Er du nødt til å tro det?

DEN tolv år gamle eleven strevde med å forstå de grunnleggende prinsippene i algebra. Læreren la fram en tilsynelatende enkel ligning for klassen.

«X=y, og begge har størrelsen 1,» begynte han.

«Så langt høres det jo greit ut,» tenkte eleven.

Men etter fire linjer med det som så ut til å være logiske utregninger, kom læreren fram til et uventet resultat: «Derfor, 2=1!»

Så utfordret han sine forvirrede elever: «Motbevis det.»

Med sine svært begrensede algebrakunnskaper kunne ikke den unge eleven skjønne hvordan han skulle klare å motbevise dette. Hvert enkelt trinn i utregningen så helt riktig ut. Skulle han derfor tro at denne merkelige konklusjonen var riktig? Læreren kunne jo tross alt mye mer om matematikk enn han. Selvfølgelig skulle han ikke tro den! «Jeg trenger ikke å motbevise dette,» tenkte han med seg selv. «Sunn fornuft sier meg at dette er galt.» (Ordspråkene 14: 15, 18) Han visste at verken læreren eller noen av de andre i klassen ville veksle to kroner mot én.

Senere fant eleven feilen i utregningen. Og i mellomtiden hadde han lært noe viktig. Selv om en som er overlegen i kunnskap, bruker et nøye uttenkt argument som tilsynelatende er uangripelig, trenger ikke den som hører på, å tro en ufornuftig konklusjon bare fordi han ikke kan motbevise den der og da. Eleven fulgte faktisk et praktisk bibelsk prinsipp som står i 1. Johannes 4: 1 — man skal ikke være for snar til å tro alt man hører, selv om det kommer fra en autoritativ kilde.

Det betyr ikke at man skal holde hardnakket fast ved forutfattede meninger. Det er ikke riktig å lukke sinnet for opplysninger som kan justere feilaktige synspunkter. Men man bør heller ikke ’hurtig bli brakt ut av fatning’ når man møter press fra noen som hevder å ha stor kunnskap eller autoritet. (2. Tessaloniker 2: 2) Læreren spilte selvfølgelig bare elevene et puss. Men noen ganger er det ikke så uskyldige ting det dreier seg om. Folk kan bruke stor «list når det gjelder å uttenke villfarelse». — Efeserne 4: 14; 2. Timoteus 2: 14, 23, 24.

Har ekspertene alltid rett?

Eksperter på alle områder kan ha motstridende oppfatninger og skiftende meninger, uansett hvor kunnskapsrike de måtte være. Et eksempel på det er den stadige debatten innen legevitenskapen om noe så grunnleggende som årsakene til sykdom. «Den rolle arv og miljø spiller i forhold til hverandre når det gjelder sykdom, ligger til grunn for opphetet debatt blant forskere,» skriver en professor i medisin ved Harvard universitet. De som er tilhengere av determinismen, mener at genene våre spiller en avgjørende rolle for hvor mottagelige vi er for forskjellige sykdommer. Men andre hevder at miljø og livsstil er de viktigste faktorene i menneskelig patologi. Begge disse sidene er snare til å sitere undersøkelser og statistikk som støtter deres syn. Og debatten fortsetter.

Om og om igjen er det blitt bevist at de mest berømte tenkere har tatt feil, selv om deres lære på et bestemt tidspunkt så ut til å være hevet over tvil. Filosofen Bertrand Russell omtalte Aristoteles som en av «de mest  innflytelsesrike av alle filosofer». Likevel påpekte Russell at mange av Aristoteles’ læresetninger var «helt uriktige». «Opp gjennom hele den nyere tid har praktisk talt alle framskritt innen vitenskap, logikk og filosofi måttet skje på tross av motstand fra Aristoteles’ tilhengere,» skrev han. — History of Western Philosophy.

«Den ’kunnskap’ som falskelig kalles så»

De første kristne traff sannsynligvis mange tilhengere av de berømte greske filosofene, for eksempel Sokrates, Platon og Aristoteles. Datidens utdannede mennesker følte at de intellektuelt sett var hevet over de fleste kristne. Ikke mange av Jesu disipler ble regnet for å være «vise i kjødelig forstand». (1. Korinter 1: 26) De som var skolert i datidens filosofier, mente faktisk at det som de kristne trodde på, rett og slett var «dårskap», eller det «skjære nonsens». — 1. Korinter 1: 23, Phillips’ oversettelse.

Hvis du hadde vært blant de første kristne, ville da de overtalende argumentene til datidens intellektuelle elite ha gjort inntrykk på deg, eller ville du blitt skremt av deres framvisning av visdom? (Kolosserne 2: 4) Det skulle det ikke ha vært noen grunn til, ifølge apostelen Paulus. Han minnet de kristne om at Jehova ser på «de vises visdom» og «de intellektuelles intelligens» som tåpelig. (1. Korinter 1: 19) Han spurte: «Hvor er den vise [filosofen, Phillips’ oversettelse]? Hvor er den skriftlærde? Hvor er debattanten i denne tingenes ordning? Har ikke Gud gjort verdens visdom dåraktig?» (1. Korinter 1: 20) Til tross for deres strålende intelligens hadde ikke filosofene, de skriftlærde og kritikerne på Paulus’ tid kommet med noe virkelige svar på folks problemer.

