Livshistorie

’Dere vet ikke hvordan deres liv vil være i morgen’

FORTALT AV HERBERT JENNINGS

«Jeg var på vei fra havnebyen Tema tilbake til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Ghana og stanset for å ta opp en ung mann som ville ha skyss inn til byen. Jeg benyttet anledningen til å forkynne for ham. Jeg trodde jeg gjorde det riktig så bra! Men da vi kom fram dit denne unge mannen skulle, hoppet han ut av lastebilen og la på sprang.»

DEN ovennevnte episoden gav meg senere en pekepinn om at noe uvanlig var i ferd med å skje med meg. Før jeg sier noe om hva som hendte, vil jeg gjerne fortelle deg hvordan det hadde seg at jeg, en kanadier, kom til Ghana.

Det var i midten av desember 1949 i en nordlig forstad til Toronto i Canada. Vi var akkurat ferdig med å grave omkring en meter ned i frossen jord for å sørge for vanntilførsel til et nytt hus. Vi som utgjorde arbeidsgjengen, var trette og frøs og samlet oss rundt et bål laget av rester av trematerialer mens vi ventet på lastebilen som skulle plukke oss opp. Plutselig begynte Arnold Lorton, en av arbeiderne, å snakke om «kriger og rykter om kriger», «denne verdens ende» og å bruke andre uttrykk som var helt ukjente for meg. Alle følte seg pinlig berørt og sluttet straks å prate, og noen begynte til og med å oppføre seg uvennlig overfor ham. Jeg husker at jeg tenkte: «Denne karen har jammen stort mot! Ingen her vil høre på ham, og likevel fortsetter han.» Men det han sa, vant gjenklang hos meg. Det var bare noen år etter den annen verdenskrig, og jeg hadde aldri hørt slike ting i det kristadelfianske trossamfunn som familien min hadde tilhørt i flere generasjoner. Jeg lyttet oppmerksomt og var fascinert av hans forklaringer.

Det gikk ikke lang tid før jeg oppsøkte Arnold for å få vite mer. Når jeg ser tilbake, forstår jeg hvor tolerant og snill han og hans  kone, Jean, var mot meg, en uerfaren 19-åring. Jeg dukket ofte uanmeldt og uoppfordret opp hjemme hos dem for å snakke med dem. De fikk meg på rett spor og hjalp meg til å finne ut av de motstridende normer og læresetninger som svirret rundt i mitt unge sinn. Den 22. oktober 1950, ti måneder etter den opplevelsen ved bålet i veikanten som jeg fortalte om innledningsvis, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner og begynte å komme sammen med Willowdale menighet i North York, som nå er en del av Toronto.

Trosfeller hjelper meg til å gjøre framskritt

Livet hjemme begynte stadig å bli mer anspent da min far forstod at jeg hadde bestemt meg for å gå inn for min nyfunne tro. Far hadde nylig vært utsatt for en frontkollisjon forårsaket av en beruset bilfører og var derfor ikke den letteste person å ha med å gjøre. Mor, mine to brødre og mine to søstre hadde det tøft. Forholdet i familien ble stadig mer spent på grunn av Bibelens sannhet. Så for å bevare freden med mine foreldre og med tanke på å bli mer rotfestet i sannheten virket det forstandig av meg å flytte hjemmefra. — 2. Peter 2: 2.

Sensommeren 1951 begynte jeg å komme sammen med en liten menighet i Coleman i Alberta. Der var det to unge menn, Ross Hunt og Keith Robbins, som var travelt opptatt i det offentlige forkynnelsesarbeidet på heltid, kjent som alminnelig pionertjeneste. De hjalp meg til å sikte meg inn mot den samme frivillige tjenesten. Den 1. mars 1952 sluttet jeg meg til rekken av alminnelige pionerer.

Jeg husker med glede den oppmuntring jeg fikk. Jeg hadde mye å lære, og her var mitt prøvefelt. Senere, etter at jeg hadde tjent et år som pioner i Lethbridge menighet i Alberta, ble jeg uventet innbudt til å tjene som reisende tilsynsmann. Jeg skulle tjene menigheter av Jehovas vitner som var spredt langs østkysten av Canada, fra Moncton i New Brunswick til Gaspé i Quebec.

Ettersom jeg bare var 24 år gammel og forholdsvis ny i sannheten, følte jeg meg svært utilstrekkelig, spesielt sammenlignet med de modne vitnene jeg skulle tjene. Jeg gjorde meg oppriktige anstrengelser de neste månedene. Så kom nok en overraskelse.

