jeg hadde gjort tilstrekkelig åndelig framgang til å kunne bli døpt, sa han: «Du bør si deg villig til å påta deg dette oppdraget.» Det gjorde jeg.

En uke senere ble jeg innbudt til å komme til Magdeburg. Da jeg fortalte det til vennene mine i ungdomsgruppen, ville de ønske meg vel av gårde ved å synge en munter sang for meg. De ble overrasket over hvilken sang jeg valgte, for de anså den for å være svært seriøs. Noen fant fram fiolinene, mandolinene og gitarene sine, og alle sang: «O, hvilken tro som ei gir tapt for onde makters press; som ikke svikter under motstand, veer og stress.» Den dagen visste jeg  ikke hvor ofte disse ordene skulle komme til å gi meg styrke i årene som fulgte.

En turbulent begynnelse

Etter at brødrene i Magdeburg hadde testet mine kjøreferdigheter, fikk jeg og fire andre pionerer disponere en bil, og vi drog til Schneifel-området, som grenser til Belgia. Vi forstod snart at bil var en nødvendighet. Den katolske kirke i området mislikte at vi var der, og landsbyboerne, som ble oppildnet av prestene, ventet ofte på en mulighet til å jage oss bort. Bilen kom mang en gang til nytte for oss når det gjaldt å unnslippe hakkene og høygaflene deres.

Etter minnehøytiden i 1933 fortalte Paul Grossmann, som var kretsdirektør, at Selskapets arbeid i Tyskland var blitt forbudt. Kort tid etter bad avdelingskontoret meg om å komme tilbake med bilen til Magdeburg, hente litteratur der og transportere den til Sachsen, omkring 100 kilometer fra Magdeburg. Men før jeg nådde fram til Magdeburg, hadde Gestapo allerede stengt Selskapets kontor. Jeg overleverte bilen til en bror i Leipzig og reiste hjem — men jeg var ikke hjemme så lenge.

Selskapets kontor i Sveits spurte om jeg ville begynne som pioner i Nederland. Jeg hadde planer om å dra etter en uke eller to. Men far rådde meg til å flytte med det samme. Jeg fulgte rådet hans og drog hjemmefra etter noen timer. Dagen etter kom politiet hjem til far for å arrestere meg for desertering. De kom for sent.

Jeg begynner min tjeneste i Nederland

Den 15. august 1933 kom jeg til et pionerhjem i Heemstede, en by som ligger 25 kilometer fra Amsterdam. Dagen etter drog jeg ut for å forkynne uten å kunne et ord nederlandsk. Jeg hadde med meg et vitnesbyrdskort som inneholdt en trykt preken, og satte i gang. Det var svært oppmuntrende da en katolsk kvinne tok imot boken Forligelse. Den samme dagen leverte jeg også 27 brosjyrer. Da dagen var omme, følte jeg meg oppløftet fordi jeg kunne forkynne i frihet igjen.

På den tiden hadde ikke pionerene noen annen inntektskilde enn de bidragene de fikk for den litteraturen som de leverte. De pengene ble brukt til å kjøpe mat og andre nødvendige ting for. Hvis vi hadde penger igjen når måneden var omme, delte vi dem med de andre pionerene, slik at alle kunne få dekket sine personlige utgifter. Selv om vi hadde lite materielt sett, sørget Jehova så godt for oss, at jeg i 1934 kunne overvære et stevne i Sveits.

En trofast livsledsager

På dette stevnet traff jeg den 18-årige Erika Finke. Jeg hadde kjent henne fra den tiden jeg bodde hjemme. Hun var en venninne av min søster, Margaretha, og jeg hadde alltid vært imponert over Erikas faste standpunkt for sannheten. Ikke lenge etter at hun ble døpt, i 1932, var det en eller annen som underrettet Gestapo om at Erika hadde nektet å si «Heil Hitler!» En gestapist gikk etter henne og forlangte å få vite hvorfor hun hadde nektet. Erika leste Apostlenes gjerninger 17: 3 for betjenten på politistasjonen og sa at det bare er ett menneske Gud har utnevnt til Frelser, Jesus Kristus. «Er det andre som tror det samme som deg?» ville betjenten vite. Erika nektet å oppgi noe navn. Da politimannen truet med å arrestere henne, sa hun at hun heller ville dø enn å angi noen. Han stirret  på henne og ropte: «Kom deg ut herfra. Gå hjem. Heil Hitler!»

Etter stevnet drog jeg tilbake til Nederland, og Erika ble værende i Sveits. Men vi følte begge at vårt vennskap var blitt styrket. Mens Erika fremdeles var i Sveits, hørte hun at Gestapo var på jakt etter henne hjemme i Tyskland. Hun bestemte seg for å bli i Sveits og tjene som pioner der. Noen måneder senere bad Selskapet henne om å reise til Spania. Hun var først pioner i Madrid, så i Bilbao og senere i San Sebastián, hvor forfølgelse som presteskapet stod bak, førte til at hun og pionerpartneren hennes havnet i fengsel. I 1935 ble de beordret til å forlate Spania. Erika kom til Nederland, og vi giftet oss samme år.