Så de kristne lærte å ta avstand fra det som apostelen Paulus sa var «motsigelsene i den ’kunnskap’ som falskelig kalles så». (1. Timoteus 6: 20) Paulus sa at en slik kunnskap var ’falsk’ fordi den manglet noe helt avgjørende — en kilde eller en henvisning til Gud som man kunne teste teoriene mot. (Job 28: 12; Ordspråkene 1: 7) Fordi det manglet, og fordi de som holdt fast ved slik kunnskap, ble blindet av erkebedrageren, Satan, kunne de ikke vente å finne sannheten. — 1. Korinter 2: 6—8, 14; 3: 18—20; 2. Korinter 4: 4; 11: 14; Åpenbaringen 12: 9.

Bibelen — inspirert veiledning

De første kristne tvilte aldri på at Gud hadde åpenbart sin vilje, sin hensikt og sine prinsipper i Skriften. (2. Timoteus 3: 16, 17) Det beskyttet dem mot å bli ’ført bort som bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som var i samsvar med menneskers tradisjon’. (Kolosserne 2: 8) Situasjonen er den samme i dag. I motsetning til menneskers forvirrende og motstridende meninger er Guds inspirerte Ord et pålitelig grunnlag som vi kan bygge vår tro på. (Johannes 17: 17; 1. Tessaloniker 2: 13; 2. Peter 1: 21) Uten det ville vi ha vært i den håpløse situasjon å prøve å bygge noe solid på sand — på menneskers skiftende teorier og filosofier. — Matteus 7: 24—27.

«Men vent nå litt,» sier kanskje noen. «Er det ikke slik at vitenskapelige kjensgjerninger har vist at Bibelen tar feil, og at den derfor ikke er mer pålitelig enn menneskers stadig skiftende filosofier?» Bertrand Russell sa for eksempel at «Copernicus, Kepler og Galilei måtte kjempe både mot Aristoteles og også mot Bibelen for å bevise den oppfatning at jorden ikke er universets midtpunkt». (Uthevet av oss.) Og er det ikke sant at for eksempel kreasjonister i vår tid bestemt hevder at Bibelen lærer at jorden ble skapt på seks 24-timers dager, selv om alle kjensgjerninger viser at jordkloden er milliarder av år gammel?

Bibelen sier faktisk ikke at jorden er universets midtpunkt. Det var kirkeledere som  selv ikke holdt fast ved Guds Ord, som lærte det. Skapelsesberetningen i 1. Mosebok gir rom for at jorden kan være milliarder av år gammel, og begrenser ikke hver skapelsesdag til 24 timer. (1. Mosebok 1: 1, 5, 8, 13, 19, 23, 31; 2: 3, 4) En ærlig vurdering av Bibelen viser at selv om den ikke er en lærebok i naturvitenskap, så er den langt ifra det «skjære nonsens». Den er faktisk fullstendig i overensstemmelse med vitenskapelige fakta. *

’Fornuften’

Mange av Jesu disipler var enkle menn og kvinner, muligens med begrenset utdannelse, men de hadde et gudgitt aktivum til sin disposisjon. Uansett bakgrunn hadde de alle evnen til å resonnere og tenke. Apostelen Paulus oppfordret sine medkristne til å bruke ’sin fornuft’ fullt ut for å «prøve for [seg] selv hva som er Guds gode og antagelige og fullkomne vilje». — Romerne 12: 1, 2.

De første kristne brukte sin gudgitte fornuft og så tydelig at en filosofi eller læresetning som ikke var i samsvar med Guds åpenbarte Ord, var ubrukelig. Ja, det hendte at datidens vise ’undertrykte sannheten’ og ignorerte bevisene for at det finnes en Gud. «Skjønt de hevdet at de var vise, ble de dåraktige,» skrev apostelen Paulus. Fordi de forkastet sannheten om Gud og hans hensikter, ble de «tomhjernet i sine resonnementer, og deres uforstandige hjerte ble formørket». — Romerne 1: 18—22; Jeremia 8: 8, 9.

De som hevder at de er vise, trekker ofte slike konklusjoner som: «Det finnes ingen Gud», eller: «Man kan ikke stole på Bibelen», eller: «Dette er ikke de ’siste dager’.» I Guds øyne er slike oppfatninger like dåraktige som det er å si at «2=1». (1. Korinter 3: 19) Uansett hva slags autoritet folk sier at de har, er du ikke nødt til å godta konklusjonene deres hvis de motsier Gud, ignorerer hans Ord og krenker sunn fornuft. Til sjuende og sist er det alltid klokt å «la Gud bli funnet sannferdig, selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner». — Romerne 3: 4.

[Fotnote]

[Bilde på side 31]

I motsetning til menneskers skiftende meninger gir Bibelen et pålitelig grunnlag for troen

[Rettigheter]

Til venstre: Epikur, fotografert med tillatelse av British Museum; i midten: Platon, National Archaeological Museum, Aten; til høyre: Sokrates, Musei Capitolini, Roma