Gilead-skolen og så til Gullkysten

I september 1955 ble jeg innbudt til den 26. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York, sammen med omkring hundre andre elever. Fem måneder med intensiv undervisning og studium var akkurat det jeg trengte. Min begeistring ble fornyet ved å være sammen med en så sterkt motivert gruppe. Det var også noe annet som skjedde på denne tiden, noe som har beriket mitt liv fram til i dag.

Blant de elevene som forberedte seg til misjonærtjeneste, var det en ung søster, Aileen Stubbs. Det jeg så i Aileen, var en følelsesmessig stabilitet og en alvorlig, praktisk, beskjeden og positiv innstilling. Jeg antar at jeg skremte henne da jeg på en klossete måte fortalte henne at jeg ville gifte meg med henne. Men hun løp ikke sin vei! Vi ble enige om at Aileen skulle dra til sitt tildelte distrikt i Costa Rica, og at jeg skulle dra til mitt tildelte distrikt i Gullkysten (nå Ghana) i Vest-Afrika.

En morgen i mai 1956 var jeg i Brooklyn, på bror Nathan Knorrs kontor i tiende etasje. Han var Selskapet Vakttårnets daværende president. Jeg hadde fått i oppdrag å være avdelingstjener og føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Gullkysten, Togoland (nå Togo), Elfenbenskysten, Øvre Volta (nå Burkina Faso) og Gambia.

Jeg husker bror Knorrs ord som om de skulle vært sagt i går. «Du trenger ikke ta over med én gang,» sa han. «Ta den tid du trenger; lær av de erfarne brødrene der. Så, når du føler at du er klar, skal du begynne å tjene som avdelingstjener. . . . Her er utnevnelsesbrevet ditt. Sju dager etter at du har kommet fram, skal du ta over.»

 «Bare sju dager,» tenkte jeg. «Hva med det å ’ta den tid du trenger’?» Jeg gikk fra kontoret helt lamslått.

De neste dagene gikk svært fort. Snart stod jeg ved skipsrekken om bord på en lastebåt idet den seilte langs East River forbi Selskapets kontorer i Brooklyn. Foran meg hadde jeg en 21-dagers sjøreise til Gullkysten.

Aileen og jeg holdt postverket travelt opptatt med å formidle alle våre luftpostbrev. Vi traff hverandre igjen i 1958 og giftet oss den 23. august det året. Jeg glemmer aldri å takke Jehova for en slik prektig livsledsager.

I 19 år hadde jeg det privilegium å tjene side om side med andre misjonærer og afrikanske brødre og søstre på Selskapets avdelingskontor. I denne perioden vokste Betel-familien fra bare noen få til cirka 25 medlemmer. Dette var en utfordrende, begivenhetsrik og produktiv tid for oss. Men hvis jeg skal være ærlig, må jeg si at for meg personlig var det varme, fuktige klimaet en spesiell utfordring. Jeg følte meg alltid svett og klam og noen ganger irritabel. Ikke desto mindre var det virkelig en glede å tjene i Ghana og oppleve at tallet på Rikets forkynnere økte fra 6000 i 1956 til 21 000 i 1975. Og det er spesielt oppmuntrende å se at det nå finnes over 60 000 travle vitner der.

En ’morgendag’ vi ikke ventet oss

Omkring 1970 begynte jeg å få føling med et helseproblem som viste seg å være svært vanskelig å diagnostisere. Jeg gjennomgikk grundige medisinske undersøkelser, bare for å bli fortalt at jeg hadde «god helse». Hvorfor følte jeg meg da alltid så uvel, så trett og så urolig? To ting gav meg svaret, og disse kom som et sjokk på meg. Ja, det er slik som Jakob skrev: «Dere [vet] ikke hvordan deres liv vil være i morgen.» — Jakob 4: 14.

Den første ledetråden jeg fikk, var opplevelsen med den unge mannen som jeg forkynte for da jeg gav ham skyss til byen. Jeg var ikke klar over at jeg bare hadde pratet i vei og snakket fortere og mer intenst for hvert minutt som gikk. Da vi kom fram dit den unge mannen skulle, ble jeg forbløffet da han hoppet ut av lastebilen og la på sprang. De fleste ghanesere er av natur rolige og fattet og blir ikke så lett vippet av pinnen. Hans reaksjon passet bare ikke inn i karakteristikken. Jeg satt der og tenkte meg om. Jeg forstod at jeg hadde et problem. Akkurat hva det var, visste jeg ikke. Men jeg hadde absolutt et problem.