Krigsskyer i horisonten

Da vi var nygifte, var vi pionerer i Heemstede, og senere flyttet vi til Rotterdam. Der ble sønnen vår, Wolfgang, født. Det var i 1937. Et år senere flyttet vi til byen Groningen, i den nordlige delen av Nederland, hvor vi bodde sammen med de tyske pionerene Ferdinand og Helga Holtorf og deres datter. I juli 1938 fortalte Selskapet oss at den nederlandske regjering hadde nedlagt forbud mot at Jehovas vitner som var tyske statsborgere, fikk fortsette å forkynne. Omtrent samtidig ble jeg utnevnt til sonetjener (kretstilsynsmann), og familien min flyttet om bord i Selskapets båt «Lichtdrager» (Lysbærer), som fungerte som et hjem for pionerene mens de forkynte i den nordlige delen av Nederland. Jeg var borte fra familien min det meste av tiden og syklet fra den ene menigheten til den andre for å oppmuntre brødrene til å fortsette å forkynne. Og det var akkurat det brødrene gjorde. Noen utvidet til og med sin tjeneste. Wim Kettelarij var et godt eksempel i så måte.

Da jeg traff Wim, var han en ung mann som var innforstått med sannheten, men svært opptatt som gårdsarbeider. «Hvis du vil ha tid til å tjene Jehova, bør du finne deg en annen jobb,» sa jeg til ham. Det gjorde han. Da jeg senere traff ham igjen, oppmuntret jeg ham til å begynne i pionertjenesten. «Men jeg må arbeide for å kunne ha noe å spise,» svarte han. «Jehova vil sørge for at du har noe å spise,» forsikret jeg ham. Wim begynte som pioner. Senere, ja til og med under den annen verdenskrig, tjente han som reisende tilsynsmann. I dag er Wim i 80-årene og er fortsatt en ivrig forkynner. Jehova har virkelig sørget for ham.

Under forbud og ettersøkt

I mai 1940, omkring et år etter at Reina, det andre barnet vårt, ble født, overgav den nederlandske hær seg, og nazistene okkuperte Nederland. I juli beslagla Gestapo Selskapets kontor og trykkeri. Året etter fulgte en bølge av arrestasjoner av Jehovas vitner, og jeg ble også tatt. Ettersom jeg var både tysk statsborger i vernepliktig alder og et av Jehovas vitner, var det ikke vanskelig å tenke seg hva Gestapo ville gjøre med meg. Jeg forsøkte å forsone meg med tanken om at jeg aldri kom til å se familien min igjen.

I mai 1941 løslot imidlertid Gestapo meg fra fengselet og gav meg ordre om å melde meg til militærtjeneste. Jeg kunne ikke tro at det var sant. Jeg gikk i dekning samme dag og var tilbake i kretstjenesten samme måned. Gestapo satte meg opp på listen over de mest ettersøkte.

 Hvordan familien min klarte seg

Erika og barna våre hadde flyttet til landsbyen Vorden i den østlige delen av landet. Men for å gjøre risikoen for dem så liten som mulig, måtte jeg skjære drastisk ned på mine turer hjem. (Matteus 10: 16) Brødrene brukte av sikkerhetsmessige grunner ikke mitt virkelige navn. Jeg gikk bare under pseudonymet Duitse Jan (tyske Jan). Sønnen min, Wolfgang, som bare var fire år, fikk ikke engang lov til å snakke om «pappa». Han fikk bare omtale meg som «Ome Jan» (onkel Jan). Dette var svært vanskelig for ham følelsesmessig.

Mens jeg var på flukt, tok Erika seg av barna og fortsatte å forkynne. Da Reina var to år gammel, tok Erika henne med seg på bagasjebrettet på sykkelen når hun skulle forkynne i landdistriktene. Det kunne være vanskelig å få tak i mat, men Erika manglet aldri mat til familien. (Matteus 6: 33) En katolsk bonde, som jeg en gang hadde reparert en symaskin for, gav henne poteter. Han overbrakte også beskjeder fra meg til Erika. En gang betalte hun en gylden for en vare i en forretning. Innehaveren, som visste at hun hadde gått i dekning, og at hun ikke fikk tak i rasjoneringskort, gav henne varen og dessuten to gylden tilbake. Slike uttrykk for medfølelse var noe som hjalp henne til å overleve. — Hebreerne 13: 5.

Jeg arbeider side om side med modige brødre

I mellomtiden fortsatte jeg å besøke menighetene — skjønt det bare var menighetenes ansvarlige brødre jeg kontaktet. Ettersom Gestapo var i hælene på meg, kunne jeg aldri oppholde meg på ett sted i mer enn noen timer av gangen. Det var bare noen få brødre og søstre som fikk hilse på meg. De kjente bare de brødrene og søstrene som tilhørte sin egen lille bibelstudiegruppe. Som følge av det var det først etter den annen verdenskrig at to kjødelige søstre som bodde på hver sin kant av den samme byen, fikk vite at de begge, uavhengig av hverandre, var blitt Jehovas vitner under krigen.