Senere, etter en spesielt selvransakende drøftelse, sa Aileen: «Vel, hvis dette problemet ikke er fysisk, da må det være psykisk.» Jeg skrev derfor omhyggelig ned alle symptomene mine og oppsøkte en psykiater. Da jeg leste opp listen for ham, svarte han: «Dette er et klassisk tilfelle. Du er blitt rammet av en manisk-depressiv sinnslidelse.»

Jeg var målløs! Jeg forsøkte å kjempe videre de neste to årene, men det gikk stadig nedover med meg. Jeg fortsatte å søke etter en løsning. Men ingen visste virkelig hva som skulle til. For en frustrerende kamp det viste seg å være!

 Vi hadde alltid ønsket å holde fast ved heltidstjenestens privilegium og gjøre den til vår livsgjerning, og det var så mye som trengtes å bli gjort. Mange ganger bad jeg inderlig og oppriktig: «Jehova, om du vil, ’skal jeg leve og også gjøre det’.» (Jakob 4: 15) Men slik ble det ikke. Vi så derfor virkeligheten i øynene og la planer med tanke på å forlate Ghana og våre mange nære venner og vende tilbake til Canada i juni 1975.

Jehova gir hjelp gjennom sitt folk

Jeg forstod snart at jeg ikke var uunnværlig, og at problemet mitt heller ikke var enestående. Ordene i 1. Peter 5: 9 fikk personlig betydning for meg: «[Vit] at de samme ting hva lidelser angår, blir fullbyrdet i hele samfunnet av deres brødre i verden.» Da jeg innså dette, begynte jeg å oppdage hvordan Jehova virkelig støttet oss begge til tross for denne uønskede forandringen. Så fint det var å oppleve hvordan ’samfunnet av brødre’ kom oss til unnsetning på en rekke måter!

Selv om vi ikke hadde mye materielt sett, sviktet Jehova oss ikke. Han fikk våre venner i Ghana til å komme oss til unnsetning både materielt og på andre måter. Med sterkt blandede følelser tok vi farvel med dem vi var blitt så glade i og tok fatt på å takle den uventede ’morgendagen’.

Aileens søster, Lenora, og hennes mann, Alvin Friesen, tok vennlig imot oss og lot oss få bo hos dem. I flere måneder sørget de gavmildt for at vi fikk våre behov dekket. En ansett psykiater forsikret meg: «Du kommer til å være på beina igjen om seks måneder.» Kanskje han sa det for å oppmuntre meg, men forutsigelsen ble ikke innfridd, selv ikke etter seks år. Den dag i dag lever jeg med det som nå har fått betegnelsen bipolar lidelse. Så absolutt en penere betegnelse, men som de som har sykdommen, godt kjenner til, bidrar ikke det til å lindre dens overveldende symptomer.

På den tiden led allerede bror Knorr av en sykdom som til slutt førte til at han døde i juni 1977. Til tross for sin tilstand brukte han tid og krefter på å skrive lange, oppmuntrende brev til meg, hvor han kom med trøstende ord og veiledning. Jeg setter fremdeles stor pris på disse brevene. Det han skrev, bidrog sterkt til å dempe den urimelige følelsen av å ha mislyktes som stadig dukket opp hos meg.

I slutten av 1975 måtte vi gi avkall på heltidstjenestens dyrebare privilegium og konsentrere oss om å stabilisere helsen min. Vanlig dagslys gjorde vondt i øynene mine. Plutselige, skarpe lyder gav gjenlyd som geværskudd. Myldrende menneskemengder virket overveldende på meg. Det var virkelig en kamp for meg bare å overvære kristne møter. Ikke desto mindre var jeg fullstendig overbevist om verdien av åndelig samvær. For å kunne mestre det pleide jeg å komme inn i Rikets sal etter at alle hadde satt seg, og jeg forlot salen rett før forsamlingen begynte å røre på seg igjen ved programmets slutt.