En annen oppgave jeg hadde, var å finne gjemmesteder til Selskapets litteratur. Vi gjemte  også papir, stensilmaskiner og skrivemaskiner — utstyr som vi brukte når vi mangfoldiggjorde Vakttårnet. Det kunne jo tenkes at vi fikk bruk for det. Noen ganger måtte vi flytte bøker som var trykt av Selskapet, fra det ene gjemmestedet til det andre. Jeg husker en gang vi skulle transportere 30 kartonger med litteratur uten å tiltrekke oss oppmerksomhet — en nervepirrende oppgave!

Vi ordnet dessuten med transport av matvarer fra gårder i det østlige Nederland til byene i vest, selv om dette var forbudt. Vi lastet matvarene på en vogn som ble trukket av hester, og satte kursen vestover. Når vi kom til en elv, kunne vi ikke bruke noen av broene fordi de ble bevoktet av soldater. Vi lastet i stedet matvarene over i små båter, fraktet dem over elven og lastet dem om igjen på en annen vogn på den andre siden. Når vi nådde fram til den byen som vi skulle til, ventet vi til mørket falt på, trakk sokker over hestenes hover og drog stille og rolig til menighetens hemmelige matvarelager. Derfra ble maten delt ut til trengende brødre.

Hvis den tyske hær skulle oppdage et slikt matvarelager, kunne det koste noen livet. Det var ikke desto mindre mange brødre som var villige til å hjelpe til. Familien Bloemink i byen Amersfoort, for eksempel, stilte stuen sin til disposisjon som matvarelager trass i at huset deres bare lå et steinkast fra en tysk garnison! Slike modige Jehovas vitner risikerte livet for sine brødre.

Jehova hjalp min kone og meg til å forbli trofaste i løpet av de årene da arbeidet var forbudt. I mai 1945 ble den tyske hær slått, og min tilværelse på flukt tok endelig slutt. Selskapet spurte meg om jeg ville fortsette å tjene som reisende tilsynsmann inntil andre brødre kunne ta over etter meg. I 1947 overtok Bertus van der Bijl mitt arbeid. * På det tidspunktet ble vårt tredje barn født, og vi bosatte oss i den østlige delen av landet.

Sorg og glede

Etter krigen fikk jeg vite at far var blitt fengslet omkring et år etter at jeg hadde dratt til Nederland. Han var blitt løslatt to ganger på grunn av dårlig helse, men var hver gang blitt fengslet på nytt. I februar 1938 ble han satt i konsentrasjonsleir, først Buchenwald og siden Dachau. Der døde han 14. mai 1942. Han stod fast og forble lojal helt til slutt.

Mor ble også sendt til konsentrasjonsleiren Dachau. Hun satt der helt til hun ble løslatt i 1945. Begge foreldrene mine var gode eksempler for meg når det gjelder å stå fast, og de bidrog i høy grad til mine åndelige velsignelser. Det var derfor et privilegium å kunne la mor flytte hjem til oss i 1954. Min søster, Margaretha — som hadde vært pioner i det kommunistiske Øst-Tyskland siden 1945 — kom også. Selv om mor var syk og ikke snakket nederlandsk, fortsatte hun å ta del i felttjenesten helt til hun avsluttet sitt jordiske løp i oktober 1957.

Stevnet som ble holdt i Nürnberg i Tyskland i 1955, viste seg å være helt spesielt. Etter at vi kom dit, sa brødre fra Dresden til Erika at moren hennes også var på stevnet. Ettersom Dresden da var under østtysk styre, hadde ikke Erika sett moren sin på 21 år. Det ble arrangert et møte mellom mor og datter, og de omfavnet hverandre av glede. Ja, det var virkelig et glederikt gjensyn!

Med tiden vokste familien vår. Vi fikk til sammen åtte barn. Vi mistet dessverre en av sønnene våre i en bilulykke. Men det at alle de andre barna våre tjener Jehova, er en kilde til dyp glede. Vi er glad for at sønnen vår Wolfgang og hans kone er i kretstjenesten, og for at deres sønn også tjener som kretstilsynsmann.

Jeg er takknemlig for å ha vært vitne til den framgang Jehovas arbeid i Nederland har hatt. Da jeg begynte som pioner her i 1933, var det omkring hundre Jehovas vitner her. I dag er det over 30 000. Vår fysiske styrke avtar riktignok, men Erika og jeg er fortsatt bestemt på å leve etter ordene i den gamle sangen: «O, hvilken tro som ei gir tapt.»

[Fotnoter]

[Bilde på side 23]

Ungdomsgruppen tar en pause etter felttjenesten

[Bilde på side 24]

De andre pionerene og jeg gjennomarbeidet Schneifel-området. Jeg var 20 år

[Bilde på side 25]

Sammen med Erika og Wolfgang i 1940

[Bilde på side 26]

Fra venstre: Mitt barnebarn Jonathan og hans kone, Mirjam; Erika, meg, sønnen vår Wolfgang og hans kone, Julia

[Bilde på side 26]

En bror som satt i fengsel sammen med far, tegnet dette bildet av far i 1941