Det var også en stor utfordring å ta del i den offentlige forkynnelsen. Noen ganger, selv etter at jeg hadde kommet fram til et hus, klarte jeg ganske enkelt ikke å ringe på. Men jeg ville ikke gi opp, for jeg var klar over at tjenesten betyr frelse både for oss selv og for dem som reagerer positivt. (1. Timoteus 4: 16) Etter en stund greide jeg å kontrollere følelsene mine og kunne gå videre til neste dør og prøve på nytt. Ved at jeg har fortsatt å ta del i forkynnelsen, har jeg bevart min åndelige helse i rimelig grad, og det har gjort meg bedre i stand til å takle situasjonen.

Fordi bipolar lidelse er en kronisk sykdom, har jeg innsett at den høyst sannsynlig kommer til å fortsette å være en del av livet mitt i denne tingenes ordning. I 1981 kom det noen utmerkede artikler i Våkn opp! * Ved hjelp av disse artiklene begynte jeg bedre å forstå denne sykdommens karakter og å lære hvordan jeg på en bedre måte kunne mestre den.

 Jeg lærer meg å mestre sykdommen

Alt dette har ikke vært uten offer og tilpasning fra min kones side. Hvis du er en omsorgsperson som er i en lignende situasjon, vil du sannsynligvis sette pris på hennes iakttagelser:

«Det ser ut til at en sinnslidelse fører til en plutselig personlighetsforandring. På bare noen timer kan den sinnslidende endre seg fra å være en livlig, begeistret person med kreative planer og nye ideer til å bli en utmattet, negativ og også hissig person. Hvis man ikke erkjenner at det dreier seg om en sykdom, kan disse trekkene skape stor irritasjon og forvirring hos andre. Det er opplagt at planer raskt må endres, og en begynner å utkjempe en personlig kamp mot følelsen av å bli skuffet og avvist.»

Selv er jeg på vakt når jeg føler meg usedvanlig bra. Instinktivt vet jeg at en «oppstemt periode» blir brutalt ledsaget av en «depressiv periode». I mitt tilfelle er det bedre å være «depressiv» enn «oppstemt» fordi det legger en demper på meg i noen dager, og det er mindre sannsynlig at jeg kommer til å foreta meg noe upassende. Aileen er til stor hjelp for meg ved at hun advarer meg mot å bli for oppspilt, og ved at hun trøster og støtter meg når jeg blir overveldet av tungsinn.

Når sykdommen er på det mest aktive stadium, er det en svært reell fare for at man blir så selvopptatt at man ikke tenker på andre. I en depressiv periode kan man stenge andre fullstendig ute, mens man i en manisk periode ikke er oppmerksom på andres følelser og reaksjoner. Før hadde jeg vanskelig for å akseptere den kjensgjerning at jeg har psykiske og følelsesmessige problemer. Jeg har måttet kjempe mot tanken om at problemet skyldes noe utenforstående, for eksempel et mislykket prosjekt eller en annen person. Gang på gang har jeg måttet si til meg selv: «Ingenting har forandret seg rundt meg. Problemet er internt, ikke eksternt.» Litt etter litt er tankegangen min blitt korrigert.

I årenes løp har vi begge lært å være åpne og ærlige overfor oss selv og andre angående min tilstand. Vi forsøker å bevare en optimistisk innstilling og ikke la sykdommen få dominere livet vårt.

En bedre ’morgendag’

Ved hjelp av inderlige bønner og mange anstrengelser har vi nytt godt av Jehovas velsignelse og støtte. Vi er nå begge pensjonister. Jeg er under regelmessig legetilsyn og tar medisiner i moderate, men faste doser, og helsen holder seg noenlunde stabil. Vi setter pris på de tjenesteprivilegiene vi kan ha. Jeg tjener fortsatt som eldste i menigheten. Vi forsøker alltid å være til støtte for andre i troen.

Det er sant som det står i Jakob 4: 14: «Dere [vet] ikke hvordan deres liv vil være i morgen.» Det kommer til å være tilfellet så lenge denne tingenes ordning består. Men ordene i Jakob 1: 12 viser seg også å være sanne: «Lykkelig er den mann som fortsetter å holde ut under prøvelse, for når han blir godkjent, skal han få livets krone, som [Jehova] har lovt dem som fortsetter å elske ham.» Måtte vi alle stå fast i dag og få erfare de velsignelsene Jehova holder fram for morgendagen.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

En stille stund i atelieret mitt

[Bilde på side 26]

Min kone, Aileen, og jeg

[Bilde på side 28]

På stevnet med temaet «Det evige gode budskap» som ble holdt i Tema i Ghana i 1963